Medbrakt kompetanse -lisens til helsepersonell mm (forslag om endringer i Helsepersonelloven mm.)
Akershus universitetssykehus (Ahus) viser til brev av 09.03.20 fra Helse- og omsorgsdepartementets (HOD) vedrørende høring Medbrakt kompetanse – lisens til helsepersonell mm
Forslag til lovendringer:
Ahus støtter begge forslagene til lovendringer hva gjelder utstedelse av lisens, slik som det lyder i teksten.
Ahus har følgende merknader til høringen:
Departementet viser i stor grad til yrkeskvalifikasjonsdirektivet som begrunnelse for sin håndtering av EU/EØS-reglene. Det anføres at vedlegg V definerer kravene som stilles til grunnutdanning og det forutsettes at vedkommende fullfører utdanningen sin i henhold til utdanningslandets krav – herunder praktisk tjeneste der dette finnes – før søkeren kan få norsk lisens.
Dette medfører at leger utdannet i Sverige og Danmark må gjennomføre henholdsvis AT-tjeneste eller KBU før de kan få lisens i Norge, hvilket betyr at det ikke er anledning til å starte opp i LIS1-stilling i Norge før dette er gjennomført. Disse legene må ta LIS1 etter at de har gjennomført AT-tjeneste eller KBU, selv om de innholdsmessige elementene i stor grad er sammenfallende med LIS1. Årsaken til dette er at helsemyndighetene har flyttet autorisasjonstidspunktet til etter studiet, og flyttet turnustjenesten/LIS1 fra grunnutdanningen til spesialistutdanningen i vedlegg V i yrkeskvalifikasjonsdirektivet..
Det bør vurderes om dette bryter med EU/EØS-reglene fordi dette innebærer en omgåelse av de krav som tidligere gjaldt, som nå har fått betydning i relasjon til den overordnede etableringsfriheten som gjelder i hele EU/EØS-området. Gitt at en slik adgang skal være i samsvar med EU/EØS-reglene må det gjøres en proporsjonalitetsvurdering av den overordnede etableringsfriheten på den ene side og befolkningens helse på den andre siden. Det er ikke holdepunkter for at det er anledning til å sette etableringsfriheten til side på denne måten fordi det i realiteten innebærer et yrkesforbud mot å arbeide innenfor tilsvarende stillinger som legene har rett til etter svenske eller danske regler, og som etter tidligere regler var ansett for å være tilstrekkelig til å arbeide i LIS2/3 stillinger i Norge. Både den Svenske AT-tjenesten og den Danske KBU-tjenesten har mange sammenlignbare målkrav som norsk LIS1, og det må derfor i et slikt tilfelle, heller gjøres en vurdering av om disse legene trenger noen form for tilleggstjeneste som del av LIS1 i form av tjeneste i kommunene.
Intensjonen i lovforslaget er bra, ved at søkere med medbrakt kompetanse i større grad skal få bruke sine kvalifikasjoner i helse- og omsorgstjenesten.
Alle argumentene som legges til grunn for en oppmykning av regelverket, som gjelder utstedelse av lisens, er motstridende til ønsker om å begrense autorisasjonen til leger etter medisinsk grunnutdanning i EØS-området.
Departementet redegjør på side 29 for at den enkelte søkers lisenssøknad skal kunne avvises dersom direktoratet ikke klarer å behandle søknaden grunnet manglende dokumentasjon. En slik tolkning medfører et reelt hinder for den fleksibiliteten departementet ønsker å oppnå ved de foreslåtte endringene. En del helsepersonell vil komme fra krigsområder, og vil dermed ikke ha de nødvendige papirene direktoratet etterspør. I en slik situasjon vil gjennomføring av en fagprøve mm kunne bistå direktoratet, og hindre at kompetansen går tapt grunnet manglende dokumentasjon. Som arbeidsgiver er vi nokså betenkte over å fjerne fagprøver eller tiltak som er med på å redusere kvalitetssikring av helsepersonell generelt og spesielt fra utlandet. Den enkelte fagprøvene må kunne organiseres på en bedre måte og ikke ha en kostnadsramme på inntil kr 50 000.
Ahus støtter forslaget om en tidsubegrenset varig lisens i tilfeller hvor søkere har en spesialistkompetanse innenfor et gitt område. Dette kan blant annet sikre at leger med langvarig kirurgisk erfaring ikke trenger å gjennomgå omfattende opplæring i områder vedkommende uansett ikke skal jobbe med og videre sikre at legens kompetanse faktisk benyttes i helsetjenesten.
5.8 Tidsbegrenset lisens for å gjennomføre kvalifiseringstiltak
Ahus er uenig i at det ikke bør gis lisens til søkere fra EU/EØS land som ikke har reell mulighet til å gjennomføre praksis som er obligatorisk i utdanningslandet. Dette medfører at mange leger må ta nesten tilsvarende tjeneste for LIS1 flere ganger (KBU i Danmark og deretter LIS1), disse søkerne har allerede har ett år betalt arbeid ved søknad til LIS1. Det forsinker spesialiseringsprosessen og medfører samtidig at leger utdannet i Danmark og Sverige ofte vil være mest ettertraktet etter at «Kvalifikasjonsprinsippet» er lagt til grunn ved ansettelse i offentlig sektor (LIS1). De med KBU eller AT-tjeneste er godt kvalifisert når de har vært gjennom sitt «pliktår», og har allerede opparbeidet seg mye av den kompetansen de skal tilegne seg i LIS1-stilling. Det bør derfor finnes en annen løsning for disse legene ved at helsemyndighetene ser på den kompetansen legene har opparbeidet seg i (KBU/AT) og avklarer hvilke av læringsmålene som har tilsvarende mål i LIS1.
De gjenværende mål kan gjennomføres i reststillinger. Dette hindre at leger med utdanning i Norge kommer "bak i køen" ved søknad til LIS1.
Konsekvensen av en slik praksis er i realiteten at flaskehalsen til LIS1 blir trangere. Det er dårlig samfunnsøkonomi at ferdig utdannede leger ikke gis adgang til yrkesutøvelse i en spesialiseringsstilling i Norge. Dette medfører en større utfordring for det fremtidige behovet for legespesialister i Norge.
Ahus støtter høringen med å gi individuelt tilpassede lisenser for å kunne gjennomføre nødvendige kvalifiseringstiltak.
Departementet angir at forlenget saksbehandlingstid må påregnes når helsedirektoratet i større grad enn i dag skal vurdere søkerens individuelle kompetanse. Ahus opplever allerede i dag at kompetansen hva gjelder innholdet i legenes spesialistutdanning, og vurdering av denne, er under hva som må kunne forventes av direktoratet. Det utvises per i dag lite skjønn, noe som medfører omfattende prosesser og utsettelse av godkjenning. En kompetanseøkning i direktoratet støttes. Dersom dette ikke lar seg gjennomføre uten forlenget saksbehandlingstid må direktoratets ressurser til saksbehandling økes. Ett annet alternativt er at direktoratet kan delegere relevante godkjenninger til organer som besitter denne kompetansen, for eksempel til legeforeningens fagavdeling, ved spesialitetskomiteene. Det samme prinsippet må også kunne gjelde andre helsepersonellgrupper.
Akershus universitetssykehus (Ahus) viser til brev av 09.03.20 fra Helse- og omsorgsdepartementets (HOD) vedrørende høring Medbrakt kompetanse – lisens til helsepersonell mm
Forslag til lovendringer:
Ahus støtter begge forslagene til lovendringer hva gjelder utstedelse av lisens, slik som det lyder i teksten.
Ahus har følgende merknader til høringen:
Departementet viser i stor grad til yrkeskvalifikasjonsdirektivet som begrunnelse for sin håndtering av EU/EØS-reglene. Det anføres at vedlegg V definerer kravene som stilles til grunnutdanning og det forutsettes at vedkommende fullfører utdanningen sin i henhold til utdanningslandets krav – herunder praktisk tjeneste der dette finnes – før søkeren kan få norsk lisens.
Dette medfører at leger utdannet i Sverige og Danmark må gjennomføre henholdsvis AT-tjeneste eller KBU før de kan få lisens i Norge, hvilket betyr at det ikke er anledning til å starte opp i LIS1-stilling i Norge før dette er gjennomført. Disse legene må ta LIS1 etter at de har gjennomført AT-tjeneste eller KBU, selv om de innholdsmessige elementene i stor grad er sammenfallende med LIS1. Årsaken til dette er at helsemyndighetene har flyttet autorisasjonstidspunktet til etter studiet, og flyttet turnustjenesten/LIS1 fra grunnutdanningen til spesialistutdanningen i vedlegg V i yrkeskvalifikasjonsdirektivet..
Det bør vurderes om dette bryter med EU/EØS-reglene fordi dette innebærer en omgåelse av de krav som tidligere gjaldt, som nå har fått betydning i relasjon til den overordnede etableringsfriheten som gjelder i hele EU/EØS-området. Gitt at en slik adgang skal være i samsvar med EU/EØS-reglene må det gjøres en proporsjonalitetsvurdering av den overordnede etableringsfriheten på den ene side og befolkningens helse på den andre siden. Det er ikke holdepunkter for at det er anledning til å sette etableringsfriheten til side på denne måten fordi det i realiteten innebærer et yrkesforbud mot å arbeide innenfor tilsvarende stillinger som legene har rett til etter svenske eller danske regler, og som etter tidligere regler var ansett for å være tilstrekkelig til å arbeide i LIS2/3 stillinger i Norge. Både den Svenske AT-tjenesten og den Danske KBU-tjenesten har mange sammenlignbare målkrav som norsk LIS1, og det må derfor i et slikt tilfelle, heller gjøres en vurdering av om disse legene trenger noen form for tilleggstjeneste som del av LIS1 i form av tjeneste i kommunene.
Intensjonen i lovforslaget er bra, ved at søkere med medbrakt kompetanse i større grad skal få bruke sine kvalifikasjoner i helse- og omsorgstjenesten.
Alle argumentene som legges til grunn for en oppmykning av regelverket, som gjelder utstedelse av lisens, er motstridende til ønsker om å begrense autorisasjonen til leger etter medisinsk grunnutdanning i EØS-området.
Departementet redegjør på side 29 for at den enkelte søkers lisenssøknad skal kunne avvises dersom direktoratet ikke klarer å behandle søknaden grunnet manglende dokumentasjon. En slik tolkning medfører et reelt hinder for den fleksibiliteten departementet ønsker å oppnå ved de foreslåtte endringene. En del helsepersonell vil komme fra krigsområder, og vil dermed ikke ha de nødvendige papirene direktoratet etterspør. I en slik situasjon vil gjennomføring av en fagprøve mm kunne bistå direktoratet, og hindre at kompetansen går tapt grunnet manglende dokumentasjon. Som arbeidsgiver er vi nokså betenkte over å fjerne fagprøver eller tiltak som er med på å redusere kvalitetssikring av helsepersonell generelt og spesielt fra utlandet. Den enkelte fagprøvene må kunne organiseres på en bedre måte og ikke ha en kostnadsramme på inntil kr 50 000.
Ahus støtter forslaget om en tidsubegrenset varig lisens i tilfeller hvor søkere har en spesialistkompetanse innenfor et gitt område. Dette kan blant annet sikre at leger med langvarig kirurgisk erfaring ikke trenger å gjennomgå omfattende opplæring i områder vedkommende uansett ikke skal jobbe med og videre sikre at legens kompetanse faktisk benyttes i helsetjenesten.
5.8 Tidsbegrenset lisens for å gjennomføre kvalifiseringstiltak
Ahus er uenig i at det ikke bør gis lisens til søkere fra EU/EØS land som ikke har reell mulighet til å gjennomføre praksis som er obligatorisk i utdanningslandet. Dette medfører at mange leger må ta nesten tilsvarende tjeneste for LIS1 flere ganger (KBU i Danmark og deretter LIS1), disse søkerne har allerede har ett år betalt arbeid ved søknad til LIS1. Det forsinker spesialiseringsprosessen og medfører samtidig at leger utdannet i Danmark og Sverige ofte vil være mest ettertraktet etter at «Kvalifikasjonsprinsippet» er lagt til grunn ved ansettelse i offentlig sektor (LIS1). De med KBU eller AT-tjeneste er godt kvalifisert når de har vært gjennom sitt «pliktår», og har allerede opparbeidet seg mye av den kompetansen de skal tilegne seg i LIS1-stilling. Det bør derfor finnes en annen løsning for disse legene ved at helsemyndighetene ser på den kompetansen legene har opparbeidet seg i (KBU/AT) og avklarer hvilke av læringsmålene som har tilsvarende mål i LIS1.
De gjenværende mål kan gjennomføres i reststillinger. Dette hindre at leger med utdanning i Norge kommer "bak i køen" ved søknad til LIS1.
Konsekvensen av en slik praksis er i realiteten at flaskehalsen til LIS1 blir trangere. Det er dårlig samfunnsøkonomi at ferdig utdannede leger ikke gis adgang til yrkesutøvelse i en spesialiseringsstilling i Norge. Dette medfører en større utfordring for det fremtidige behovet for legespesialister i Norge.
Ahus støtter høringen med å gi individuelt tilpassede lisenser for å kunne gjennomføre nødvendige kvalifiseringstiltak.
Departementet angir at forlenget saksbehandlingstid må påregnes når helsedirektoratet i større grad enn i dag skal vurdere søkerens individuelle kompetanse. Ahus opplever allerede i dag at kompetansen hva gjelder innholdet i legenes spesialistutdanning, og vurdering av denne, er under hva som må kunne forventes av direktoratet. Det utvises per i dag lite skjønn, noe som medfører omfattende prosesser og utsettelse av godkjenning. En kompetanseøkning i direktoratet støttes. Dersom dette ikke lar seg gjennomføre uten forlenget saksbehandlingstid må direktoratets ressurser til saksbehandling økes. Ett annet alternativt er at direktoratet kan delegere relevante godkjenninger til organer som besitter denne kompetansen, for eksempel til legeforeningens fagavdeling, ved spesialitetskomiteene. Det samme prinsippet må også kunne gjelde andre helsepersonellgrupper.