ADHD Norge er en landsomfattende interesseorganisasjon som arbeider for å spre kunnskap om og forståelse for ADHD. Vårt verdigrunnlag er inkludering, mestring, åpenhet og likeverd. Vi jobber for full likestilling og samfunnsmessig deltakelse for alle mennesker med ADHD.
Til Barne- og familiedepartementet 01.04.2020
Høringsnotat: NOU 2019:20 En styrket familietjeneste- en gjennomgang av familieverntjenesten
ADHD Norge arbeider for å spre kunnskap om og forståelse for ADHD for medlemmer, hjelpeapparatet, undervisningssektor og i befolkningen generelt. ADHD kjennetegnes av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet og forekommer hos 3-5 prosent av barn i skolealder (Helsedirektoratet, 2014 ). Hos ca 50-70 prosent av tilfellene fortsetter det inn i voksen alder, og det anslås at ca 120 000 mennesker har ADHD i Norge.
ADHD Norge støtter intensjonen i NOU 2019: 20, om å styrke familievernet, ikke minst kjerneoppgaver som parterapi og foreldresamarbeid. For voksne med ADHD er ofte både parforhold, familieliv og foreldreskap utfordrende, og studier har vist at voksne med ADHD har flere samlivsbrudd bak seg enn det som vanlig i den øvrige befolkningen. Mange får også barn tidligere i livet, i en del tilfeller uplanlagt, og mange strever økonomisk. Dette gir ekstra utfordringer både til parforhold og felles foreldreskap.
Konflikter både i parforhold og foreldresamarbeid er en stor belastning for barn. Hvis barnet i tillegg har ADHD, vet vi fra forskning at barnet selv lettere kommer i konflikt, særlig med den av foreldrene som selv har ADHD, og som derfor kan streve med manglende impulskontroll. Disse familiene har ofte behov for hjelp både til parforhold, foreldreskap og ikke minst samarbeid mellom foreldre etter et brudd. Det er derfor med uro vi registrerer at NOU 2019: 20 legger stor vekt på at familievernet er en ikke-diagnosebasert tjeneste, slik det blant annet sies i utredningens forord:
« En viktig del av familieverntjenestens egenart er at den tar utgangspunkt i den enkeltes families behov, ikke individuelle dysfunksjoner, diagnoser eller henvisninger fra andre tjenester. Den ikke-diagnostiserende tilnærmingen og brukernes muligheter for direkte henvendelse er det etter utvalgets syn viktig at videreføres ».
For familier der noen har ADHD eller andre nevroutviklingsforstyrrelser, vil det være svært uheldig hvis det ikke er en selvfølge at behandlere og meklere i familievernet har kompetanse på disse utviklingsforstyrrelsene – fordi dette krever spesialkompetanse. Det er ikke minst blitt understreket av alle de parene som de siste tre årene har gjennomgått det norskutviklede samlivskurset « Du og jeg og ADHD», som er et kurs spesialutviklet for par der en eller begge har ADHD (Kursmaterialet kan også brukes i terapi med par der en eller begge har ADHD). Det er viktig å minne om at ADHD er en høyfrekvent vanske både blant barn og voksne, og rammer således mange familier.
Mange av parene hvor den ene eller begge har ADHD har opplevd at klassisk parterapi har forverret situasjonen, fordi terapeuten ikke hadde kunnskap om hvordan ADHD påvirker hjernefunksjon, parforhold og foreldreskap. Basert på disse parenes beretninger, kan det se ut til at anerkjente terapiformer som hjelper nevrotypiske par (par uten at noen har ADHD), ikke hjelper par der en eller begge har ADHD. Så lenge terapisituasjonen ikke har vært tilpasset funksjonsmåten til en hjerne med ADHD, har den heller bidratt til å øke misnøyen og meningskrisen par med ADHD opplever.
At spesifikk kunnskap om parforhold og ADHD er viktig kunnskap, understrekes også av at den svenske myndigheter allerede har skaffet seg rettighetene til bruk av kursmaterialet fra « Du og jeg og ADHD » i Sverige, med tanke på å la det bli et offentlig tilbud der. Et tilsvarende tilbud burde også finnes i Norge, og vi mener dette bør være naturlig inkludert i det som betegnes som familievernets kjernevirksomhet. Voksne med ADHD har også ofte en høy grad av komorbiditet (tilleggsvansker), noe som kompliserer relasjoner til andre inkludert egen partner. Det er derfor avgjørende at det finnes et tverrfaglig hjelpetilbud som har kompetanse om pasientgruppen både innen familieverntjenesten men også i helsetjenestene. Etter vårt syn vil en streng praktisering av et ikke-diagnosebasert familievern komme i konflikt med prinsippet om likeverdighet i tjenestetilbudet – en likeverdighet som utvalget understreker er viktig, her fra pressemeldingen som ble sendt ut da NOU 2020: 19 ble offentliggjort:
«Det er likeverdige tjenester det offentlige er forpliktet til å tilby. Det vil si at de ansatte må bruke sin kompetanse og sitt faglige skjønn til å møte hver enkelt av oss med et tilbud som er tilpasset den enkelte families behov. Uansett alder, kulturell bakgrunn, deres psykiske og fysiske helse, om du er funksjonshemmet, mann eller dame; utvalget mener det er avgjørende for kvaliteten i tilbudet at det enkelte familievernkontor tilpasser sitt tilbud og sin kompetanse til befolkningens behov».
For å oppnå likeverdige tjenester må tilbudene tilpasses behovene til den enkelte familie. Likeverdig tjenesteyting krever bruk av faglig skjønn i enkeltsaker, lokale spesialtilbud og variasjon i tjenestetilbudet. For å få til dette, altså likeverdig tjenesteyting, trenger man grunnleggende kompetanse om hvordan nevroutviklingsforstyrrelser som f.eks autisme, Tourettes syndrom og ADHD virker inn på samspill og meningsskaping i parforhold og familier. Dette gjelder også når man arbeider med familier med innvandrerbakgrunn, hvor det å ha en diagnose kan være svært tabubelagt. Det er da urovekkende å lese i NOU 2019:20 at; «Tjenesten skal også være for familier med særskilte utfordringer». Samtidig mener utvalget at tjenesten i møte med definerte helselidelser som krever spesialisert behandling, bør anbefale videre til helsetjenesten og andre relevante aktører (NOU 2019: 20, s. 1). Dette er et motstridene budskap. Så langt vi kjenner til finnes det ingen «relevante aktører» utenom familievernet som har tilsvarende kompetanse på parterapi, foreldresamarbeid og familieterapi som det familievernansatte har. I tillegg kommer meklingsarbeidet, som er lovpålagt og bare kan utføres av godkjente meklere, og som derfor ikke kan erstattes av andre aktører.
Vi håper derfor at familievernet/familietjenesten i framtiden vil kunne gi et likeverdig tilbud, også til de mange familiene som har ett eller flere familiemedlemmer med ADHD. Det krever spesifikk grunnleggende kunnskap om hvordan ADHD påvirker parforhold, foreldreskap og familier, og ikke minst kunnskap om hvordan terapisituasjonen må tilrettelegges, når noen i terapirommet har ADHD.
Gry Lunde Hanne Skarsvaag
Generalsekretær ADHD Norge Faglig rådgiver ADHD Norge
Til Barne- og familiedepartementet 01.04.2020
Høringsnotat: NOU 2019:20 En styrket familietjeneste- en gjennomgang av familieverntjenesten
ADHD Norge arbeider for å spre kunnskap om og forståelse for ADHD for medlemmer, hjelpeapparatet, undervisningssektor og i befolkningen generelt. ADHD kjennetegnes av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet og forekommer hos 3-5 prosent av barn i skolealder (Helsedirektoratet, 2014 ). Hos ca 50-70 prosent av tilfellene fortsetter det inn i voksen alder, og det anslås at ca 120 000 mennesker har ADHD i Norge.
ADHD Norge støtter intensjonen i NOU 2019: 20, om å styrke familievernet, ikke minst kjerneoppgaver som parterapi og foreldresamarbeid. For voksne med ADHD er ofte både parforhold, familieliv og foreldreskap utfordrende, og studier har vist at voksne med ADHD har flere samlivsbrudd bak seg enn det som vanlig i den øvrige befolkningen. Mange får også barn tidligere i livet, i en del tilfeller uplanlagt, og mange strever økonomisk. Dette gir ekstra utfordringer både til parforhold og felles foreldreskap.
Konflikter både i parforhold og foreldresamarbeid er en stor belastning for barn. Hvis barnet i tillegg har ADHD, vet vi fra forskning at barnet selv lettere kommer i konflikt, særlig med den av foreldrene som selv har ADHD, og som derfor kan streve med manglende impulskontroll. Disse familiene har ofte behov for hjelp både til parforhold, foreldreskap og ikke minst samarbeid mellom foreldre etter et brudd. Det er derfor med uro vi registrerer at NOU 2019: 20 legger stor vekt på at familievernet er en ikke-diagnosebasert tjeneste, slik det blant annet sies i utredningens forord:
« En viktig del av familieverntjenestens egenart er at den tar utgangspunkt i den enkeltes families behov, ikke individuelle dysfunksjoner, diagnoser eller henvisninger fra andre tjenester. Den ikke-diagnostiserende tilnærmingen og brukernes muligheter for direkte henvendelse er det etter utvalgets syn viktig at videreføres ».
For familier der noen har ADHD eller andre nevroutviklingsforstyrrelser, vil det være svært uheldig hvis det ikke er en selvfølge at behandlere og meklere i familievernet har kompetanse på disse utviklingsforstyrrelsene – fordi dette krever spesialkompetanse. Det er ikke minst blitt understreket av alle de parene som de siste tre årene har gjennomgått det norskutviklede samlivskurset « Du og jeg og ADHD», som er et kurs spesialutviklet for par der en eller begge har ADHD (Kursmaterialet kan også brukes i terapi med par der en eller begge har ADHD). Det er viktig å minne om at ADHD er en høyfrekvent vanske både blant barn og voksne, og rammer således mange familier.
Mange av parene hvor den ene eller begge har ADHD har opplevd at klassisk parterapi har forverret situasjonen, fordi terapeuten ikke hadde kunnskap om hvordan ADHD påvirker hjernefunksjon, parforhold og foreldreskap. Basert på disse parenes beretninger, kan det se ut til at anerkjente terapiformer som hjelper nevrotypiske par (par uten at noen har ADHD), ikke hjelper par der en eller begge har ADHD. Så lenge terapisituasjonen ikke har vært tilpasset funksjonsmåten til en hjerne med ADHD, har den heller bidratt til å øke misnøyen og meningskrisen par med ADHD opplever.
At spesifikk kunnskap om parforhold og ADHD er viktig kunnskap, understrekes også av at den svenske myndigheter allerede har skaffet seg rettighetene til bruk av kursmaterialet fra « Du og jeg og ADHD » i Sverige, med tanke på å la det bli et offentlig tilbud der. Et tilsvarende tilbud burde også finnes i Norge, og vi mener dette bør være naturlig inkludert i det som betegnes som familievernets kjernevirksomhet. Voksne med ADHD har også ofte en høy grad av komorbiditet (tilleggsvansker), noe som kompliserer relasjoner til andre inkludert egen partner. Det er derfor avgjørende at det finnes et tverrfaglig hjelpetilbud som har kompetanse om pasientgruppen både innen familieverntjenesten men også i helsetjenestene. Etter vårt syn vil en streng praktisering av et ikke-diagnosebasert familievern komme i konflikt med prinsippet om likeverdighet i tjenestetilbudet – en likeverdighet som utvalget understreker er viktig, her fra pressemeldingen som ble sendt ut da NOU 2020: 19 ble offentliggjort:
«Det er likeverdige tjenester det offentlige er forpliktet til å tilby. Det vil si at de ansatte må bruke sin kompetanse og sitt faglige skjønn til å møte hver enkelt av oss med et tilbud som er tilpasset den enkelte families behov. Uansett alder, kulturell bakgrunn, deres psykiske og fysiske helse, om du er funksjonshemmet, mann eller dame; utvalget mener det er avgjørende for kvaliteten i tilbudet at det enkelte familievernkontor tilpasser sitt tilbud og sin kompetanse til befolkningens behov».
For å oppnå likeverdige tjenester må tilbudene tilpasses behovene til den enkelte familie. Likeverdig tjenesteyting krever bruk av faglig skjønn i enkeltsaker, lokale spesialtilbud og variasjon i tjenestetilbudet. For å få til dette, altså likeverdig tjenesteyting, trenger man grunnleggende kompetanse om hvordan nevroutviklingsforstyrrelser som f.eks autisme, Tourettes syndrom og ADHD virker inn på samspill og meningsskaping i parforhold og familier. Dette gjelder også når man arbeider med familier med innvandrerbakgrunn, hvor det å ha en diagnose kan være svært tabubelagt. Det er da urovekkende å lese i NOU 2019:20 at; «Tjenesten skal også være for familier med særskilte utfordringer». Samtidig mener utvalget at tjenesten i møte med definerte helselidelser som krever spesialisert behandling, bør anbefale videre til helsetjenesten og andre relevante aktører (NOU 2019: 20, s. 1). Dette er et motstridene budskap. Så langt vi kjenner til finnes det ingen «relevante aktører» utenom familievernet som har tilsvarende kompetanse på parterapi, foreldresamarbeid og familieterapi som det familievernansatte har. I tillegg kommer meklingsarbeidet, som er lovpålagt og bare kan utføres av godkjente meklere, og som derfor ikke kan erstattes av andre aktører.
Vi håper derfor at familievernet/familietjenesten i framtiden vil kunne gi et likeverdig tilbud, også til de mange familiene som har ett eller flere familiemedlemmer med ADHD. Det krever spesifikk grunnleggende kunnskap om hvordan ADHD påvirker parforhold, foreldreskap og familier, og ikke minst kunnskap om hvordan terapisituasjonen må tilrettelegges, når noen i terapirommet har ADHD.
Gry Lunde Hanne Skarsvaag
Generalsekretær ADHD Norge Faglig rådgiver ADHD Norge