HØRINGSUTTALELSE VED NOU2019:14 TVANGSLOVUTVALGET
fra Institutt for psykisk helse (IPH), Fakultet fra medisin og helsevitenskap, NTNU
Det er positivt at man kritisk reviderer lovverket og arbeider med én felles lov for regulering av tvangsbruk overfor mennesker uavhengig av hva årsaken er (som demens, psykisk utviklingshemming, hjerneskade, vedvarende eller forbigående alvorlig psykiatrisk problematikk som psykoser og mani mm). Vi vil likevel komme med noen kritiske innspill:
NOU’en er svært omfattende samtidig som innhold i enkelte bakgrunnskapitler er faglig og vitenskapelig ufullstendig og evt til og med feil (f eks kap 10 i NOU’en om medikamenter samt gjentatte udokumenterte påstander om at foreslåtte tiltak vil medføre redusert bruk av tvang).
Vi oppfatter det foreliggende lovforslaget som så komplisert at det er fare for at former for makt og tvang kan komme til å bli overført fra et tjenesteområde til et annet fordi bestemmelsene ikke knyttes til særlovgivningen der den eventuelle makt og tvangsbruken i utgangspunktet kan forekomme. Vi anbefaler at man, som i dag, knytter de særskilte reglene til særlovene og at en eventuell felles lov er av overordnet og mer prinsipiell karakter hvor det særlig vektlegges de etiske og normative oppfatningene om bruk av makt og tvang. Slik vil man sikre en praksis som er i samsvar med internasjonale krav og retningslinjer slik som menneskerettighetsloven.
Vi vil understrek betydningen av at individuelt utformede tiltak i helse- og omsorgstjenestene, som nedfelt i formålet for selve loven, er av en så høy kvalitet at i stor grad forebygger den tvangen som i dag benyttes. Det gjelder i særlig grad tiltak som skal ivareta grunnleggende behov.
Det må sikres bruk av helsepersonell som er utdannet på minimum bachelornivå og som innehar kunnskap om kognitive vansker. Den eneste utdanningsgruppen som per i dag har tilstrekkelig kunnskap i eksisterende grunnutdanning er vernepleiere.
Generelt synes man å ta sikte på å redusere stigmatisering og diskriminering. Samtidig synes man å ha et manglende helhetssyn på mennesket og lovforslaget foretar en diskriminering i selve utgangspunktet idet man velger å begrense bruk av tvang for mange samtidig som man for enkelte grupper mennesker (mennesker med spiseforstyrrelser, mennesker der genetisk avvik er vist molekylærbiologisk som årsak til utfordring med atferd, de som til enhver tid vurderes som farlig og / eller befinner seg på sikkerhetsavdelinger (kap 15 i loven), de som er dømt til tvunget vern (kap 16 i loven)). Tilsvarende er den omfattende bruken av tvang i sykehjem og somatisk medisin ikke tilfredsstillende adressert. Noen skal utsettes for mindre tvang, andre kanskje for mere.
Barn som pårørende er delvis tilgodesett med at det skal tas hensyn ved tvangsbruk mot foreldre. Barn som objekt for tvang pga egen funksjon så vel som barn/foster som utsettes for uheldig helseatferd hos foreldre (psykotisk eller rusbrukende gravid mor, syke/rusede foreldre og søsken) er imidlertid ikke tilfredsstillende dekket. Det burde vært tatt bedre med i en revisjon av lovverket nå.
Lovforslaget vil ha store samfunnsmessige konsekvenser, noe som gjør at det må sikres bred høring.
- Økonomisk for å implementere lovendring og for å ivareta mennesker over lengre tid på strengt lukkede døgnavdelinger i stedet for rasker å få dem friske med medisin og ut i samfunnet
- Flere syke mennesker vil gå ubehandlet med mulig mer uro og kriminalitet og vold i samfunnet (dette er det vitenskapelig belegg for), større belastning på familie / pårørende, mere fravær fra jobb / skole.
Begreper som innføres er nye konstruksjoner uten vitenskapelig eller faglig definert innhold. Det vil være et stort arbeid å operasjonalisere disse og sikre (om mulig) ensartet forståelse av begrepene. Begreper dette gjelder er sterkt behov, motstand beslutningskompetanse, antatt samtykke, store formidlingsvansker mm
IPH viser til øvrige høringsinnspill fra ulike organisasjoner som er kommet inn som understøtter og utdyper våre synpunkter og som samlet indikerer at lovforslaget ennå ikke er ferdig men må arbeides videre med. Det er viktig at gruppen som skal arbeide videre med lovforslaget har kompetanse på alvorlig psykisk lidelse, sikkerhetspsykiatri, samt utviklingshemming. I tillegg må man sørge for at utvalget inneholder både vitenskapelig kompetente personer på fagområdene loven skal regulere så vel som kliniker, brukere og jurister.
Nanna Sønnichsen Kayed
Institutt for psykisk helse,
Fakultet for medisin og helsevitenskap,
fra Institutt for psykisk helse (IPH), Fakultet fra medisin og helsevitenskap, NTNU
Det er positivt at man kritisk reviderer lovverket og arbeider med én felles lov for regulering av tvangsbruk overfor mennesker uavhengig av hva årsaken er (som demens, psykisk utviklingshemming, hjerneskade, vedvarende eller forbigående alvorlig psykiatrisk problematikk som psykoser og mani mm). Vi vil likevel komme med noen kritiske innspill:
NOU’en er svært omfattende samtidig som innhold i enkelte bakgrunnskapitler er faglig og vitenskapelig ufullstendig og evt til og med feil (f eks kap 10 i NOU’en om medikamenter samt gjentatte udokumenterte påstander om at foreslåtte tiltak vil medføre redusert bruk av tvang).
Vi oppfatter det foreliggende lovforslaget som så komplisert at det er fare for at former for makt og tvang kan komme til å bli overført fra et tjenesteområde til et annet fordi bestemmelsene ikke knyttes til særlovgivningen der den eventuelle makt og tvangsbruken i utgangspunktet kan forekomme. Vi anbefaler at man, som i dag, knytter de særskilte reglene til særlovene og at en eventuell felles lov er av overordnet og mer prinsipiell karakter hvor det særlig vektlegges de etiske og normative oppfatningene om bruk av makt og tvang. Slik vil man sikre en praksis som er i samsvar med internasjonale krav og retningslinjer slik som menneskerettighetsloven.
Vi vil understrek betydningen av at individuelt utformede tiltak i helse- og omsorgstjenestene, som nedfelt i formålet for selve loven, er av en så høy kvalitet at i stor grad forebygger den tvangen som i dag benyttes. Det gjelder i særlig grad tiltak som skal ivareta grunnleggende behov.
Det må sikres bruk av helsepersonell som er utdannet på minimum bachelornivå og som innehar kunnskap om kognitive vansker. Den eneste utdanningsgruppen som per i dag har tilstrekkelig kunnskap i eksisterende grunnutdanning er vernepleiere.
Generelt synes man å ta sikte på å redusere stigmatisering og diskriminering. Samtidig synes man å ha et manglende helhetssyn på mennesket og lovforslaget foretar en diskriminering i selve utgangspunktet idet man velger å begrense bruk av tvang for mange samtidig som man for enkelte grupper mennesker (mennesker med spiseforstyrrelser, mennesker der genetisk avvik er vist molekylærbiologisk som årsak til utfordring med atferd, de som til enhver tid vurderes som farlig og / eller befinner seg på sikkerhetsavdelinger (kap 15 i loven), de som er dømt til tvunget vern (kap 16 i loven)). Tilsvarende er den omfattende bruken av tvang i sykehjem og somatisk medisin ikke tilfredsstillende adressert. Noen skal utsettes for mindre tvang, andre kanskje for mere.
Barn som pårørende er delvis tilgodesett med at det skal tas hensyn ved tvangsbruk mot foreldre. Barn som objekt for tvang pga egen funksjon så vel som barn/foster som utsettes for uheldig helseatferd hos foreldre (psykotisk eller rusbrukende gravid mor, syke/rusede foreldre og søsken) er imidlertid ikke tilfredsstillende dekket. Det burde vært tatt bedre med i en revisjon av lovverket nå.
Lovforslaget vil ha store samfunnsmessige konsekvenser, noe som gjør at det må sikres bred høring.
- Økonomisk for å implementere lovendring og for å ivareta mennesker over lengre tid på strengt lukkede døgnavdelinger i stedet for rasker å få dem friske med medisin og ut i samfunnet
- Flere syke mennesker vil gå ubehandlet med mulig mer uro og kriminalitet og vold i samfunnet (dette er det vitenskapelig belegg for), større belastning på familie / pårørende, mere fravær fra jobb / skole.
Begreper som innføres er nye konstruksjoner uten vitenskapelig eller faglig definert innhold. Det vil være et stort arbeid å operasjonalisere disse og sikre (om mulig) ensartet forståelse av begrepene. Begreper dette gjelder er sterkt behov, motstand beslutningskompetanse, antatt samtykke, store formidlingsvansker mm
IPH viser til øvrige høringsinnspill fra ulike organisasjoner som er kommet inn som understøtter og utdyper våre synpunkter og som samlet indikerer at lovforslaget ennå ikke er ferdig men må arbeides videre med. Det er viktig at gruppen som skal arbeide videre med lovforslaget har kompetanse på alvorlig psykisk lidelse, sikkerhetspsykiatri, samt utviklingshemming. I tillegg må man sørge for at utvalget inneholder både vitenskapelig kompetente personer på fagområdene loven skal regulere så vel som kliniker, brukere og jurister.
Nanna Sønnichsen Kayed
Institutt for psykisk helse,
Fakultet for medisin og helsevitenskap,