Dato: 28.03.2025 Svartype: Med merknad Norsk Redaktørforening, Skippergata 24, 0154 Oslo – epost: post@nored.no – nored.no Til Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet postmottak@dfd.dep.no Deres ref.: 24/2069-7 Høring – forslag til endringer i datasenterforskriften Norsk Redaktørforening (NR) er en landsomfattende sammenslutning av redaktører i alle typer medier. Vi har for øyeblikket rundt 820 medlemmer. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og redaksjonell uavhengighet er blant våre viktigste arbeidsområder. Vi viser til høringsbrev av 29. januar. Norsk Redaktørforenings overordnede standpunkt er at dersom de foreslåtte endringene overhodet skal gjennomføres, så må det betydelige justeringer til, ikke minst av hensyn til kildevernet og de redaktørstyrte mediene. Vi viser i denne sammenheng også til høringsuttalelsene fra NRK og Norsk Presseforbund/Norsk journalistlag, som vi støtter. Innledning Ifølge det notatet som ligger til grunn for høringsrunden er formålet med forskriftsendringen «å sikre myndighetenes mulighet til å kunne forebygge, avverge, stanse og etterforske kriminalitet og håndtere bortfall av datasentertjenester som er av betydning for samfunnet.» Det er et formål NR har stor forståelse for. Når vi like fullt er skeptiske til de foreslåtte endringene, slik de er utformet i høringsnotatet og selve forskriftsutkastet, er det fordi vi mener at disse endringene, for de redaktørstyrte medienes del, utfordrer kildevernet og medienes reelle muligheter til å beskytte sine kilder, i tråd med både de juridiske og ikke minst etiske prinsippene som ligger til grunn for det samme kildevernet. Desto mer bekymringsfullt er det at høringsnotatet ikke nevner kildevernet overhodet. Departementet synes overhodet ikke å ha tatt problemstillingen inn over seg. Det er beklaglig. Kildevernets status i Norge Kildevernet er helt avgjørende for at uavhengige, kritiske og redaktørstyrte medier skal kunne gjøre sin jobb som samfunnets vaktbikkje og dermed også utføre sin del av et demokratisk samfunnsoppdrag. Blant journalister og redaktører er kildevernet nærmest hellig. Pressefolk med respekt for seg selv, sitt yrke og sitt oppdrag går heller i fengsel enn å oppgi identiteten til kilder som er lovet anonymitet. Hvorfor er dette så viktig? Fordi potensielle kilder må være sikre på at de ikke blir avslørt. I det øyeblikket det knyttes den aller minste usikkerhet til dette, så er kildevernet i realiteten svekket, og den samfunnsmessige skaden påført. I NOU 2016:24 om ny straffeprosesslov, beskrives dette slik i punkt 13.4.3: «Kildevernet er et uunnværlig verktøy i jakten på relevant informasjon; det er grunn til å tro at opplysninger i mange tilfeller ikke vil bli lagt frem for pressen dersom kildene ikke kan være sikre på at deres identitet blir holdt hemmelig for offentligheten, arbeidsgivere mv. Begrunnelsen for å ha et kildevern er således forankret i det samfunnsmessige og demokratiske behovet for fri debatt og meningsdannelse.» Desto viktigere er det at all lovgivning som kan tenkes å berøre kildevernet – direkte eller indirekte – eksplisitt gjør det klart at loven ikke skal undergrave det samme vernet. I så måte mener vi det foreliggende forslaget dessverre føyer seg inn i en rekke av lovendringer som i realiteten svekker det vernet som lov og rettspraksis har gjort tilnærmet absolutt, rent juridisk. Kildevernets status og styrke i Norge har de siste tyve årene utviklet seg langs to ulike linjer. Gjennom flere Høyesterettskjennelser er kildevernet rettslige stilling styrket, for eksempel: Rt 2004-1400 – Lekkasjesaken Rt 2013-1290 – 22. julilekkasjesaken Rt 2015-1286 – Filmrazziasaken I Rt 2004-1400, avsnitt 50, sier førstvoterende blant annet at « Reportasjene var slik sett i ytringsfrihetens kjerneområde, hvor kildevernet er nær absolutt.» I Rt 2013-1290, avsnitt 29, forklarer førstvoterende kildevernets betydning og begrunnelse: «Kildevernet er ikke først og fremst begrunnet i hensynet til kilden selv eller andre enkeltpersoner, men i allmenhetens behov for informasjon gjennom medias nyhetsformidling og fri formidling av synspunkter.» Videre redegjør førstvoterende for hvorfor det er viktig ikke å så tvil om kildevernets rekkevidde: « Det kan spørres om de hensyn som ligger bak kildevernet, gjør seg fullt ut gjeldende når pressen selv ikke vil bruke kilden. For min del vegrer jeg meg for å gå inn på en slik grensedragning. Det kan ikke legges til grunn at potensielle kilder vil ha kjennskap til eller forstå slike distinksjoner. Dersom det gjøres unntak fra kildevernet i slike situasjoner, er jeg redd for at det – uansett om det isolert sett skulle være gode grunner for det – vil avleire seg et generelt inntrykk hos potensielle kilder om at de løper en risiko ved å henvende seg til pressen.» Høyesterett illustrerer her utmerket hvorfor det er viktig at det ikke skapes usikkerhet eller uklarhet knyttet til kildevernet. Og i Rt 2015-1286, hvor det ikke skal ha blitt begått brudd på kildevernet, fordi PST avventet domstolenes behandling, forklarer førstvoterende i avsnitt 70 hvorfor beslaget i seg selv er skadelig: «Jeg legger til grunn at et effektivt kildevern er helt avgjørende for at filmen kan realiseres. Så vidt jeg forstår, er også konsekvensen av politiets ransaking og beslag at kildene har trukket seg.» Til sammen viser disse tre Høyesterettskjennelsene at Kildevernet står rettslig sett meget sterkt i Norge. Kildevernets begrunnelse er samfunnets behov for informasjon. Kildevernet er svært sårbart. Det siste leder oss til kildevernets andre utviklingslinje. Gjennom en rekke lovendringer har det reelle kildevernet blitt svekket, og faren for en nedkjølende effekt er overhengende. Dette gjelder for eksempel: En rekke nye muligheter for bruk av inngripende etterforskningsmetoder gjennom endringer i straffeprosessloven. Nye muligheter for innsamling av kommunikasjonsdata gjennom endringer i etterretningstjenesteloven. Hjemler til omfattende innsamling og lagring av materiale fra åpne nettkilder, gjennom endringer i politiloven og politiregisterloven. Det faktum alene at informasjon kan bli beslaglagt, samlet inn, utlevert osv, vil kunne ha en nedkjølende effekt på potensielle kilders vilje til å gi informasjon til de redaktørstyrte mediene eller ha kontakt med journalister. Forslaget til endringer Etter vårt syn føyer forslaget til endringer seg – som nevnt – inn i en rekke lovbestemmelser som utfordrer kildevernet etter et bekymringsfullt mønster: Leverandører av teknisk infrastruktur plikter å gi representanter for politi, påtalemyndighet eller etterretning tilgang til utstyr eller informasjon på en måte som også skal eller kan gi tilgang til meta- eller innholdsinformasjon – og det uklart eller svært omfattende formålsgrunnlag. Pålegg og hjemler skiller ikke eller svært dårlig mellom ulike former for informasjon og ulike virksomheter. Forholdet til ytringsfriheten, herunder kildevernet, er enten ikke vurder overhodet, eller bare berørt overfladisk. Når det gjelder gjennomgangen av de konkrete paragrafene i forskriften viser vi til den gjennomgangen NRK har gjort i sin høringsuttalelse og de spørsmål som er stilt knyttet til hvordan forslaget er å forstå. Vi er like undrende som NRK til hvordan tilgang til utstyr i et datasenter skal kunne bidra til å fylle de formålene som er nevnt. Som nevnt ovenfor, mener vi dette er nok et eksempel på en type lov- og forskriftshjemmel som utfordrer sentrale demokratiske prinsipper ved å hjelp av virkemidler som mest av alt minner om forsøk på å drive presisjonsskyting med hagle. Baksiden av dette er at selv med langt klarere avgrensninger og beskrankninger enn det som ligger i de foreslåtte endringene, så vil enhver adgang for myndigheten til å skaffe seg tilgang til redaksjonelt materiale og derigjennom potensielt kildesensitivt materiale, kunne medføre en nedkjølende effekt på ytringsklimaet. Konklusjon Vi mener, som NRK, at det forliggende forslaget primært utformes slik at redaktørstyrte medier omfattet av medieansvarsloven unntas, subsidiært utformes slik at tilgangsreglene, for de samme medienes del, kun gjelder tilfeller hvor tilgang er nødvendig for å stanse eller avverge mulige lovbrudd eller skade rettet mot senteret, i sistnevnte tilfelle, og for det tilfellet at departementet holder fast på sitt forslag, at straffeprosesslovens regler om ransaking og beslag i redaksjonslokaler også gjøres gjeldende ved spørsmål om tilgang til datasentre hvor det er lagret informasjon fra redaksjonelle virksomheter, og dersom det er snakk om å ta beslag i innholdsdata, så må dette gjøres til gjenstand for domstolsbehandling, i tråd med straffeprosesslovens regler. Oslo, 2025-03-28 for Norsk Redaktørforening Reidun Kjelling Nybø (sign.) Arne Jensen (sign.) generalsekretær seniorrådgiver Vedlegg 2025-03-28 - Høring NR datasenterforskriften.pdf Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet Til høringen Til toppen
