Helse Fonna HF sine kommentarer:
Utvalget har utredet og foreslått en modell for hvordan myndighetenes reaksjon på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk kan flyttes fra justissektoren til helsesektoren. Helse Fonna HF vil forholde seg til det som blir bestemt og har ikke, som helseforetak, noen sterke meninger for eller imot avkriminalisering av bruk. Dette blir mer et etisk og politisk veivalg på hvordan samfunnet ser på og forholder seg til illegale rusmidler.
· Spesialisthelsetjenestens rolle er lite omtalt i dokumentet. Vi ser at spesialisthelsetjenesten gjennom samarbeid med kommuner kan bli bedre å fange opp personer med et behandlingsbehov på et tidligere tidspunkt. Vi ser av praksis at vi i liten grad når personer som trenger rusbehandling i aldersgruppen 16-25 år. Rusreformen kan gi inspirasjon til nye måter å samarbeide på når det gjelder tidlig intervensjon. Dette kan imidlertid da bli et finansierings/ressursspørsmål hvis dette medfører en økt henvisningsfrekvens fra kommunene.
· Noe uklart vedr. organisering av de kommunale rådgivningsenhetene, her bør en konkretisere mer og avklare roller, ressurser og ansvarsområder. Det er også viktig å si noe om kompetansekrav til fagpersoner i rådgivningsenhetene. I vårt distrikt er det mange mindre kommuner og geografiske avstander som også kan skape utfordringer. Det foreslås blant annet at kommunen skal drive oppsøkende virksomhet hvis en ungdom ikke følger oppmøteplikten. Mange av våre kommuner har ikke en slik tjeneste.
· Forslaget vil kunne bli ei bedre tilnærming i forhold til forebygging av rusavhengighet hos personer som ikke er rusavhengige, men som eksperimenterer med rusmidler eller som nytter det som rekreasjon.
· Ein negativ bi-effekt som er påpekt av medlemmet som tokt dissens er at det kan skape en forståelse av at illegale rusmidler er OK når bruk og besittelse blir avkriminalisert samt at Politiet kanskje blir mindre opptatt av bruk/besittelse og ser gjennom fingrene med det. Har en viss forståelse for denne innvendingen. Vi mener at sentrale myndigheter må overvåke/undersøke utviklingen av bruk av illegale midler gjennom eksisterende kartlegginger/nye metoder. Hvis det viser seg at dette fører til økt bruk som kan tilskrives lovendringen, bør en revurdere reformen.
· Grensene for besittelse som er satt som forslag virker etter vår mening for høye. Ber om at en går gjennom disse grenseverdiene en gang til.
· Ber om tydeliggjøring av koblingen mellom nye reaksjonsformer opp mot førerkortforskriften. Styrking av krav til objektiv bevisførsel i førerkortsaker. Per dags dato finnes ingen standard serumverdimål av ulike substanser utover alkoholkonsentrasjon i blodet. Dagens førerkortforskrift anfører kun peroraldoseringer av regulerte legemiddel med den store individuelle variasjonen det vil kunne gi i serumverdier. Når det gjelder illegale legemidler og euforiserende stoffer finnes heller ingen slik grense. Vi har anekdotiske pasienthistorier hvor pasienter bare på muntlig melding til politi om bruk av et stoff kan få beslaglagt førerkort. I dagens praksis er sanksjonene basert på den kvalitative vurderingen polititjenestemenn gjør av fører på stedet, samt i beste fall tilleggsundersøkelser med blodprøver som viser spor eller ikke spor av trafikkfarlige stoff. Det er ikke satt noen konsentrasjonsgrenser for kjørbarhet for de forskjellige stoff, slik som ved alkohol. Dette vil lett kunne skape et urimelighetsforhold mellom sanksjon og faktisk trafikkfarlighet hos påvirkede førere, etter som det ikke finnes nivågrenser av stoffpåvirkning i biologisk materiale, som gjenspeiler faktisk trafikkrisiko for de forskjellige stoffer, bare med unntak av alkohol. En rettsstat bør ha et mer raffinert system enn bare kvalitative førerundersøkelser samt «stoff påvist» eller «stoff ikke-påvist», for å bevare sin fremtidige legitimitet.
Utvalget har utredet og foreslått en modell for hvordan myndighetenes reaksjon på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk kan flyttes fra justissektoren til helsesektoren. Helse Fonna HF vil forholde seg til det som blir bestemt og har ikke, som helseforetak, noen sterke meninger for eller imot avkriminalisering av bruk. Dette blir mer et etisk og politisk veivalg på hvordan samfunnet ser på og forholder seg til illegale rusmidler.
· Spesialisthelsetjenestens rolle er lite omtalt i dokumentet. Vi ser at spesialisthelsetjenesten gjennom samarbeid med kommuner kan bli bedre å fange opp personer med et behandlingsbehov på et tidligere tidspunkt. Vi ser av praksis at vi i liten grad når personer som trenger rusbehandling i aldersgruppen 16-25 år. Rusreformen kan gi inspirasjon til nye måter å samarbeide på når det gjelder tidlig intervensjon. Dette kan imidlertid da bli et finansierings/ressursspørsmål hvis dette medfører en økt henvisningsfrekvens fra kommunene.
· Noe uklart vedr. organisering av de kommunale rådgivningsenhetene, her bør en konkretisere mer og avklare roller, ressurser og ansvarsområder. Det er også viktig å si noe om kompetansekrav til fagpersoner i rådgivningsenhetene. I vårt distrikt er det mange mindre kommuner og geografiske avstander som også kan skape utfordringer. Det foreslås blant annet at kommunen skal drive oppsøkende virksomhet hvis en ungdom ikke følger oppmøteplikten. Mange av våre kommuner har ikke en slik tjeneste.
· Forslaget vil kunne bli ei bedre tilnærming i forhold til forebygging av rusavhengighet hos personer som ikke er rusavhengige, men som eksperimenterer med rusmidler eller som nytter det som rekreasjon.
· Ein negativ bi-effekt som er påpekt av medlemmet som tokt dissens er at det kan skape en forståelse av at illegale rusmidler er OK når bruk og besittelse blir avkriminalisert samt at Politiet kanskje blir mindre opptatt av bruk/besittelse og ser gjennom fingrene med det. Har en viss forståelse for denne innvendingen. Vi mener at sentrale myndigheter må overvåke/undersøke utviklingen av bruk av illegale midler gjennom eksisterende kartlegginger/nye metoder. Hvis det viser seg at dette fører til økt bruk som kan tilskrives lovendringen, bør en revurdere reformen.
· Grensene for besittelse som er satt som forslag virker etter vår mening for høye. Ber om at en går gjennom disse grenseverdiene en gang til.
· Ber om tydeliggjøring av koblingen mellom nye reaksjonsformer opp mot førerkortforskriften. Styrking av krav til objektiv bevisførsel i førerkortsaker. Per dags dato finnes ingen standard serumverdimål av ulike substanser utover alkoholkonsentrasjon i blodet. Dagens førerkortforskrift anfører kun peroraldoseringer av regulerte legemiddel med den store individuelle variasjonen det vil kunne gi i serumverdier. Når det gjelder illegale legemidler og euforiserende stoffer finnes heller ingen slik grense. Vi har anekdotiske pasienthistorier hvor pasienter bare på muntlig melding til politi om bruk av et stoff kan få beslaglagt førerkort. I dagens praksis er sanksjonene basert på den kvalitative vurderingen polititjenestemenn gjør av fører på stedet, samt i beste fall tilleggsundersøkelser med blodprøver som viser spor eller ikke spor av trafikkfarlige stoff. Det er ikke satt noen konsentrasjonsgrenser for kjørbarhet for de forskjellige stoff, slik som ved alkohol. Dette vil lett kunne skape et urimelighetsforhold mellom sanksjon og faktisk trafikkfarlighet hos påvirkede førere, etter som det ikke finnes nivågrenser av stoffpåvirkning i biologisk materiale, som gjenspeiler faktisk trafikkrisiko for de forskjellige stoffer, bare med unntak av alkohol. En rettsstat bør ha et mer raffinert system enn bare kvalitative førerundersøkelser samt «stoff påvist» eller «stoff ikke-påvist», for å bevare sin fremtidige legitimitet.