Misbruk av narkotiske stoffer og kriminalitet knyttet til transport og omsetning av narkotika kan gå ut over retten til liv, helse, sikkerhet, sosial og økonomisk trygghet og andre menneskerettigheter. Det er statens plikt å iverksette egnete tiltak for å hindre slike alvorlige negative konsekvenser både for enkeltpersoner og samfunnet i sin helhet.
I de siste tiårene har de aller fleste land prøvd å håndtere dette problemet i all hovedsak ved å kriminalisere all bruk og omsetning av narkotika som ikke er knyttet til legale medisinske formål. Det er lite som tyder på at denne tilnærmingen har hatt noe særlig positiv effekt. Tvert imot har det å definere alle som har befatning med narkotika som kriminelle som må bekjempes og straffes, forsterket utsattheten og marginaliseringen av sårbare enkeltpersoner og grupper og undergravet muligheten for å søke og få hjelp med helsemessige eller sosiale utfordringer eller beskyttelse mot kriminalitet. I mange land har kampen mot narkotika dessuten ført til en spiral av stadig mer ekstrem maktbruk både av staten og kriminelle grupper, som har kostet mange menneskeliv og undergravet sikkerheten til hele samfunnet.
Amnesty International oppfordrer derfor alle stater til å legge om narkotikapolitikken og basere den på et overordnet mål om å ivareta menneskenes helse og andre menneskerettigheter. Som et vesentlig element av dette oppfordrer Amnesty til en avkriminalisering av bruk av narkotika og av fremstilling og besittelse av narkotika til egen bruk.
Amnesty er glad for den norske regjeringens intensjon om å erstatte strafferettslige virkemidler overfor rusmisbrukere med helsepolitiske tiltak, og vi støtter Rusmiddelutvalgets forslag om at bruk av narkotika, og erverv og innehav av en begrenset mengde narkotika til egen bruk, ikke lenger skal være definert som straffbare handlinger i norsk rett.
I henhold til utvalgets forslag om at personer som bruker illegale rusmidler skal kunne pålegges å møte opp til en rådgivende samtale, vil vi understreke at dette ikke må innebære – eller kunne oppfattes som – noen form for tvangsbehandling. Det å ikke møte opp til pålagt rådgivning bør heller ikke ha noen strafferettslige konsekvenser.
I de siste tiårene har de aller fleste land prøvd å håndtere dette problemet i all hovedsak ved å kriminalisere all bruk og omsetning av narkotika som ikke er knyttet til legale medisinske formål. Det er lite som tyder på at denne tilnærmingen har hatt noe særlig positiv effekt. Tvert imot har det å definere alle som har befatning med narkotika som kriminelle som må bekjempes og straffes, forsterket utsattheten og marginaliseringen av sårbare enkeltpersoner og grupper og undergravet muligheten for å søke og få hjelp med helsemessige eller sosiale utfordringer eller beskyttelse mot kriminalitet. I mange land har kampen mot narkotika dessuten ført til en spiral av stadig mer ekstrem maktbruk både av staten og kriminelle grupper, som har kostet mange menneskeliv og undergravet sikkerheten til hele samfunnet.
Amnesty International oppfordrer derfor alle stater til å legge om narkotikapolitikken og basere den på et overordnet mål om å ivareta menneskenes helse og andre menneskerettigheter. Som et vesentlig element av dette oppfordrer Amnesty til en avkriminalisering av bruk av narkotika og av fremstilling og besittelse av narkotika til egen bruk.
Amnesty er glad for den norske regjeringens intensjon om å erstatte strafferettslige virkemidler overfor rusmisbrukere med helsepolitiske tiltak, og vi støtter Rusmiddelutvalgets forslag om at bruk av narkotika, og erverv og innehav av en begrenset mengde narkotika til egen bruk, ikke lenger skal være definert som straffbare handlinger i norsk rett.
I henhold til utvalgets forslag om at personer som bruker illegale rusmidler skal kunne pålegges å møte opp til en rådgivende samtale, vil vi understreke at dette ikke må innebære – eller kunne oppfattes som – noen form for tvangsbehandling. Det å ikke møte opp til pålagt rådgivning bør heller ikke ha noen strafferettslige konsekvenser.