Dato: 09.01.2020 Høringsuttalelse om rapporten Særfinansiering av utsatte humaniorafag Denne høringsuttalelsen er en privat høringsuttalelse fra Kolbjørn Slethei om en rapport fra en ekspertgruppe; Særfinansiering av utsatte humaniorafag, jfr. Kunnskapsdepartementets pressemelding nr. 254-19. Høringsuttalelsen har et separat bilag. Det er et eksemplar av boken Kolbjørn Slethei, Marit Bollingmo og Olaf Husby: Fonetikk for logopeder og audiopedagoger, Universitetsforlaget 2017. Dette bilaget er sendt som separat postsending til Kunnskapsdepartementet, Att. Hanne Monclair, Postboks 8119 Dep., 0032 Oslo. Innledningsvis vil jeg vise til pressemelding fra forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V), datert 26. oktober 2018. Det heter det bl.a.: Vi må ha et tilbud av humaniorafag ved norske universiteter og høyskoler som samlet sett dekker det behovet vi har som nasjon. Vi kan ikke overlate til tilfeldighetene hvilke humaniorafag som overlever eller ikke, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V). Denne innsikten er helt grunnleggende. Ministeren slår fast at vi, som nasjon, har behov for visse humaniorafag som forskningsbaserte undervisningsfag ved universiteter og høyskoler. Innsikten er ikke ny. Den var til stede da det såkalte Norgesnettet ble etablert i 1994 under ledelse av Gudmund Hernes i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Som ledd i Norgesnettet ble små og utsatte fag opprettholdt ved bestemte læresteder, som fikk et overordnet nasjonalt ansvar for disse fagene. Nybø peker i pressemeldingen på «tilfeldighetene» som årsaker til «[...] hvilke humaniorafag som overlever eller ikke.» Det er nærliggende å peke på andre årsaker, som bygger på bevisste, politiske valg i statlige myndigheters styringsmekanismer for finansiering av universiteter og høgskoler. Blant disse er spørsmålet om hvor stor del av de årlige bevilgningene som skal følge av studenttilgangen til vedkommende lærested. Dette skulle vise seg å komme i strid med opprettholdelse av de intensjoner som ble tillagt Norgesnettet, slik at hensynet til små og utsatte fag ble stående i skyggen av et annet hensyn med langt større mobiliseringsevne, som var å regulere forholdene mellom de tre universitetene og distriktshøgskolene. Studenter velger vanligvis utdanningsretninger som de anser som hensiktsmessige leveveier i deres egen yrkesaktive tid, slik de oppfatter valgsituasjonene før avslutningen av videregående skole. De flestes kunnskaps- og erfaringsgrunnlag er nokså spinkelt på det alderstrinnet. Det er likevel dette grunnlaget som i vesentlig grad styrer «tilfeldighetene» av deres videre valg, og som dermed er med på å avgjøre «[...] hvilke humaniorafag som overlever eller ikke.». Ekspertgruppen har selv definert utsatt fag som «[...] et fag er tenkt lagt ned ved en institusjon som tilbyr det som siste gjenværende fag nasjonalt. » Det er i seg selv prisverdig å påta seg å se framover. Derfor har arbeidsgruppen søkt etter fag som det foreligger nedleggingsplaner for, med sikte på å kunne vurdere om mandatet gir grunnlag for å iverksette tiltak for å hindre nedlegging, etter de kriterier som er gitt i mandatet. Arbeidsgruppen har i all hovedsak forholdt seg til en faginndeling som reflekterer de humanistiske fakulteters undervisningsfag på masternivå. Det initiativet som er tatt for å belyse grunnleggende samfunnsbehov som bæres av små og utsatte humaniorafag, kommer likevel for sent til å sikre enkelte humaniorafags kontinuitet som undervisningsfag på masternivå, men likevel ikke for sent til å redde enkelte fag fra å forsvinne fullstendig fra norsk universitetsverden. Skadene skjedde før dette initiativet ble tatt, men på den nåværende regjerings «vakt», under en annen ansvarlig minister. Jeg vil i det etterfølgende ta for meg forskningsfeltet talekommunikasjon og undervisningsfaget fonetikk. For meg er disse begrepene sammenfallende synonymer, men jeg vet at fonetikkbegrepet for noen – kanskje for mange – er begrenset til det som er knyttet til den talendes lydproduksjon, mens begrepet talekommunikasjon nødvendigvis også må omfatte lydmediering (som regel i luft) og mottaking, kognitiv innholdsgjenkjenning og verditolkning hos en mottaker. Prosessene er unike for menneskearten, og er samtidig felles for alle varianter av menneskearten. Ingen har vært i stand til å påvise at det finnes etniske anatomiske eller fysiologiske begrensninger for individuell beherskelse av hvilket som helst av de ca. 6000 språk som fremdeles finnes på kloden. Alle som blir født i Norge i 2020 har dermed alle anatomiske og fysiologiske forutsetninger for å beherske hvilket som helst av alle disse språkene. Jeg skal gi en kort – og derfor mangelfull – faghistorie. Som forskningsfelt begynte faget som grunnlag for sammenligninger mellom forskjellige språk, og dermed som basis for komparativ lingvistikk. Det er slik ikke tilfeldig at såkalte lydlover er sentrale ved forståelse av språkslektskap, som førte til etablering av f.eks. den indoeuropeiske språkfamilien og til underkategorier som (f.eks.) germanske, romanske, slaviske og indoiranske språk. I siste del av 1800-tallet var noen forskere blant leger og fysiologer opptatt av å beskrive talens anatomi og fysiologi. Vår kulturarv på feltet går primært fra kontinentet via Danmark, og en betydelig del av fonetikkfagets anatomiske og fysiologiske terminologi bærer preg av dette opphavet. I Norge, Sverige og Danmark utviklet språkforskere språkspesifikke lydskriftsystemer som var egnet til å beskrive landets dialektvariasjon. I historisk tilbakeblikk ser vi dette som ektefødte barn av nyromantikken. England hadde et ansvar for å forholde seg til flere koloniers språk, og London ble setet for International Phonetic Association, som i 1886 startet et av verdens eldste og nålevende vitenskapelige tidsskrifter, Journal of the International Phonetic Association. Her publiserte organisasjonen i 1888 sin første versjon av et internasjonalt lydskriftsystem, som hadde som ambisjon å være tjenlig for alle verdens språk. Dette revideres etter behov; siste gang i 2018. Kombinasjonen av behovet for fonetikk som del av fremmedspråksopplæringen og som del av dialektstudiene ble tydelige i det norske akademiske miljøet i 1918, da universitetslektor Ernst W. Selmer opprettet Fonetisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han ble dosent i germansk filologi og allmenn fonetikk i 1924, og personlig professor i de samme disiplinene i 1937. Blant hans studenter var Martin Kloster-Jensen, som ble dosent – og senere professor – i fonetikk ved Universitetet i Bergen i 1953, med cand. philol.-eksamen og magistergrad i fonetikk fra Oslo. Undervisningsfaget ble nedlagt, først i Oslo og senere i Bergen. Dette skjedde ikke ved vedtak i politiske styringsorganer, men fordi det var sviktende studenttilgang. For Bergens vedkommende spilte det også inn at Norgesnettet plasserte det faglige ansvaret for faget i Trondheim, der cand. real. Knut Fintoft ble tilsatt som dosent i fonetikk ved Norges Lærerhøgskole i 1968. Han ble professor i fonetikk ved Universitetet i Trondheim i 1973. Fintoft bygget opp undervisningsfaget som tematiske moduler etter en lignende modell som hadde dominert utdannelse ved de naturvitenskapelige fakulteter. Denne konstruksjonen økte fagets anvendbarhet på tilgrensende disipliner, og jeg hadde selv en oppgave der et års tid ved å bygge opp og undervise i fysiologisk fonetikk, bl.a. som etterutdanning for lokale logopeder. Faget ble senere videreført i Trondheim av professorene Wim van Dommelen og Jacques Koreman. De styrket begge forbindelsene til flere internasjonale miljøer, både gjennom sin forskning og i organisatorisk arbeid. I siste del av 1990-årene kom det i stand et EU/EØS-samarbeid om innholdet i høyere undervisning om talekommunikasjon, ledet av professor Gerrit Bloothoft ved Utrecht universitet. Samarbeidsgruppens første publikasjon var The Landscape of Future Education in Speech Communication Sciences - Analysis (1997). Neste publikasjon (1998) var Proposals for European Education in Phonetics, Spoken Language Engineering [and] Language Therapy, og endelig i 1999: The Landscape of Future Education in Speech Communication Sciences, Book 3: Recommendations. Jeg våger å hevde at studiet av talekommunikasjon var tidlig ute blant humanistiske fagområder i europeisk samarbeid med å definere krav til faglig nivå ved universitetsutdanninger. Legg forøvrig merke til at ‘language therapy’ var inkludert blant ‘speech communication sciences’. Dette internasjonale utredningsarbeidet var stort og omfattende, både i internasjonal bredde og i faglig bredde. Professor van Dommelen deltok aktivt i sentrale deler av arbeidet og han, senere sammen med professor Koreman, la vekt på at utdanningen i fonetikk ved NTNU skulle holde de standarder som ble formulert i The Landscape of Future Education in Speech Communication Sciences, Book 3: Recommendations. For å belyse fonetikkens allsidige anvendelse vil jeg si litt om mine egne erfaringer. Jeg er selv utdannet som fonetiker ved Universitetet i Bergen, og har, med noen avbrudd, hatt dette universitetet som arbeidssted. For å sikre allsidighet og bredde til arbeidet med min magistergrad, tok jeg filosofi og psykologi som støttefag. Innen rammen av min stilling ved HF-fakultetet i Bergen deltok jeg også i virksomheter utenfor de miljøene som står for norskog fremmedspråkstudier. Jeg mente – og mener fortsatt – at disse aktivitetene også var og er viktig og samfunnsnyttig bruk av fonetikkfaget uten å være godt synlige for allmennheten. Nettsidene til professorene van Dommelen og Koreman ved NTNU viser at kolleger deler en slik oppfatning av fagkunnskaper i fonetikk. Det vakte litt oppsikt da jeg valgte hørselsmåling som emne for min magistergradsavhandling. Initiativet kom fra ØNH-avd. ved Haukeland Sykehus, som ønsket å gjøre noe med en uholdbar situasjon. Den taleaudiometritesten som var tilgjengelig for norsk, var så sterkt preget av oslouttale at legene ved ØNH-avd. måtte beregne inn et «testindusert hørselstap» på 5-7 dB for mange pasienter fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Jeg analyserte problemet som anvendt auditiv fonetikk, og mitt magistergradsarbeid HS24. En taleaudiometrisk test på fonetisk grunnlag (1975) hadde et vedlegg i form av et lydbånd, som ble brukt som standard klinisk taleaudiometritest ved Haukeland Sykehus og ved Bergen Hørselsinstitutt i flere tiår. Som pensjonist er det en glede å vite at noen tusen pasienter har fått bedre behandling og mer tilpasset høreapparat fordi jeg hadde lært å anvende teorikunnskap i auditiv fonetikk til praktiske bruksformål. En forlengelse av dette arbeidet var at jeg i 1997 ble invitert inn som spesialkonsulent i Rikstrygdeverkets rådgivende gruppe – høreapparater , da denne gruppen fikk som oppdrag å evaluere nytteverdien av to digitale høreapparater i forhold til det beste av de analoge høreapparatene. Den tydelige bakgrunnen var økonomisk – digitale høreapparater var mye dyrere enn analoge, og det var viktig å tallfeste om de opplevelsesfordelene som ble rapportert, kunne underbygges slik at Rikstrygdeverket kunne forsvare å la pasientene få digitale apparater til samme selvkost (egenandel) som gjaldt for analoge apparater. Resultatene var, ikke helt uventet, at testresultater og evalueringer av 74 personer fra fire steder i landet ga resultater som førte til at Rikstrygdeverket sørget for at en forskrift for finansiering av høreapparater ble forandret, slik at digitale høreapparater kom inn i det vanlige tilbudet til pasienter. Atskillige år senere kunne jeg anvende auditiv fonetikk kombinert med akustisk fonetikk. Den raske utbyggingen av oljefelt i Nordsjøen medførte behov for dykking som krevde bruk av andre pustegasser enn luft. Ved NUTEC (Norsk Undervanns Teknologisk Senter) ble det i 1980 og 1981 utført simuleringer i trykktank av dykkinger ned til 500 m. På slike dyp måtte en bruke en blanding av helium og små mengder oksygen som pustegass. Dette gjorde det mulig å puste og arbeide, men talesignalet fra dykkeren ble så forvrengt at forståeligheten ble sterkt nedsatt, både overfor kolleger og overfor dykkeledelsen på overflaten. Flere dykkerfirmaer og Statoil engasjerte seg økonomisk i å utvikle apparater som kunne gjenopprette dykkerens tale til god forståelighet. Det var alminnelig enighet om at de såkalte ‘helium unscramblers’ som fantes på markedet, var ubrukbare på slike dybder. Jeg utviklet testmateriale som gjorde det mulig å foreta de sammenligninger som trengtes. Jeg viser til det første arbeidet mitt på dette området; K. Slethei: Analyse av heliumforvrengt tale til 500 msw, Norsk Undervanns Teknologisk Senter 1983, rapport nr. 63-83, ISBN: 82-7280- 067-5. I mange år underviste jeg også i fonetikk for logopedistudenter, under tre forskjellige studieordninger. Først ved Bergen lærerskole, så ved Universitetet i Bergen, under studieordninger som ikke betraktet logopedi som anvendt spesialpedagogikk, men som taleterapi ; en terapiform som ble administrativt plassert blant medisinere, men som faglig ble drevet av Psykologisk fakultet. Jeg vil her trekke fram fonetikk som faglig grunnlag for taleterapi, og henviser til læreboken som er bilag (jfr. første avsnitt) for tilleggsopplysninger. Norge har ingen statlig eller offisiell normering av tale. Dette er eksplisitt uttrykt i høringsnotatet for den nye språkloven. Normavvik som er tydelig dysfunksjonelle, blir oppfattet som talefeil eller taleavvik. Oppgaven å påvise eller diagnostisere dette er blant logopedens unike oppgaver, som hun eller han utfører i kraft av sin faglige kompetanse. Logopeden diagnostiserer, behandler og avslutter individuell behandling innen kommunal, fylkeskommunal eller statlig organisering, helsemessig eller pedagogisk. Hun eller han må samtidig være forberedt på å begrunne og forsvare sine avgjørelser overfor pårørende, andre faggrupper og de som styrer de økonomiske ressursene. Dette krever kunnskaper i både artikulatorisk og auditiv fonetikk, samt kunnskap om omgivelsenes tale og om hvilke dialekter og normer som inngår i vedkommendes miljø. Logopeden blir i praksis samfunnets normforvalter av uttale , og utløser bruk av felles ressurser på sitt eget kompetansegrunnlag. En dyktig logoped har derfor en oppfatning av hva en uttalenorm er, hvordan normer oppstår, forsvares, forandres og forkastes. Mitt neste poeng er at talekommunikasjon er et komplekst samspill mellom svært ulike prosesser, og dette samspillet er ikke alltid tydelig. Det er ingen en-til-en-forbindelser mellom de lydene vi frambringer som tale, og det akustiske signalet som skal til mottakeren. Den enkleste måten å illustrere dette på, er å vise til hva en buktaler gjør. Han taler ikke med «buken» eller magen, men han foretar lite synlige bevegelser med taleorganene, og velger sine ord med omhu for å unngå de mest synlige språklydene. Kombinert med en god hånddukke og en avvikende stemmekvalitet gjør han det som på engelsk kalles ‘throwing his voice’. Dette griper inn i mitt tredje punkt. Når vi lytter på og forstår tale, lytter og forstår vi på et internalisert språk. Vi organiserer et uryddig og utydelig akustisk signal; supplerer inn det som trengs og neglisjerer det som er uvesentlig, og oftest forstår vi det så godt at vi kan skrive det ned som bokstaver, selv om skrift aldri var i bruk for den som sa setningen. Vi verdikoder også innholdet i forhold til hva vi vet om emnet fra før, og får samtidig med oss kunnskap om talerens kjønn, geografiske dialektplassering og kanskje noe om sinnstilstanden til vedkommende. Svært mye av dette er også deler av kunnskaper i fonetikk. Jeg vil mot avslutningen nevne et helt spesielt samfunnsgagnlig arbeid som gjøres av en kollega ved Universitetet i Oslo. Førsteamanuensis Wencke Ophaug har en doktorgrad i sangfonetikk, og har studert sang dobbelkontrastivt: Både i forhold til tale og i sang på et utenlandsk språk for sangeren, f.eks. norske sangere som fremfører tyske Lieder. Inngående kjennskap til taleorganenes arbeid både i tale og sang bruker hun både til individuell veiledning for utøvere, og som undervisningstema ved Musikkhøgskolen og operaen. Da fonetikken ble nedlagt som undervisningsfag i Trondheim i 2017, var det utelukkende basert på for lave studenttall eller for liten produksjon av eksamener. Jeg har ikke sett noe faglig basert argument for vedtaket. Jeg hevder at det er mange faglige grunner til å gjenopprette fonetikk som undervisningsfag. Jeg antar at vi har et lite antall år på oss før dette blir helt umulig, fordi nøkkelpersonell vil bli for gamle til å kunne utdanne og utvikle etterfølgere. Det haster, for å unngå at et lite humaniorafag som er med på å dekke «[...] det behovet vi har som nasjon» skal bli helt borte fordi det i praksis er usynlig for 19-åringer som avslutter videregående skole. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
