Referanse: 302285 Dato: 01.04.2025 Svartype: Med merknad Høringsinnspill til forslag om endringer i reglene om varsling – styrking av fornærmede og etterlattes stilling Innledning Jeg viser til høringsbrev 6. desember 2024 om forslag til endringer i straffegjennomføringslovens bestemmelser om varsling av fornærmede og etterlatte, og takker for muligheten til å gi innspill. Jeg vil i dette høringssvaret utdype hvorfor jeg mener at varslingsreglene må omfatte barn av domfelte, som ikke har status som fornærmet. Jeg vil forsøke å si noe om hvordan det er å være barn av en domfelt seksualforbryter. Bakgrunn Stine Sofies Stiftelse har flere ganger pekt på behovet for å utvide reglene for hvem som skal varsles. Allerede i rapporten fra 2022 «Ditt verste mareritt er livet du lever» skriver Stiftelsen følgende om rettsstillingen til barn av domfelte som ikke selv er fornærmet eller etterlatt: «Både regelverk og retningslinjer presiserer eksplisitt at denne gruppen ikke har anledning til å bli varslet ved permisjon eller andre utganger. Varslingsreglene bør likevel etter vår mening utvides til å også gjelde barn av domfelte. En kriminell handling har mange berørte parter – og barn av domfelte er per i dag ekskludert fra å kunne få informasjon om sine foreldre som gjennomfører straff. Denne gruppen er derfor avhengig av å ha en kontakt med straffedømte foreldre for å få informasjon om når han eller hun skal på permisjon, prøveløslates eller lignende. Vi har sett flere tilfeller der barn av innsatte ikke er direkte offer for deres kriminalitet, men likevel har gode grunner til å ønske informasjon om sine foreldres straffegjennomføring, uten å ha kontakt med dem selv.» I tillegg har Stiftelsen i rapporten «Barnas Havarikommisjon» fra 2023 pekt på Grunnloven § 104 som tungtveiende rettskilde for å utvide personkretsen som varsles. Videre har Aftenposten i en artikkel fra 20. november 2021, « Datter av en seksualforbryter: – Jeg vil ikke at andre barn skal føle som jeg gjorde », skrevet følgende om pårørende til seksualforbrytere: «I norske fengsler er mer enn hver femte innsatt seksualforbryter. Aftenposten har tidligere kartlagt 89 nordmenn som var siktet, tiltalt eller dømt for å ha spredt overgrepsbilder av barn. Kartleggingen viste for eksempel at nesten halvparten av seksualforbryterne var samboere eller gift. […] 50 av seksualforbryterne som Aftenposten kartla, er fedre eller stefedre og bodde sammen med egne barn eller stebarn da de ble pågrepet. Hvordan det går med pårørende til seksualforbrytere, er det ingen som har forsket på, ifølge psykologspesialist Svein Øverland. Heller ikke hvor mange av dem som søker hjelp. […] Øverlands erfaringer er at pårørende ofte er i langvarig sjokk, selvbebreidende, ønsker å få informasjon, er usikre på hva de skal tro på. Men ønsker også ofte å bidra til at personen ikke skal få mulighet til å gjøre nye overgrep. – Jeg har møtt en del pårørende til seksualforbrytere. Livet deres går i ruiner, sier han.» Det å «miste» en forelder To ganger har faren min blitt domfelt for seksuelle overgrep mot mindreårige, og to ganger har jeg opplevd en prosess hvor jeg har stått på utsiden, uten noen form for informasjon eller hjelp fra det offentlige. Den første gangen jeg fikk vite at han var siktet for overgrep, var høsten 1997. Jeg var 16 år. Det var den siste gangen jeg kalte han «far». Jeg husker at jeg dro rett til venninnen min, som var storesøsteren til en av de fornærmede. Jeg var redd for at hun også hadde blitt utsatt for overgrep. I ukene som fulgte klarte jeg ikke å være hjemme og hadde ingen trygge steder å være. Jeg klarte ikke å se på faren min, snakke til han eller høre på hva han eventuelt hadde å si. Moren min forstod meg ikke, hun trodde ikke på anklagene. Hun skjønte likevel at jeg ikke kunne fortsette å bo hjemme. Flytting ble etter hvert uunngåelig. Jeg strevde med å innse at den ene personen som hadde vært der for meg gjennom oppveksten, faren min, hadde gjort det utenkelige. Hva gjorde det meg til? En person med veldig liten verdi. Datter av et monster. Skamfølelsen tok all plass. Jeg ble kalt inn til avhør hos politiet. Jeg forstod lite av politisaken og kan ikke huske å ha fått noen tilpasset informasjon om saksgangen. Jeg hadde ingen formening om hva lokalsamfunnet og de jevnaldrende på skolen visste. Jeg begynte å gjemme meg. På toalettet på skolen i friminuttene. Under pledd og dyne etter skoletid. Alltid livredd for når jeg ville treffe på faren min, og når jeg ble nødt til å forholde meg til anklagene. Jeg strevde med motstridende følelser. På den ene siden; skam og skyldfølelse fordi jeg innerst inne, på et eller annet ubevist nivå, hadde forstått at han ble seksuelt tiltrukket av barn. På den andre siden; savn av den omsorgspersonen han hadde vært for meg gjennom barneårene. Jeg husker at jeg prøvde å gjøre meg usynlig for omverdenen for å slippe å ta stilling til alt det vonde. Jeg klarte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det. Mange år senere, i slutten av 2009, fikk jeg vite om den andre saken mot faren min. Jeg ble oppringt av hans daværende ektefelle mens jeg var på jobb. Hun fortalte at han var blitt pågrepet på flyplassen på vei hjem fra utlandet. En av de første tankene som slo meg, var at jeg nå trengte informasjon om hva som ble utfallet av siktelsen fra 1997. Etter mye argumentasjon for hvorfor dette var viktig for meg, ga politiet meg innsyn i dommen. Den viste at han var blitt domfelt. Igjen ble jeg overveldet av skamfølelse. Skam fordi jeg på dette tidspunktet i livet mitt hadde valgt å gjenoppta noe begrenset kontakt med han. Skam fordi jeg aldri hadde klart å komme til bunns i hva han hadde gjort, eller konfrontert han med det. Jeg ble innkalt til politiavhør og husker følelsen av å sitte igjen med utallige spørsmål både om den gamle saken og den nye siktelsen. Jeg gjenopplevde situasjonen fra 1997, hvor jeg ble satt på sidelinjen uten noen rettigheter. Da rettssaken startet, hadde jeg blitt mamma til mitt første barn. Jeg husker den vonde situasjonen hvor jeg stod og vugget barnet mitt i armene samtidig som jeg så faren min – barnets bestefar – filmet bakfra i rettslokalet. Fordi jeg hadde levd med så mye uvisshet over så mange år, hadde jeg lært meg å gjemme denne mørke hemmeligheten fra mitt tidligere liv. Jeg hadde laget meg en fasade og ikke fortalt noen om hvem jeg «egentlig» var - datter av et monster. Fasaden ble vanskelig å opprettholde i tiden hvor saken jevnlig ble omtalt i riksdekkende media. Da samboerforholdet raknet etter få år, ble straffesakene brukt mot meg i foreldretvist om barna. Jeg kunne jo ikke være mentalt frisk eller en fungerende mamma, når jeg hadde vokst opp med den såkalte hovedmannen i overgrepssaken, argumenterte pappaen til barna. Mangel på informasjon om faren min i forbindelse med disse sakene har gjort noe med meg. En evigvarende redsel for at han plutselig skal dukke opp. Følelsen av å ha tatt en annens identitet, og hvert øyeblikk kunne bli avslørt som det skitne lille barnet jeg så meg selv som da jeg var liten. Hvorfor er varsling av barn av domfelte nødvendig Jeg mener at det er helt nødvendig at barn av personer som er siktet og domfelt for seksuelle overgrep får juridiske rettigheter på lik linje med fornærmede og etterlatte. For min del ville informasjon da jeg var 16 år ha vært av avgjørende betydning for at jeg kunne ha følt meg trygg i nærmiljøet. Det hadde gjort at jeg hadde følt meg sett og anerkjent som et barn som hadde behov for beskyttelse. Kanskje hadde det ført til at jeg hadde turt å be om hjelp. Jeg var så redd, ikke bare fordi jeg hadde mistet en omsorgsperson og var overlatt til meg selv, men fordi denne personen var forvandlet til et monster som jeg ikke kjente og ikke forstod. Jeg var redd for å møte på han, for hva som ville bli avslørt i tiden som kom, hva lokalsamfunnet rundt ville tro om oss, om meg. Jeg var redd for hva som ville skje under rettssaken, som jeg ikke visste datoen for. Hadde jeg fått informasjon på lik linje med de fornærmede i saken hadde jeg hatt mulighet til å tilpasse meg den situasjonen jeg var blitt kastet inn i. I stedet levde jeg med en vedvarende stress- og utrygghetsfølelse. Det satte seg som en frys-tilstand i kroppen hvor jeg følte meg paralysert. Det påvirket psyken og et allerede skjørt selvbilde. Det bidro også til at jeg utviklet uhensiktsmessige mestringsstrategier som jeg har tatt med meg videre inn i voksenlivet, og trolig også overført til mine barn. Jeg forstår at dette ikke vil være konsekvensene for alle barn av domfelte. Mange vil ha ressurspersoner rundt seg som hjelper de videre i livet, slik det for eksempel beskrives i avisartikkelen nevnt under avsnitt 2. Men det er grunn til å tro at min situasjon ikke er unik, og at det er flere barn av overgripere som strever med langvarige følger av straffesaken mot forelderen. Det vil derfor, slik jeg ser det, ha positiv betydning også på samfunnsmessig nivå dersom barn av overgripere blir inkludert i reglene for varsling. Hvordan bør reglene utformes? Departementet bør vurdere om domfeltes barn, som ikke selv er fornærmet i saken, skal inkluderes i persongruppen som skal varsles etter lovforslagets § 7b. Det er ikke slik at taushetspliktsreglene eller forholdsmessighetsvurderingen etter EMK artikkel 8 stenger for en slik utvidelse. Når barn er berørt, må dette vektlegges særskilt, og barnets beste i henhold til Grunnloven § 104 må tas med i vurderingen av reglenes utforming. Det vises til nærmere begrunnelse for dette i høringsnotatet fra Stine Sofies Stiftelse, som støttes. Alternativt må barn av domfelte som et minimum inkluderes i den skjønnsmessige regelen som er forslått i § 7c. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
