Høringssvar – endringer i Sivilbeskyttelsesloven
Det har de siste årene vært ny og forsterket fokus på Sivilforsvarets viktigste rolle, nemlig beskyttelse av sivilbefolkningen i krise og krig. Sivilforsvaret skal samvirke med andre myndigheter regionalt i krise/krig. Forankringen og hjemmelen som myndighetsutøver må da være tydelig, både for etaten selv og de vi samvirker med og utøver myndighet overfor. Forslaget til ny Sivilbeskyttelseslov gir slik vi ser det Sivilforsvaret en tydeligere rolle som myndighetsutøver, noe som ønskes velkommen.
Det samme behovet ligger også til grunn for å identifisere og beskrive etatens organisering. Det nivået som utfører sivilforsvarstiltakene iht Genèvekonvensjonene er distriktene, og myndigheten til å beslutte bruk av sivilforsvarsstyrkene i distriktet tilligger distriktssjefen. Det er derfor nødvendig at dette organisasjonsnivået er identifisert og hjemlet i loven. Loven må videre legge til rette for at den konkretisering av myndighet som i dag beskrives i den såkalte distriktssjefsinstruksen kan videreføres – enten i sin nåværende form, eller i en revidert instruks som tar inn over seg de endringene som er gjort i organisasjonen. Det mener vi lovforslaget har tatt hensyn til på en god måte.
Lovforslaget gjør også en annen avgrensning som vi anser som viktig. Sivilforsvaret beskrives som en organisasjon underlagt DSB, og ikke som en integrert del av DSB. Gitt Sivilforsvarets folkerettslige status som beskyttet er en slik avgrensning nyttig og nødvendig. Dette særlig med tanke på den norske totalforsvarstenkningen og DSB sin rolle i totalforsvarssystemet. Avgrensningen er derfor nødvendig både for Sivilforsvaret og for DSB.
Lovforslaget identifiserer som nevnt distriktene som etatens regionale organisasjon. Loven sier imidlertid ikke noe om hvordan distriktsinndelingen skal være eller hvor mange distrikter det skal være. Det vil normalt heller ikke være fornuftig å regulere dette i loven. Det er imidlertid en klar sammenheng mellom organisasjonsformen, hjemlene for myndighetsutøvelse, og selve distriktsinndelingen. Det ansvaret som påligger distriktssjefen, blant annet gjennom den såkalte distriktssjefsinstruksen, forutsetter god kjennskap til distriktet, gode nettverk, og godt samvirke med de etater og myndigheter som Sivilforsvaret skal samvirke med. Skal man ta beredskapsprinsippene ansvar og nærhet på alvor, må dette nødvendigvis innebære at distriktene ikke kan organiseres i for store geografiske enheter. Distriktsstrukturen er ikke et tema i seg selv i denne sammenheng, og vi skal derfor ikke gå nærmere inn på den diskusjonen. Vi benytter allikevel anledningen til å påpeke at departementet gjennom påfølgende forskriftsarbeid må ta dette forholdet med i betraktning.
Siden gjeldende lov ble vedtatt i 2010 har det skjedd organisatoriske endringer i Sivilforsvaret. En av disse endringene er etableringen av stillingen som Sjef Sivilforsvaret. Dagens situasjon er den at distriktssjefene i prinsippet får sin myndighet direkte fra departementet i forskrifts form gjennom den såkalte distriktssjefsinstruksen. Dette kan oppleves uhensiktsmessig for myndighetsnivået mellom departementet og distriktssjefene, og kan bidra til uklare ansvars- og myndighetsforhold i etaten. Ny lov og det påfølgende forskriftsarbeidet må rydde opp i dette. Svaret kan ikke ligge i å fjerne distriktssjefsinstruksen. Denne forskriften er nødvendig for distriktene når vi skal fylle rollen som myndighetsorgan i krise og krig, da det i stor grad er den som sikrer oss " en plass ved bordet" når regionale myndigheter møtes. Gitt sannsynligheten for at regionene i gitte situasjoner må påregne å opptre autonomt, uten kontakt med sentrale myndigheter, så må vår rolle og vår myndighet i slike situasjoner være tydeliggjort for oss selv og for resten av samfunnet. Derimot kan det være hensiktsmessig å revidere distriktssjefsinstruksen til, i tillegg til å tydeliggjøre distriktssjefens autonomi, også å beskrive rolle, ansvar og myndighet til Sjef Sivilforsvaret, samt relasjonen mellom Sjef Sivilforsvaret og distriktssjefene. I en slik revisjon kan det da muligens også være hensiktsmessig å skille mellom det operative ansvaret og det som handler om fredsmessig forvaltning og styring.
Øst-Finnmark Sivilforsvarsdistrikt
Det har de siste årene vært ny og forsterket fokus på Sivilforsvarets viktigste rolle, nemlig beskyttelse av sivilbefolkningen i krise og krig. Sivilforsvaret skal samvirke med andre myndigheter regionalt i krise/krig. Forankringen og hjemmelen som myndighetsutøver må da være tydelig, både for etaten selv og de vi samvirker med og utøver myndighet overfor. Forslaget til ny Sivilbeskyttelseslov gir slik vi ser det Sivilforsvaret en tydeligere rolle som myndighetsutøver, noe som ønskes velkommen.
Det samme behovet ligger også til grunn for å identifisere og beskrive etatens organisering. Det nivået som utfører sivilforsvarstiltakene iht Genèvekonvensjonene er distriktene, og myndigheten til å beslutte bruk av sivilforsvarsstyrkene i distriktet tilligger distriktssjefen. Det er derfor nødvendig at dette organisasjonsnivået er identifisert og hjemlet i loven. Loven må videre legge til rette for at den konkretisering av myndighet som i dag beskrives i den såkalte distriktssjefsinstruksen kan videreføres – enten i sin nåværende form, eller i en revidert instruks som tar inn over seg de endringene som er gjort i organisasjonen. Det mener vi lovforslaget har tatt hensyn til på en god måte.
Lovforslaget gjør også en annen avgrensning som vi anser som viktig. Sivilforsvaret beskrives som en organisasjon underlagt DSB, og ikke som en integrert del av DSB. Gitt Sivilforsvarets folkerettslige status som beskyttet er en slik avgrensning nyttig og nødvendig. Dette særlig med tanke på den norske totalforsvarstenkningen og DSB sin rolle i totalforsvarssystemet. Avgrensningen er derfor nødvendig både for Sivilforsvaret og for DSB.
Lovforslaget identifiserer som nevnt distriktene som etatens regionale organisasjon. Loven sier imidlertid ikke noe om hvordan distriktsinndelingen skal være eller hvor mange distrikter det skal være. Det vil normalt heller ikke være fornuftig å regulere dette i loven. Det er imidlertid en klar sammenheng mellom organisasjonsformen, hjemlene for myndighetsutøvelse, og selve distriktsinndelingen. Det ansvaret som påligger distriktssjefen, blant annet gjennom den såkalte distriktssjefsinstruksen, forutsetter god kjennskap til distriktet, gode nettverk, og godt samvirke med de etater og myndigheter som Sivilforsvaret skal samvirke med. Skal man ta beredskapsprinsippene ansvar og nærhet på alvor, må dette nødvendigvis innebære at distriktene ikke kan organiseres i for store geografiske enheter. Distriktsstrukturen er ikke et tema i seg selv i denne sammenheng, og vi skal derfor ikke gå nærmere inn på den diskusjonen. Vi benytter allikevel anledningen til å påpeke at departementet gjennom påfølgende forskriftsarbeid må ta dette forholdet med i betraktning.
Siden gjeldende lov ble vedtatt i 2010 har det skjedd organisatoriske endringer i Sivilforsvaret. En av disse endringene er etableringen av stillingen som Sjef Sivilforsvaret. Dagens situasjon er den at distriktssjefene i prinsippet får sin myndighet direkte fra departementet i forskrifts form gjennom den såkalte distriktssjefsinstruksen. Dette kan oppleves uhensiktsmessig for myndighetsnivået mellom departementet og distriktssjefene, og kan bidra til uklare ansvars- og myndighetsforhold i etaten. Ny lov og det påfølgende forskriftsarbeidet må rydde opp i dette. Svaret kan ikke ligge i å fjerne distriktssjefsinstruksen. Denne forskriften er nødvendig for distriktene når vi skal fylle rollen som myndighetsorgan i krise og krig, da det i stor grad er den som sikrer oss " en plass ved bordet" når regionale myndigheter møtes. Gitt sannsynligheten for at regionene i gitte situasjoner må påregne å opptre autonomt, uten kontakt med sentrale myndigheter, så må vår rolle og vår myndighet i slike situasjoner være tydeliggjort for oss selv og for resten av samfunnet. Derimot kan det være hensiktsmessig å revidere distriktssjefsinstruksen til, i tillegg til å tydeliggjøre distriktssjefens autonomi, også å beskrive rolle, ansvar og myndighet til Sjef Sivilforsvaret, samt relasjonen mellom Sjef Sivilforsvaret og distriktssjefene. I en slik revisjon kan det da muligens også være hensiktsmessig å skille mellom det operative ansvaret og det som handler om fredsmessig forvaltning og styring.
Øst-Finnmark Sivilforsvarsdistrikt