NOU 2019:14 har vært sendt ut til alle Yrkesseksjon helse og sosial i regionene, samt faggruppene for sykepleiere, helsefagarbeidere, helsesekretærer og faggruppa for psykisk helse og avhengighet. Det kom inn ca 20 sider med innspill. Dette høringssvaret er en sammenstilling av yrkesseksjonens og faggruppenes innspill, innspill fra andre organisasjoner og høringsinstanser og basert på Fagforbundets prinsipp- og handlingsprogram, hovedlinjer for Yrkesseksjon helse og sosial og gjeldende etiske retningslinjer. Høringssvaret er i sin helhet å finne i saksframlegget.
Vurdering og analyse
Det viktigste som kan gjøres for å forebygge og begrense bruk av tvang er å sørge for at en
har nok, kompentent personell, som har rom og tid til etisk refleksjon, faglig påfyll, etterog
viderutdanning og et arbeidsmiljø som gjør dem trygge på seg selv og hverandre. Slik
sett er Arbeidsmiljøloven og styrking av kommunøkonomien like viktig redskap for
tvangsbegrensining som endringer i lovverket.
Fagforbundet organiserer veldig mange av de som daglig står oppe i situasjoner der bruk
av tvang synes aktuelt eller nødvendig. Vi organiserer helsefagarbeidere og hjelpepleiere,
sykepleiere og vernepleiere i demensomsorgen, i tilrettelagte botilbud for mennesker med
psykiske utviklingshemminger og i psykiatrien. Det forekommer svært ofte at våre
medlemmer står oppe i de vanskelige situasjonene der sinte, redde og forvirrede
mennesker må tas hånd om på en slik måte at de ikke skader seg selv eller andre, uten at
deres rettigheter og verdighet krenkes. Å redusere eller helt eliminere disse situasjonene
vil gjøre arbeidshverdagen og arbeidsmiljøet for våre medlemmer i helse- og
sosialtjenesten bedre.
Fagforbundet støtter intensjonen bak arbeidet med loven og ser positivt på mange av de
foreslåtte endringene. Fagforbundet deler også i høyeste grad utvalgets ambisjon om at et
fremtidig regelverk må legge forholdene til rette for bedret samhandling mellom
tjenestene også på tvers av forvaltningsnivåer. Svikt i samhandling mellom særlig
primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er en av de største utfordringene helse og
omsorgstjenestene som helhet står overfor. Fagforbundet er åpne for at dette best kan
fremmes gjennom en felles lov, og er enig med utvalget om at det er en svakhet ved
dagens lovgivning at sektoriseringen gjør det vanskelig å tenke helhetlig rundt
Fagforbundet deler og støtter altså mange av ambisjonene bak den foreslåtte, nye
Tvangsbegrensningsloven, men er usikker på om den, slik den trer fram i NOU 2019:14 er
egnet til å oppfylle disse intensjonene.
Den første innvendingen dreier seg om lovens omfang og virkeområde. Flere av
Fagforbundets medlemmer som har jobbet med NOU 2019:14 uttrykker bekymring for at
lovteksten blir fragmentert og lite tilgjengelig, og at flere av de foreslåtte tiltakene og
virkemidlene vil øke ressursbehovet betydelig i tjenestene.
Den nye Tvangsbegrensningsloven vil omfatte reglene om bruk av tvang i fire regelsett:psykisk
helsevernlov, pasient og brukerrettighetsloven kap. 4A, (tvungen psykisk
helsehjelp til blant annet personer med demens), helse og omsorgstjenesteloven kap 9,
(tvangstiltak overfor personer med utviklingshemning) og kap. 10 (tilbakehold i tverrfaglig
spesialisert rusbehandling). Bruk av tvang er alt fra enkelt-tiltak som å sette sengehest på
en seng for at noen ikke skal falle ut, blande en knust livsviktig tablett i syltetøy for å “lure
det i” pasienten, til bruk av mekaniske tvangsmidler som beltelegging, tvangsmedisinering
og tilbakeholdelse i institusjon mot sin vilje.
Den nye loven skal gjelde for brukergrupper som er svært ulike i utgangspunktet. En
person med kognitiv svikt, en person som går inn og ut av psykose og en ungdom med
nedsatt funksjonsevne som trenger kroppslig skjerming for å redusere selvskading, trenger
vidt forskjellige tiltak, og hva som defineres som “overvinning av motstand” vil variere
sterkt. Den nye loven kan gjøre det vanskeligere å skille de ulike personene med deres
individuelle behov fra hverandre, og gjøre det vanskeligere å vurdere nødvendigheten for
å benytte seg av tvang i de ulike situasjonene.
En annen innvending er at det foreslås radikale tiltak, som skal gjennomføres fort, uten at
en nødvendigvis har vurdert konsekvensene godt nok. NOU 2019:14 legger opp til at alle
mekaniske tvangstiltak skal opphøre innen 3 år, at det innføres reservasjonsrett for
tvangsmedisinering, indikasjonen for tvungen antipsykotikabehandling begrenses
vesentlig og mulighetene for skjerming begrenses tilsvarende. NOU 2019:14
problematiserer i liten grad konsekvensene av disse tiltakene. Det er grunn til å spørre om
helsetjenesten, med de ressurser og den organisasjonsform den har pr. i dag, vil være i
stand til å håndtere disse endringene godt. Er for eksempel konsekvensene for de sykeste,
mest utagerende pasientene godt nok vurdert?
Fagforbundet mener at utredningen i størrre grad burde vurdert
arbeidsmiljøkonsekvensene for aktuelle arbeidstakere innen helse- og omsorgstjenesten,
betydningen av tilstrekkelige ressurser og et godt arbeidsmiljø og dermed omsorg av god
Fagforbundet fastholder at det viktigste tvangsbegrensende tiltaket er tjenester som er
godt bemannet, med personell som har riktig kompetanse. Fagforbundet vil understreke
viktigheten av §2-1 Plikt til forebygging av tvang. Målsettinga må være å sørge for
tilstrekkelig opplæring og kompetanse til alt personell, tilrettelegge institusjoner for å yte
tilfredsstillende omsorg og skape et arbeidsmiljø og en omsorgskultur som er rettet mot å
forebygge bruk av tvang. Underfinansierte tjenester, manglende strategisk
kompetanseledelse og svakt partssamarbeid øker faren for feil og overdreven bruk av
tvang, tvangstiltak og tvangsmidler.
Det er mange relativt enkle tiltak som, dersom rammevilkårene ellers er gode, kan bidra til
å redusere eller eliminere bruken av tvang. Sanserom, tilgjengelige hvilestoler, kuledyner
osv, er enkle midler som kan redusere “behovet” for tvang for enkelte pasienter. Godt
samarbeid med pårørende, større bruk av “ brukerstyrte senger (at pasienten tar selv
kontakt med avdelingen når han ønsker/trenger innleggelse) kan også bidra, men igjen;
uten tilstrekkelig bemanning med tilstrekkelig kompetanse, blir det vanskelig å få tid og
rom selv til slike grunnleggende tiltak for å forebygge bruk av tvang.
Fagforbundet mener det er nødvendig å uttrykke en viss bekymring for selve NOUens
omfang og struktur. Høringer er en viktig del av den demokratiske prosessen. Et solid
kunnskapsgrunnlag er selvfølgelig viktig, men i dette tilfellet burde det vært gjort mer for å
komprimere, sammenfatte og gjøre dette kunnskapsgrunnlaget lettere tilgjengelig for alle
som bør bli hørt. NOUen er, slik det uhøytidelig er blitt uttrykt, “solid og omfattende, men
rotete og uoversiktlig”. Det er krevende, også for organisasjoner med relativt store
ressurser å finne fram og skille viktig fra uviktig, når materialet blir så omfattende og lite
Fagforbundet vil også uttrykke bekymring rundt en bestemt formulering. “Private skal som
hovedregel ha avtale med en kommune eller et foretak for å kunne yte tjenester etter
tvangsbegrensningsloven.” (s.33, pkt 1.5) Vi anser som en selvfølge at om private, det
være seg ideelle eller kommersielle aktører, skal yte tjenester etter loven, så skal de ha
avtale med en kommune eller et foretak.
har nok, kompentent personell, som har rom og tid til etisk refleksjon, faglig påfyll, etterog
viderutdanning og et arbeidsmiljø som gjør dem trygge på seg selv og hverandre. Slik
sett er Arbeidsmiljøloven og styrking av kommunøkonomien like viktig redskap for
tvangsbegrensining som endringer i lovverket.
Fagforbundet organiserer veldig mange av de som daglig står oppe i situasjoner der bruk
av tvang synes aktuelt eller nødvendig. Vi organiserer helsefagarbeidere og hjelpepleiere,
sykepleiere og vernepleiere i demensomsorgen, i tilrettelagte botilbud for mennesker med
psykiske utviklingshemminger og i psykiatrien. Det forekommer svært ofte at våre
medlemmer står oppe i de vanskelige situasjonene der sinte, redde og forvirrede
mennesker må tas hånd om på en slik måte at de ikke skader seg selv eller andre, uten at
deres rettigheter og verdighet krenkes. Å redusere eller helt eliminere disse situasjonene
vil gjøre arbeidshverdagen og arbeidsmiljøet for våre medlemmer i helse- og
sosialtjenesten bedre.
Fagforbundet støtter intensjonen bak arbeidet med loven og ser positivt på mange av de
foreslåtte endringene. Fagforbundet deler også i høyeste grad utvalgets ambisjon om at et
fremtidig regelverk må legge forholdene til rette for bedret samhandling mellom
tjenestene også på tvers av forvaltningsnivåer. Svikt i samhandling mellom særlig
primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er en av de største utfordringene helse og
omsorgstjenestene som helhet står overfor. Fagforbundet er åpne for at dette best kan
fremmes gjennom en felles lov, og er enig med utvalget om at det er en svakhet ved
dagens lovgivning at sektoriseringen gjør det vanskelig å tenke helhetlig rundt
Fagforbundet deler og støtter altså mange av ambisjonene bak den foreslåtte, nye
Tvangsbegrensningsloven, men er usikker på om den, slik den trer fram i NOU 2019:14 er
egnet til å oppfylle disse intensjonene.
Den første innvendingen dreier seg om lovens omfang og virkeområde. Flere av
Fagforbundets medlemmer som har jobbet med NOU 2019:14 uttrykker bekymring for at
lovteksten blir fragmentert og lite tilgjengelig, og at flere av de foreslåtte tiltakene og
virkemidlene vil øke ressursbehovet betydelig i tjenestene.
Den nye Tvangsbegrensningsloven vil omfatte reglene om bruk av tvang i fire regelsett:psykisk
helsevernlov, pasient og brukerrettighetsloven kap. 4A, (tvungen psykisk
helsehjelp til blant annet personer med demens), helse og omsorgstjenesteloven kap 9,
(tvangstiltak overfor personer med utviklingshemning) og kap. 10 (tilbakehold i tverrfaglig
spesialisert rusbehandling). Bruk av tvang er alt fra enkelt-tiltak som å sette sengehest på
en seng for at noen ikke skal falle ut, blande en knust livsviktig tablett i syltetøy for å “lure
det i” pasienten, til bruk av mekaniske tvangsmidler som beltelegging, tvangsmedisinering
og tilbakeholdelse i institusjon mot sin vilje.
Den nye loven skal gjelde for brukergrupper som er svært ulike i utgangspunktet. En
person med kognitiv svikt, en person som går inn og ut av psykose og en ungdom med
nedsatt funksjonsevne som trenger kroppslig skjerming for å redusere selvskading, trenger
vidt forskjellige tiltak, og hva som defineres som “overvinning av motstand” vil variere
sterkt. Den nye loven kan gjøre det vanskeligere å skille de ulike personene med deres
individuelle behov fra hverandre, og gjøre det vanskeligere å vurdere nødvendigheten for
å benytte seg av tvang i de ulike situasjonene.
En annen innvending er at det foreslås radikale tiltak, som skal gjennomføres fort, uten at
en nødvendigvis har vurdert konsekvensene godt nok. NOU 2019:14 legger opp til at alle
mekaniske tvangstiltak skal opphøre innen 3 år, at det innføres reservasjonsrett for
tvangsmedisinering, indikasjonen for tvungen antipsykotikabehandling begrenses
vesentlig og mulighetene for skjerming begrenses tilsvarende. NOU 2019:14
problematiserer i liten grad konsekvensene av disse tiltakene. Det er grunn til å spørre om
helsetjenesten, med de ressurser og den organisasjonsform den har pr. i dag, vil være i
stand til å håndtere disse endringene godt. Er for eksempel konsekvensene for de sykeste,
mest utagerende pasientene godt nok vurdert?
Fagforbundet mener at utredningen i størrre grad burde vurdert
arbeidsmiljøkonsekvensene for aktuelle arbeidstakere innen helse- og omsorgstjenesten,
betydningen av tilstrekkelige ressurser og et godt arbeidsmiljø og dermed omsorg av god
Fagforbundet fastholder at det viktigste tvangsbegrensende tiltaket er tjenester som er
godt bemannet, med personell som har riktig kompetanse. Fagforbundet vil understreke
viktigheten av §2-1 Plikt til forebygging av tvang. Målsettinga må være å sørge for
tilstrekkelig opplæring og kompetanse til alt personell, tilrettelegge institusjoner for å yte
tilfredsstillende omsorg og skape et arbeidsmiljø og en omsorgskultur som er rettet mot å
forebygge bruk av tvang. Underfinansierte tjenester, manglende strategisk
kompetanseledelse og svakt partssamarbeid øker faren for feil og overdreven bruk av
tvang, tvangstiltak og tvangsmidler.
Det er mange relativt enkle tiltak som, dersom rammevilkårene ellers er gode, kan bidra til
å redusere eller eliminere bruken av tvang. Sanserom, tilgjengelige hvilestoler, kuledyner
osv, er enkle midler som kan redusere “behovet” for tvang for enkelte pasienter. Godt
samarbeid med pårørende, større bruk av “ brukerstyrte senger (at pasienten tar selv
kontakt med avdelingen når han ønsker/trenger innleggelse) kan også bidra, men igjen;
uten tilstrekkelig bemanning med tilstrekkelig kompetanse, blir det vanskelig å få tid og
rom selv til slike grunnleggende tiltak for å forebygge bruk av tvang.
Fagforbundet mener det er nødvendig å uttrykke en viss bekymring for selve NOUens
omfang og struktur. Høringer er en viktig del av den demokratiske prosessen. Et solid
kunnskapsgrunnlag er selvfølgelig viktig, men i dette tilfellet burde det vært gjort mer for å
komprimere, sammenfatte og gjøre dette kunnskapsgrunnlaget lettere tilgjengelig for alle
som bør bli hørt. NOUen er, slik det uhøytidelig er blitt uttrykt, “solid og omfattende, men
rotete og uoversiktlig”. Det er krevende, også for organisasjoner med relativt store
ressurser å finne fram og skille viktig fra uviktig, når materialet blir så omfattende og lite
Fagforbundet vil også uttrykke bekymring rundt en bestemt formulering. “Private skal som
hovedregel ha avtale med en kommune eller et foretak for å kunne yte tjenester etter
tvangsbegrensningsloven.” (s.33, pkt 1.5) Vi anser som en selvfølge at om private, det
være seg ideelle eller kommersielle aktører, skal yte tjenester etter loven, så skal de ha
avtale med en kommune eller et foretak.
Mekaniske tvangstiltak
Utvalget foreslår at det ikke lenger skal være mulig å benytte seg av mekaniske
innretninger for å hindre personers bevegelsesfrihet. Det skal fortsatt være mulig å hindre
personers bevegelsesfrihet, men da kun ved fysisk nedleggelse. Fagforbundet er på ingen
måte for overdreven bruk av midler som hindrer personers bevegelsesfrihet. Fagforbundet
mener imidlertid at i gitte situasjoner «ved akutt fare for personens eget liv, eller vesentlig
skade på egen helse eller egne eiendeler» kan det være eneste mulighet. Bruk av
mekaniske innretninger i noen tilfeller kan være mindre krenkende enn at personell fysisk
holder en person nede.
Utvalget støtter seg på VGs funn og sier «det er neppe tvil om at det i Norge i dag
forekommer mekaniske tvangsinngrep i et ikke ubetydelig omfang som er i strid med den
Europeiske menneskerettighets konvensjonens artikkel 3s forbud mot umenneskelig og
nedverdigende behandling».
Fagforbundet mener det er på sin plass å gjennomgå bruken av mekaniske tvangsmidler.
Fagforbundet vil derimot advare mot at feil bruk av slike midler fordi noen har manglende
kompetanse til å bruke lovverket fornuftig, skal være styrende for endring av lovverket.
Det bør heller motivere til å arbeide for mer kompetanse og større holdningsskapende
innsats i tjenestene.
innretninger for å hindre personers bevegelsesfrihet. Det skal fortsatt være mulig å hindre
personers bevegelsesfrihet, men da kun ved fysisk nedleggelse. Fagforbundet er på ingen
måte for overdreven bruk av midler som hindrer personers bevegelsesfrihet. Fagforbundet
mener imidlertid at i gitte situasjoner «ved akutt fare for personens eget liv, eller vesentlig
skade på egen helse eller egne eiendeler» kan det være eneste mulighet. Bruk av
mekaniske innretninger i noen tilfeller kan være mindre krenkende enn at personell fysisk
holder en person nede.
Utvalget støtter seg på VGs funn og sier «det er neppe tvil om at det i Norge i dag
forekommer mekaniske tvangsinngrep i et ikke ubetydelig omfang som er i strid med den
Europeiske menneskerettighets konvensjonens artikkel 3s forbud mot umenneskelig og
nedverdigende behandling».
Fagforbundet mener det er på sin plass å gjennomgå bruken av mekaniske tvangsmidler.
Fagforbundet vil derimot advare mot at feil bruk av slike midler fordi noen har manglende
kompetanse til å bruke lovverket fornuftig, skal være styrende for endring av lovverket.
Det bør heller motivere til å arbeide for mer kompetanse og større holdningsskapende
innsats i tjenestene.
Tvangsbegrensningsnemnder
NOU 2019:14 foreslår en ny felles ordning for saksbehandling, overprøving og kontroll
med fylkesmennene og nye tvangsbegrensningsnemnder som de sentrale aktørene. De
skal, iht utvalgets forslag, ledes av en jurist, ha ett medlem som er lege og ett lekmedlem.
Det skal i tillegg opprettes særlige utvalg av fageksperter, som kan supplere nemda ved
behandling av enkeltsaker.
Slik Fagforbundet ser det er dette en forenkling av dagens Kontrollkommisjon.
Fagforbundet mener at det er behov for en psykiater eller tilsvarende
spesialistkompetanse innenfor det aktuelle området i de nye tvangsbegrensingsnemdene,
samt et brukermedlem. Brukermedlemmer kan for eksempel være en representant fra
brukerorganisasjoner eller erfaringskonsulenter. Dette for å sikre kvalitet, spesialitet og
Ved beslutning om bruk av tvang kommer vil det alltid brukes skjønn. Det er derfor
avgjørende for å redusere tvangsbruken at man får tilstrekkelig kompetanse på et
overordnet og organisatorisk nivå. Det er lite trolig at en klarer å lage en lov som fanger
opp manglende profesjonalitet, kompetanse og dårlige holdninger hos den enkelte
yrkesutøver. Fagforbundet mener at selv om flertallet av yrkesutøvere bruker loven
profesjonelt, så må det være opp til kontrollkommisjonen (dagens ordning) og senere
Tvangsbegrensningsnemndene og sørge for å forhindre uprofesjonell bruk av tvang.
Tvangsbegrensningsnemdene må kunne sørge for at opplæring blir gitt i avdelinger,
enheter eller virksomheter der det viser seg at loven misbrukes/brukes på feil grunnlag
med fylkesmennene og nye tvangsbegrensningsnemnder som de sentrale aktørene. De
skal, iht utvalgets forslag, ledes av en jurist, ha ett medlem som er lege og ett lekmedlem.
Det skal i tillegg opprettes særlige utvalg av fageksperter, som kan supplere nemda ved
behandling av enkeltsaker.
Slik Fagforbundet ser det er dette en forenkling av dagens Kontrollkommisjon.
Fagforbundet mener at det er behov for en psykiater eller tilsvarende
spesialistkompetanse innenfor det aktuelle området i de nye tvangsbegrensingsnemdene,
samt et brukermedlem. Brukermedlemmer kan for eksempel være en representant fra
brukerorganisasjoner eller erfaringskonsulenter. Dette for å sikre kvalitet, spesialitet og
Ved beslutning om bruk av tvang kommer vil det alltid brukes skjønn. Det er derfor
avgjørende for å redusere tvangsbruken at man får tilstrekkelig kompetanse på et
overordnet og organisatorisk nivå. Det er lite trolig at en klarer å lage en lov som fanger
opp manglende profesjonalitet, kompetanse og dårlige holdninger hos den enkelte
yrkesutøver. Fagforbundet mener at selv om flertallet av yrkesutøvere bruker loven
profesjonelt, så må det være opp til kontrollkommisjonen (dagens ordning) og senere
Tvangsbegrensningsnemndene og sørge for å forhindre uprofesjonell bruk av tvang.
Tvangsbegrensningsnemdene må kunne sørge for at opplæring blir gitt i avdelinger,
enheter eller virksomheter der det viser seg at loven misbrukes/brukes på feil grunnlag
av motstand).
Utvalget foreslår fjerning av diagnosenære vilkår i tvangshjemlene, og erstatte dem med
krav om fravær av beslutningskompetanse og «sterkt behov» for aktuelt
tiltak. Fagforbundet er bekymret for at dette vil gjøre det lite håndgripelig for
helsepersonell, som har mye av sin fagkunnskap i diagnosesystemet. Begrepene det
erstattes med er ikke nødvendigvis hensiktsmessige alternativ. Fagforbundegt merker seg
at Den Norske Legeforening deler denne bekymringen for at blir vanskelig å lage konkrete
regler som kan sikre likhet og forutsigbarhet for pasientene dersom man i for stor grad
løsriver seg fra diagnosene.
Det foreslås at tvang skal forstås som overvinnelse av motstand med virkemidler som går
ut over det som er vanlig akseptert i samhandling mellom mennesker, og i tillegg omgåelse
av motstand ved at vesentlig informasjon bevisst holdes skjult. Tvangsbruk må som
hovedregel begrenses til situasjoner der en person mangler beslutningskompetanse og har
et sterkt behov for hjelpen tjenestene kan tilby. Det skal gjelde generelle vilkår som er
diagnosenøytrale, men spesielt for psykisk helsevern er det nødvendig med enkelte
spesifikke bestemmelser for å hindre utglidning i tvangsbruken. Fagforbundet er usikker
på om denne definisjonen er treffende. Det mangler, som sagt, alternativer i lovforslaget,
annet enn det som er beskrevet som overvinning av motstand.
krav om fravær av beslutningskompetanse og «sterkt behov» for aktuelt
tiltak. Fagforbundet er bekymret for at dette vil gjøre det lite håndgripelig for
helsepersonell, som har mye av sin fagkunnskap i diagnosesystemet. Begrepene det
erstattes med er ikke nødvendigvis hensiktsmessige alternativ. Fagforbundegt merker seg
at Den Norske Legeforening deler denne bekymringen for at blir vanskelig å lage konkrete
regler som kan sikre likhet og forutsigbarhet for pasientene dersom man i for stor grad
løsriver seg fra diagnosene.
Det foreslås at tvang skal forstås som overvinnelse av motstand med virkemidler som går
ut over det som er vanlig akseptert i samhandling mellom mennesker, og i tillegg omgåelse
av motstand ved at vesentlig informasjon bevisst holdes skjult. Tvangsbruk må som
hovedregel begrenses til situasjoner der en person mangler beslutningskompetanse og har
et sterkt behov for hjelpen tjenestene kan tilby. Det skal gjelde generelle vilkår som er
diagnosenøytrale, men spesielt for psykisk helsevern er det nødvendig med enkelte
spesifikke bestemmelser for å hindre utglidning i tvangsbruken. Fagforbundet er usikker
på om denne definisjonen er treffende. Det mangler, som sagt, alternativer i lovforslaget,
annet enn det som er beskrevet som overvinning av motstand.
Den generelle dissensen
Fagforbundet finner det bekymringsverdig at noen i et såpass viktig arbeid som en ny lov
om tvang ser behovet for å ta ut dissens. Særleg at representanten fra NFU finner det
nødvendig. Fagforbundet kan imidlertid ikke se at det medfører riktighet, slik det hevdes i
dissensen, at det nye lovforslaget ikke anerkjenner FN-konvensjonen om rettigheter til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRDP).
I CRDP pålegges det å «treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt
funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige
handleevne» Det å frata personer selvbestemmelse med bakgrunn i funksjonsnedsettelse
er i beste fall gammeldags. Enhver har rett til og krav på å bli behandlet som et individ.
Dette er viktige prinsipper for Fagforbundet også, men slik Fagforbundet ser det kommer
ikke lovforslaget i strid med CDPR, snarere oppfatter vi at selvbestemmelsen styrkes.
Fagforbundet reagerer også på den mistilliten mot de som arbeider i helse- og
omsorgstjenester som uttrykkes i dissensen. Fagforbundet kan ikke støtte dissensen, men
mener som sagt at det er bekymringsverdig og må tas på største alvor, når en slik
innvending kommer fra en aktør som NFU. Det gir i seg selv grunn til å vurdere på nytt og
grundig, om loven ivaretar og på riktig måte innordner seg intensjonene i CRPD.
om tvang ser behovet for å ta ut dissens. Særleg at representanten fra NFU finner det
nødvendig. Fagforbundet kan imidlertid ikke se at det medfører riktighet, slik det hevdes i
dissensen, at det nye lovforslaget ikke anerkjenner FN-konvensjonen om rettigheter til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRDP).
I CRDP pålegges det å «treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt
funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige
handleevne» Det å frata personer selvbestemmelse med bakgrunn i funksjonsnedsettelse
er i beste fall gammeldags. Enhver har rett til og krav på å bli behandlet som et individ.
Dette er viktige prinsipper for Fagforbundet også, men slik Fagforbundet ser det kommer
ikke lovforslaget i strid med CDPR, snarere oppfatter vi at selvbestemmelsen styrkes.
Fagforbundet reagerer også på den mistilliten mot de som arbeider i helse- og
omsorgstjenester som uttrykkes i dissensen. Fagforbundet kan ikke støtte dissensen, men
mener som sagt at det er bekymringsverdig og må tas på største alvor, når en slik
innvending kommer fra en aktør som NFU. Det gir i seg selv grunn til å vurdere på nytt og
grundig, om loven ivaretar og på riktig måte innordner seg intensjonene i CRPD.
Likestilling
Dette lovverket regulerer (eller tar sikte på å regulere) en sektor hvor det er svært mange
arbeidsplasser som er kvinnedominerte. Å få ned antallet situasjoner som kan trigge
episoder med vold, bruk av tvang med videre, kan være av stor betydning for arbeidsmiljø
og arbeidshelse i denne sektoren.
arbeidsplasser som er kvinnedominerte. Å få ned antallet situasjoner som kan trigge
episoder med vold, bruk av tvang med videre, kan være av stor betydning for arbeidsmiljø
og arbeidshelse i denne sektoren.
Konklusjon:
Lovforslaget vil etter tvangsbegrensningslovutvalgets vurdering bidra til en markant
reduksjon i den faktiske tvangsbruken. Innstramming av tvangsbegrepet og bedre
tilrettelegging for samhandling mellom tjenestene og helhetstenkning rundt individet vil
bidra til et økt fokus på alternativer til tvang er gjennomgående i utredningen og skal bidra
til positive holdningsendringer i tjenestene, i følge utvalget. Utvalget forutsetter videre at
de i årene fremover tas kraftfulle nasjonale faglige initiativer for å redusere tvangsbruken.
Det er det siste som mer enn noe annet bekymrer Fagforbundet. Slik utviklinga i blant
annet kommunesektoren har vært de siste åra, med stadige omorganiseringer, press på
finansiering av tjenestene og utstrakt bruk private aktører, er Fagforbundet på ingen måte
trygge på at vi vil få se slike kraftfulle, faglige initiativer. Utvalget har dessuten selv pekt på
behovet for bedre koordinering mellom tjenestegrener og nivåer.
Slik Fagforbundet ser det er det en betydelig risiko for at intensjonene bak lovforslaget,
slik det foreligger, ikke vil kunne oppfylles uten at det først kommer større satsinger på
bemanning, kompetanse og samhandling i tjenestene. Dette er ikke så enkelt som om et
spørsmål om hva som kom først av høna og egget. Det følger ikke bevilgninger til
kompetanse og bemanning med et lovforslag, men derimot, særlig hva NOU 2019:14
gjelder, store og nye forpliktelser.
reduksjon i den faktiske tvangsbruken. Innstramming av tvangsbegrepet og bedre
tilrettelegging for samhandling mellom tjenestene og helhetstenkning rundt individet vil
bidra til et økt fokus på alternativer til tvang er gjennomgående i utredningen og skal bidra
til positive holdningsendringer i tjenestene, i følge utvalget. Utvalget forutsetter videre at
de i årene fremover tas kraftfulle nasjonale faglige initiativer for å redusere tvangsbruken.
Det er det siste som mer enn noe annet bekymrer Fagforbundet. Slik utviklinga i blant
annet kommunesektoren har vært de siste åra, med stadige omorganiseringer, press på
finansiering av tjenestene og utstrakt bruk private aktører, er Fagforbundet på ingen måte
trygge på at vi vil få se slike kraftfulle, faglige initiativer. Utvalget har dessuten selv pekt på
behovet for bedre koordinering mellom tjenestegrener og nivåer.
Slik Fagforbundet ser det er det en betydelig risiko for at intensjonene bak lovforslaget,
slik det foreligger, ikke vil kunne oppfylles uten at det først kommer større satsinger på
bemanning, kompetanse og samhandling i tjenestene. Dette er ikke så enkelt som om et
spørsmål om hva som kom først av høna og egget. Det følger ikke bevilgninger til
kompetanse og bemanning med et lovforslag, men derimot, særlig hva NOU 2019:14
gjelder, store og nye forpliktelser.