Til § 11 Generalforsamling
I lovforslaget § 11 er generalforsamlingens oppgaver beskrevet. De innledende bestemmelsene i første til tredje ledd er stort sett i samsvar med oppgaver som følger av lovgivning ellers. Men i fjerde ledd angis hva en kollektiv forvaltningsorganisasjon minst skal treffe beslutning om i henhold til teksten i direktivet. Punktene 1) til 4) angir generelle prinsipper. I pkt. 2) fremgår det at generalforsamlingen skal beslutte: «generelle prinsipper for bruk av beløp som ikke kan fordeles». Punktene 5) til 11) gjelder ikke generelle prinsipper, men konkrete forhold. Av pkt. 5 fremgår det at generalforsamlingen skal beslutte: «bruken av beløp som ikke kan fordeles.» Generalforsamlingen skal altså både vedta generelle prinsipper for fordeling av slike beløp og også den konkrete fordelingen av disse.
Etter lovforslagets § 11 femte ledd kan generalforsamlingen delegere oppgavene i fjerde ledd nr. 6 til 9 til det organet som etter § 13 skal utøve den interne kontrollfunksjonen (eksempelvis styret). Opplistingen av oppgaver i nr. 6 til 9 omfatter ikke generalforsamlingens fullmakt etter § 11 fjerde ledd nr. 5 til å beslutte den konkrete «bruken av beløp som ikke kan fordeles», slik at denne oppgaven tilsynelatende ikke kan delegeres til andre organ. Dette er i tråd med direktivets artikkel 8 nr. 6.
Det er imidlertid klart at det vil kunne være hensiktsmessig for en kollektiv rettighetsorganisasjon å kunne delegere flere oppgaver enn dem som følger av § 11 fjerde ledd nr. 6 til 9 (og direktivets artikkel 8 nr. 5 bokstav f til i) , og da særlig fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles» i fjerde ledd nr. 5 (nr. 5 bokstav e). Diskusjon og beslutning om slik konkret bruk reiser flere problemstillinger. For det første kan slike beslutninger komplisere generalforsamlingene. For det andre vil en slik beslutning vanskelig kunne harmoneres med at resultatet av fordelingen også skal inn i regnskapet, som igjen skal være ferdig og revidert før generalforsamlingen.
Vi oppfatter teksten i høringsnotatet slik at departementet i minst grad ønsker å endre de rutiner som gjelder i dag. Problemet er imidlertid at slike konkrete beslutninger i dag oftest er delegert til styret, og at lovteksten vil kunne føre til at dette ikke lenger kan praktiseres. For de kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som lag/foreninger (Norwaco, Kopinor og Gramo) vil dette trolig ha mindre betydning fordi disse sannsynligvis kan tilordne dette i henhold til forlagets § 12 sjuende ledd. Men det kan ikke de forvaltningsorganisasjoner som er organisert som samvirkeforetak (Bono og Tono). Disse var tidligere organisert som foreninger eller andelslag, men ble pålagt organisering som samvirkeforetak etter vedtakelsen av lov om samvirkeforetak. Begrepet andelslag er i dag for alle praktiske formål i denne sammenheng erstattet av samvirkeforetak. Det blir derfor uansett feil når dette utdaterte begrepet benyttes i forslaget til lovtekst (§ 12 sjette ledd). (Men selv om dette begrepet skulle endres til samvirkeforetak el. er det vanskelig å se at dette vil løse de problemstillinger som omhandles i denne delen.)
I direktivets artikkel 8 nr. 11, 12 og 13 åpnes det imidlertid for at også andre fullmakter enn de som er nevnt i artikkel 8 nr. 6 kan delegeres til andre organer, slik vi leser det, inkludert fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles». Det vises i den sammenheng særlig til direktivets artikkel 8 nr. 11, som åpner for at medlemsstater kan fastsette at alle generalforsamlingens fullmakter kan delegeres til en forsamling av representanter som medlemmene av den kollektive forvaltningsorganisasjoner velger minst hvert fjerde år (under visse forutsetninger). Styrene i de kollektive forvaltningsorganisasjonene vil oppfylle kravene.
I høringsnotatet fremgår det videre at Kulturdepartementet har valgt å ikke implementere artikkel 8 nr. 11, 12 og 13 fordi man ikke finner «behov for å gripe inn i kollektive forvaltningsorganisasjoners frihet til å velge den organisasjonsstrukturen som medlemmene finner mest hensiktsmessig». I dette tilfelle fremstår det imidlertid som at valget om å ikke implementere nevnte bestemmelser faktisk reduserer organisasjonenes frihet til å velge den mest hensiktsmessige organisasjonsstruktur. Utelatelsen av å innarbeide artikkel 8 nr. 11 ser ut til å innebære at en organisasjon kun kan delegere de fullmaktene som er opplistet i artikkel 8 nr. 6, og ikke øvrige fullmakter. Dette vil kunne innebære en endring fra dagens praksis. På den andre side er dette tale om en delegeringsadgang, og dermed ikke noe den enkelte organisasjon trenger å foreta seg. Vi har merket oss at den danske loven ikke har i seg en slik regel, mens det i den svenske loven er inntatt en slik regel.
Vi anmoder derfor at lovforslaget endres til å åpne for en videre adgang til å delegere generalforsamlingens oppgaver, og da særlig adgangen til å delegere fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles». En slik adgang kan etter vår oppfatning forankres i direktivets artikkel 8. nr. 11.
Spesielt vedr. forståelsen av utkastet til § 11, fjerde ledd punkt 5:
I «subsidiært» fall ber vi om at departementet i sine videre merknader inntar en kommentar om at generalforsamlingens godkjennelse av bruken av beløp som ikke kan fordeles, også må kunne foretas i etterkant av bruken. Direktivteksten sier ikke noe uttrykkelig om på hvilket stadium godkjenning skal skje, noe som etter TONOs syn tilsier at godkjennelsen kan skje både i forkant og i etterkant av at midlene er disponert. Vi viser i denne sammenheng til kommentarene til det danske lovutkastet § 6, hvor det til stk. 5 nr. 5 blant annet bemerkes at d en kollektive forvaltningsorganisasjonen selv kan «….fastlægge, hvorvidt denne beslutning skal træffes, før midlerne anvendes eller efter, at de er anvendt.». En tilsvarende formulering er tatt med i Karnov Group Denmark A/S’ «Lov om kollektiv forvaltning af ophavsret med kommentarer» (1. utg. 2018) av Mathiasen, Gormsen, Horn og Montigny, på side 108. Det er nærliggende å anta at en generalforsamling i alle «normale» fall ville godkjenne et styres disposisjon over midlene dersom bruken er i henhold til generalforsamlingens vedtatte prinsipper for denne bruken etter utkastets fjerde ledd punkt 2.
§ 13 Intern kontrollfunksjon
TONOs stiller seg bak departementets lovutkast, der det tydeliggjøres at styret kan ivareta kontrollfunksjonen i organisasjoner hvor styret utpekes av generalforsamlingen. Det kan nevnes at TONOs forskjellige «kategorier» av medlemmer – navnlig representert av medlemmer av foreningene Norsk komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne, samt «kategorien» TONO-medlemmer som ikke er medlem i noen av de nevnte foreningene – er jevnt representerte i TONOs styre, med to representanter hver. Som samvirkeforetak har TONO dessuten 3 ansattrepresentanter (med fullverdige styremedlems rettigheter) i styret, jf. lov om samvirkeforetak § 67.
§ 17 Bruk av vederlagsmidler
Departementet presiserer på side 39 i utkastet at den eksisterende avgiften på to prosent av bruttoomsetningen som TONO og NCB betaler iht. lov om avgift til Det norske komponistfond, ikke berøres av direktivets artikkel 11 nr. 4. Det fremstår etter TONOs syn som den eneste realistiske tolkningen at forvaltningsorganisasjoner må kunne benytte vederlagsinntekter til å betale lovpålagte skatter og avgifter.
Departementet oppstiller i utkastet til § 19 andre ledd et vilkår om at administrasjonskostnader ikke skal overstige de «nødvendige» og dokumenterte kostnadene.. osv. Direktivets artikkel 12 sier at disse kostnadene ikke skal overstige «…dei grunngjevne..» (……) kostnadene. Vi kan ikke se noen opplagt begrunnelse for at departementet på denne måten oppstiller et slikt tilleggsvilkår for fradrag av administrasjonskostnader.
§ 27 Nøyaktig og rettidig rapportering og fakturering
Ifølge artikkel 16 nr. 2 andre avsnitt skal rettighetshavere motta et rimelig vederlag for bruk av rettighetene. Tariffer for enerettigheter og retten til vederlag skal stå i et rimelig forhold til bl.a. den økonomiske verdien av disse rettighetenes bruk i handelen, osv. Direktivet i originaltekst benytter uttrykket «the economic value». I den danske versjonen av direktivet benyttes uttrykket «den økonomiske værdi». Departementet har imidlertid benyttet uttrykket «kommersiell verdi», noe vi mener må være feil.
TONO mener at departementet med uttrykket «kommersiell verdi» endrer dette kriteriet i forhold til direktivet. Vi tillater oss å foreslå følgende justerte ordlyd, basert på den danske versjonen av direktivteksten:
«[I vurderingen av om vederlaget er rimelig skal det blant annet legges vekt på at tariffer eller satser står i et rimelig forhold]… til den økonomiske verdien av bruken av disse rettighetene i handelen, både med hensyn til arten og omfanget av bruken av verkene og andre frembringelser , [og den økonomiske verdien av tjenesten som den kollektive forvaltningsorganisasjonen leverer. (osv)]».
Til § 30 Opplysninger til rettighetshavere om forvaltning av deres rettigheter
I utkastets første ledd bokstav g, forpliktes den kollektive forvaltningsorganisasjonen til, minst én gang i året, å gjøre tilgjengelig for rettighetshavere den har betalt rettighetsvederlag til: «g) utestående inntekter fra rettigheter som er tildelt rettighetshaveren for en viss periode.». Setningen fremstår etter TONOs syn som noe vanskelig å forstå. Direktivets artikkel 18 lyder slik: «g) any rights revenue attributed to the rightholder which is outstanding for any period». Den svenske loven har «løst» formuleringen på en klargjørende måte i kap. 10, § 1, punkt 3, som følger: «den ersättning som har tilldelats rättighetshavaren men som inte har betalats ut». TONO foreslår at ordlyden i utkastets bokstav g endres til noe lignende den svenske.
Til § 32 Opplysningsplikt om repertoaret
§ 32, som skal gjennomføre direktivets artikkel 20, er beslektet med bestemmelsen i § 36 (art. 25), og det vises til kommentarene i tilknytning til sistnevnte bestemmelse når det gjelder senkingen av terskelen for når denne omfattende opplysningsplikten inntrer.
Til § 34 Årlig åpenhetsrapport
TONO støtter departementets implementeringsløsning, med kravene i bilaget regulert i en oversiktlig, godt strukturert forskrift.
Til § 35 Krav til organisasjonens behandlingskapasitet
Bestemmelsen skal implementere artikkel 24 i direktivet. Departementet har formulert første ledd slik: « En kollektiv forvaltningsorganisasjon som tildeler grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk, skal ha tilstrekkelige ressurser til å kunne behandle elektronisk opplysninger som kreves for forvaltning av slike lisenser .» EU-direktivet slår imidlertid fast at forvaltningsorganisasjonen kun skal ha « sufficient capacity » og i Danmark har de valgt å bruke begrepet « tilstrækkelig kapacitet ». Hvorfor er dette omskrevet til «tilstrekkelige ressurser» i det norske utkast? Heller ikke det svenske utkastet har inkludert et slikt vilkår om ‘ressurser’, som er noe ganske annet enn kapasitet.
Til § 36 Innsyn i repertoar
I lovutkastets §36 har departementet tatt inn bestemmelsen om forvaltningsorganisasjonenes plikt til å utlevere oppdaterte opplysninger om musikkverk og rettigheter til medlemmer, kunder og andre forvaltningsorganisasjoner, dersom dette er « begrunnet ». TONO vil påpeke at direktivets formulering i artikkel 25 presiserer at forespørselen ikke bare skal være begrunnet, men at den skal være « duly justified », eller « tilbørleg grunngjeven ». Dette er et langt strengere vilkår enn departementet har lagt til grunn. Departementets krav til at forespørselen kun skal være «begrunnet», vil kunne få stor betydning for hvor omfattende utleveringsplikten blir. Oppfyllelsen av en slik forpliktelse kan bli unødig tung og dyr for en kollektiv forvaltningsorganisasjon. TONO kan risikere å bli pålagt å utlevere omfattende data, som det vil være svært krevende og dyrt å etterkomme. Det vil påløpe store kostnader og ressursbruk som uvilkårlig vil måtte bæres av rettighetshavere og brukere.
Dersom departementet velger å opprettholde den foreslåtte ordlyden, vil TONO anmode om at det i tillegg foreslås en hjemmel for å gebyrlegge slike tjenester, slik departementet åpner for på side 53, og som omtales i direktivets fortale punkt 35, andre setning: « Krav om eventuelle høvelege gebyr for å yte denne tenesta, og i så fall i kva omfang, bør handsamast i nasjonal lovgjeving .»
Gjennom et slikt gebyr sikres at kostnadene faktisk bæres av de parter som fremsetter forespørselen. I tillegg vil også bidra til å holde antallet og omfanget av slike forespørsler på et ‘duly justified’ nivå, i tråd med direktivet.
Til § 39 Fakturering av tilbydere av nettbaserte tjenester
Direktivet slår fast at den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal ha innført «… høvelege ordningar…» som nettjenesteleverandøren kan benytte dersom han eller hun mener at fakturaen ikke er korrekt». TONO oppfatter i utgangspunktet direktivets formulering som mindre strengt enn departementets forslag: « Organisasjonen plikter å tilrettelegge for …». Til sammenligning heter det i direktivets engelske originaltekst «… shall have in place adequate arrangements »
Til § 43 Plikt til å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner
I utkastets tredje ledd heter det: «Den kollektive forvaltningsorganisasjonen som har fått fullmakt til å representere nettrettighetene, kan bare kreve dekket rimelige administrasjonskostnader knyttet til forvaltningen av disse.». Denne ordlyden er etter TONOs syn snevrere/strengere enn selve direktivteksten og de andre nordiske lovutkastene. Den norske oversettelsen av direktivet lyder som følger: «Administrasjonskostnadene for den tenesta som den kollektive forvaltingsorganisasjonen som får ein førespurnad, yter til den organisasjonen som sender førespurnaden, skal ikkje overstige dei rimelege kostnadene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen som får førespurnaden.» I den danske loven heter det: « Administrationsomkostninger for den ydelse, som den bemyndigede kollektiv forvaltnings-organisation leverer til den bemyndigende kollektiv forvaltnings-organisation, må ikke overstige de rimelige omkostninger, der afholdes af den bemyndigede kollektiv forvaltnings-organisation.” Direktivteksten er tilsvarende åpen: ” The management fee for the service provided by the requested collective management organisation to the requesting organisation shall not exceed the costs reasonably incurred by the requested collective management organisation.” TONO vil derfor be departementet omformulere setningen i §43, tredje ledd slik at den er mer i samsvar med direktivets ordlyd og intensjon.
Kapittel 10 Håndheving, tilsyn og sanksjoner
Bestemmelsene om klageprosedyrer, tilsyn mv. fremstår etter TONOs syn som klare, balanserte og velbegrunnede, herunder valget av Patentstyret som tilsynsorgan og Medieklagenemnda som klageinstans.
TONO støtter departementets alternativ I, som innebærer at Patentstyret blir godkjenningsorgan for avtalelisensordningen. Vi stiller oss for øvrig bak kommentarene i Norwacos høringssvar når det gjelder forholdet til åndsverklovens godkjenningsordninger.
Ingrid Kindem Cato Strøm
Styreleder Adm. direktør
Etter lovforslagets § 11 femte ledd kan generalforsamlingen delegere oppgavene i fjerde ledd nr. 6 til 9 til det organet som etter § 13 skal utøve den interne kontrollfunksjonen (eksempelvis styret). Opplistingen av oppgaver i nr. 6 til 9 omfatter ikke generalforsamlingens fullmakt etter § 11 fjerde ledd nr. 5 til å beslutte den konkrete «bruken av beløp som ikke kan fordeles», slik at denne oppgaven tilsynelatende ikke kan delegeres til andre organ. Dette er i tråd med direktivets artikkel 8 nr. 6.
Det er imidlertid klart at det vil kunne være hensiktsmessig for en kollektiv rettighetsorganisasjon å kunne delegere flere oppgaver enn dem som følger av § 11 fjerde ledd nr. 6 til 9 (og direktivets artikkel 8 nr. 5 bokstav f til i) , og da særlig fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles» i fjerde ledd nr. 5 (nr. 5 bokstav e). Diskusjon og beslutning om slik konkret bruk reiser flere problemstillinger. For det første kan slike beslutninger komplisere generalforsamlingene. For det andre vil en slik beslutning vanskelig kunne harmoneres med at resultatet av fordelingen også skal inn i regnskapet, som igjen skal være ferdig og revidert før generalforsamlingen.
Vi oppfatter teksten i høringsnotatet slik at departementet i minst grad ønsker å endre de rutiner som gjelder i dag. Problemet er imidlertid at slike konkrete beslutninger i dag oftest er delegert til styret, og at lovteksten vil kunne føre til at dette ikke lenger kan praktiseres. For de kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som lag/foreninger (Norwaco, Kopinor og Gramo) vil dette trolig ha mindre betydning fordi disse sannsynligvis kan tilordne dette i henhold til forlagets § 12 sjuende ledd. Men det kan ikke de forvaltningsorganisasjoner som er organisert som samvirkeforetak (Bono og Tono). Disse var tidligere organisert som foreninger eller andelslag, men ble pålagt organisering som samvirkeforetak etter vedtakelsen av lov om samvirkeforetak. Begrepet andelslag er i dag for alle praktiske formål i denne sammenheng erstattet av samvirkeforetak. Det blir derfor uansett feil når dette utdaterte begrepet benyttes i forslaget til lovtekst (§ 12 sjette ledd). (Men selv om dette begrepet skulle endres til samvirkeforetak el. er det vanskelig å se at dette vil løse de problemstillinger som omhandles i denne delen.)
I direktivets artikkel 8 nr. 11, 12 og 13 åpnes det imidlertid for at også andre fullmakter enn de som er nevnt i artikkel 8 nr. 6 kan delegeres til andre organer, slik vi leser det, inkludert fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles». Det vises i den sammenheng særlig til direktivets artikkel 8 nr. 11, som åpner for at medlemsstater kan fastsette at alle generalforsamlingens fullmakter kan delegeres til en forsamling av representanter som medlemmene av den kollektive forvaltningsorganisasjoner velger minst hvert fjerde år (under visse forutsetninger). Styrene i de kollektive forvaltningsorganisasjonene vil oppfylle kravene.
I høringsnotatet fremgår det videre at Kulturdepartementet har valgt å ikke implementere artikkel 8 nr. 11, 12 og 13 fordi man ikke finner «behov for å gripe inn i kollektive forvaltningsorganisasjoners frihet til å velge den organisasjonsstrukturen som medlemmene finner mest hensiktsmessig». I dette tilfelle fremstår det imidlertid som at valget om å ikke implementere nevnte bestemmelser faktisk reduserer organisasjonenes frihet til å velge den mest hensiktsmessige organisasjonsstruktur. Utelatelsen av å innarbeide artikkel 8 nr. 11 ser ut til å innebære at en organisasjon kun kan delegere de fullmaktene som er opplistet i artikkel 8 nr. 6, og ikke øvrige fullmakter. Dette vil kunne innebære en endring fra dagens praksis. På den andre side er dette tale om en delegeringsadgang, og dermed ikke noe den enkelte organisasjon trenger å foreta seg. Vi har merket oss at den danske loven ikke har i seg en slik regel, mens det i den svenske loven er inntatt en slik regel.
Vi anmoder derfor at lovforslaget endres til å åpne for en videre adgang til å delegere generalforsamlingens oppgaver, og da særlig adgangen til å delegere fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles». En slik adgang kan etter vår oppfatning forankres i direktivets artikkel 8. nr. 11.
Spesielt vedr. forståelsen av utkastet til § 11, fjerde ledd punkt 5:
I «subsidiært» fall ber vi om at departementet i sine videre merknader inntar en kommentar om at generalforsamlingens godkjennelse av bruken av beløp som ikke kan fordeles, også må kunne foretas i etterkant av bruken. Direktivteksten sier ikke noe uttrykkelig om på hvilket stadium godkjenning skal skje, noe som etter TONOs syn tilsier at godkjennelsen kan skje både i forkant og i etterkant av at midlene er disponert. Vi viser i denne sammenheng til kommentarene til det danske lovutkastet § 6, hvor det til stk. 5 nr. 5 blant annet bemerkes at d en kollektive forvaltningsorganisasjonen selv kan «….fastlægge, hvorvidt denne beslutning skal træffes, før midlerne anvendes eller efter, at de er anvendt.». En tilsvarende formulering er tatt med i Karnov Group Denmark A/S’ «Lov om kollektiv forvaltning af ophavsret med kommentarer» (1. utg. 2018) av Mathiasen, Gormsen, Horn og Montigny, på side 108. Det er nærliggende å anta at en generalforsamling i alle «normale» fall ville godkjenne et styres disposisjon over midlene dersom bruken er i henhold til generalforsamlingens vedtatte prinsipper for denne bruken etter utkastets fjerde ledd punkt 2.
§ 13 Intern kontrollfunksjon
TONOs stiller seg bak departementets lovutkast, der det tydeliggjøres at styret kan ivareta kontrollfunksjonen i organisasjoner hvor styret utpekes av generalforsamlingen. Det kan nevnes at TONOs forskjellige «kategorier» av medlemmer – navnlig representert av medlemmer av foreningene Norsk komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne, samt «kategorien» TONO-medlemmer som ikke er medlem i noen av de nevnte foreningene – er jevnt representerte i TONOs styre, med to representanter hver. Som samvirkeforetak har TONO dessuten 3 ansattrepresentanter (med fullverdige styremedlems rettigheter) i styret, jf. lov om samvirkeforetak § 67.
§ 17 Bruk av vederlagsmidler
Departementet presiserer på side 39 i utkastet at den eksisterende avgiften på to prosent av bruttoomsetningen som TONO og NCB betaler iht. lov om avgift til Det norske komponistfond, ikke berøres av direktivets artikkel 11 nr. 4. Det fremstår etter TONOs syn som den eneste realistiske tolkningen at forvaltningsorganisasjoner må kunne benytte vederlagsinntekter til å betale lovpålagte skatter og avgifter.
Departementet oppstiller i utkastet til § 19 andre ledd et vilkår om at administrasjonskostnader ikke skal overstige de «nødvendige» og dokumenterte kostnadene.. osv. Direktivets artikkel 12 sier at disse kostnadene ikke skal overstige «…dei grunngjevne..» (……) kostnadene. Vi kan ikke se noen opplagt begrunnelse for at departementet på denne måten oppstiller et slikt tilleggsvilkår for fradrag av administrasjonskostnader.
§ 27 Nøyaktig og rettidig rapportering og fakturering
Ifølge artikkel 16 nr. 2 andre avsnitt skal rettighetshavere motta et rimelig vederlag for bruk av rettighetene. Tariffer for enerettigheter og retten til vederlag skal stå i et rimelig forhold til bl.a. den økonomiske verdien av disse rettighetenes bruk i handelen, osv. Direktivet i originaltekst benytter uttrykket «the economic value». I den danske versjonen av direktivet benyttes uttrykket «den økonomiske værdi». Departementet har imidlertid benyttet uttrykket «kommersiell verdi», noe vi mener må være feil.
TONO mener at departementet med uttrykket «kommersiell verdi» endrer dette kriteriet i forhold til direktivet. Vi tillater oss å foreslå følgende justerte ordlyd, basert på den danske versjonen av direktivteksten:
«[I vurderingen av om vederlaget er rimelig skal det blant annet legges vekt på at tariffer eller satser står i et rimelig forhold]… til den økonomiske verdien av bruken av disse rettighetene i handelen, både med hensyn til arten og omfanget av bruken av verkene og andre frembringelser , [og den økonomiske verdien av tjenesten som den kollektive forvaltningsorganisasjonen leverer. (osv)]».
Til § 30 Opplysninger til rettighetshavere om forvaltning av deres rettigheter
I utkastets første ledd bokstav g, forpliktes den kollektive forvaltningsorganisasjonen til, minst én gang i året, å gjøre tilgjengelig for rettighetshavere den har betalt rettighetsvederlag til: «g) utestående inntekter fra rettigheter som er tildelt rettighetshaveren for en viss periode.». Setningen fremstår etter TONOs syn som noe vanskelig å forstå. Direktivets artikkel 18 lyder slik: «g) any rights revenue attributed to the rightholder which is outstanding for any period». Den svenske loven har «løst» formuleringen på en klargjørende måte i kap. 10, § 1, punkt 3, som følger: «den ersättning som har tilldelats rättighetshavaren men som inte har betalats ut». TONO foreslår at ordlyden i utkastets bokstav g endres til noe lignende den svenske.
Til § 32 Opplysningsplikt om repertoaret
§ 32, som skal gjennomføre direktivets artikkel 20, er beslektet med bestemmelsen i § 36 (art. 25), og det vises til kommentarene i tilknytning til sistnevnte bestemmelse når det gjelder senkingen av terskelen for når denne omfattende opplysningsplikten inntrer.
Til § 34 Årlig åpenhetsrapport
TONO støtter departementets implementeringsløsning, med kravene i bilaget regulert i en oversiktlig, godt strukturert forskrift.
Til § 35 Krav til organisasjonens behandlingskapasitet
Bestemmelsen skal implementere artikkel 24 i direktivet. Departementet har formulert første ledd slik: « En kollektiv forvaltningsorganisasjon som tildeler grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk, skal ha tilstrekkelige ressurser til å kunne behandle elektronisk opplysninger som kreves for forvaltning av slike lisenser .» EU-direktivet slår imidlertid fast at forvaltningsorganisasjonen kun skal ha « sufficient capacity » og i Danmark har de valgt å bruke begrepet « tilstrækkelig kapacitet ». Hvorfor er dette omskrevet til «tilstrekkelige ressurser» i det norske utkast? Heller ikke det svenske utkastet har inkludert et slikt vilkår om ‘ressurser’, som er noe ganske annet enn kapasitet.
Til § 36 Innsyn i repertoar
I lovutkastets §36 har departementet tatt inn bestemmelsen om forvaltningsorganisasjonenes plikt til å utlevere oppdaterte opplysninger om musikkverk og rettigheter til medlemmer, kunder og andre forvaltningsorganisasjoner, dersom dette er « begrunnet ». TONO vil påpeke at direktivets formulering i artikkel 25 presiserer at forespørselen ikke bare skal være begrunnet, men at den skal være « duly justified », eller « tilbørleg grunngjeven ». Dette er et langt strengere vilkår enn departementet har lagt til grunn. Departementets krav til at forespørselen kun skal være «begrunnet», vil kunne få stor betydning for hvor omfattende utleveringsplikten blir. Oppfyllelsen av en slik forpliktelse kan bli unødig tung og dyr for en kollektiv forvaltningsorganisasjon. TONO kan risikere å bli pålagt å utlevere omfattende data, som det vil være svært krevende og dyrt å etterkomme. Det vil påløpe store kostnader og ressursbruk som uvilkårlig vil måtte bæres av rettighetshavere og brukere.
Dersom departementet velger å opprettholde den foreslåtte ordlyden, vil TONO anmode om at det i tillegg foreslås en hjemmel for å gebyrlegge slike tjenester, slik departementet åpner for på side 53, og som omtales i direktivets fortale punkt 35, andre setning: « Krav om eventuelle høvelege gebyr for å yte denne tenesta, og i så fall i kva omfang, bør handsamast i nasjonal lovgjeving .»
Gjennom et slikt gebyr sikres at kostnadene faktisk bæres av de parter som fremsetter forespørselen. I tillegg vil også bidra til å holde antallet og omfanget av slike forespørsler på et ‘duly justified’ nivå, i tråd med direktivet.
Til § 39 Fakturering av tilbydere av nettbaserte tjenester
Direktivet slår fast at den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal ha innført «… høvelege ordningar…» som nettjenesteleverandøren kan benytte dersom han eller hun mener at fakturaen ikke er korrekt». TONO oppfatter i utgangspunktet direktivets formulering som mindre strengt enn departementets forslag: « Organisasjonen plikter å tilrettelegge for …». Til sammenligning heter det i direktivets engelske originaltekst «… shall have in place adequate arrangements »
Til § 43 Plikt til å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner
I utkastets tredje ledd heter det: «Den kollektive forvaltningsorganisasjonen som har fått fullmakt til å representere nettrettighetene, kan bare kreve dekket rimelige administrasjonskostnader knyttet til forvaltningen av disse.». Denne ordlyden er etter TONOs syn snevrere/strengere enn selve direktivteksten og de andre nordiske lovutkastene. Den norske oversettelsen av direktivet lyder som følger: «Administrasjonskostnadene for den tenesta som den kollektive forvaltingsorganisasjonen som får ein førespurnad, yter til den organisasjonen som sender førespurnaden, skal ikkje overstige dei rimelege kostnadene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen som får førespurnaden.» I den danske loven heter det: « Administrationsomkostninger for den ydelse, som den bemyndigede kollektiv forvaltnings-organisation leverer til den bemyndigende kollektiv forvaltnings-organisation, må ikke overstige de rimelige omkostninger, der afholdes af den bemyndigede kollektiv forvaltnings-organisation.” Direktivteksten er tilsvarende åpen: ” The management fee for the service provided by the requested collective management organisation to the requesting organisation shall not exceed the costs reasonably incurred by the requested collective management organisation.” TONO vil derfor be departementet omformulere setningen i §43, tredje ledd slik at den er mer i samsvar med direktivets ordlyd og intensjon.
Kapittel 10 Håndheving, tilsyn og sanksjoner
Bestemmelsene om klageprosedyrer, tilsyn mv. fremstår etter TONOs syn som klare, balanserte og velbegrunnede, herunder valget av Patentstyret som tilsynsorgan og Medieklagenemnda som klageinstans.
TONO støtter departementets alternativ I, som innebærer at Patentstyret blir godkjenningsorgan for avtalelisensordningen. Vi stiller oss for øvrig bak kommentarene i Norwacos høringssvar når det gjelder forholdet til åndsverklovens godkjenningsordninger.
Ingrid Kindem Cato Strøm
Styreleder Adm. direktør