Vi viser til departementets høringsbrev av 06.04.2020 vedrørende forslag om ny inkassolov og inkassoforskrift.
Forslaget er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av representanter for inkassobransjen, forbrukerrådet og finansnæringen.
Fra mandatet heter det bl.a.:
«Arbeidsgruppen skal utrede om grensen mellom egen- og fremmedinkasso bør lov- eller forskriftsreguleres, og eventuelt komme med forslag til slike regler.»
Egeninkassosiden, ved Norges kemner og kommuneøkonomers forbund, har bedt om plass i arbeidsgruppen, men fått avslag. Dette til tross for at både mandatet uttrykkelig omhandlet egeninkasso, samt at arbeidsgruppens rapport får store negative konsekvenser for all egeninkasso, dersom forslagene der blir vedtatt.
Det er uheldig at egeninkassosiden blir berørt i så stor grad, uten å ha fått reell mulighet til å fremme sitt syn, presentere data og statistikk for sin virksomhet og redegjøre for fordelene ved egeninkasso, som faktisk grunnlag for arbeidsgruppen.
Mange av NKKs medlemskommuner krever i dag inn alle sine fordringer som egeninkasso. Denne virksomheten er delvis selvfinansiert gjennom inntekter fra salær og gebyrer. Dersom arbeidsgruppens forslag blir vedtatt vil det føre til vesentlig lavere inntekter alle kommuner som driver egeninkasso.
Forslaget vil gjøre mulighetene og forutsetningene for å drive ordinær egeninkasso vesentlig vanskeligere og på sikt nærmest umulig, i det det meste av finansieringen forsvinner. Samtidig blir det færre inkasso-virkemidler tilgjengelig for egeninkassosiden, f.eks å kunne sende inkassovarsler.
Egeninkasso gjør at man kan fokusere på kundeforholdet og tjenestene som leveres, i stedet for inntektene fra innkrevingen. Som egeninkassator har man et løpende kundeforhold til skyldneren som vanligvis gjør innkrevingen mer hensynsfull. Dette betyr også at man lettere kan håndtere innsigelser mot kravet.
På den andre siden kjenner kunden sin leverandør og vil normalt oppleve det som mer hensynsfullt med en betalingsoppfordring direkte fra denne. Terskelen for å ta kontakt om innsigelser mot kravet, betalingsproblemer eller utsettelser vil vanligvis være lavere mot vare/tjenesteleverandøren enn mot et inkassobyrå.
Forslagets hovedinnretning om å redusere omkostningene for forbrukerne er nødvendig og riktig, men virkemidlene arbeidsgruppen foreslår er ikke til skyldnerens beste. Det er uheldig at fordelene ved egeninkasso undervurderes og at fremmedinkasso løftes frem som et alternativ som skal være mer forbrukervennlig.
2. Kommentarer til utvalgte forslaget fra høringsnotatet
a. Organisering av og ansvar for inkassovirksomhet
Arbeidsgruppens redegjørelse for organisering og ansvar for inkassovirksomhet beskriver ikke kommunenes risikostyrings- og internkontrollregime, avvikssystemer, fullmakts- og delegasjonsinstrukser eller andre relevante kommunale kontrollmetoder.
Kommunene og deres virksomhet reguleres av kommuneloven. Formålet med denne loven er bl.a. å «... yte tjenester og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne.»
Kommuneloven har strenge regler om egenkontroll (internkontroll, revisjon og kontrollutvalg) og statlig kontroll, revisjon og tilsyn.
I og med at arbeidsgruppen foreslår endringer som innebærer store negative konsekvenser for kommunene som egeninkassator er det uheldig at kommunenes lovbestemte og grundige internkontrollsystemer ikke omtales.
De kommunale skyldneres rettssikkerhet er ivaretatt av materielle regler, forvaltningsklage, klage til ombudsmannen, varslingsordninger internt i kommunen og namsmennenes og domstolenes kontroll. Samtidig er kommunene ofte en såkalt ufrivillig kreditor, ved at vi må levere tjenester uavhengig av innbyggerens betalingsevne. Vi kan derfor ikke velge våre skyldnere fritt.
Gitt kommunenes gode internkontrollregimer og status som ufrivillig kreditor, burde ikke rammevilkårene for at vi selv kan kreve inn våre egne fordringer gjøres dårligere.
Arbeidsgruppens gjennomgang og forslag til nye kompetansekrav for tar ikke høyde for de strenge kravene til internkontroll, regnskapsføring, delegasjonsinstrukser m.m. som finnes i alle kommuner.
Det er grunn til å tro at egeninkassosiden har en klar egeninteresse i å sørge for høy kompetanse innenfor disse oppgavene. Som allerede nevnt er skyldnerens rettsikkerhet høy i kraft av materielle regler, forvaltningsklage, klage til ombudsmannen, varslingsordninger internt i kommunen og namsmennenes og domstolenes kontroll.
De store forskjellene mellom kompetansekrav for fremmed- og egeninkasso burde også vært behandlet grundigere.
Med arbeidsgruppens forslag skal fremmedinkasso (fortsatt) håndtere klientmidler, men også ha prosessfullmakt, samt at « Både inkassoregelverket, annet pengekravsrettslig regelverk og ulikt regelverk som må anvendes ved vurderinger av kravs rettmessighet, er komplisert...»
Dette er i langt mindre grad aktuelt for egeninkassosiden.
Det er selvfølgelig viktig med høy kompetanse også der, men egeninkasso håndterer ikke klientmidler, trenger ikke prosessfullmakt, fordi man allerede er part, samt i langt mindre grad må vurdere kravets rettmessighet. Dette fordi man både er kravshaver og (egen)inkassator. Å undersøke kravets rettmessighet er uansett langt enklere fordi kravet har oppstått i samme enhet som det innkreves av.
Disse sidene ved kompetansebehovene ved egeninkasso er overhodet ikke berørt av arbeidsgruppen. Det er uheldig med tanke på at manglende kompetanse er en av begrunnelsene for at egeninkassosiden ikke lenger kan sende inkassovarsler med arbeidsgruppens forslag.
Videre fremgår av arbeidsgruppens rapport, nederst på s. 32:
«Forsøk på utenrettslig inndriving av tvilsomme eller urettmessige krav kan være i strid med god inkassoskikk, og det er svært viktig for skyldnerne og for tilliten til inkassoforetakene at ikke urettmessige krav blir forsøkt inndrevet. Med urettmessige krav menes krav som aldri har bestått, krav som er bortfalt ved foreldelse, oppgjør, frafall eller andre grunner, eller krav som er rettet mot feil person. Vurderinger av kravs rettmessighet og innsigelsesbehandling er derfor helt sentrale oppgaver for inkassoforetaket.»
Også disse problemstillingene er langt mindre aktuelle for egeninkassosiden, fordi når man krever inn sine egne krav har man bedre oversikt over rettmessigheten, foreldelse, innsigelser, m.m. Heller ikke dette er problematisert i arbeidsgruppens rapport.
Det synes heller ikke kjent for arbeidsgruppen at de aller fleste kommuner benytter et profesjonelt innkrevings-fagsystem, helt på høyde med inkassobransjens. Disse systemene leverer maler som kvalitetssikres mot lovverk og god inkassoskikk.
Mange kommuner driver et utstrakt og godt samarbeid både med andre egeninkassomiljøer og systemutviklere. Samarbeidet gjelder både etterlevelse, kundebehandling, innfordringsstrategier og god inkassoskikk, men også systemutvikling. Det bygges kompetanse systematisk og langsiktig, men arbeidsgruppen har ikke omtalt dette på noen måte.
c. Advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet
Arbeidsgruppen foreslår å fjerne advokaters rett til å drive inkasso på grunnlag av sin advokatbevilling. Dette er praksis som særlig benyttes av de større kommunene, med et stort omfang av egeninkasso og tilhørende sterkt og kompetent fagmiljø. Selv om omfanget er lite, er behovet for den merinntekten og den faglige kvalitetssikringen som advokatbevillingen gir viktig.
Arbeidsgruppen er kritisk til advokaters inkassovirksomhet på generelt og prinsipielt grunnlag, men uten å komme med et eneste eksempel på misligheter eller saker hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet som vedrører inkassovirksomhet.
Det ligger en meget omfattende utdanning og praksis bak en advokatbevilling. Advokater er jurister som i tillegg til å ha juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap oppfyller visse praksiskrav domstolloven § 220. At inkassoloven ikke inngår som eget fag i studiet eller på advokatkurset er av underordnet betydning. Inkassoloven med forskrift har et begrenset omfang.
I forbindelse med vedtakelsen av inkassoloven § 19 annet ledd om standardisert erstatning ved inndriving av egne forfalte pengekrav la depar tementet i prp 77 til grunn at en advokat er kvalifisert til å forestå slik virksomhet. I Innst O nr 128 uttalte justiskomitéen:
« Komiteen viser til at innkrevingen skal være ledet av en advokat og forutsetter at dette gir den nødvendige trygghet for korrekt behandling».
NKK mener at advokater har den nødvendige kunnskap og erfaring i kraft av sin utdanning og bevilling til å kunne drive inkassovirksomhet på en forsvarlig måte og at arbeidsgruppens forslag på dette området endres. Forslaget fra arbeidsgruppen fremstår forøvrig som nok et forsøk på å monopolisere inkassovirksomheten kun til de store eksisterende inkassobyråene
d. Krav til saksgangen
Som fordringshaver kan kommunene inndrive egne forfalte pengekrav. Det er ikke «inkassovirksomhet» fordi kommunene ikke krever inn for andre eller kjøper opp forfalte krav, jf inkassoloven § 1-2.
Som inkassator av egne krav er det normalt små utfordringer knyttet til forfallstidspunkt, påkravsproblematikk, rettmessighetsinnsigelser eller sammenslåinger av krav. Man har ett kunderegister for hele kommunen og full oversikt over hver sak.
At egeninkasso har disse utfordringene i langt mindre grad enn inkassobransjen, har arbeidsgruppen ikke drøftet eller problematisert.
Likevel foreslår et flertall i arbeidsgruppen at «... bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsler etter lovforslaget § 15 a. I praksis betyr det at fordringshavere som skal få et krav inndrevet gjennom et inkassoforetak, må overlate til inkassoforetaket å sende inkassovarselet. Bakgrunnen for forslaget er særlig at det vil være vanskelig for fordringshaverne selv å oppfylle de foreslåtte kravene til innholdet i inkassovarslene.»
Videre heter det at «...etter både Finanstilsynets og inkassobransjens erfaring er det svært mye feil med inkassovarslene fordringshaverne selv sender ut, til tross for de relativt beskjedne formkravene som stilles i dag.»
Påstanden er ubegrunnet, etter vår oppfatning overdrevet og heller ikke støttet av statistikk fra Finanstilsynet eller henvisning til rettspraksis. Oss bekjent er det svært få rettsavgjørelser hvor en egeninkassator ikke har oppfylt de relativt enkle kravene til å sende et lovlig inkassovarsel.
Påstanden er også symptomatisk for en nedvurdering av kommunenes kompetanse og viser manglende innsikt i kommunenes strenge internkontrollregelverk som vist ovenfor.
e. Kostnadsdekning for utenrettslig inndriving
Kommunenes egeninkassovirksomhet har i dag inntekter fra betalingsoppfordringer og inkassovarsler. Inntektene dette gir er ikke tilstrekkelig til å dekke de faktiske utgifter ved egeninkassoen. Dersom man mister muligheten til å sende både betalingsoppfordring og inkassovarsel, slik flertallets forslag er, vil inntektene desimeres, med de negative konsekvenser dette vil ha for alle kommunale skyldnere.
Ovenstående gjennomgang av kommunenes kompetanse, internkontrollsystemer, m.v. sett opp mot kompleksiteten ved å sende ut betalingsoppfordringer og inkassovarsler, gjør arbeidsgruppens forslag om frata kommunene adgangen til å sende ut varslene uforståelig.
Fra rapporten heter det videre:
Arbeidsgruppen foreslår i punktet her ( 6.5 vår anm .) en halvering av purregebyrene. Videre foreslår arbeidsgruppen at fordringshavere ikke skal kunne ta gebyr for betalingsoppfordringer de sender selv, bortsett fra ved oppkjøps- og egeninkasso. Et flertall foreslår det samme for inkassovarsler. Forslagene innebærer samlet en betydelig reduksjon i kostnadene for skyldnerne, og tilsvarende reduksjon i fordringshavernes inntekter. Forslagene får særlig betydning for fordringshavere som driver ordinær egeninkasso. Samtidig innebærer forslagene forenklinger for fordringshaverne. Forslagene må ses i sammenheng med automatiseringen i inndrivingsprosessene og forslaget om reduksjon i salærene ved fremmedinkasso, se punkt 6.6.
«Det er heller ingen reell kontroll med betalingsoppfordringene som sendes ved ordinær egeninkasso, i og med at de ikke kan bringes inn for Finansklagenemnda Inkasso, og at Finanstilsynet ikke kan sanksjonere feil ut over eventuelt å pålegge stans av ulovlig virksomhet. På bakgrunn av feilene som gjøres i inkassovarslene ved ordinær egeninkasso (se punkt 5.2.1), antar ( vår understrekning ) arbeidsgruppen at det gjøres minst like mye feil i betalingsoppfordringene ved ordinær egeninkasso, selv om Finanstilsynet og inkassoforetakene ikke ser disse betalingsoppfordringene. Gebyrsystemet bør heller ikke stimulere til økt bruk av ordinær egeninkasso, hvor det er en forhøyet risiko for feil i inkassoprosessen og ingen kontrollmekanismer.»
Arbeidsgruppen antar at det gjøres like mye feil i betalingsoppfordringene som i inkassovarslene, fremdeles uten begrunnelse, eksempler eller statistikk. Arbeidsgruppen foretar en kraftig nedvurdering av kommunenes kompetanse, innkrevingssystemer, internkontroll og evnen til å følge et relativt enkelt lovverk.
Kommunene er fullt ut kompetente til å sende både betalingsoppfordringer og inkassovarsler. Forslaget om å frata den kommunale egeninkassosiden denne muligheten er uheldig.
De negative konsekvensene dette vil ha for kommunene er at dersom finansieringen av egeninkasso forsvinner, vil man miste nærheten mellom tjeneste og krav. De kommunale skyldnerne vil måtte forholde seg til en inkassobransje som har profitt fra innkreving som hovedformål i motsetning til i dag, hvor kommunens fokus er på selve tjenesten som leveres.
Et slikt inkassator-skifte vil særlig gå ut over de mest sårbare gruppene, som flerkulturelle, rusmisbrukere, beboere i kommunale boliger, m.fl. som i dag blir spesielt ivaretatt i kommunene.
f. Konsekvenser for det offentlige
Som arbeidsgruppen helt riktig skriver vil forslaget, dersom det blir vedtatt, innebære en betydelig økonomisk konsekvens for det offentlige som fordringshaver.
Kjernen i forslaget fra arbeidsgruppen er at forskjellene mellom egeninkasso og fremmedinkasso skal bli større og at det bare er inkassobransjen som skal få lov til å drive tradisjonell inkasso. Egeninkassosiden vil bli tvunget til å enten outsource sine krav eller nøye seg med vesentlig lavere inntekter til å finansiere innkrevingen av sine egne krav.
Arbeidsgruppen kommer med flere spekulasjoner om konsekvensene for det offentlige, dersom forslagene blir vedtatt. Blant annet at for gebyrkuttene vil «... utgiftene og de tapte inntektene for det offentlige vil bli dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.»
Arbeidsgruppen ser ut til å ha en oppfatning av at utsendelser av kravbrev er kommunenes eneste kostnad med egeninkasso, nederst på s. 110 i rapporten:
«Arbeidsgruppen antar at de nåværende egeninkassogebyrene langt overstiger kostnadene til utsendelser av kravbrev.»
«Reduksjonen i gebyrene har til hensikt å bringe gebyrene mer på linje med kostnadene, men det er mulig de ikke vil dekke alle kostnader til inndrivingen fullt ut. Uansett innebærer reduksjonen en betydelig økonomisk konsekvens.»
Det er utvilsomt at det aller meste av kommunal egeninkasso har kostnader som overstiger inntektene. Som beskrevet tidligere er det mange og gode grunner til at kommunene likevel driver egeninkasso. Dette er hensyn og grunner som arbeidsgruppen ikke har lagt vekt på. Deres behandling og konklusjoner i kap. 13.11 om forslagets konsekvenser for det offentlige bærer preg av det og Stortinget vil få et dårligere beslutningsgrunnlag fordi disse sidene ikke er tilstrekkelig beskrevet og vurdert.
3. Oppsummering og konklusjon
Hele arbeidsgruppens rapport bærer preg av at kontroll over egen pengestrøm er noe uvanlig, og et unntak fra en kunstig oppstilt hovedregel om at det er noen andre som skal sikre at man får betaling for sine egne varer og tjenester.
I virkeligheten er det motsatt. Egeninkasso er en naturlig forlengelse av vare- og tjenesteyting, som håndhever ytelse-mot-ytelse prinsippet. Egeninkasso er en billig, sikker og enkel metode for en fordringshaver å sørge for betaling av sine utestående krav. Et hvert forslag som gjør egeninkasso vanskeligere eller mindre lønnsomt bør derfor være godt begrunnet. Vi kan ikke se at arbeidsgruppen har et godt nok grunnlag for forslagene sine, som gjør egeninkasso dyrere for fordringshaver og dårligere for skyldneren.
Arbeidsgruppen var uten representanter for egeninkasso, mens inkassobransjen var godt representert. Deres rapport bærer preg av manglende kunnskap om og forståelse for egeninkasso. Den vitner også om en uheldig slagside til fordel for inkassobransjen.
Arbeidsgruppen viser i beskrivelsen av konsekvensene for det offentlige en mangel på forståelse for verdien av kommunal egeninkasso og konsekvensene for innbyggerne dersom kommunale krav blir overdratt til inkassobransjen.
I rapportens kapittel 13.11 beskrives i detalj de negative konsekvensene for kommunene, før det hevdes at:
«For kommuner som setter ut inndrivingen til fremmedinkasso, antar arbeidsgruppen at forslagene ikke vil få konsekvenser.»
Denne passusen er symptomatisk for tendensen i rapporten, at den rammer egeninkasso langt hardere en inkassobransjen og innebærer en forskyvning av krav fra egeninkasso til inkassobransjen.
Vi frykter at dersom forslagene i rapporten blir vedtatt vil det bety slutten for egeninkasso, og at inkassobransjen vil ta over markedet.
Den viktigste begrunnelsen for å drive egeninkasso er hensynet til innbyggeren, nemlig å kunne ha fokus på selve kravet og tjenesten som er levert, det løpende kundeforholdet, muligheten til raskt å kunne håndtere evt innsigelser mot kravet og omdømmet ved å være opptatt av tjenesten og ikke profitten ved selve innkrevingen. Inkassobransjen høye fortjeneste de senere årene viser tydelig hvor deres fokus ligger, nemlig på å maksimere sin egen inntjening.
Å drive egeninkasso er ikke bare et økonomisk spørsmål, men et verdivalg, som sikrer en sterk sosial profil som er viktig å opprettholde.
NKK mener at forslagene som gir egeninkassosiden dårligere rammevilkår må gjennomgås og utarbeides på nytt, og denne gangen med et tilstrekkelig faktisk grunnlag.
Forslaget er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av representanter for inkassobransjen, forbrukerrådet og finansnæringen.
Fra mandatet heter det bl.a.:
«Arbeidsgruppen skal utrede om grensen mellom egen- og fremmedinkasso bør lov- eller forskriftsreguleres, og eventuelt komme med forslag til slike regler.»
Egeninkassosiden, ved Norges kemner og kommuneøkonomers forbund, har bedt om plass i arbeidsgruppen, men fått avslag. Dette til tross for at både mandatet uttrykkelig omhandlet egeninkasso, samt at arbeidsgruppens rapport får store negative konsekvenser for all egeninkasso, dersom forslagene der blir vedtatt.
Det er uheldig at egeninkassosiden blir berørt i så stor grad, uten å ha fått reell mulighet til å fremme sitt syn, presentere data og statistikk for sin virksomhet og redegjøre for fordelene ved egeninkasso, som faktisk grunnlag for arbeidsgruppen.
Mange av NKKs medlemskommuner krever i dag inn alle sine fordringer som egeninkasso. Denne virksomheten er delvis selvfinansiert gjennom inntekter fra salær og gebyrer. Dersom arbeidsgruppens forslag blir vedtatt vil det føre til vesentlig lavere inntekter alle kommuner som driver egeninkasso.
Forslaget vil gjøre mulighetene og forutsetningene for å drive ordinær egeninkasso vesentlig vanskeligere og på sikt nærmest umulig, i det det meste av finansieringen forsvinner. Samtidig blir det færre inkasso-virkemidler tilgjengelig for egeninkassosiden, f.eks å kunne sende inkassovarsler.
Egeninkasso gjør at man kan fokusere på kundeforholdet og tjenestene som leveres, i stedet for inntektene fra innkrevingen. Som egeninkassator har man et løpende kundeforhold til skyldneren som vanligvis gjør innkrevingen mer hensynsfull. Dette betyr også at man lettere kan håndtere innsigelser mot kravet.
På den andre siden kjenner kunden sin leverandør og vil normalt oppleve det som mer hensynsfullt med en betalingsoppfordring direkte fra denne. Terskelen for å ta kontakt om innsigelser mot kravet, betalingsproblemer eller utsettelser vil vanligvis være lavere mot vare/tjenesteleverandøren enn mot et inkassobyrå.
Forslagets hovedinnretning om å redusere omkostningene for forbrukerne er nødvendig og riktig, men virkemidlene arbeidsgruppen foreslår er ikke til skyldnerens beste. Det er uheldig at fordelene ved egeninkasso undervurderes og at fremmedinkasso løftes frem som et alternativ som skal være mer forbrukervennlig.
2. Kommentarer til utvalgte forslaget fra høringsnotatet
a. Organisering av og ansvar for inkassovirksomhet
Arbeidsgruppens redegjørelse for organisering og ansvar for inkassovirksomhet beskriver ikke kommunenes risikostyrings- og internkontrollregime, avvikssystemer, fullmakts- og delegasjonsinstrukser eller andre relevante kommunale kontrollmetoder.
Kommunene og deres virksomhet reguleres av kommuneloven. Formålet med denne loven er bl.a. å «... yte tjenester og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne.»
Kommuneloven har strenge regler om egenkontroll (internkontroll, revisjon og kontrollutvalg) og statlig kontroll, revisjon og tilsyn.
I og med at arbeidsgruppen foreslår endringer som innebærer store negative konsekvenser for kommunene som egeninkassator er det uheldig at kommunenes lovbestemte og grundige internkontrollsystemer ikke omtales.
De kommunale skyldneres rettssikkerhet er ivaretatt av materielle regler, forvaltningsklage, klage til ombudsmannen, varslingsordninger internt i kommunen og namsmennenes og domstolenes kontroll. Samtidig er kommunene ofte en såkalt ufrivillig kreditor, ved at vi må levere tjenester uavhengig av innbyggerens betalingsevne. Vi kan derfor ikke velge våre skyldnere fritt.
Gitt kommunenes gode internkontrollregimer og status som ufrivillig kreditor, burde ikke rammevilkårene for at vi selv kan kreve inn våre egne fordringer gjøres dårligere.
Arbeidsgruppens gjennomgang og forslag til nye kompetansekrav for tar ikke høyde for de strenge kravene til internkontroll, regnskapsføring, delegasjonsinstrukser m.m. som finnes i alle kommuner.
Det er grunn til å tro at egeninkassosiden har en klar egeninteresse i å sørge for høy kompetanse innenfor disse oppgavene. Som allerede nevnt er skyldnerens rettsikkerhet høy i kraft av materielle regler, forvaltningsklage, klage til ombudsmannen, varslingsordninger internt i kommunen og namsmennenes og domstolenes kontroll.
De store forskjellene mellom kompetansekrav for fremmed- og egeninkasso burde også vært behandlet grundigere.
Med arbeidsgruppens forslag skal fremmedinkasso (fortsatt) håndtere klientmidler, men også ha prosessfullmakt, samt at « Både inkassoregelverket, annet pengekravsrettslig regelverk og ulikt regelverk som må anvendes ved vurderinger av kravs rettmessighet, er komplisert...»
Dette er i langt mindre grad aktuelt for egeninkassosiden.
Det er selvfølgelig viktig med høy kompetanse også der, men egeninkasso håndterer ikke klientmidler, trenger ikke prosessfullmakt, fordi man allerede er part, samt i langt mindre grad må vurdere kravets rettmessighet. Dette fordi man både er kravshaver og (egen)inkassator. Å undersøke kravets rettmessighet er uansett langt enklere fordi kravet har oppstått i samme enhet som det innkreves av.
Disse sidene ved kompetansebehovene ved egeninkasso er overhodet ikke berørt av arbeidsgruppen. Det er uheldig med tanke på at manglende kompetanse er en av begrunnelsene for at egeninkassosiden ikke lenger kan sende inkassovarsler med arbeidsgruppens forslag.
Videre fremgår av arbeidsgruppens rapport, nederst på s. 32:
«Forsøk på utenrettslig inndriving av tvilsomme eller urettmessige krav kan være i strid med god inkassoskikk, og det er svært viktig for skyldnerne og for tilliten til inkassoforetakene at ikke urettmessige krav blir forsøkt inndrevet. Med urettmessige krav menes krav som aldri har bestått, krav som er bortfalt ved foreldelse, oppgjør, frafall eller andre grunner, eller krav som er rettet mot feil person. Vurderinger av kravs rettmessighet og innsigelsesbehandling er derfor helt sentrale oppgaver for inkassoforetaket.»
Også disse problemstillingene er langt mindre aktuelle for egeninkassosiden, fordi når man krever inn sine egne krav har man bedre oversikt over rettmessigheten, foreldelse, innsigelser, m.m. Heller ikke dette er problematisert i arbeidsgruppens rapport.
Det synes heller ikke kjent for arbeidsgruppen at de aller fleste kommuner benytter et profesjonelt innkrevings-fagsystem, helt på høyde med inkassobransjens. Disse systemene leverer maler som kvalitetssikres mot lovverk og god inkassoskikk.
Mange kommuner driver et utstrakt og godt samarbeid både med andre egeninkassomiljøer og systemutviklere. Samarbeidet gjelder både etterlevelse, kundebehandling, innfordringsstrategier og god inkassoskikk, men også systemutvikling. Det bygges kompetanse systematisk og langsiktig, men arbeidsgruppen har ikke omtalt dette på noen måte.
c. Advokaters adgang til å drive fremmedinkassovirksomhet
Arbeidsgruppen foreslår å fjerne advokaters rett til å drive inkasso på grunnlag av sin advokatbevilling. Dette er praksis som særlig benyttes av de større kommunene, med et stort omfang av egeninkasso og tilhørende sterkt og kompetent fagmiljø. Selv om omfanget er lite, er behovet for den merinntekten og den faglige kvalitetssikringen som advokatbevillingen gir viktig.
Arbeidsgruppen er kritisk til advokaters inkassovirksomhet på generelt og prinsipielt grunnlag, men uten å komme med et eneste eksempel på misligheter eller saker hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet som vedrører inkassovirksomhet.
Det ligger en meget omfattende utdanning og praksis bak en advokatbevilling. Advokater er jurister som i tillegg til å ha juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap oppfyller visse praksiskrav domstolloven § 220. At inkassoloven ikke inngår som eget fag i studiet eller på advokatkurset er av underordnet betydning. Inkassoloven med forskrift har et begrenset omfang.
I forbindelse med vedtakelsen av inkassoloven § 19 annet ledd om standardisert erstatning ved inndriving av egne forfalte pengekrav la depar tementet i prp 77 til grunn at en advokat er kvalifisert til å forestå slik virksomhet. I Innst O nr 128 uttalte justiskomitéen:
« Komiteen viser til at innkrevingen skal være ledet av en advokat og forutsetter at dette gir den nødvendige trygghet for korrekt behandling».
NKK mener at advokater har den nødvendige kunnskap og erfaring i kraft av sin utdanning og bevilling til å kunne drive inkassovirksomhet på en forsvarlig måte og at arbeidsgruppens forslag på dette området endres. Forslaget fra arbeidsgruppen fremstår forøvrig som nok et forsøk på å monopolisere inkassovirksomheten kun til de store eksisterende inkassobyråene
d. Krav til saksgangen
Som fordringshaver kan kommunene inndrive egne forfalte pengekrav. Det er ikke «inkassovirksomhet» fordi kommunene ikke krever inn for andre eller kjøper opp forfalte krav, jf inkassoloven § 1-2.
Som inkassator av egne krav er det normalt små utfordringer knyttet til forfallstidspunkt, påkravsproblematikk, rettmessighetsinnsigelser eller sammenslåinger av krav. Man har ett kunderegister for hele kommunen og full oversikt over hver sak.
At egeninkasso har disse utfordringene i langt mindre grad enn inkassobransjen, har arbeidsgruppen ikke drøftet eller problematisert.
Likevel foreslår et flertall i arbeidsgruppen at «... bare inkassoforetak skal kunne sende inkassovarsler etter lovforslaget § 15 a. I praksis betyr det at fordringshavere som skal få et krav inndrevet gjennom et inkassoforetak, må overlate til inkassoforetaket å sende inkassovarselet. Bakgrunnen for forslaget er særlig at det vil være vanskelig for fordringshaverne selv å oppfylle de foreslåtte kravene til innholdet i inkassovarslene.»
Videre heter det at «...etter både Finanstilsynets og inkassobransjens erfaring er det svært mye feil med inkassovarslene fordringshaverne selv sender ut, til tross for de relativt beskjedne formkravene som stilles i dag.»
Påstanden er ubegrunnet, etter vår oppfatning overdrevet og heller ikke støttet av statistikk fra Finanstilsynet eller henvisning til rettspraksis. Oss bekjent er det svært få rettsavgjørelser hvor en egeninkassator ikke har oppfylt de relativt enkle kravene til å sende et lovlig inkassovarsel.
Påstanden er også symptomatisk for en nedvurdering av kommunenes kompetanse og viser manglende innsikt i kommunenes strenge internkontrollregelverk som vist ovenfor.
e. Kostnadsdekning for utenrettslig inndriving
Kommunenes egeninkassovirksomhet har i dag inntekter fra betalingsoppfordringer og inkassovarsler. Inntektene dette gir er ikke tilstrekkelig til å dekke de faktiske utgifter ved egeninkassoen. Dersom man mister muligheten til å sende både betalingsoppfordring og inkassovarsel, slik flertallets forslag er, vil inntektene desimeres, med de negative konsekvenser dette vil ha for alle kommunale skyldnere.
Ovenstående gjennomgang av kommunenes kompetanse, internkontrollsystemer, m.v. sett opp mot kompleksiteten ved å sende ut betalingsoppfordringer og inkassovarsler, gjør arbeidsgruppens forslag om frata kommunene adgangen til å sende ut varslene uforståelig.
Fra rapporten heter det videre:
Arbeidsgruppen foreslår i punktet her ( 6.5 vår anm .) en halvering av purregebyrene. Videre foreslår arbeidsgruppen at fordringshavere ikke skal kunne ta gebyr for betalingsoppfordringer de sender selv, bortsett fra ved oppkjøps- og egeninkasso. Et flertall foreslår det samme for inkassovarsler. Forslagene innebærer samlet en betydelig reduksjon i kostnadene for skyldnerne, og tilsvarende reduksjon i fordringshavernes inntekter. Forslagene får særlig betydning for fordringshavere som driver ordinær egeninkasso. Samtidig innebærer forslagene forenklinger for fordringshaverne. Forslagene må ses i sammenheng med automatiseringen i inndrivingsprosessene og forslaget om reduksjon i salærene ved fremmedinkasso, se punkt 6.6.
«Det er heller ingen reell kontroll med betalingsoppfordringene som sendes ved ordinær egeninkasso, i og med at de ikke kan bringes inn for Finansklagenemnda Inkasso, og at Finanstilsynet ikke kan sanksjonere feil ut over eventuelt å pålegge stans av ulovlig virksomhet. På bakgrunn av feilene som gjøres i inkassovarslene ved ordinær egeninkasso (se punkt 5.2.1), antar ( vår understrekning ) arbeidsgruppen at det gjøres minst like mye feil i betalingsoppfordringene ved ordinær egeninkasso, selv om Finanstilsynet og inkassoforetakene ikke ser disse betalingsoppfordringene. Gebyrsystemet bør heller ikke stimulere til økt bruk av ordinær egeninkasso, hvor det er en forhøyet risiko for feil i inkassoprosessen og ingen kontrollmekanismer.»
Arbeidsgruppen antar at det gjøres like mye feil i betalingsoppfordringene som i inkassovarslene, fremdeles uten begrunnelse, eksempler eller statistikk. Arbeidsgruppen foretar en kraftig nedvurdering av kommunenes kompetanse, innkrevingssystemer, internkontroll og evnen til å følge et relativt enkelt lovverk.
Kommunene er fullt ut kompetente til å sende både betalingsoppfordringer og inkassovarsler. Forslaget om å frata den kommunale egeninkassosiden denne muligheten er uheldig.
De negative konsekvensene dette vil ha for kommunene er at dersom finansieringen av egeninkasso forsvinner, vil man miste nærheten mellom tjeneste og krav. De kommunale skyldnerne vil måtte forholde seg til en inkassobransje som har profitt fra innkreving som hovedformål i motsetning til i dag, hvor kommunens fokus er på selve tjenesten som leveres.
Et slikt inkassator-skifte vil særlig gå ut over de mest sårbare gruppene, som flerkulturelle, rusmisbrukere, beboere i kommunale boliger, m.fl. som i dag blir spesielt ivaretatt i kommunene.
f. Konsekvenser for det offentlige
Som arbeidsgruppen helt riktig skriver vil forslaget, dersom det blir vedtatt, innebære en betydelig økonomisk konsekvens for det offentlige som fordringshaver.
Kjernen i forslaget fra arbeidsgruppen er at forskjellene mellom egeninkasso og fremmedinkasso skal bli større og at det bare er inkassobransjen som skal få lov til å drive tradisjonell inkasso. Egeninkassosiden vil bli tvunget til å enten outsource sine krav eller nøye seg med vesentlig lavere inntekter til å finansiere innkrevingen av sine egne krav.
Arbeidsgruppen kommer med flere spekulasjoner om konsekvensene for det offentlige, dersom forslagene blir vedtatt. Blant annet at for gebyrkuttene vil «... utgiftene og de tapte inntektene for det offentlige vil bli dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.»
Arbeidsgruppen ser ut til å ha en oppfatning av at utsendelser av kravbrev er kommunenes eneste kostnad med egeninkasso, nederst på s. 110 i rapporten:
«Arbeidsgruppen antar at de nåværende egeninkassogebyrene langt overstiger kostnadene til utsendelser av kravbrev.»
«Reduksjonen i gebyrene har til hensikt å bringe gebyrene mer på linje med kostnadene, men det er mulig de ikke vil dekke alle kostnader til inndrivingen fullt ut. Uansett innebærer reduksjonen en betydelig økonomisk konsekvens.»
Det er utvilsomt at det aller meste av kommunal egeninkasso har kostnader som overstiger inntektene. Som beskrevet tidligere er det mange og gode grunner til at kommunene likevel driver egeninkasso. Dette er hensyn og grunner som arbeidsgruppen ikke har lagt vekt på. Deres behandling og konklusjoner i kap. 13.11 om forslagets konsekvenser for det offentlige bærer preg av det og Stortinget vil få et dårligere beslutningsgrunnlag fordi disse sidene ikke er tilstrekkelig beskrevet og vurdert.
3. Oppsummering og konklusjon
Hele arbeidsgruppens rapport bærer preg av at kontroll over egen pengestrøm er noe uvanlig, og et unntak fra en kunstig oppstilt hovedregel om at det er noen andre som skal sikre at man får betaling for sine egne varer og tjenester.
I virkeligheten er det motsatt. Egeninkasso er en naturlig forlengelse av vare- og tjenesteyting, som håndhever ytelse-mot-ytelse prinsippet. Egeninkasso er en billig, sikker og enkel metode for en fordringshaver å sørge for betaling av sine utestående krav. Et hvert forslag som gjør egeninkasso vanskeligere eller mindre lønnsomt bør derfor være godt begrunnet. Vi kan ikke se at arbeidsgruppen har et godt nok grunnlag for forslagene sine, som gjør egeninkasso dyrere for fordringshaver og dårligere for skyldneren.
Arbeidsgruppen var uten representanter for egeninkasso, mens inkassobransjen var godt representert. Deres rapport bærer preg av manglende kunnskap om og forståelse for egeninkasso. Den vitner også om en uheldig slagside til fordel for inkassobransjen.
Arbeidsgruppen viser i beskrivelsen av konsekvensene for det offentlige en mangel på forståelse for verdien av kommunal egeninkasso og konsekvensene for innbyggerne dersom kommunale krav blir overdratt til inkassobransjen.
I rapportens kapittel 13.11 beskrives i detalj de negative konsekvensene for kommunene, før det hevdes at:
«For kommuner som setter ut inndrivingen til fremmedinkasso, antar arbeidsgruppen at forslagene ikke vil få konsekvenser.»
Denne passusen er symptomatisk for tendensen i rapporten, at den rammer egeninkasso langt hardere en inkassobransjen og innebærer en forskyvning av krav fra egeninkasso til inkassobransjen.
Vi frykter at dersom forslagene i rapporten blir vedtatt vil det bety slutten for egeninkasso, og at inkassobransjen vil ta over markedet.
Den viktigste begrunnelsen for å drive egeninkasso er hensynet til innbyggeren, nemlig å kunne ha fokus på selve kravet og tjenesten som er levert, det løpende kundeforholdet, muligheten til raskt å kunne håndtere evt innsigelser mot kravet og omdømmet ved å være opptatt av tjenesten og ikke profitten ved selve innkrevingen. Inkassobransjen høye fortjeneste de senere årene viser tydelig hvor deres fokus ligger, nemlig på å maksimere sin egen inntjening.
Å drive egeninkasso er ikke bare et økonomisk spørsmål, men et verdivalg, som sikrer en sterk sosial profil som er viktig å opprettholde.
NKK mener at forslagene som gir egeninkassosiden dårligere rammevilkår må gjennomgås og utarbeides på nytt, og denne gangen med et tilstrekkelig faktisk grunnlag.