«Tvangsbegrensningsloven»: Juridisk styring av personale og brukere i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemning.
Tilbudet til mennesker med psykisk utviklingshemning har lenge vært i stadig endring, en milepel var HVPU- reformen i 1991. Det har vært lagt stor vekt på «normalisering» av disse menneskenes liv, og ivaretaking av deres rettssikkerhet.
I kjølvannet av slike saker har ivaretaking av rettssikkerhet og vern mot overgrep blitt veldig sentralt, og dette har banet vei for et stadig mer detaljert og kontrollerende regelverk, med lover og forskrifter som i detalj angir hva som er lov å gjøre, og hva som må anses som ulovlig «maktbruk» og «tvang» i forhold til mennesker med psykisk utviklingshemning.
NOU 2019:14, med høringsfrist 16.12.19, har arbeidstittel «Tvangsbegrensningsloven». Denne favner virkeområdet for fire eksisterende lover; psykisk helsevern, rus, demens og psykisk utviklingshemning. Loven tar for seg alle mulige aspekter av tvangsbegrepet, både historisk og i dagens situasjon i en rekke land. NOUen er på ove r 800 sider, og det er nok ingen bortsett fra forfatterne selv som har lest hele dokumentet.
Det primære premisset er at tvang definert som «overvinning av motstand» er et onde som i utgangspunktet må være siste utvei, og begrenses i den grad det er mulig. Dette ser i NOUen ut til å gjelde en hver form for tvang, fra beltelegging og isolasjon i tungpsykiatri til små grep for å løse adferdsmessige problemer eller praktiske utfordringer innen omsorg for psykisk utviklingshemning. NOUen presiserer også at «overvinning av motstand» skal forbys i opplæringssituasjoner. Mitt innlegg dreier seg primært om mennesker med psykisk utviklingshemning.
Paragraf 6.6 i lovforslaget forbyr bruk av tvang i opplærings- eller treningstiltak. En avveining som i liten grad kommer fram i denne utredningen er hva som er riktig å overtale eller presse, altså «tvinge», en psykisk utviklingshemmet beboer til fordi det vil gagne ham eller henne på lengre sikt. Her har utrederne lagt opp til et intensivt og detaljert kontrollregime, som har som premiss at vernepleiere og annet personale i boliger må ses på med mistillit, og at ethvert tiltak i bolig som på noen måte påvirker beboerens handlingsrom eller medfører at han/hun må gjøre ting vedkommende ikke ønsker, skal vurderes med skepsis og generelt godkjennes av jurister og andre fagfolk hos en nemnd eller av fylkesmannen. Tilliten til at ansatte har kompetanse, etisk innsikt og sunn fornuft er liten.
Løsninger som mange ville anse som åpenbart fornuftige og kloke, kan i denne settingen bli gjenstand for lange og kompliserte juridiske utredninger hos en instans som ikke en gang har sett mennesket saken handler om. Frykten for å forårsake et avvik i forhold til lover og forskrifter kan medføre at personalet som jobber med mennesker med psykisk utviklingshemning velger passivitet som det sikreste alternativ; da kan man i alle fall ikke bli tatt for å ha gjort noe. Det finnes eksempler på at mennesker med psykisk utviklingshemning har gått til grunne fordi de ikke skulle «tvinges» til noe; en mulig skjebne er et liv i passivitet med cola, røyk, alkohol, potetgull og en tidlig død. Å bruke argumentet om at «tvang» er utillatelig kan også bli en sovepute for initiativløse ansatte i boliger og institusjoner.
Eksempler på bagatellmessig tvang som avstedkommer stort byråkratisk og juridisk engasjement, med mange sider dokumentasjon som skal distribueres til kommunale beslutningstakere og saksbehandlere hos Fylkesmannen:
- bruk av barnesikring i bil under kjøring
- «overvinning av motstand» for å lære ferdigheter, som dagligdagse aktiviteter (ADL), bading, idrettsaktiviteter, sykling osv.
- begrensning av tilgang på mat ved overspisning.
Generelt finnes det mange utviklingshemmede som mangler egenmotivasjon til å tilegne seg ferdigheter, ferdigheter som er livsviktige når de skal prøve å fungere i et samfunn der kravet til «normalitet» er sterkt. De trenger som mange andre oppdragelse, og oppdragelse innebærer uvegerlig elementer av overvinning av motstand; altså tvang og belønning/ forsterkning.
Denne utredningen er sikkert godt juridisk fundert. Men man kan ikke se bort fra en del menneskelige aspekter. Den komplekse NOUen med påfølgende lovforslag legger opp til et kontrollregime som kan passivisere omsorgen for psykisk utviklingshemmede, og frarøve disse menneskene muligheter for utvikling og erverving av ferdigheter fordi de som har ansvaret for dem frykter at ideer og initiativ til gunst for brukeren vil kunne være i strid med et komplisert lovverk .
Loven må forenkles, og gjøres mer forståelig for de som skal forholde seg til den i praksis.
Hensynet til at mennesker med begrenset evne til å forstå, planlegge for og trene for å nå mål på litt lengre sikt er avhengige av at noen overvinner deres motstand mot endring. Dette gjelder mennesker i alle de fire områdene loven skal omhandle, men ikke minst mennesker med alvorlig utviklingshemning.
Definisjonen av «tvang» bør endres fra «overvinning av motstand» til noe mer presist, med en høyere terskel for å anvende en «tvangsbegrensningslov» som innebærer at jurister skal måtte vurdere vanlige tiltak i hverdagen.
Forbudet mot tvang (overvinning av mostand) i opplæringssammenheng må ikke innføres, da det vil gjøre det meget vanskelig for pedagoger og andre ressurspersoner å bidra til at mennesker med alvorlig utviklingshemning lærer seg essensielle ferdigheter for å få et brukbart og menneskeverdig liv.
Tilbudet til mennesker med psykisk utviklingshemning har lenge vært i stadig endring, en milepel var HVPU- reformen i 1991. Det har vært lagt stor vekt på «normalisering» av disse menneskenes liv, og ivaretaking av deres rettssikkerhet.
I kjølvannet av slike saker har ivaretaking av rettssikkerhet og vern mot overgrep blitt veldig sentralt, og dette har banet vei for et stadig mer detaljert og kontrollerende regelverk, med lover og forskrifter som i detalj angir hva som er lov å gjøre, og hva som må anses som ulovlig «maktbruk» og «tvang» i forhold til mennesker med psykisk utviklingshemning.
NOU 2019:14, med høringsfrist 16.12.19, har arbeidstittel «Tvangsbegrensningsloven». Denne favner virkeområdet for fire eksisterende lover; psykisk helsevern, rus, demens og psykisk utviklingshemning. Loven tar for seg alle mulige aspekter av tvangsbegrepet, både historisk og i dagens situasjon i en rekke land. NOUen er på ove r 800 sider, og det er nok ingen bortsett fra forfatterne selv som har lest hele dokumentet.
Det primære premisset er at tvang definert som «overvinning av motstand» er et onde som i utgangspunktet må være siste utvei, og begrenses i den grad det er mulig. Dette ser i NOUen ut til å gjelde en hver form for tvang, fra beltelegging og isolasjon i tungpsykiatri til små grep for å løse adferdsmessige problemer eller praktiske utfordringer innen omsorg for psykisk utviklingshemning. NOUen presiserer også at «overvinning av motstand» skal forbys i opplæringssituasjoner. Mitt innlegg dreier seg primært om mennesker med psykisk utviklingshemning.
Paragraf 6.6 i lovforslaget forbyr bruk av tvang i opplærings- eller treningstiltak. En avveining som i liten grad kommer fram i denne utredningen er hva som er riktig å overtale eller presse, altså «tvinge», en psykisk utviklingshemmet beboer til fordi det vil gagne ham eller henne på lengre sikt. Her har utrederne lagt opp til et intensivt og detaljert kontrollregime, som har som premiss at vernepleiere og annet personale i boliger må ses på med mistillit, og at ethvert tiltak i bolig som på noen måte påvirker beboerens handlingsrom eller medfører at han/hun må gjøre ting vedkommende ikke ønsker, skal vurderes med skepsis og generelt godkjennes av jurister og andre fagfolk hos en nemnd eller av fylkesmannen. Tilliten til at ansatte har kompetanse, etisk innsikt og sunn fornuft er liten.
Løsninger som mange ville anse som åpenbart fornuftige og kloke, kan i denne settingen bli gjenstand for lange og kompliserte juridiske utredninger hos en instans som ikke en gang har sett mennesket saken handler om. Frykten for å forårsake et avvik i forhold til lover og forskrifter kan medføre at personalet som jobber med mennesker med psykisk utviklingshemning velger passivitet som det sikreste alternativ; da kan man i alle fall ikke bli tatt for å ha gjort noe. Det finnes eksempler på at mennesker med psykisk utviklingshemning har gått til grunne fordi de ikke skulle «tvinges» til noe; en mulig skjebne er et liv i passivitet med cola, røyk, alkohol, potetgull og en tidlig død. Å bruke argumentet om at «tvang» er utillatelig kan også bli en sovepute for initiativløse ansatte i boliger og institusjoner.
Eksempler på bagatellmessig tvang som avstedkommer stort byråkratisk og juridisk engasjement, med mange sider dokumentasjon som skal distribueres til kommunale beslutningstakere og saksbehandlere hos Fylkesmannen:
- bruk av barnesikring i bil under kjøring
- «overvinning av motstand» for å lære ferdigheter, som dagligdagse aktiviteter (ADL), bading, idrettsaktiviteter, sykling osv.
- begrensning av tilgang på mat ved overspisning.
Generelt finnes det mange utviklingshemmede som mangler egenmotivasjon til å tilegne seg ferdigheter, ferdigheter som er livsviktige når de skal prøve å fungere i et samfunn der kravet til «normalitet» er sterkt. De trenger som mange andre oppdragelse, og oppdragelse innebærer uvegerlig elementer av overvinning av motstand; altså tvang og belønning/ forsterkning.
Denne utredningen er sikkert godt juridisk fundert. Men man kan ikke se bort fra en del menneskelige aspekter. Den komplekse NOUen med påfølgende lovforslag legger opp til et kontrollregime som kan passivisere omsorgen for psykisk utviklingshemmede, og frarøve disse menneskene muligheter for utvikling og erverving av ferdigheter fordi de som har ansvaret for dem frykter at ideer og initiativ til gunst for brukeren vil kunne være i strid med et komplisert lovverk .
Loven må forenkles, og gjøres mer forståelig for de som skal forholde seg til den i praksis.
Hensynet til at mennesker med begrenset evne til å forstå, planlegge for og trene for å nå mål på litt lengre sikt er avhengige av at noen overvinner deres motstand mot endring. Dette gjelder mennesker i alle de fire områdene loven skal omhandle, men ikke minst mennesker med alvorlig utviklingshemning.
Definisjonen av «tvang» bør endres fra «overvinning av motstand» til noe mer presist, med en høyere terskel for å anvende en «tvangsbegrensningslov» som innebærer at jurister skal måtte vurdere vanlige tiltak i hverdagen.
Forbudet mot tvang (overvinning av mostand) i opplæringssammenheng må ikke innføres, da det vil gjøre det meget vanskelig for pedagoger og andre ressurspersoner å bidra til at mennesker med alvorlig utviklingshemning lærer seg essensielle ferdigheter for å få et brukbart og menneskeverdig liv.