Dato: 05.06.2020 Svartype: Med merknad Høringssvar - NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler Diku takker for muligheten til å avgi høringssvar knyttet til NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler. For Diku er det naturlig å fokusere på temaer med betydning for utdanningenes innhold, relevans og kvalitet, internasjonalt og annet samarbeid og mobilitet, digitalisering samt området kunstnerisk utviklingsarbeid. Diku har følgende merknader til lovutkastet: 1 Generelle merknader Strukturen på lovutkastet fremstår som mer ryddig og oversiktlig enn gjeldende lov, og sammen med de innholdsmessige endringene bidrar teksten til å klargjøre og tydeliggjøre både formål, ansvar, rettigheter og plikter for aktørene i sektoren. 2 Merknader knyttet til lovutkastets kapitler 2.1 Kapittel 1 – Formål og virkeområde Til § 1-1. Formålet med universiteter og høyskoler Utvalgets mål har vært å vektlegge og tydeliggjøre hva institusjonene skal bidra med i samfunnet. Utkastet har også trukket inn bærekraftperspektiv ved å fastslå at institusjonene skal bidra til «en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling». Diku støtter vridningen fra formålsformulering i gjeldende lov, som fokuserer på lovens formål overfor institusjonene, til en beskrivelse av samfunnets formål med universiteter og høyskoler. 2.2 Kapittel 2 – Virksomhet og ansvar Til § 2-1. Institusjonenes oppgaver Diku mener strukturen i loven tydeliggjør hva som er institusjonenes oppgaver på en god måte. Det er viktig at loven gir et tydelig signal om at norsk høyere utdanning skal være på høyt internasjonalt nivå og at institusjonene skal bidra til livslang læring. Diku mener at loven med fordel kan inkludere tilgjengeliggjøring av utdanning som en del av institusjonens oppgaver. Etter at lovutkastet ble skrevet har Kompetansereformen – Lære hele livet, Meld. St. 14 (2019-2020) kommet ut. Regjeringen viser her blant annet til tiltak for å åpne utdanningssystemet for livslang læring på alle nivåer. I tillegg nevnes fleksible studietilbud og digitalisering av studietilbud som virkemiddel for tilgjengeliggjøring av utdanning. Diku er enig med utvalget i at arbeidslivsrelevans er viktig. I dag er dette tatt inn i NOKUTs kriterier for akkreditering og Diku mener at en ytterligere styring av dette vil være uheldig for institusjonenes autonomi. I lovforslaget (punkt g)) er samarbeid ikke lengre begrenset til spesifikke aktører, men til «relevante aktører». Dette er en endring som gir institusjonene mer autonomi og som er legg mer til rette for intensjonene i samstemt med Dikus kvalitetsprogrammer og Erasmus+. Til 2-5 Egenbetaling Diku har ingen kommentar til lovforslaget, men ønsker å påpeke at det er viktig for den videre utviklingen av etter- og videreutdanning og styrking av dette feltet at finansiering, og herunder egenbetaling, utredes nærmere i den planlagte Stortingsmeldingen om styring av universitets- og høyskolesektoren. 2.3 Kapittel 7 – Læringsmiljø og studentrepresentasjon Til § 7-1. Læringsmiljø Det er viktig å synliggjøre studentenes rettigheter og viktigheten av et godt læringsmiljø. Diku støtter utvalgets vurdering av at et læringsmiljø består av mer enn det fysiske læringsmiljøet. Den foreslåtte definisjonen er en klar forbedring, men kunne vært enda tydeligere i omtalen av studentenes rolle i læringsmiljøet. Diku mener at et godt læringsmiljø også karakteriseres av studenter som både gis og tar en aktiv rolle i egen læring, og som bidrar til økt læring for sine medstudenter. Meld. St. 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning sier også at studenter som har og tar en aktiv rolle i egen læring lettere oppnår dybdelæring. I omtale av det pedagogiske læringsmiljøet er studenten beskrevet som en mottaker av læring mens studenten i realiteten er aktive deltakere i innholdsproduksjon, forskningsaktiviteter og i utforsking av ny teknologi. Diku mener det er viktig at studentene er forberedt på at de skal være aktive deltakere og partnere i egen utdanning. Diku forslår derfor følgende tekst for ledd 1 i § 7-1 (endringer er markert med fet tekst): Alle studenter har rett til et godt og inkluderende læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Et læringsmiljø er forholdene som virker inn på studentenes muligheter til å tilegne seg kunnskap, og som er av betydning for studentenes fysiske og psykososiale helse. I et helhetlig læringsmiljø inngår fysiske, tilrettelagte, digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold. I et godt læringsmiljø gis og tar studenter en aktiv rolle i egen læring og bidrar til økt læring for sine medstudenter. Til § 7-2 Forholdet til studentsamskipnadene Diku støtter tydeliggjøringen av ansvarsfordelingen og forholdet mellom utdanningsinstitusjoner og studentsamskipnadene for studentenes læringsmiljø og velferdsbehov. 2.4 Kapittel 8 – Undervisning, vurdering, sensur, klage og utstedelse av vitnemål Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverk (KD 2011/2014) og læringsutbyttebeskrivelsene uttrykker hvilke kunnskaper, ferdigheter og generelle kompetanser studentene skal opparbeide seg i emner og studieprogrammer på ulike nivå. Dette fokuset på studentenes læring reiser spørsmål om hvordan studenter lærer, hvordan en tilrettelegger for læring og hvordan en vurderer hva studentene har lært. Litteraturen understreker viktigheten av å sikre et samsvar mellom det studenten skal lære (uttrykt i læringsutbyttebeskrivelsen), vurderingsformen som skal avdekke om læringsutbyttet er oppnådd, og de læringsaktivitetene studenten skal gjennomføre for å oppnå læringsutbyttet, (jf. «constructive alignment» (Biggs & Tang 2011). Diku har støttet det pågående utviklingsarbeidet med alternative vurderingsformer blant annet gjennom programmet «Digitalisering for læring i høyere utdanning». Diku mener utvalget gjennom sin definisjon av begrepet eksamen og det beskrevne skillet mellom underveisvurdering og eksamen, begrenser muligheten for å innføre formative vurderingsformer som også kan være en del av det utvalget oppfatter som «sluttvurdering». I omtalen av gjeldene rett i delkapittelet 21.4.1.1 Eksamen sier utvalget følgende om sluttvurdering: «En sluttvurdering har ofte form av å være en skriftlig eksamen, men kan også foregå på andre måter, for eksempel ved muntlig prøve, levering av et større selvstendig arbeid som et kunstverk, fremføring av et musikkrepertoar, en monolog, og så videre.» Utvalget har tatt utgangspunkt i at eksamen er det gjennomgående begrepet som brukes i sektoren i stedet for vurdering, jf. 21.4.2 Utvalgets vurderinger . Utvalget sier videre at på grunn av dette «velger utvalget primært å benytte begrepet «eksamen» i stedet for «sluttvurdering». I 2.4.2.1 Underveisvurdering og eksamen definerer utvalget underveisvurdering som formativ vurdering eller vurdering for læring. Utvalget sier videre at det er sluttvurdering eller «summativ» vurdering som «…har til formål å uttrykke kompetansen til studentene etter endt læring i faget». Underveisvurdering er i hovedsak ikke tellende og kan ikke påklages. Utvalget konkluderer i det samme delkapitlet med «at det skal være rom for å ha andre vurderingsformer enn tradisjonelle eksamener. Etter utvalgets oppfatning er ikke gjeldende universitets- og høyskolelov til hinder for dette. Utvalget vil presisere at institusjonene har mulighet til å tilby varierte lærings- og vurderingsformer, slik som «underveisvurdering». Denne vurderingsformen skal ikke telle med i den endelige karakteren som fremkommer på vitnemålet, men har til hensikt å fremme studentenes læring. Denne vurderingen kan heller ikke påklages.» Den tradisjonelle skriftlige skoleeksamen med fokus på kontroll, objektivitet og transparens er en vurderingsform som har hatt en sterk posisjon innenfor norsk høyere utdanning på tvers av fag og nivå. Institusjonene arbeider med å utvikle alternative vurderingsformer for å gjennomføre mer egnede vurderinger. I sektoren i dag brukes formativ vurdering, vurdering for læring, og vurdering som læring, med det formål å uttrykke kompetansen til studentene. Vurderingsaktiviteter som fremmer vurdering for læring kan utgjøre hele eller deler av karaktergrunnlaget. Slik utvalget har definert underveisvurdering og eksamen utelukkes denne muligheten og kan være til hinder for den positive utviklingen av alternative vurderingsformer. Diku stiller seg bak Universitets og høgskolerådets (UHR) innspill om nye lærings- og vurderingsformer som understreker viktigheten av bruk av varierte vurderingsformer som i større grad bidrar til mer samstemt undervisning og testing av studentenes kunnskaper og ferdigheter. Diku foreslår derfor at vurdering for læring ikke defineres som noe som kun kan benyttes i underveisvurdering, men også være en del av eller utgjøre hele vurderingsgrunnlaget for karaktersetting i emnet. Begrepet eksamen slik det er brukt i lovforslaget er begrensende og ikke dekkende for det vide spekteret av vurderingsformer som brukes i sektoren. Diku mener at begrepet vurdering er mer dekkende og at dette begrepet både tar opp i seg vurdering for, av og som læring som skjer både underveis i emnet og i en sluttvurdering. Diku foreslår derfor at begrepet «eksamen» erstattes av «vurdering». Til § 8-7. Gjennomføring av førstegangssensur Andre ledd : I gjeldende lov (§ 3-9. Eksamen og sensur) er det opp til institusjonene selv om de vil ha to sensorer, hvorav minst en ekstern, ved bedømmelse av alt annet enn kandidatenes selvstendige arbeid i høyere grad. I både gjeldende lov (§ 3-7) og i lovforslaget (§ 8-6) står: «Institusjonen skal sørge for en ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene». I gjeldende lov betyr dette at institusjonene kan velge om de vil ha en ekstern sensor som vurderer vurderingsordningen eller besvarelsene. Lovforslaget fratar institusjonene muligheten til å velge sensurordning ved at de sier det skal være minst to sensorer ved; alle skriftlige eksamener med gradert karakterfastsettelse, alle selvstendige arbeid, muntlige og utøvende eksamener og vurdering av praksisstudier eller lignende. Diku mener at evaluering av vurderingsordningen er den ordningen som understøtter alternative, herunder formative, vurderinger best. Samtidig sikrer en evaluering av vurderingsordningen en bredere kvalitetsvurdering og vil i større grad være med på å øke kvaliteten på hvordan studentene testes i forhold til emnet og studiets læringsmål. Av utvalgets utredning går det blant annet frem at bruk av to sensorer kan medføre likere og mer rettferdig vurdering. Diku ønsker derfor å beholde bestemmelsen i dagens lov som gir institusjonene mulighet til å velge om en ønsker å bruke ekstern evaluering av vurderingsordningen eller av sluttvurderingen ut fra det som passer best til det enkelte emnet. Tredje ledd : Diku støtter utvalget i at sensorveiledning er viktig for å sikre påliteligheten i sensurarbeidet og at bestemmelsen om krav til sensorveiledning videreføres. Til § 8-10. Klage over karakterfastsetting Diku støtter at ordningen med blindsensur fjernes. Til gjeldende lov: Diku støtter forslaget om å fjerne uhl. § 5-3 sjette ledd: ny vurdering ved avvikende karakter. Til § 8-13. Vitnemål Fjerde ledd: Diku støtter utvalgets mindretall i at eksamensresultatet gjenspeiler studentens kunnskap og ferdigheter uavhengig av antall gjentak. Utvalgets flertall kommer ikke med en begrunnelse for hvorfor de ønsker at antall gjentak skal føres på vitnemålet. Diku mener at det vil finnes andre og bedre måter å regulere antall eksamensforsøk på, f.eks. ved å redusere antallet ganger det er lov med gjentak for å forbedre karakteren. Diku ønsker også å poengtere at det kan være mange utenomfaglige årsaker til at en student har behov for å ta samme eksamen flere ganger; akademisk modning, sykdom eller andre utfordrende livssituasjoner. Til utvalgets vurdering om obligatorisk karakterbegrunnelse eller ikke (kapittel 21.5.2.3.5). Karakterbegrunnelse er en relativt enkel måte å innføre en viss form for vurdering for læring på summative eksamener. Diku mener at studentene vil lære mye av slike begrunnelser og at det ikke er unormalt å begrunne vedtak. Diku er ser at det er mer ressurskrevende for sensorene, men samtidig gjør de digitale eksamenssystemene det enklere både å skrive og formidle begrunnelsene. 2.5 Kapittel 9 – Godkjenning av høyere utdanning Til § 9-2. Faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Bevissthet om Lisboakonvensjonens forpliktelser ved vurdering av godkjenning av utdanning tatt ved konvensjonspart er viktig og Diku støtter forslaget. 2.6 1.1 Kapittel 12 – Lokal klagenemnd og nasjonale klageorganer Til § 12-2. Lokal klagenemnd ved institusjonen og nasjonale klageorganer Diku er omtalt i kapittel 12 § 12-2 under tittelen «Organ for internasjonalt utdanningssamarbeid». Dette er en videreføring av dagens § 5-6 i gjeldende lov. Diku foreslår å endre omtalen av Diku for å i større grad gjenspeile vårt mandat og dermed også tydeliggjøre vår rolle i sektoren. Diku foreslår at tittelen på § 12-2 endres til «Direktorat for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning», mens omtalen i § 12-2, første ledd, endres til «[…] direktorat som skal arbeide for kvalitetsutvikling i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning, og styrket internasjonalt samarbeid». Når det gjelder plasseringen av bestemmelsen i kapittel 12, som har tittelen «Lokal klagenemnd og nasjonale klageorganer», fremstår dette som en mindre hensiktsmessig plassering, da § 12-2 hverken omhandler en «lokal klagenemnd» eller «nasjonale klageorganer». Bestemmelsen om disse organene finner man i § 12-1. Diku foreslår at § 12-2 enten flyttes til et eget/annet kapittel, eller at kapittelets tittel endres fra «Lokal klagenemnd og nasjonale klageorganer» til «Lokal klagenemnd, nasjonale klageorganer m.v.» e.l. 2.7 Kapittel 13 – Behandling av personopplysninger Diku har ingen merknader til bestemmelsene i kapittel 13 i forslaget, men ønsker å knytte en kommentar til punkt 34.4.4 Overføring av personopplysninger ut av EØS . Diku har det siste året mottatt flere henvendelser fra høyere utdanningsinstitusjoner (universiteter og høyskoler) angående overføring av personopplysninger om studenter til land utenfor EU/EØS. Når en student skal utveksle fra en norsk til en utenlandsk utdanningsinstitusjon (partnerinstitusjon) utenfor EU/EØS, krever dette en overføring av personopplysninger om den aktuelle studenten, bl.a. for å gjennomføre opptaket av studenten ved partnerinstitusjonen. Overføring av personopplysninger til land utenfor EU/EØS er i utgangspunktet forbudt. For at en slik overføring skal være lovlig, må man – i tillegg til å oppfylle de alminnelige prinsippene som gjelder for behandling av personopplysninger – påse at beskyttelsesnivået i personvernforordningen ikke undergraves som en følge av overføringen. Diku har fått tilbakemelding om at norske utdanningsinstitusjoner opplever de strenge begrensningene som en reell hindring for det politiske målet om økt studentutveksling. Vi har også fått tilbakemeldinger om at enkelte partnerinstitusjoner ikke ønsker å påta seg de forpliktelsene som følger av personvernforordningen, noe som kan sette en effektiv stopper for videre mobilitetssamarbeid. Den skisserte problemstillingen har en klar parallell til problemstillingen som gjelder deling av forskningsdata og utfordringer med overføring av personopplysninger ut av EØS, som utvalget har kommentert i punkt 34.4. Når det gjelder problemstillingen om deling av forskningsdata uttaler utvalget i siste avsnitt i punkt 34.4.4 at de «ser utfordringen med deling av forskningsdata med land både innenfor og utenfor EØS. Utvalget mener at departementet bør se nærmere på dette i forbindelse med det forestående lovarbeidet.» Diku anbefaler departementet om å vurdere disse to problemstillingen parallelt. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
