Dato: 25.05.2020 Uttalelse om ny lov om universiteter og høgskoler I forbindelse med en klagesak der jeg har bistått en slektning, har jeg blitt klar over to mulige forbedringer av den någjeldende lovens § 5-2-(2), som har betydning for utformingen av ny lov. Nevnte bestemmelse lyder nå slik: "Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for kandidatens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal sensurvedtaket oppheves. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretas ny sensurering. I motsatt fall holdes ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan påklages etter reglene i § 5-3." Forslaget til ny tilsvarende bestemmelse lyder slik, i § 8-8: «Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal institusjonen oppheve sensurvedtaket. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretar institusjonen ny sensurering. I motsatt fall avholder institusjonen ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Studenten kan påklage karakterfastsetting ved ny sensurering etter § 8-10.» Så langt jeg kan se, har ikke endringene betydning for det jeg ønsker å ta opp. A. I den saken hvor jeg var involvert, var ny eksamen lite aktuelt, som følge av helsemessige forhold, slik at kandidaten ønsket og fikk ny sensur av deler av besvarelsen. Dette er knapt en helt uvanlig situasjon – også friske kandidater kan synes at det å gå opp til ny eksamen, er en for stor belastning. Og siden det er institusjonen som har begått feilen, bør man tilstrebe å ha ordninger som belaster studenten minst mulig, og samtidig bidrar til klargjøring av hva som har skjedd. Jeg hadde over telefon tatt opp med angjeldende instituttstyrer om man kunne utstede en erklæring, der det fremgikk at den obligatoriske oppgaven, på en eksamen med en obligatorisk og en valgfri essayoppgave, lå utenfor kandidatens pensum (det ble gitt tre oppgaver, hvorav den ene måtte besvares, og så kunne man velge en av de to andre). Jeg antok at det burde kunne sies at man må legge til grunn at en slik feil virker distraherende, slik at besvarelsen av og prestasjonen på den andre oppgaven måtte antas å ha blitt påvirket – karakteren kunne dermed ikke oppfattes som en valid karakteristikk av kandidatens prestasjoner. I ett av brevene fra institusjonen har man tilsvarende pekt på at kandidater som får oppgaver utenfor pensum, blir distrahert. Instituttstyreren ga muntlig tilsagn om at man kunne utstede slik erklæring, men kommenterte ikke saken i en mail som var en kommentar til min oppsummering av telefonsamtalen. Her har imidlertid studentombudet ved angjeldende institusjon inntatt et annet standpunkt: "En erklæring, slik det anføres, vil etter Studentombudets oppfatning innebære at man ikke mener feilen er fullt ut rettet ved ny sensur og kan derfor ikke utstedes når man er av den oppfatning at ny sensur retter feilen." Dette er en vindskjev oppfattelse av sakens realiteter. Alle som har vært oppe til eksamen, vil vite at dersom man får en obligatorisk oppgave som ligger utenfor pensum, og som teller minst 50 %, vil man bli distrahert, og vil oftest ikke kunne yte sitt beste. Man kan saktens sensurere de gjenstående deler av bevarelsen, men som regel vil feilen være uopprettelig, i den forstand at den har påvirket kandidaten på en negativ måte i eksamenssituasjonen, og dermed kandidatens prestasjoner . For å bøte på denne type situasjoner, overfor studenter som ikke kan eller ikke ønsker å gå opp til ny eksamen, bør man ta inn en ny bestemmelse (som f eks nytt 3. punktum): "Studenten har da krav på en erklæring fra institusjonen, hvor det fremgår hva feilen har bestått i, og at man må anta at denne type feil påvirker kandidatens yteevne og prestasjon på de øvrige oppgavene." Man kan sikkert tenke seg bagatellmessige feil der ytelsen ikke påvirkes i særlig grad. Men det blir etter mitt skjønn for tungvint å skulle spesifisere hvilken alvorlighetsgrad som må foreligge for at det skal kunne utstedes erklæring. At det utstedes erklæringer, som arkiveres, vil for øvrig være et viktig element i institusjonens arbeid for kvalitetssikring av sin eksamensvirksomhet – man får oversikt over hva slags type feil som kan oppstå, og må unngås. B. For det annet bør man presisere hva 'ny sensur'/ny sensurering’ i annet punktum innebærer ; at dette er uklart, skyldes at man i en formulering benytter uttrykket ‘i motsatt fall’. Uklarheten kan antagelig unngås ved en henvisning i § 8-8 til den nye lovens § 8-11, med mindre man mener at ved klage etter § 8-8, skal de samme sensorene sensurere på nytt, i de tilfeller der man kan begrense seg til å sensurere de gjenstående innleverte arbeider. I klartekst: Dersom man mener at det skal være nye sensorer ved sensur av gjenstående innleverte arbeider, bør det fremgå av teksten. Tilsvarende: Hvis man mener at det ikke skal være nye sensorer, bør det fremgå. Det viktige her er at det gjøres helt klart hvordan institusjonen skal forholde seg. Det kan nemlig oppstå misforståelser, som følge av at ‘ny sensurering’ i § 8-8 kan oppfattes som sensur med de samme sensorene, siden det umiddelbart etter heter «i motsatt fall avholder institusjonen ny eksamen eller prøve med nye sensorer»; det er altså i det ‘motsatte fall’ at man helt klart skal bruke nye sensorer. En henvisning til § 8-11 vil gjøre det rimelig klart at ‘ny sensurering’ av innleverte arbeider i begge de situasjoner som er nevnt i § 8-8, betyr sensur med nye sensorer. Bakgrunnen for at jeg tar dette opp, er erfaringer jeg har gjort da jeg bisto slektningen; det vil føre for langt å gå i detaljer. Det er mulig presiseringen kan oppfattes som overflødig dersom man nå går helt bort fra ordningen med blind omsensur, men fordi forestillinger fra tidligere saksbehandling kan henge igjen hos aktørene, skader det ikke med en presisering Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen
