Forslag til forskrift om innmåling, dokumentasjon og utlevering av geografisk informasjon om ledninger og annen infrastruktur i grunnen, sjø og vassdrag.
Uklarheter ved notatet/forskriften
Hva menes med «betydelig fare for skade»? Ref. §5, tredje ledd i forskriften.
Hva er definisjonen av trasé? Hvor langt unna rørveggen slutter det å være en trasé? Ref. øverst side 28 høringsnotatet.
Hva ligger i «Objektive krav til sikkerhetssone»? Ref. side 28 i høringsnotatet.
Hva er definisjonen av trasé? Hvor langt unna rørveggen slutter det å være en trasé? Ref. øverst side 28 høringsnotatet.
Hva ligger i «Objektive krav til sikkerhetssone»? Ref. side 28 i høringsnotatet.
Høringsnotat, underoverskrift 3.2.6
Dette er et punkt som ikke nevnes i selve forskriften. Hvis det skal være et krav at anlegg skal dokumenteres med georefererte bilder, bør dette nevnes i forskriften.
Det stilles spørsmål ved hva som menes med georefererte bilder og det foreslås at dette klargjøres i endelig forskrift med vedlegg. Det sees også som lurt at man tenker over eventuelle feilkilder som kan forekomme ved overføring av bildene.
Det stilles spørsmål ved hva som menes med georefererte bilder og det foreslås at dette klargjøres i endelig forskrift med vedlegg. Det sees også som lurt at man tenker over eventuelle feilkilder som kan forekomme ved overføring av bildene.
§5 Utlevering av opplysninger og påvisning av anleggets beliggenhet på stedet.
I paragraf 5, ledd 3 står følgende: « Dersom anleggseier mener at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig nøyaktig eller pålitelig til at vedkommende arbeid kan utføres uten betydelig fare for skade, skal anleggseieren påvise hvor anlegget er plassert ».
Vann- og avløpsledningene som ligger i bakken kan være over 100 år gamle, og hovedandelen av disse er lagt inn i vårt dokumentasjonsprogram basert på plantegninger. Det er først de 10-20 siste årene kravene og utstyret har vært godt nok til å kunne registrere inn ledningene med en god nøyaktighet. Ved nåværende ordlyd i forskriften kommer anleggseier til å være erstatningspliktig for alle skader grunnet feil i dokumentasjonen.
I bakken ligger ofte alt av kabler og ledninger i samme trasé og nederst i denne traseen ligger ofte vann- og avløpsledningene. Ved påvisning fra overflaten vil man oppdage at det ligger noe der, men man vil ikke kunne vite hva det er man har påvist. Om det er en kabel, om det er en vannledning eller avløpsledning.
Vannledninger av støpejern/stål kan påvises ved vanntapping og måling av lyden. Om vannledningen er av plast må man inn i vannstrømmen med peileutstyr før man setter på tapping og måler lyden. Dette er uheldig med tanke på smittefare og kan påvirke abonnentene. Påvisning av avløpsledninger krever rørinspeksjon, eventuelt med sonde og peiler på terreng.
For vann og avløpssektoren vil påvisning av våre ledninger være både kostnads- og ressurskrevende. De ekstra kostnadene dette vil medføre, vil føre til at kommunenes abonnenter blir belastet for å påvise anlegg til fordel for private utbyggere. Påvisning vil kreve slike ressurser at de fleste kommuner vil «ta sjansen» på at dokumentasjonen er god nok og at utfører av gravearbeider er så forsiktig at det ikke oppstår skader anleggseieren må stå til økonomisk ansvar for. Å bedre dokumentasjonen på eksisterende ledningsnett vil også være svært ressurskrevende, og å forvente at alle landets kommuner har kapasitet til dette er ikke reelt. Derfor ses det ikke som gjennomførbart å håndheve dette kravet i forskriften.
Det finnes også situasjoner hvor ledningene ikke kan påvises, og da stiller vi spørsmål med hvordan vi skal håndheve kravene om påvisning.
Vi tyder avsnittet i forskriften dithen at det her er først og fremst tenkt på kabelaktører. Det foreslås at det skilles i kravene mellom vann- og avløpsledninger og kabler. Drammen kommune ønsker at det i forskriften defineres hva som menes med «godt nok». For eksempel kan godkjente feilmarginer i forskriften når det kommer til dokumentasjonen for vann- og avløpsledninger være +/- 3 meter, for anlegg som ble dokumentert før spesifikasjonene til Statens Kartverk kom på plass. Alle skader på materiell og utstyr innenfor dette dekkes av utførende og alt utenfor dekkes av anleggseier.
Vann- og avløpsledningene som ligger i bakken kan være over 100 år gamle, og hovedandelen av disse er lagt inn i vårt dokumentasjonsprogram basert på plantegninger. Det er først de 10-20 siste årene kravene og utstyret har vært godt nok til å kunne registrere inn ledningene med en god nøyaktighet. Ved nåværende ordlyd i forskriften kommer anleggseier til å være erstatningspliktig for alle skader grunnet feil i dokumentasjonen.
I bakken ligger ofte alt av kabler og ledninger i samme trasé og nederst i denne traseen ligger ofte vann- og avløpsledningene. Ved påvisning fra overflaten vil man oppdage at det ligger noe der, men man vil ikke kunne vite hva det er man har påvist. Om det er en kabel, om det er en vannledning eller avløpsledning.
Vannledninger av støpejern/stål kan påvises ved vanntapping og måling av lyden. Om vannledningen er av plast må man inn i vannstrømmen med peileutstyr før man setter på tapping og måler lyden. Dette er uheldig med tanke på smittefare og kan påvirke abonnentene. Påvisning av avløpsledninger krever rørinspeksjon, eventuelt med sonde og peiler på terreng.
For vann og avløpssektoren vil påvisning av våre ledninger være både kostnads- og ressurskrevende. De ekstra kostnadene dette vil medføre, vil føre til at kommunenes abonnenter blir belastet for å påvise anlegg til fordel for private utbyggere. Påvisning vil kreve slike ressurser at de fleste kommuner vil «ta sjansen» på at dokumentasjonen er god nok og at utfører av gravearbeider er så forsiktig at det ikke oppstår skader anleggseieren må stå til økonomisk ansvar for. Å bedre dokumentasjonen på eksisterende ledningsnett vil også være svært ressurskrevende, og å forvente at alle landets kommuner har kapasitet til dette er ikke reelt. Derfor ses det ikke som gjennomførbart å håndheve dette kravet i forskriften.
Det finnes også situasjoner hvor ledningene ikke kan påvises, og da stiller vi spørsmål med hvordan vi skal håndheve kravene om påvisning.
Vi tyder avsnittet i forskriften dithen at det her er først og fremst tenkt på kabelaktører. Det foreslås at det skilles i kravene mellom vann- og avløpsledninger og kabler. Drammen kommune ønsker at det i forskriften defineres hva som menes med «godt nok». For eksempel kan godkjente feilmarginer i forskriften når det kommer til dokumentasjonen for vann- og avløpsledninger være +/- 3 meter, for anlegg som ble dokumentert før spesifikasjonene til Statens Kartverk kom på plass. Alle skader på materiell og utstyr innenfor dette dekkes av utførende og alt utenfor dekkes av anleggseier.
§7 Frister og eventuell betaling
I paragraf 7, ledd 2 står det: « Fristen for å påvise anlegget etter §5 tredje ledd er fem virkedager ».
For vann- og avløpsledninger vil en påvisningsfrist på 5 dager være krevende å gjennomføre. Det vil medføre at anleggseier (kommunen) enten har et anleggslag klare til enhver tid for å påvise ledningene, eller at eksterne hyres til å gjennomføre påvisningen. Det er bare et fåtall kommuner i Norge som har utstyr og mannskap til å utføre dette med en viss grad av nøyaktighet. Mindre kommuner vil være avhengig av bruk av eksterne aktører for å utføre dette. Samtidig har det private markedet begrenset kapasitet og de fleste aktørene er lokalisert på sør-østlandet.
Som nevnt over er det knyttet flere utfordringer til påvisning av vann- og avløpsledninger, og ved å pålegge en kort frist i tillegg, sees det ikke som gjennomførbart å overholde de kravene forskriften setter. Igjen foreslås det å skille mellom kabler og vann- og avløpsledninger og øke fristen for påvisning, eventuelt kun sette en frist for kabelaktører.
For vann- og avløpsledninger vil en påvisningsfrist på 5 dager være krevende å gjennomføre. Det vil medføre at anleggseier (kommunen) enten har et anleggslag klare til enhver tid for å påvise ledningene, eller at eksterne hyres til å gjennomføre påvisningen. Det er bare et fåtall kommuner i Norge som har utstyr og mannskap til å utføre dette med en viss grad av nøyaktighet. Mindre kommuner vil være avhengig av bruk av eksterne aktører for å utføre dette. Samtidig har det private markedet begrenset kapasitet og de fleste aktørene er lokalisert på sør-østlandet.
Som nevnt over er det knyttet flere utfordringer til påvisning av vann- og avløpsledninger, og ved å pålegge en kort frist i tillegg, sees det ikke som gjennomførbart å overholde de kravene forskriften setter. Igjen foreslås det å skille mellom kabler og vann- og avløpsledninger og øke fristen for påvisning, eventuelt kun sette en frist for kabelaktører.