HØRING - ENDRING I REGLENE FOR DAGPENGER UNDER ARBEIDSLØSHET - FORENKLINGER OG DIGITALISERING
Vi viser til høringsbrev fra Arbeids- og sosialdepartementet av 19. september 2019.
Norges Fiskarlag vil knytte noen bemerkninger til forslaget i pkt. a om å oppheve særregelen om at næringsinntekt fra fangst og fiske kan inngå i minsteinntekten og beregningsgrunnlaget for dagpenger. Dette er en regel som gjelder tidligere fiskere som er blitt arbeidsløs etter å ha hatt arbeid utenfor fiske og fangst i minst 12 uker og som faller utenfor retten til arbeidsledighetstrygd fra Garantikassen.
Forslaget om opphevelse av særregelen begrunnes med tre argumenter.
For det første gjelder det ordinære regelverket dagpenger under arbeidsløshet kun for arbeidstakere. Næringsdrivende omfattes ikke av dagpengeordningen. I og med at fiskere og fangstmenns situasjon ikke avviker fra situasjonen til andre næringsdrivende, hevdes det at det ikke er noen grunn for at disse skal ha en større rett til å kunne få dagpenger enn andre næringsdrivende.
Dette argumentet synes å bero på manglende kunnskap om avlønningssystemet for fiskere. I alle gjeldene tariffavtaler innen fiskeri, avlønnes ansatte fiskere med lott. Det er fordi at lottinntekt defineres som næringsinntekt, at alle ansatte i fiskeri faller utenfor det ordinære arbeidstakerbegrepet. Ansatte fiskere er skatterettslig definert som selvstendig næringsdrivende uten at de er det i realiteten. De har ingen selvstendighet i forhold til sin egen arbeidssituasjon og er fullstendig underlagt arbeidsgiverens styringsrett.
Lottprinsippet går ut på at de ansatte får en andel av de verdier man er med å fiske opp. Dette skjer ved at man tar utgangspunkt i et fartøys bruttoinntekter. Fra bruttoinntektene trekkes fra felleskostnader som man er enige om at båteier og mannskap skal dekke i fellesskap. De verdier som da er tilbake, kalles for delingsfangst. Delingsfangsten fordeles der etter mellom rederi og det ansatte mannskapet ut fra båtens størrelse, antall ansatte ombord og fangstmetode (eks. garn, juksa eller line).
I alle tariffer som tariffseksjonene i Norges Fiskarlag har fremforhandlet, inngår for eksempel drivstoff som fellesutgift. Det betyr at dersom man har en tur med lav fangstverdi, vil ofte felleskostnadene være så høye at det ikke er noen delingsfangst. I de tilfelle hvor man ikke har avtalt turoppgjør, men dagsverksavlønning, vil mannskapet måtte være med å dekke inn et underskudd på en tur, i oppgjøret på etterfølgende turer.
Grunnen til at ansatte fiskere har lottinntekt, er at det er så store svingninger i inntektsgrunnlaget i fiskeri. Næringen er prisgitt de årlige svingningene i hvor mye fisk som er tillatt å fiske, samt om den fisken det er lov å fiske på, er tilgjengelig. Det er ikke uvanlig at man ikke klarer å fange den fisken som man i utgangspunktet skulle ta. I tillegg er næringen veldig følsom for endringer i kroneverdi og andre lands tollbestemmelser. Summen av disse usikkerhetsmomentene, gjør at man også det siste 10-året, har opplevd inntektssvikt opp mot 40 % fra det ene året til det neste.
Den økonomiske risikoen i fiskeriene er så store at de ansatte fiskerne må akseptere helt andre arbeidsbetingelser enn de som er vanlig i andre næringer. Lottprinsippet er der av nødvendighet, ikke fordi fiskerne nødvendigvis ønsker det. Å sammenligne ansatte fiskere med ordinære selvstendige næringsutøvere på land, blir derfor misvisende.
Det andre argumentet for opphevelse av rettigheten, er at det er færre som faller under denne bestemmelsen i dag, enn da den ble innført på 80-tallet. Antallet som omfattes, endrer ikke behovet for regelen for dem det gjelder. Regelen ble gitt for å sikre at fiskere som hadde byttet jobb, ikke skulle bli urimelig økonomisk straffet av skattemyndighetenes definering av at lott er næringsinntekt. Den økonomiske uretten som foreslås innført, vil svi hardt for dem som rammes.
Argumentet om at det er få som sikres ved denne bestemmelsen, er heller et argument for å beholde ordningen, enn å avskaffe den. I og med at det heldigvis ikke er mange som i dag må søke om arbeidsløshetstrygd etter denne bestemmelsen, så vil opprettholdelse av dette sikkerhetsnettet koste samfunnet minimalt med penger. Dette er et klassisk velferdsgode som koster samfunnet lite, men som utgjør en forskjell for dem som tilgodesees.
Det tredje argumentet for å oppheve regelen er at den oppfattes som kompleks, og at saksbehandlere i Arbeids- og velferdsetaten både må innhente informasjon fra fiskermanntallet og at de må kunne reglene for A-trygden som administreres av Garantikassen for fiskere.
Regelen er grei å forstå og håndheve. I tillegg bør man tiltro de ansatte i NAV at de klarer å innhente informasjon fra Garantikassen. Å fremstille dette å være til hinder for en enkel saksbehandling, er ingen relevant begrunnelse.
Oppsummert er Fiskarlagets standpunkt at det ikke er anført noen gode grunner for å oppheve dagens særordning. Tvert i mot er behovet for de få som faller inn under ordningen, fortsatt til stede. Norges Fiskarlag går således imot at dagens særordning oppheves.
Vi viser til høringsbrev fra Arbeids- og sosialdepartementet av 19. september 2019.
Norges Fiskarlag vil knytte noen bemerkninger til forslaget i pkt. a om å oppheve særregelen om at næringsinntekt fra fangst og fiske kan inngå i minsteinntekten og beregningsgrunnlaget for dagpenger. Dette er en regel som gjelder tidligere fiskere som er blitt arbeidsløs etter å ha hatt arbeid utenfor fiske og fangst i minst 12 uker og som faller utenfor retten til arbeidsledighetstrygd fra Garantikassen.
Forslaget om opphevelse av særregelen begrunnes med tre argumenter.
For det første gjelder det ordinære regelverket dagpenger under arbeidsløshet kun for arbeidstakere. Næringsdrivende omfattes ikke av dagpengeordningen. I og med at fiskere og fangstmenns situasjon ikke avviker fra situasjonen til andre næringsdrivende, hevdes det at det ikke er noen grunn for at disse skal ha en større rett til å kunne få dagpenger enn andre næringsdrivende.
Dette argumentet synes å bero på manglende kunnskap om avlønningssystemet for fiskere. I alle gjeldene tariffavtaler innen fiskeri, avlønnes ansatte fiskere med lott. Det er fordi at lottinntekt defineres som næringsinntekt, at alle ansatte i fiskeri faller utenfor det ordinære arbeidstakerbegrepet. Ansatte fiskere er skatterettslig definert som selvstendig næringsdrivende uten at de er det i realiteten. De har ingen selvstendighet i forhold til sin egen arbeidssituasjon og er fullstendig underlagt arbeidsgiverens styringsrett.
Lottprinsippet går ut på at de ansatte får en andel av de verdier man er med å fiske opp. Dette skjer ved at man tar utgangspunkt i et fartøys bruttoinntekter. Fra bruttoinntektene trekkes fra felleskostnader som man er enige om at båteier og mannskap skal dekke i fellesskap. De verdier som da er tilbake, kalles for delingsfangst. Delingsfangsten fordeles der etter mellom rederi og det ansatte mannskapet ut fra båtens størrelse, antall ansatte ombord og fangstmetode (eks. garn, juksa eller line).
I alle tariffer som tariffseksjonene i Norges Fiskarlag har fremforhandlet, inngår for eksempel drivstoff som fellesutgift. Det betyr at dersom man har en tur med lav fangstverdi, vil ofte felleskostnadene være så høye at det ikke er noen delingsfangst. I de tilfelle hvor man ikke har avtalt turoppgjør, men dagsverksavlønning, vil mannskapet måtte være med å dekke inn et underskudd på en tur, i oppgjøret på etterfølgende turer.
Grunnen til at ansatte fiskere har lottinntekt, er at det er så store svingninger i inntektsgrunnlaget i fiskeri. Næringen er prisgitt de årlige svingningene i hvor mye fisk som er tillatt å fiske, samt om den fisken det er lov å fiske på, er tilgjengelig. Det er ikke uvanlig at man ikke klarer å fange den fisken som man i utgangspunktet skulle ta. I tillegg er næringen veldig følsom for endringer i kroneverdi og andre lands tollbestemmelser. Summen av disse usikkerhetsmomentene, gjør at man også det siste 10-året, har opplevd inntektssvikt opp mot 40 % fra det ene året til det neste.
Den økonomiske risikoen i fiskeriene er så store at de ansatte fiskerne må akseptere helt andre arbeidsbetingelser enn de som er vanlig i andre næringer. Lottprinsippet er der av nødvendighet, ikke fordi fiskerne nødvendigvis ønsker det. Å sammenligne ansatte fiskere med ordinære selvstendige næringsutøvere på land, blir derfor misvisende.
Det andre argumentet for opphevelse av rettigheten, er at det er færre som faller under denne bestemmelsen i dag, enn da den ble innført på 80-tallet. Antallet som omfattes, endrer ikke behovet for regelen for dem det gjelder. Regelen ble gitt for å sikre at fiskere som hadde byttet jobb, ikke skulle bli urimelig økonomisk straffet av skattemyndighetenes definering av at lott er næringsinntekt. Den økonomiske uretten som foreslås innført, vil svi hardt for dem som rammes.
Argumentet om at det er få som sikres ved denne bestemmelsen, er heller et argument for å beholde ordningen, enn å avskaffe den. I og med at det heldigvis ikke er mange som i dag må søke om arbeidsløshetstrygd etter denne bestemmelsen, så vil opprettholdelse av dette sikkerhetsnettet koste samfunnet minimalt med penger. Dette er et klassisk velferdsgode som koster samfunnet lite, men som utgjør en forskjell for dem som tilgodesees.
Det tredje argumentet for å oppheve regelen er at den oppfattes som kompleks, og at saksbehandlere i Arbeids- og velferdsetaten både må innhente informasjon fra fiskermanntallet og at de må kunne reglene for A-trygden som administreres av Garantikassen for fiskere.
Regelen er grei å forstå og håndheve. I tillegg bør man tiltro de ansatte i NAV at de klarer å innhente informasjon fra Garantikassen. Å fremstille dette å være til hinder for en enkel saksbehandling, er ingen relevant begrunnelse.
Oppsummert er Fiskarlagets standpunkt at det ikke er anført noen gode grunner for å oppheve dagens særordning. Tvert i mot er behovet for de få som faller inn under ordningen, fortsatt til stede. Norges Fiskarlag går således imot at dagens særordning oppheves.