Bærum kommune er positive til intensjonen om å samle tvangslovgivningen, etablering av en likeverdig saksbehandling og at det blir en større klarhet for brukere, pårørende og ansatte hvilket lovverk som er aktuelt.
Bærum kommune opplever at lovforslaget fokuserer mest på noen store overordnede mål, og på tross av intensjonen mister helsepersonellet i kommunen en myndighet til å utøve et tvangstiltak som vern for enkelte av kommunens innbyggere som midlertidig har mistet sin autonomi pga. omfattende og alvorlig rusbruk og eller psykiske symptomer, som strider mot eller undergraver den enkeltes vilje.
Bærum kommune mener at forslaget i verste fall kan føre til at det ikke ytes forsvarlige tjenester, eller at det utøves ikke legitimert tvang på grunn av saksbehandlingstiden og begrensningene som er foreslått.
Bærum kommune frykter også at lovendingen vil medføre både større belastninger og flere konfliktsituasjoner for helsepersonell som har en plikt til å utøve faglig og etisk forsvarlighet knyttet til helsehjelp etter Helsepersonelloven.
Det framlagte forslaget vil medføre store utfordringer når det gjelder forslagene til tvangsregulering for pasientene innen tjenestene for psykisk helse og rus. Det er pasienter som kan være beslutningskompetente men ha en uttalt ambivalens når de for eksempel opplever å være påvirket av stemmer eller er i aktiv rus. Det blir svært utfordrende for helsepersonell å hjelpe disse pasientene når de motsetter seg helsehjelp, selv om de tidligere har uttrykt at de vil ha denne hjelpen. « Det kan være umulig å fastslå hva en pasient mener når ambivalensen er uttalt » står det på s. 438 i NOU’en. I lovforslaget mister helsepersonell dagens mulighet til å gripe inn, dersom personen er beslutningskompetent. Dette vil særlig kunne ramme pasienter med spisevegring, de som er suicidale og pasienter med demenssykdom i tidlig eller middels sykdomsutvikling.
En konsekvens av samhandlingsreformen, er at flere pasienter skal overføres raskere fra spesialisthelsetjenesten til kommunene og dermed til et lavere omsorgsnivå. Dersom tvang defineres så vidt som i NOU 2019 – 14, vil det medføre en større bruk av tvang, eller en mindre verdig omsorg.
Bærum kommune mener at hvis det skal være en felles tvangsbegrensningslov for helse- og omsorgstjenesten må flere av begrepene i lovforslaget defineres tydeligere og sees i forhold til hverandre. Dette gjelder særlig det nye begrepet «beslutningskompetanse», opp mot «samtykkekompetanse» og «samtykke til».
Når det gjelder innleggelse og tilbakehold hvor personen motsetter seg, er et av vilkårene at vedkommende skal ha et «sterkt behov» for helsehjelp. Vurderingen av når det foreligger et «sterkt behov» skal være individuell og ta utgangspunktet i hva som er alminnelig akseptert i klinisk praksis.
Bærum kommune mener at det blir for utydelig når det ikke er definert hvem som skal definere «sterkt behov», og det ikke er planlagt noen beskrivelse av hvor grensene går for å fatte inngripende tiltak.
Bærum kommune opplever at lovforslaget fokuserer mest på noen store overordnede mål, og på tross av intensjonen mister helsepersonellet i kommunen en myndighet til å utøve et tvangstiltak som vern for enkelte av kommunens innbyggere som midlertidig har mistet sin autonomi pga. omfattende og alvorlig rusbruk og eller psykiske symptomer, som strider mot eller undergraver den enkeltes vilje.
Bærum kommune mener at forslaget i verste fall kan føre til at det ikke ytes forsvarlige tjenester, eller at det utøves ikke legitimert tvang på grunn av saksbehandlingstiden og begrensningene som er foreslått.
Bærum kommune frykter også at lovendingen vil medføre både større belastninger og flere konfliktsituasjoner for helsepersonell som har en plikt til å utøve faglig og etisk forsvarlighet knyttet til helsehjelp etter Helsepersonelloven.
Det framlagte forslaget vil medføre store utfordringer når det gjelder forslagene til tvangsregulering for pasientene innen tjenestene for psykisk helse og rus. Det er pasienter som kan være beslutningskompetente men ha en uttalt ambivalens når de for eksempel opplever å være påvirket av stemmer eller er i aktiv rus. Det blir svært utfordrende for helsepersonell å hjelpe disse pasientene når de motsetter seg helsehjelp, selv om de tidligere har uttrykt at de vil ha denne hjelpen. « Det kan være umulig å fastslå hva en pasient mener når ambivalensen er uttalt » står det på s. 438 i NOU’en. I lovforslaget mister helsepersonell dagens mulighet til å gripe inn, dersom personen er beslutningskompetent. Dette vil særlig kunne ramme pasienter med spisevegring, de som er suicidale og pasienter med demenssykdom i tidlig eller middels sykdomsutvikling.
En konsekvens av samhandlingsreformen, er at flere pasienter skal overføres raskere fra spesialisthelsetjenesten til kommunene og dermed til et lavere omsorgsnivå. Dersom tvang defineres så vidt som i NOU 2019 – 14, vil det medføre en større bruk av tvang, eller en mindre verdig omsorg.
Bærum kommune mener at hvis det skal være en felles tvangsbegrensningslov for helse- og omsorgstjenesten må flere av begrepene i lovforslaget defineres tydeligere og sees i forhold til hverandre. Dette gjelder særlig det nye begrepet «beslutningskompetanse», opp mot «samtykkekompetanse» og «samtykke til».
Når det gjelder innleggelse og tilbakehold hvor personen motsetter seg, er et av vilkårene at vedkommende skal ha et «sterkt behov» for helsehjelp. Vurderingen av når det foreligger et «sterkt behov» skal være individuell og ta utgangspunktet i hva som er alminnelig akseptert i klinisk praksis.
Bærum kommune mener at det blir for utydelig når det ikke er definert hvem som skal definere «sterkt behov», og det ikke er planlagt noen beskrivelse av hvor grensene går for å fatte inngripende tiltak.