Foreningen for human narkotikapolitikk Vestland

Reformen ble inspirert av et tverrpolitisk ønske om å hjelpe heller enn å straffe avhengighetslidende brukere. Men utvalgets forslag om avkriminalisering hvor “narkotika” fortsetter å være forbudt, er ikke er tilstrekkelig for å hindre at avhengige brukere straffeforfølges med bøter eller fengsel for sykdomsrelaterte handlinger.

Utvalget foreslår at politiet fortsetter med å avdekke erverv, bruk og innehav til eget bruk under vedtatte terskelverdier. I slike tilfeller skal politiet henvise til en kommunal rådgivningsenhet i stedet for å straffeforfølge. Men utvalget foreslår at politiet gis hjemler til å straffeforfølge om de skjønnsmessig mistenker at innehav under terskelverdiene er ment for salg. Småsalg på utendørs, ulovlige stoff-markeder foretas oftest av brukere som selger for å finansiere egen avhengighet. For å unngå at disse straffeforfølges for det som kan ansees å være adferd relatert til sykdomsbildet, må ikke innehav under terskelverdiene kunne straffeforfølges.

I kampen mot utendørsmarkeder bortviser politiet i dag brukere fra bestemte sentrumsområder i perioder på 24 til 48 timer med bakgrunn i politilovens paragraf 7c om å avverge kriminalitet. Det er et slag for menneskerettighetene når reformen ikke lenger vil gi politiet anledning til å bortvise påvirkede brukere når de ikke utgjør en reell forstyrrelse for ro og orden, og at politiet ikke vil kunne bortvise om de avdekker ikke-straffbart innehav under terskelverdiene. Men innskjerpelsen kan medføre at politiet får et økt insentiv til å straffeforfølge småsalg der de før ville valgt å bortvise, og derved bidra til en økning i bruk av straff fremfor hjelp.

Vi støtter at politiet ikke skal kunne gå til inngripende og traumatiserende ransaking av mobiler eller hjem siden erverv, bruk eller innehav under terskelverdiene ikke lenger skal være straffbart. Men politiet kan skjønnsmessig komme til å prioritere å straffeforfølge innehav under terskelverdiene som å være ment for salg for å få adgang til verktøyene og også ved dette å bidra til at hjelpetrengende brukere havner i straffesporet.

For å motvirke at sterkt hjelpetrengende brukere blir sluset inn i straffesporet mener vi at erverv, bruk og ethvert innehav under terskelverdiene må de jure avkriminaliseres i legemiddelloven. Dette vil frata politiet anledningen til å anmelde innehav under terskelverdiene som å skulle være ment for salg og bidra til at målsettingen om å hjelpe heller enn å straffe avhengighetslidende brukere realiseres.

Å gi politiet anledning til å bruke skjønn for å avgjøre om innehav under terskelverdiene er ment for salg eller ikke, undergraver reformen.

Se avsnittet om utendørs markeder ovenfor for konsekvenser for avhengighetslidende brukere.

Erfaringsmessig praktiseres i dag narkotikaforbudet på en måte som slår ut sosialt skjevt og rammer minoriteter hardere enn majoritetsbefolkningen. Det er ikke grunn til å tro at politiets prioriteringer og skjønnsbruk vil slå mindre skjevt ut etter reformen. Vi er derfor strengt imot at politiet ved skjønn skal kunne avgjøre om innehav under terskelverdiene er ment for salg og ved det å bidra til at mindre privilegerte borgere og minoriteter blir ytterligere belastet med problemer som forvansker sosial mobilitet.

Vi støtter ikke Rusreformutvalgets forslag om at politiet skal kunne lagre opplysninger i et register til bruk i annen kriminalitetsbekjempelse vedrørende avdekkede forhold knyttet til erverv, bruk og besittelse til eget bruk.

Rådgivningsenhetens data må underlegges sterke personvernsregler og kun være til intern bruk. Dataene må også slettes etter et gitt tidsrom.

Vi støtter Rusreformutvalgets forslag om ikke å skille mellom avhengighetslidende og rekreasjonsbrukere. All hjelp bør være basert på frivillighet, samtidig som det anerkjennes at flesteparten som bruker illegale stoffer ikke er hjelpetrengende. Rekreasjonsbrukere vil på lik linje med avhengighetslidende brukere ta skade av straffeforfølgelse og det stigma straff innebærer. Om rekreasjonsbrukere for å unngå straff påberoper seg hjelpebehov, kan det medføre at lite motiverte og ikke hjelpetrengende brukere opptar knappe ressurser i hjelpeapparatet. Vi er derfor enige med utvalget når de verken foreslår å straffeforfølge rekreasjonsbrukere eller å ilegge dem gebyr ved manglende oppmøte til pliktig rådgivningssamtale.

Se forøvrig Rusreform og ungdom nedenunder.

Rusreformen formaliserer en allerede pågående maktforskyvning fra justis- til omsorgssektoren hvor justissegmentet- og tenkningen, fremdeles står sterkt gitt et opprettholdt forbud. Dette krever en økt oppmerksomhet på at det ikke utvikles hjelpetiltak som fremstår mer inngripende enn straffen de er ment å erstatte, for ikke å skyve hjelpetrengende fra oss.

Rusreformen har presset seg frem som et svar på en prosess samfunnet har vært i gang med over tid, hvor legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er et eksempel på hjelpetiltak der det forekommer en rolleblanding mellom justis- og helsesektoren. LAR tilbyr substitusjon med medikamenter som er klassifisert som narkotika ved ulovlig bruk. LAR kan vise til gode resultater når tilbudet har forbedret fysisk- og psykisk helse, senket overdosefare og kriminalitet blant pasientene, samtidig som tilbudet har tatt andeler fra det svarte markedet.

I LAR gjennomføres kostnadskrevende kontrolltiltak. Kontrolltiltakene innebærer integritetskrenkende urinprøver hvor funn av andre stoffer enn LAR-legemidlene fører til skjerpede henteordninger. Kontrolltiltakene begrunnes helsemessig; for å redusere overdosefare og å oppnå såkalt “rusmestring” hos pasientene, og juridisk; ved å peke på samfunnsansvaret med å forhindre lekkasje av legemidler til tredjepart.

Når helsepersonell settes til å utøve oppgaver tilhørende justissektoren med å avdekke og å sanksjonere illegal sidebruk møtes pasientene med strukturell, institusjonalisert mistillit. En mistillit som er til skade for både for behandlingsutsiktene og pasient–helsepersonell-relasjonen.

En del pasienter skyves bort grunnet det de anser som å være alt for repressive kontrolltiltak og forskjellsbehandling. Andre pasientgrupper som ikke har en lidelse forbundet med et narkotikaforbud utsettes ikke for kontrolltiltak, tross liknende utfordringer med overdose- og lekkasjefare. Det er en kjensgjerning at stadige flere overdosedødsfall skyldes reseptbelagte medisiner. LARpasienter opplever dessuten å ikke få lik tilgang til medisiner tilsvarende andre pasientgrupper, for lidelser de måtte ha annet enn ruslidelsen.

FHN Vestland håper at stigmaet som fører til strukturell mistillit og uheldig rolleblanding hvor helsepersonell “opptrer som politi”, vil minke på bakgrunn av rusreformen. Men å beholde justissektoren så sterkt med i bildet som reformen legger opp til, kan medføre at det oppstår hybride og repressive hjelpetilbud hvor avhengighetslidende brukere fortsetter å forskjellsbehandles.

Vi mener det er andre tiltak enn straffetrussel som skal til for å avverge at ungdom utvikler problematisk rusmiddelbruk. Når brudd på legemiddelloven anvendes som kriterium for, og en inngangsport til at ungdom kan få hjelp, fører det til uheldig forskjellsbehandling. Å bryte et narkotikaforbud innebærer ikke nødvendigvis at ungdommen er hjelpetrengende. Ungdom i ferd med å utvikle alkoholproblemer eller ungdom med psykiske lidelser, risikerer å oversees eller å skyves bakover i behandlingskøer om vi tvinger ungdommer som pågripes for erverv, bruk og innehav under terskelverdiene inn i knappe hjelpetilbud. Vi må innse at det går bra med de fleste som prøver illegale stoffer, slik vi anerkjenner dette for ungdom som eksperimenterer med alkohol. For å sikre likebehandling og at hjelpetilbud når frem til dem som trenger det mest mener vi at helse- og sosialfaglig personell er bedre egnet til å avdekke hjelpebehov enn politi og forbudslovgivning.

Rusreformutvalget påpeker at påtaleunnlatelse med ruskontrakt som vilkår bare kan brukes som reaksjon overfor handlinger som er straffbare og at tvungne ruskontrakter derfor vil falle bort om reformen vedtas på den måten utvalget foreslår. De klargjør at ruskontrakter kan være nyttige om de iverksettes på bakgrunn av frivillighet, men at integritetskrenkende urinprøvetaking ikke er påvist å virke etter hensikten. FHN Vestland vil gjøre oppmerksomme på at urinprøvetaking som avdekker bruk av mindre risikofylte stoffer som cannabis, kan medføre at enkelte ungdommer eksperimenterer med livsfarlige psykoaktive stoffer som ikke gir utslag ved urinprøvetesting. Vi støtter rusrefomutvalget når de mener det vil være mulig å få ungdom til å reflektere over sin rusmiddelbruk og å redusere eller avslutte denne gjennom helse- og sosialfaglige intervensjoner. Vi støtter også forslaget om heller å møte ungdommene med belønningsbaserte tiltak enn represjon.

Rusreformutvalget har greid ut for at det å pågripes for bruk eller innehav av små mengder til eget bruk uansett vil medføre reaksjoner. Stoffene skal beslaglegges og om virkelig hjelpetrengende ungdommer mangler vilje til å motta hjelp vil barnevernet kunne følge opp.

FHN Vestland håper at rusreformen vil medføre en nedskalering av bruk av politi i forebyggende øyemed ettersom både straffeforfølgelse og påtaleunnlatelse med vilkår vil falle bort for erverv, bruk og innehav under terskelverdiene. Bruk av repressive virkemidler skaper vedvarende mistillit til både foreldre og myndigheter. Vi mener rusmiddelforebygging bør skje gjennom nøytrale holdningskampanjer og god informasjon, ved å utjevne sosiale ulikheter, forebygge mobbing og ved at politiet gis økt anledning til å prioritere det å bekjempe ulike typer vold.

For ytterligere innspill om eksempelvis størrelsen på terskelverdier, støtter vi oss til Foreningen for human narkotikapolitikks hovedorganisasjon sin høringsuttalelse.

På vegne av Foreningen for human narkotikapolitikk Vestland,

Annette Thunold Svae, Styremedlem.

Gunn Marit Berentsen, Styremedlem.

Stig Norland, Styreleder