HØRINGSUTTALELSE – MIDLERTIDIG FORSKRIFT OM FORENKLINGER OG TILTAK INNENFOR JUSTISSEKTOREN FOR Å AVHJELPE KONSEKVENSER AV UTBRUDD AV COVID-19
Tiltakene som departementet foreslår er etter mitt syn i all hovedsak både viktige og riktige for å sikre saksavviklingen ved domstolene. Jeg ønsker imidlertid å komme med noen bemerkninger som gjelder sivile saker.
Den første gjelder adgangen til fjernmøter og fjernavhør. En smidig og rask saksbehandling og en hensiktsmessig bruk av domstolenes ressurser forutsetter at partene ikke har adgang til å anke avgjørelser om fjernmøter og fjernavhør særskilt. Den alternative ordlyden i § 2 3. ledd i forslaget til forskrift «[eller brukes som ankegrunn]» er problematisk fordi den kan skape en usikkerhet om lagmannsrettens adgang til å prøve om beslutningen om fjernmøte og fjernavhør var riktig. Jeg legger til grunn at departementet mener at tvisteloven § 29-3 (3) gjelder fullt ut og at hensikten er å hindre særskilte anker, ikke å avskåre lagmannsretten helt fra å prøve beslutningen. Selv om en avgjørelse om fjernmøte og fjernavhør isolert sett er forsvarlig kan den i samspill med andre faktorer lede til at saksbehandlingen ikke er forsvarlig eller ikke gir et forsvarlig grunnlag for å avgjøre saken.
Den andre bemerkningen gjelder gjennomføring av fjernavhør med tanke på at vitner skal avhøres enkeltvis, jf. tvl. § 24-6 (1). Ved utstrakt bruk av fjernavhør, særlig dersom fjernavhøret gjennomføres under et fjernmøte, finnes en risiko for at en part kan sørge for at et eller flere vitner får ta del av rettsmøtet i forkant av avhøret. Det kan være på sin plass å nevne at retten bør vurdere om og hvordan den bør iverksette tiltak for å forhindre at vitner kan bli påvirket på en uheldig måte.
Den tredje bemerkningen gjelder skriftlig saksbehandling i sivile saker. Tvisteloven § 9-9 (og § 29-16 (4)) gir allerede gode muligheter til en fullt ut skriftlig saksbehandling og en blandet prosessform. Derfor er jeg enig i at det ikke trengs noen endringer, i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt. Jeg mener likevel at det kan være grunn til å synliggjøre adgangen til skriftlig saksbehandling ved å nevne den.
Tiltakene som departementet foreslår er etter mitt syn i all hovedsak både viktige og riktige for å sikre saksavviklingen ved domstolene. Jeg ønsker imidlertid å komme med noen bemerkninger som gjelder sivile saker.
Den første gjelder adgangen til fjernmøter og fjernavhør. En smidig og rask saksbehandling og en hensiktsmessig bruk av domstolenes ressurser forutsetter at partene ikke har adgang til å anke avgjørelser om fjernmøter og fjernavhør særskilt. Den alternative ordlyden i § 2 3. ledd i forslaget til forskrift «[eller brukes som ankegrunn]» er problematisk fordi den kan skape en usikkerhet om lagmannsrettens adgang til å prøve om beslutningen om fjernmøte og fjernavhør var riktig. Jeg legger til grunn at departementet mener at tvisteloven § 29-3 (3) gjelder fullt ut og at hensikten er å hindre særskilte anker, ikke å avskåre lagmannsretten helt fra å prøve beslutningen. Selv om en avgjørelse om fjernmøte og fjernavhør isolert sett er forsvarlig kan den i samspill med andre faktorer lede til at saksbehandlingen ikke er forsvarlig eller ikke gir et forsvarlig grunnlag for å avgjøre saken.
Den andre bemerkningen gjelder gjennomføring av fjernavhør med tanke på at vitner skal avhøres enkeltvis, jf. tvl. § 24-6 (1). Ved utstrakt bruk av fjernavhør, særlig dersom fjernavhøret gjennomføres under et fjernmøte, finnes en risiko for at en part kan sørge for at et eller flere vitner får ta del av rettsmøtet i forkant av avhøret. Det kan være på sin plass å nevne at retten bør vurdere om og hvordan den bør iverksette tiltak for å forhindre at vitner kan bli påvirket på en uheldig måte.
Den tredje bemerkningen gjelder skriftlig saksbehandling i sivile saker. Tvisteloven § 9-9 (og § 29-16 (4)) gir allerede gode muligheter til en fullt ut skriftlig saksbehandling og en blandet prosessform. Derfor er jeg enig i at det ikke trengs noen endringer, i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt. Jeg mener likevel at det kan være grunn til å synliggjøre adgangen til skriftlig saksbehandling ved å nevne den.