Henrik Hays Nielsen (sosialantropolog, miljøterapeut i Velferdsetaten)
Dette høringssvaret er basert på erfaring og forskning fra boligsosialt arbeid overfor personer som har rusproblemer. Først vil jeg presentere noen relevante faglige perspektiver, før jeg deler mine tanker om rusreform-forslaget.
Boligens betydning for personer med rusproblemer´
I de senere år er to forhold løftet fram som helt essensielle for at personer som har problemer med rusmidler skal kunne bedre sin livssituasjon: Tilgang til varig bolig og brukermedvirkning innenfor behandling og boligsosiale tjenester. Siden 1990-tallet har det vært et mål i velferdspolitikken at flest mulig skal ha varig bolig og motta nødvendige tjenester der, og i løpet av de siste 10 til 20 årene er det gjort en betydelig innsats i mange kommuner for å bosette bostedsløse personer i ”vanlige”, eventuelt tilpassede, boliger. Likevel er det først i de senere år at vi sett en betydelig økning i oppmerksomhet rundt rusavhengiges boligsituasjoner.
Med Rusreformen i 2004 ble ansvaret for behandling av rusproblemer overført fra den kommunale sosialtjenesten til helseforetakene (Helse- og omsorgsdepartementet 2004). I følge rapporten Rus og bolig (Dyb og Holm 2015) gjenspeiler denne ansvarsoverføringen hvordan rusavhengighet har blitt definert som et helseproblem i offentlig politikk. Inntil nylig har oppmerksomhet rundt boligbehov og betydningen av fravær av et stabilt boforhold i liten grad vært tematisert i offentlige dokumenter som omhandler eller berører rusproblematikk (ibid.). I følge rapporten har vi kun i de senere år sett en endring i disse tendensene. Men hva har skjedd siden 2015, og hvor diskuteres dette i rusreform-forslaget?
I dag peker norske helsepolitiske føringer på nødvendigheten av å sette i gang tiltak overfor personer med rusproblemer for å motvirke bostedsløshet og dårlige boforhold. Den nasjonale strategien Bolig for velferd (2014-2020) tar utgangspunkt i at bolig er en forutsetning for vår velferd, og i Stortingsmelding 30 (2011-2012), En helhetlig rusmiddelpolitikk, beskrives bolig som en forutsetning for at tjenester skal være virkningsfulle. I Norge er dette prinsippet de siste årene uttrykt gjennom en internasjonal bosettingsmodell kjent som Housing First (Snertingdal 2014, Tsemberis 2010). Modellen trekker et skille mellom bolig og behandling og tar utgangspunkt i at bolig må være førsteprioritet.
Parallelt med denne utviklingen ser vi en økt vektlegging av brukermedvirkning innenfor rus- og boligsosialt arbeid. I Rom for alle — En sosial boligpolitikk for framtiden, trakk utvalget fram brukermedvirkning som en av de sentrale suksessfaktorene for fremtidens boligsosiale arbeid (NOU 2011:15). Også dette prinsippet gjenspeiles i den nye bosettingsmodellen Housing First. Modellen vektlegger betydningen av brukerperspektiver, og at beboeren selv skal kunne påvirke hvor han/hun vil bo og hvilke tjenester som skal mottas (Snertingdal 2014). NOU 2019:26 gjenspeiler den samme tendensen til å ville fremme brukere sine egne perspektiver, med vektlegging av frihet og autonomi, men jeg kan ikke se at utvalget drøfter nøyaktig hvilke konsekvenser frihet fra straff kan ha for bostedløshet og det å skape seg et hjem. Likevel antyder de at politiet ikke ville ha samme mulighet til å sette preg på dette hjemmet, med innskrenket myndighet til å foreta ransaking i folk sine private rom.
I dag skal personer med fysiske og psykiske utfordringer, herunder rusavhengighet, i langt større grad bo i "egen bolig", eventuelt med bistand og booppfølging, heller enn i midlertidige boliger og institusjoner. I institusjonsplanen påpekes det at mange personer med rusproblemer er i ustabile og midlertidige boforhold, og at de har behov for hjelp til å skaffe bolig og til å mestre boforholdet. På bakgrunn av dette, er det satt av ressurser i årene som har vært til anskaffelser av boliger og booppfølgingstjenester lokalt i Oslo kommune. Planen har vært at brukere som kan bo i "egen bolig" skal ha tilbud om egnet bolig, og boligoppfølging hvis nødvendig. Institusjonsplanen påpeker at denne boligsatsingen henger sammen med satsingen i Oslo for et "tryggere sentrum og for en reduksjon av de åpne rusmiljøene", jfr. Oslo kommunes handlingsplan for sentrumsarbeidet (Velferdsetaten, 2012-2015). Rusreformen 2019.26 erkjenner den samme plikten,
I følge den tradisjonelle "trappetrinnsmodellen" innenfor boligsosialt arbeid og teori anses bolig som et sluttpunkt som kan oppnås når behandling er gjennomført og nødvendig «boevne» er oppnådd (Snertingdal 2014). Noe forskning tyder på at tilnærmingen ikke har gitt resultater, og at dette har gitt grobunn til en ny bosettingsmodell, «Housing first» (ibid., Tsemberis 2010). Modellen tar utgangspunkt i at bolig er en forutsetning for å ha utbytte av andre tjenester, for eksempel behandling for rusproblemer. I følge modellen skal det ikke settes krav om rusfrihet eller behandling for at bostedsløse skal få tilgang til varig bolig.
Housing First-modellen reflekterer den nasjonale strategien Bolig for velferd (2014- 2020) som har en visjon om at "alle skal bo". Videre beskriver både bosettingsmodellen og den nasjonale strategien boligens beliggenhet og boligsituasjonens varighet som sentrale faktorer for et godt hjem: Varige boliger spredt i "ordinære bymiljøer" foretrekkes framfor samlokaliserte og/eller midlertidige boliger (Snertingdal 2014, Bolig for Velferd 2014-2020: side 11).
I realiteten lever mange av de som har rusproblemer i en situasjon uten varig bolig, med helsetjenester som ikke er tilpasset deres behov og ofte med en livshistorie med brutte relasjoner og sosial ekskludering. I rapporten På randen av å bo omtales bostedsløse rusavhengiges liv som en nomadetilværelse, "et landskap av brudd og sårbarheter med institusjonsopphold som vannhull og hvileskjær" (Taksdal m.fl. 2006: ix). Noe forskning tyder på at varig bolig kan være en forutsetning for at mennesker med rusproblemer kan fungere i og bli en del av samfunnet (Dyb m.fl. 2004; Borg m.fl. 2005), med mulighet til å slå røtter og skape stabilitet i eget liv (Winther 2006, i Andvig m.fl. 2013). Mange rusavhengige opplever derimot å bli utestengt fra nabofelleskap og andre samfunnsarenaer (Andvig m.fl. 2013), slik rusreform-forslaget også påpeker i sitt håp om å motarbeide stigmatisering.
Men hvor skal personer som bruker rusmidler bo? Kan deres vaner og hverdag normaliseres i den grad at de «får» bo med resten av storsamfunnet? Dyb og Holm (2015) hevder i Rus og bolig at boliger i et rusmiljø kan stå i motsetning til å gjennomføre et vellykket behandlingsforløp og forbli frisk. I rapporten Ryktet forteller hvor du bor, undersøker Vassenden, Bersgaard og Lie ( 2012) hva det betyr for rusavhengiges integrering at boligen ligger samlokalisert med andre kommunale boliger eller spredt i det de kaller "ordinære nabolag". De finner at nær sagt alle som bor i boligkonsentrasjoner hvor det er mange i aktiv rus, ønsker seg bort fra disse og inn i en bolig i et "ordinært nabolag". Mange drømmer om et "vanlig liv" med "normale aktiviteter" og ellers å ha det som «folk flest» (Andvig m.fl. 2013). Samtidig viser Taksdal med flere (2006) at personer med rusproblemer og langvarig tilknytning til aktive rusmiljø kan oppleve det å flytte inn i "egen bolig" som "det største og skumleste bruddet" (ibid.: ix). "Normaltilværelsen i varig bolig" representerer ofte ensomhet, forakt fra naboer og konfrontasjon med fortidens, nåtidens og fremtidens tap. Samtidig kan det opprinnelige rusmiljøet by på lindring, felleskap og aksept. Forhold og prosesser som "folk flest" vil beskrive som ustabile og unormale, vil kunne representere det rutinemessige, normale og dagligdagse for rusavhengige uten varig bolig. I tråd med dette påpeker de at det eksisterer et mangfold av ønsker og behov blant rusavhengige når det gjelder prosessen å skape seg et hjem, og at en "egen", varig bolig ikke behøver å bety at man automatisk får et hjem. Taksdal m.fl. hevder at bofasthet ikke nødvendigvis er, kan eller bør være en målsetning for alle, og at et hjem er det viktigste. Dette kan være ulike sammenhenger og steder hvor en føler seg hjemme (ibid.).
Snertingdal (2014) foreslår at Housing First sin økende popularitet i Norge kan forklares ved at modellen sammenfaller med andre sentrale faglige og politiske satsningsområder innenfor rusfeltet og psykiatrifeltet, deriblant brukermedvirkning. I rapporten Rom for alle — En sosial boligpolitikk for framtiden (NOU 2011:15), trakk utvalget fram brukermedvirkning som en av de sentrale suksessfaktorene for fremtidens boligsosiale arbeid. Lovgivernes forventning om brukermedvirkning uttrykkes i både helseforetaksloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Sistnevnte sier at pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester (§ 3-1). Jeg merker meg at rusreform-forslaget i samme ånd bygger på erfaringene til personer som bruker rusmidler, og jeg oppfatter forslaget som en videreføring av prinsippene bak pasient- og brukerettighetsloven i denne sammenheng.
Hvordan vil avkriminalisering påvirke hjemmet?
Min erfaring fra arbeid med personer som har rusproblemer, er at ulovlige rusmidler kan medføre skader som ikke er en direkte konsekvens av rusmidlene, men som skyldes skadene av å få gjeld, å miste jobben, å ikke kunne få drømmejobben, å bli utkastet fra eget hjem og ellers holdt utenfor samfunnets kilder til et godt liv. Ofte lurer jeg på hvordan livene til disse personene kunne vært dersom de slapp straffeforfølgelse. Kunne flere klart seg i egen, varig bolig? Spesielt utfordrende tror jeg at straffen kan være for unge og andre utsatte grupper, kvinner og minoriteter spesielt.
Den foreslåtte rusreformen tar kun indirekte opp problemstillinger knyttet til det å skape seg et hjem, i den situasjonen man blir «kriminalisert», straffet eller for øvrig systematisk sanksjonert. Spørsmål om hvorvidt en avkriminalisering vil kunne få betydning for bostedløse som har problemer med rusmidler, for eksempel, og deres evne til å bo selvstendig i en varig bolig, står uten eksplisitte svar i forslaget - slik jeg leser det.
Man kan og snu spørsmålet på hodet og spørre seg hvorvidt kriminalisering har gjort det enklere for bostedløse personer som bruker rusmidler å komme tilbake i egen bolig. Er det noen som ikke kan bo i egen bolig fordi deres rusbruk alene holder dem utenfor bolig-markedet, eller får dem kastet ut så snart de kommer inn? Hvem kunne funnet veien tilbake i samfunnet dersom de slapp jevnlige bøter, prikker og, som rusreform-arbeidet antyder, mindre eksplisitte sosiale sanksjoner og stigmatisering? Reformen påpeker at økonomiske sanksjoner, for eksempel, kan gjøre vondt verre for dem som allerede er i en krevende livssituasjon. På generelt grunnlag kan man anta at økonomiske sanksjoner gjør det utfordrende å bo selvstendig. Utover dette savner jeg denne typen tematikk i NOU 2019:26.
Kan brukere av rusmidler slappe av i hjemmene sine etter en avkriminalisering? Kanskje i større grad enn i dag, men usikkerhet knyttet til det å måtte besøke et illegalt uregulert marked for kjøp av salg er for mange nok til å motvirke et varig og godt hjem, og man kan spekulere hvorvidt en avkriminalisering alene er tilstrekkelig for å få bukt med konsekvensene av forbudet. Når det likevel ikke er anledning for å diskutere en statlig form for utdeling eller salg av rusmidler som i dag er ulovlige, frykter jeg at forbudets stigmatiserende potensial vil vedvare, i likhet med de åpne markedene i Brugata og videre. Så lenge vi har et helt åpent og uregulert marked for salg av rusmidler, vil vi antageligvis ha høy forekomst av rusproblemer i befolkningen. Land som Canada, Uruguay og flere andre forsøker derfor å etablere et regulert marked som skal gjøre de såkalt svarte markedene overflødige, unødvendige.
De færreste pårørende anmelder eller straffer sine nærmeste for rusbruk eller problemer derav, og det tror jeg sier noe. Er det da riktig at politiet gjør dette overfor personer de ikke kjenner? Men hvem skal fange opp ungdom og andre personer hvis ikke politiet kan straffe, spør noen. Svaret er vel ‘alle andre enn politiet’, helst, men også politiet kan gi hjelp fremfor straff. Det ser jeg stadig på jobb at politiet både vil og kan, og jeg tror ikke politifolk flest ønsker å straffe de unge for slikt heller. Desverre er det unntak, også blant ledere. Noen tror også at folk reddes med straff. Denne tankegangen kan ligne de som mente at ungdom burde sanksjoneres med fysiske slag, ris eller lignende, i frykt for konsekvensene av manglende disiplin og oppdragelse. Julingen gjorde vondt verre. Når unge i dag bryter loven ved å bruke rusmidler, går det gjerne dårligst på sikt med de som ble «fanget opp» av politiet og i verste fall blir formelt stemplet som kriminell, syk eller begge deler. NOU 2019:26 påpeker at ungdom flest slutter etter å ha eksperimentert, og at de fleste ikke utvikler problematisk rusbruk eller avhengighet. For disse unge kan det være uheldig å komme i kontakt med politiet, dersom det betyr at de får nærhet til kriminelle miljø - gjennom gjeld, rulleblad og selvfølgelig symbolikken. Det er overfor de unge vi må være mest tilbakeholdne med straffen, tror jeg.
Som regel er selgerne også brukere av et rusmiddel. Mange opplever at de må kjøpe og selge rusmidler for å ha råd til det de selv føler behov for å bruke. Når staten og det norske folk ikke engang vil diskutere en statlig regulert versjon av det uregulerte gatemarkedet, stiller jeg med spørrende til hvorvidt en avkriminalisering er nok. Det er i det minste noe, og så håper jeg på en reell kulturendring der de som bruker rusmidler ikke behøver å plasseres utenfor samfunnet for symbolikkens skyld. Jeg tror en avkriminalisering i det minste er riktig vei å gå, og så får vi håpe at markedet i Brugata blir utkonkurrert og gjort overflødig av staten etterhvert.
Dette høringssvaret er basert på erfaring og forskning fra boligsosialt arbeid overfor personer som har rusproblemer. Først vil jeg presentere noen relevante faglige perspektiver, før jeg deler mine tanker om rusreform-forslaget.
Boligens betydning for personer med rusproblemer´
I de senere år er to forhold løftet fram som helt essensielle for at personer som har problemer med rusmidler skal kunne bedre sin livssituasjon: Tilgang til varig bolig og brukermedvirkning innenfor behandling og boligsosiale tjenester. Siden 1990-tallet har det vært et mål i velferdspolitikken at flest mulig skal ha varig bolig og motta nødvendige tjenester der, og i løpet av de siste 10 til 20 årene er det gjort en betydelig innsats i mange kommuner for å bosette bostedsløse personer i ”vanlige”, eventuelt tilpassede, boliger. Likevel er det først i de senere år at vi sett en betydelig økning i oppmerksomhet rundt rusavhengiges boligsituasjoner.
Med Rusreformen i 2004 ble ansvaret for behandling av rusproblemer overført fra den kommunale sosialtjenesten til helseforetakene (Helse- og omsorgsdepartementet 2004). I følge rapporten Rus og bolig (Dyb og Holm 2015) gjenspeiler denne ansvarsoverføringen hvordan rusavhengighet har blitt definert som et helseproblem i offentlig politikk. Inntil nylig har oppmerksomhet rundt boligbehov og betydningen av fravær av et stabilt boforhold i liten grad vært tematisert i offentlige dokumenter som omhandler eller berører rusproblematikk (ibid.). I følge rapporten har vi kun i de senere år sett en endring i disse tendensene. Men hva har skjedd siden 2015, og hvor diskuteres dette i rusreform-forslaget?
I dag peker norske helsepolitiske føringer på nødvendigheten av å sette i gang tiltak overfor personer med rusproblemer for å motvirke bostedsløshet og dårlige boforhold. Den nasjonale strategien Bolig for velferd (2014-2020) tar utgangspunkt i at bolig er en forutsetning for vår velferd, og i Stortingsmelding 30 (2011-2012), En helhetlig rusmiddelpolitikk, beskrives bolig som en forutsetning for at tjenester skal være virkningsfulle. I Norge er dette prinsippet de siste årene uttrykt gjennom en internasjonal bosettingsmodell kjent som Housing First (Snertingdal 2014, Tsemberis 2010). Modellen trekker et skille mellom bolig og behandling og tar utgangspunkt i at bolig må være førsteprioritet.
Parallelt med denne utviklingen ser vi en økt vektlegging av brukermedvirkning innenfor rus- og boligsosialt arbeid. I Rom for alle — En sosial boligpolitikk for framtiden, trakk utvalget fram brukermedvirkning som en av de sentrale suksessfaktorene for fremtidens boligsosiale arbeid (NOU 2011:15). Også dette prinsippet gjenspeiles i den nye bosettingsmodellen Housing First. Modellen vektlegger betydningen av brukerperspektiver, og at beboeren selv skal kunne påvirke hvor han/hun vil bo og hvilke tjenester som skal mottas (Snertingdal 2014). NOU 2019:26 gjenspeiler den samme tendensen til å ville fremme brukere sine egne perspektiver, med vektlegging av frihet og autonomi, men jeg kan ikke se at utvalget drøfter nøyaktig hvilke konsekvenser frihet fra straff kan ha for bostedløshet og det å skape seg et hjem. Likevel antyder de at politiet ikke ville ha samme mulighet til å sette preg på dette hjemmet, med innskrenket myndighet til å foreta ransaking i folk sine private rom.
I dag skal personer med fysiske og psykiske utfordringer, herunder rusavhengighet, i langt større grad bo i "egen bolig", eventuelt med bistand og booppfølging, heller enn i midlertidige boliger og institusjoner. I institusjonsplanen påpekes det at mange personer med rusproblemer er i ustabile og midlertidige boforhold, og at de har behov for hjelp til å skaffe bolig og til å mestre boforholdet. På bakgrunn av dette, er det satt av ressurser i årene som har vært til anskaffelser av boliger og booppfølgingstjenester lokalt i Oslo kommune. Planen har vært at brukere som kan bo i "egen bolig" skal ha tilbud om egnet bolig, og boligoppfølging hvis nødvendig. Institusjonsplanen påpeker at denne boligsatsingen henger sammen med satsingen i Oslo for et "tryggere sentrum og for en reduksjon av de åpne rusmiljøene", jfr. Oslo kommunes handlingsplan for sentrumsarbeidet (Velferdsetaten, 2012-2015). Rusreformen 2019.26 erkjenner den samme plikten,
I følge den tradisjonelle "trappetrinnsmodellen" innenfor boligsosialt arbeid og teori anses bolig som et sluttpunkt som kan oppnås når behandling er gjennomført og nødvendig «boevne» er oppnådd (Snertingdal 2014). Noe forskning tyder på at tilnærmingen ikke har gitt resultater, og at dette har gitt grobunn til en ny bosettingsmodell, «Housing first» (ibid., Tsemberis 2010). Modellen tar utgangspunkt i at bolig er en forutsetning for å ha utbytte av andre tjenester, for eksempel behandling for rusproblemer. I følge modellen skal det ikke settes krav om rusfrihet eller behandling for at bostedsløse skal få tilgang til varig bolig.
Housing First-modellen reflekterer den nasjonale strategien Bolig for velferd (2014- 2020) som har en visjon om at "alle skal bo". Videre beskriver både bosettingsmodellen og den nasjonale strategien boligens beliggenhet og boligsituasjonens varighet som sentrale faktorer for et godt hjem: Varige boliger spredt i "ordinære bymiljøer" foretrekkes framfor samlokaliserte og/eller midlertidige boliger (Snertingdal 2014, Bolig for Velferd 2014-2020: side 11).
I realiteten lever mange av de som har rusproblemer i en situasjon uten varig bolig, med helsetjenester som ikke er tilpasset deres behov og ofte med en livshistorie med brutte relasjoner og sosial ekskludering. I rapporten På randen av å bo omtales bostedsløse rusavhengiges liv som en nomadetilværelse, "et landskap av brudd og sårbarheter med institusjonsopphold som vannhull og hvileskjær" (Taksdal m.fl. 2006: ix). Noe forskning tyder på at varig bolig kan være en forutsetning for at mennesker med rusproblemer kan fungere i og bli en del av samfunnet (Dyb m.fl. 2004; Borg m.fl. 2005), med mulighet til å slå røtter og skape stabilitet i eget liv (Winther 2006, i Andvig m.fl. 2013). Mange rusavhengige opplever derimot å bli utestengt fra nabofelleskap og andre samfunnsarenaer (Andvig m.fl. 2013), slik rusreform-forslaget også påpeker i sitt håp om å motarbeide stigmatisering.
Men hvor skal personer som bruker rusmidler bo? Kan deres vaner og hverdag normaliseres i den grad at de «får» bo med resten av storsamfunnet? Dyb og Holm (2015) hevder i Rus og bolig at boliger i et rusmiljø kan stå i motsetning til å gjennomføre et vellykket behandlingsforløp og forbli frisk. I rapporten Ryktet forteller hvor du bor, undersøker Vassenden, Bersgaard og Lie ( 2012) hva det betyr for rusavhengiges integrering at boligen ligger samlokalisert med andre kommunale boliger eller spredt i det de kaller "ordinære nabolag". De finner at nær sagt alle som bor i boligkonsentrasjoner hvor det er mange i aktiv rus, ønsker seg bort fra disse og inn i en bolig i et "ordinært nabolag". Mange drømmer om et "vanlig liv" med "normale aktiviteter" og ellers å ha det som «folk flest» (Andvig m.fl. 2013). Samtidig viser Taksdal med flere (2006) at personer med rusproblemer og langvarig tilknytning til aktive rusmiljø kan oppleve det å flytte inn i "egen bolig" som "det største og skumleste bruddet" (ibid.: ix). "Normaltilværelsen i varig bolig" representerer ofte ensomhet, forakt fra naboer og konfrontasjon med fortidens, nåtidens og fremtidens tap. Samtidig kan det opprinnelige rusmiljøet by på lindring, felleskap og aksept. Forhold og prosesser som "folk flest" vil beskrive som ustabile og unormale, vil kunne representere det rutinemessige, normale og dagligdagse for rusavhengige uten varig bolig. I tråd med dette påpeker de at det eksisterer et mangfold av ønsker og behov blant rusavhengige når det gjelder prosessen å skape seg et hjem, og at en "egen", varig bolig ikke behøver å bety at man automatisk får et hjem. Taksdal m.fl. hevder at bofasthet ikke nødvendigvis er, kan eller bør være en målsetning for alle, og at et hjem er det viktigste. Dette kan være ulike sammenhenger og steder hvor en føler seg hjemme (ibid.).
Snertingdal (2014) foreslår at Housing First sin økende popularitet i Norge kan forklares ved at modellen sammenfaller med andre sentrale faglige og politiske satsningsområder innenfor rusfeltet og psykiatrifeltet, deriblant brukermedvirkning. I rapporten Rom for alle — En sosial boligpolitikk for framtiden (NOU 2011:15), trakk utvalget fram brukermedvirkning som en av de sentrale suksessfaktorene for fremtidens boligsosiale arbeid. Lovgivernes forventning om brukermedvirkning uttrykkes i både helseforetaksloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Sistnevnte sier at pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester (§ 3-1). Jeg merker meg at rusreform-forslaget i samme ånd bygger på erfaringene til personer som bruker rusmidler, og jeg oppfatter forslaget som en videreføring av prinsippene bak pasient- og brukerettighetsloven i denne sammenheng.
Hvordan vil avkriminalisering påvirke hjemmet?
Min erfaring fra arbeid med personer som har rusproblemer, er at ulovlige rusmidler kan medføre skader som ikke er en direkte konsekvens av rusmidlene, men som skyldes skadene av å få gjeld, å miste jobben, å ikke kunne få drømmejobben, å bli utkastet fra eget hjem og ellers holdt utenfor samfunnets kilder til et godt liv. Ofte lurer jeg på hvordan livene til disse personene kunne vært dersom de slapp straffeforfølgelse. Kunne flere klart seg i egen, varig bolig? Spesielt utfordrende tror jeg at straffen kan være for unge og andre utsatte grupper, kvinner og minoriteter spesielt.
Den foreslåtte rusreformen tar kun indirekte opp problemstillinger knyttet til det å skape seg et hjem, i den situasjonen man blir «kriminalisert», straffet eller for øvrig systematisk sanksjonert. Spørsmål om hvorvidt en avkriminalisering vil kunne få betydning for bostedløse som har problemer med rusmidler, for eksempel, og deres evne til å bo selvstendig i en varig bolig, står uten eksplisitte svar i forslaget - slik jeg leser det.
Man kan og snu spørsmålet på hodet og spørre seg hvorvidt kriminalisering har gjort det enklere for bostedløse personer som bruker rusmidler å komme tilbake i egen bolig. Er det noen som ikke kan bo i egen bolig fordi deres rusbruk alene holder dem utenfor bolig-markedet, eller får dem kastet ut så snart de kommer inn? Hvem kunne funnet veien tilbake i samfunnet dersom de slapp jevnlige bøter, prikker og, som rusreform-arbeidet antyder, mindre eksplisitte sosiale sanksjoner og stigmatisering? Reformen påpeker at økonomiske sanksjoner, for eksempel, kan gjøre vondt verre for dem som allerede er i en krevende livssituasjon. På generelt grunnlag kan man anta at økonomiske sanksjoner gjør det utfordrende å bo selvstendig. Utover dette savner jeg denne typen tematikk i NOU 2019:26.
Kan brukere av rusmidler slappe av i hjemmene sine etter en avkriminalisering? Kanskje i større grad enn i dag, men usikkerhet knyttet til det å måtte besøke et illegalt uregulert marked for kjøp av salg er for mange nok til å motvirke et varig og godt hjem, og man kan spekulere hvorvidt en avkriminalisering alene er tilstrekkelig for å få bukt med konsekvensene av forbudet. Når det likevel ikke er anledning for å diskutere en statlig form for utdeling eller salg av rusmidler som i dag er ulovlige, frykter jeg at forbudets stigmatiserende potensial vil vedvare, i likhet med de åpne markedene i Brugata og videre. Så lenge vi har et helt åpent og uregulert marked for salg av rusmidler, vil vi antageligvis ha høy forekomst av rusproblemer i befolkningen. Land som Canada, Uruguay og flere andre forsøker derfor å etablere et regulert marked som skal gjøre de såkalt svarte markedene overflødige, unødvendige.
De færreste pårørende anmelder eller straffer sine nærmeste for rusbruk eller problemer derav, og det tror jeg sier noe. Er det da riktig at politiet gjør dette overfor personer de ikke kjenner? Men hvem skal fange opp ungdom og andre personer hvis ikke politiet kan straffe, spør noen. Svaret er vel ‘alle andre enn politiet’, helst, men også politiet kan gi hjelp fremfor straff. Det ser jeg stadig på jobb at politiet både vil og kan, og jeg tror ikke politifolk flest ønsker å straffe de unge for slikt heller. Desverre er det unntak, også blant ledere. Noen tror også at folk reddes med straff. Denne tankegangen kan ligne de som mente at ungdom burde sanksjoneres med fysiske slag, ris eller lignende, i frykt for konsekvensene av manglende disiplin og oppdragelse. Julingen gjorde vondt verre. Når unge i dag bryter loven ved å bruke rusmidler, går det gjerne dårligst på sikt med de som ble «fanget opp» av politiet og i verste fall blir formelt stemplet som kriminell, syk eller begge deler. NOU 2019:26 påpeker at ungdom flest slutter etter å ha eksperimentert, og at de fleste ikke utvikler problematisk rusbruk eller avhengighet. For disse unge kan det være uheldig å komme i kontakt med politiet, dersom det betyr at de får nærhet til kriminelle miljø - gjennom gjeld, rulleblad og selvfølgelig symbolikken. Det er overfor de unge vi må være mest tilbakeholdne med straffen, tror jeg.
Som regel er selgerne også brukere av et rusmiddel. Mange opplever at de må kjøpe og selge rusmidler for å ha råd til det de selv føler behov for å bruke. Når staten og det norske folk ikke engang vil diskutere en statlig regulert versjon av det uregulerte gatemarkedet, stiller jeg med spørrende til hvorvidt en avkriminalisering er nok. Det er i det minste noe, og så håper jeg på en reell kulturendring der de som bruker rusmidler ikke behøver å plasseres utenfor samfunnet for symbolikkens skyld. Jeg tror en avkriminalisering i det minste er riktig vei å gå, og så får vi håpe at markedet i Brugata blir utkonkurrert og gjort overflødig av staten etterhvert.