Forslag til endring av regler om turistfiske - Høring
Tyskerne som kommer til Norge for å fiske vil være i båt fra tidlig morgen til sen kveld. For disse som har fått trofeet (10 kg eller 20 kg sløyd og hodekappet fisk) på sin første dag av fiskeferien, må slik lovverket er i dag vente 6 dager til før de kan ta trofefisken med seg over grensen hjem. For mange av disse turistene er fiske en lidenskap. Fisketuristene legger igjen penger i utkantstrøkene for sitt opphold her på norskekysten. De tar opp fellesressurser som vil alle har tilgang til på samme vis som disse fisketuristene. Hver bedrift som driver seriøst med fisketurisme må kunne få tildelt en liten fiske-kvote per år. Dette for å gi fisketurister tryggheten av ikke å være tjuv, kjeltring og uønsket her i landet. Fisketurister som ønsker matauken med seg hjem må kunne føle seg trygg ved grenseoverganger. Vi kan ha fiske-kvote til turistfiskebedriften, og turistfiskebedriften betaler inn en avgift til staten pr. sesong/sengeplass. For å kunne ha kontroll med tildelt kvote kan det benyttes tildelt kg kvote= innmeldt fanget fisk minus (ensilasje minus maursyre).
Vår turistfiskebedrift er villig til å prøve ut dette forslaget. Turistfiskebedriften våres har ensilasje-mottak like ved.
Det må være mulig å sette opp en liten beholder med ensilasjekvern på hvert turistfiskeanlegg for lite penger. Ensilasjen kan samles opp en gang i året av en tankbil, eller hver bedrift leverer sitt på oppsamlingsstasjon. Disse bedriftene som tar i mot denne ensilasjen er de samme som tar imot død fisk fra lakseoppdretterne. Dette bi-avfallet blir videreforedlet til bl.a smør, fiskefor, dyrefor, biodrivstoff i industrien og til mjølindustrien. Jeg vil tro at det er viktig for denne type bedrift å få inn råstoff som ikke er selv dauet, eller råstoff uten medisiner i, eller kommer fra en fiskestamme som tilhører den ville og naturlige havstammen.
Entreprenører bygger hus og leiligheter i fleng slik at ikke de som bor i utkantstrøk i Norge kan få solgt sine hus. Husene må omtrent gis bort eller selges for en sum som gjør deg flau å fortelle hvor mye du solgte for. Meglere og banker nekter å godta selv den minste takst for salg eller pant på huset. Utkantfolket er tatt muligheten fra til å klare å flytte med mindre de klarer å reise kapital for å inneha to busteder. Når da muligheten for å drive med utleie til fisketurister blir gjort mindre attraktiv ved å ta bort en ressurs som utkantbeboerne har, men ikke kan leve av selv vil alt bli vanskeligere i dette segmentet også. Når det gjelder trofefiskere er disse turistene jamt over rike og hentes på flyplasser i nærheten av der de skal bo. Disse har gjerne egen sjåfør med bil og båt til disposisjon. Dette er fåtallet og sjelden disse vil fylle opp en hel sesong hos så mange fiskebedrifter.
Vi bør passe på, og vi bør verne om de suksesser vi har. Om vi tok 20 % ned på gjestedøgn i turistfiskebransjen ved sist lovendring, så bør vi ikke gjøre det samme nå. Meg bekjent er det ingen som har beviser på at de useriøse tiltakene gikk ned. Kanskje var det de useriøse aktørene som økte, og de seriøse turistfisketiltakene som mistet 20 % av sine seriøse ved tjuv og kjeltring-stempling av lovendringen. Å gjøre endring i loven må vise at vi ønsker turistfiskere i Norge. Vi kan ikke drepe næringer som legger nærmere milliarden igjen til landet vårt. Vi må også se at denne bransjen tilfredsstiller de bærekraftige målene.
Men hva er egentlig bærekrafts-kriteriet for denne bransjen? Hva er det som gjør at fisken nesten er borte i alle innløp fra havet og inn i Norges land?
Før var det vekselbruk ute ved kysten i hele Norges kystsone. Dette fordi levekårene var for trange til å leve av bare ett virke. Fiskeri var da et naturlig tilleggs virke til jordbruket, og omvendt. Når fiske pågikk ble all innmat av fisken, vasskrabbe etc. tilbakeført til havet. Fuglelivet fikk den innmaten som ikke sank til buns og det som sank til buns livnærte krabben, og annen småfisk. Vasskrabben som alltid ble knust var mat til all småfisk. Uansett når på døgnet du hadde ærend ved sjøkanten så var du sjelden alene der. Denne matingen av og med havets ressurser skapte mervekst i den ville bestanden. Det kan dras likhetstegn mot fiskeoppdrett slik det foregår i dag. Havbrukets merder er lik havet. Kontrollert foring gir kontrollert økt kilo fisk. Den store naturforingen av havet ved veksel-brukene gjør at matingen av havet langs heles Norges kyst har uteblitt. Tilbakeføring til naturlig vekst av havets ville bestand blir redusert til det havet naturlig har å gi bestanden.
Hva om vi hadde startet ett prosjekt på å fore opp ett lokalt område for å se hva som skjer med den naturlege bestanden i området? Det kan være naturlig foring, og det kan være produsert foring.
Tyskerne som kommer til Norge for å fiske vil være i båt fra tidlig morgen til sen kveld. For disse som har fått trofeet (10 kg eller 20 kg sløyd og hodekappet fisk) på sin første dag av fiskeferien, må slik lovverket er i dag vente 6 dager til før de kan ta trofefisken med seg over grensen hjem. For mange av disse turistene er fiske en lidenskap. Fisketuristene legger igjen penger i utkantstrøkene for sitt opphold her på norskekysten. De tar opp fellesressurser som vil alle har tilgang til på samme vis som disse fisketuristene. Hver bedrift som driver seriøst med fisketurisme må kunne få tildelt en liten fiske-kvote per år. Dette for å gi fisketurister tryggheten av ikke å være tjuv, kjeltring og uønsket her i landet. Fisketurister som ønsker matauken med seg hjem må kunne føle seg trygg ved grenseoverganger. Vi kan ha fiske-kvote til turistfiskebedriften, og turistfiskebedriften betaler inn en avgift til staten pr. sesong/sengeplass. For å kunne ha kontroll med tildelt kvote kan det benyttes tildelt kg kvote= innmeldt fanget fisk minus (ensilasje minus maursyre).
Vår turistfiskebedrift er villig til å prøve ut dette forslaget. Turistfiskebedriften våres har ensilasje-mottak like ved.
Det må være mulig å sette opp en liten beholder med ensilasjekvern på hvert turistfiskeanlegg for lite penger. Ensilasjen kan samles opp en gang i året av en tankbil, eller hver bedrift leverer sitt på oppsamlingsstasjon. Disse bedriftene som tar i mot denne ensilasjen er de samme som tar imot død fisk fra lakseoppdretterne. Dette bi-avfallet blir videreforedlet til bl.a smør, fiskefor, dyrefor, biodrivstoff i industrien og til mjølindustrien. Jeg vil tro at det er viktig for denne type bedrift å få inn råstoff som ikke er selv dauet, eller råstoff uten medisiner i, eller kommer fra en fiskestamme som tilhører den ville og naturlige havstammen.
Entreprenører bygger hus og leiligheter i fleng slik at ikke de som bor i utkantstrøk i Norge kan få solgt sine hus. Husene må omtrent gis bort eller selges for en sum som gjør deg flau å fortelle hvor mye du solgte for. Meglere og banker nekter å godta selv den minste takst for salg eller pant på huset. Utkantfolket er tatt muligheten fra til å klare å flytte med mindre de klarer å reise kapital for å inneha to busteder. Når da muligheten for å drive med utleie til fisketurister blir gjort mindre attraktiv ved å ta bort en ressurs som utkantbeboerne har, men ikke kan leve av selv vil alt bli vanskeligere i dette segmentet også. Når det gjelder trofefiskere er disse turistene jamt over rike og hentes på flyplasser i nærheten av der de skal bo. Disse har gjerne egen sjåfør med bil og båt til disposisjon. Dette er fåtallet og sjelden disse vil fylle opp en hel sesong hos så mange fiskebedrifter.
Vi bør passe på, og vi bør verne om de suksesser vi har. Om vi tok 20 % ned på gjestedøgn i turistfiskebransjen ved sist lovendring, så bør vi ikke gjøre det samme nå. Meg bekjent er det ingen som har beviser på at de useriøse tiltakene gikk ned. Kanskje var det de useriøse aktørene som økte, og de seriøse turistfisketiltakene som mistet 20 % av sine seriøse ved tjuv og kjeltring-stempling av lovendringen. Å gjøre endring i loven må vise at vi ønsker turistfiskere i Norge. Vi kan ikke drepe næringer som legger nærmere milliarden igjen til landet vårt. Vi må også se at denne bransjen tilfredsstiller de bærekraftige målene.
Men hva er egentlig bærekrafts-kriteriet for denne bransjen? Hva er det som gjør at fisken nesten er borte i alle innløp fra havet og inn i Norges land?
Før var det vekselbruk ute ved kysten i hele Norges kystsone. Dette fordi levekårene var for trange til å leve av bare ett virke. Fiskeri var da et naturlig tilleggs virke til jordbruket, og omvendt. Når fiske pågikk ble all innmat av fisken, vasskrabbe etc. tilbakeført til havet. Fuglelivet fikk den innmaten som ikke sank til buns og det som sank til buns livnærte krabben, og annen småfisk. Vasskrabben som alltid ble knust var mat til all småfisk. Uansett når på døgnet du hadde ærend ved sjøkanten så var du sjelden alene der. Denne matingen av og med havets ressurser skapte mervekst i den ville bestanden. Det kan dras likhetstegn mot fiskeoppdrett slik det foregår i dag. Havbrukets merder er lik havet. Kontrollert foring gir kontrollert økt kilo fisk. Den store naturforingen av havet ved veksel-brukene gjør at matingen av havet langs heles Norges kyst har uteblitt. Tilbakeføring til naturlig vekst av havets ville bestand blir redusert til det havet naturlig har å gi bestanden.
Hva om vi hadde startet ett prosjekt på å fore opp ett lokalt område for å se hva som skjer med den naturlege bestanden i området? Det kan være naturlig foring, og det kan være produsert foring.