Vi viser høringsnotat med forslag til endringer i helsepersonelloven, lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten mv. (enkelte unntak fra taushetsplikten og utvidet varslingsplikt til Ukom) Notatet har vært på intern høring i organisasjonen og er behandlet av vårt sentralstyre.
Legeforeningen støtter i all hovedsak de foreslåtte endringene, og mener det fremstår som nødvendige og fornuftige forslag.
Vi er usikre på hvordan et unntak fra samtykke til å dele taushetsbelagte opplysninger med klinisk etikkomité vil slå ut i praksis. Vi anerkjenner behovet, og ser at departementet har foretatt en grundig vurdering av gjeldende hensyn. Imidlertid ser vi at det vil kunne bli utfordrende i praksis. Det vil være helt avgjørende at hovedregelen følges og at unntaket benyttes kun i særlige tilfeller hvor det foreligger tungtveiende grunner.
Vi vil fremheve at taushetsplikten skal bidra til vern om pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og det enkelte personell. Denne tilliten er nødvendig bl.a. for at pasienten gir den informasjonen som helsetjenesten trenger for å gi best mulig helsehjelp. Pasienter skal føle seg trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke utleveres til uvedkommende eller benyttes til andre formål. Et sterkt person- og personopplysningsvern er ansett som grunnleggende for utøvelsen av legeyrket, og unntak fra dette må praktiseres strengt.
I situasjoner som nevnt i notatet, hvor det er konflikt mellom helsepersonell, pasient og/eller pårørende som er til hinder for å innhente samtykke, vil det kunne utfordre tillitsrelasjonen ytterligere at det er helsepersonellet som skal vurdere om vilkårene er oppfylt, og særlig vurderingen av hva som er pasientens beste i disse situasjonene, kan oppfattes urimelig og bli vanskelig i praksis.
Vi vil påpeke at det i denne sammenheng er sentralt at dokumentene ikke skal inneholde direkte personidentifiserbare opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer, og at graden av personidentifikasjon ikke er større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Videre at helseopplysninger som komitéen mottar slettes så snart komitéen har gjort seg ferdig med sine vurderinger og ikke lenger har bruk for opplysningene i den konkrete saken, jf. kravet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c om at opplysningene ikke skal lagres lengre enn nødvendig for å ivareta formålet med innhentingen av opplysningene. Sistnevnte kan med fordel fremgå direkte av bestemmelsen.
Vi støtter at det er behov for en tydeligere hjemmel for å utlevere opplysninger om tilsynsreaksjoner, særlig i lys av den økende utvekslingen av helsepersonell over landegrenser.
Vi er imidlertid kritiske til at advarsel inkluderes i helsepersonelloven § 66 uten videre vurdering. Norge er etter det vi kjenner til alene i Europa om å ha reaksjonen advarsel. Dette kan bidra til å skape usikkerhet, og kan bidra til unødvendig reduksjon i mulighetene til å arbeide på tvers av landegrensene. Det kan også stilles spørsmål ved om det vil betydning for tilsynsvirksomheten i andre land, og i tilfelle hvilken. Vi viser i denne sammenheng til brev fra Statens helsetilsyn av 23. august 2019 "Utvikling i arbeidet med tilsynssaker – behov for endringer i regelverket", hvor det foreslås å oppheve bestemmelsen om advarsel i helsepersonelloven § 56. Legeforeningen har tidligere uttrykt støtte til en slik utvikling av tilsynsreaksjonene.
Legeforeningen støtter i all hovedsak de foreslåtte endringene, og mener det fremstår som nødvendige og fornuftige forslag.
Vi er usikre på hvordan et unntak fra samtykke til å dele taushetsbelagte opplysninger med klinisk etikkomité vil slå ut i praksis. Vi anerkjenner behovet, og ser at departementet har foretatt en grundig vurdering av gjeldende hensyn. Imidlertid ser vi at det vil kunne bli utfordrende i praksis. Det vil være helt avgjørende at hovedregelen følges og at unntaket benyttes kun i særlige tilfeller hvor det foreligger tungtveiende grunner.
Vi vil fremheve at taushetsplikten skal bidra til vern om pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og det enkelte personell. Denne tilliten er nødvendig bl.a. for at pasienten gir den informasjonen som helsetjenesten trenger for å gi best mulig helsehjelp. Pasienter skal føle seg trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke utleveres til uvedkommende eller benyttes til andre formål. Et sterkt person- og personopplysningsvern er ansett som grunnleggende for utøvelsen av legeyrket, og unntak fra dette må praktiseres strengt.
I situasjoner som nevnt i notatet, hvor det er konflikt mellom helsepersonell, pasient og/eller pårørende som er til hinder for å innhente samtykke, vil det kunne utfordre tillitsrelasjonen ytterligere at det er helsepersonellet som skal vurdere om vilkårene er oppfylt, og særlig vurderingen av hva som er pasientens beste i disse situasjonene, kan oppfattes urimelig og bli vanskelig i praksis.
Vi vil påpeke at det i denne sammenheng er sentralt at dokumentene ikke skal inneholde direkte personidentifiserbare opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer, og at graden av personidentifikasjon ikke er større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Videre at helseopplysninger som komitéen mottar slettes så snart komitéen har gjort seg ferdig med sine vurderinger og ikke lenger har bruk for opplysningene i den konkrete saken, jf. kravet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c om at opplysningene ikke skal lagres lengre enn nødvendig for å ivareta formålet med innhentingen av opplysningene. Sistnevnte kan med fordel fremgå direkte av bestemmelsen.
Vi støtter at det er behov for en tydeligere hjemmel for å utlevere opplysninger om tilsynsreaksjoner, særlig i lys av den økende utvekslingen av helsepersonell over landegrenser.
Vi er imidlertid kritiske til at advarsel inkluderes i helsepersonelloven § 66 uten videre vurdering. Norge er etter det vi kjenner til alene i Europa om å ha reaksjonen advarsel. Dette kan bidra til å skape usikkerhet, og kan bidra til unødvendig reduksjon i mulighetene til å arbeide på tvers av landegrensene. Det kan også stilles spørsmål ved om det vil betydning for tilsynsvirksomheten i andre land, og i tilfelle hvilken. Vi viser i denne sammenheng til brev fra Statens helsetilsyn av 23. august 2019 "Utvikling i arbeidet med tilsynssaker – behov for endringer i regelverket", hvor det foreslås å oppheve bestemmelsen om advarsel i helsepersonelloven § 56. Legeforeningen har tidligere uttrykt støtte til en slik utvikling av tilsynsreaksjonene.