ragnar.wiik@forbrukereuropa.no
Det vises til Nærings- og fiskeridepartementets høringsbrev om gjennomføringen av Europaparlamentets og rådets forordning (EU) 2018/32 av 28. februar 2018 om imøtegåelse av uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på grunnlag av kundenes nasjonalitet, bopel eller hjemsted i det indre marked og om endring av forordning (EF) 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og av direktiv 2009/22/EF. Forordningen anvendes i EU fra 3. desember 2018.
Det foreslås å implementere forordningen i norsk rett gjennom å etablere hjemmel i tjenesteloven til å fastsette forskrift hvor forordningen gjøres til norsk rett. Videre fastsettes i forskriften håndhevingsorgan og organ som skal bistå forbrukere med praktisk assistanse innenfor forordningens virkeområde.
Forbruker Europa ( FE) har i en årrekke hatt rollen som informasjonspunkt til tjenestemottakere etter tjenestedirektivets artikkel 21. FE har årlig mottatt et relativt lavt antall henvendelser fra om diskriminering fra tjenesteytere i EØS-området overfor norske forbrukere. Ettersom norske forbrukere stadig øker sin reiseaktivitet innen EØS er potensialet for en økt saksmengde tilstede gjennom avtaler som inngås via nettet med ulike tjenestetilbydere. Vi har merket en viss økning i saker hvor bestilling av både varer og tjenester enten ikke kan skje fra Norge eller at kostnadene ved forsendelsen er høye eller vanskelig å beregne. Privatrettslige regler om dette finnes i Angrerettloven basert på EU direktiv 2011/83/EU.
Tjenestelovens § 19 bestemmer at:
« D et kan ikke gjøres gjeldende krav overfor en tjenestemottaker som begrenser retten til å motta tjenester fra en tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat.
Det kan ikke gjøres gjeldende krav overfor en tjenestemottaker fra en annen EØS-stat som forskjellsbehandler på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringsstat. Tilsvarende forskjellsbehandling må heller ikke forekomme i en tjenesteyters alminnelige avtalevilkår. Første og annet punktum er likevel ikke til hinder for at det settes særskilte vilkår for å motta tjenesten når dette er begrunnet i objektive forhold «
Erfaringsmessig viser det seg at det er vanskelig å vurdere hva som kan anses å være « objektive forhold », typisk i saker hvor avtaler inngås på nettet. Dette kan være begrunnet i tekniske forhold som ip-adresser og regionsperrer eller ulike moms og tollregler for statene innen EØS, og hvor Norge ikke er en del av EU`s mva. regime (merverdiavgiftsdirektivet).
Forbruker Europa imøteser derfor en styrking av forbrukernes stilling i grensekryssende avtaler i det indre markedet. Likeledes at reglene vil gjelde for næringsdrivende etablert i et tredjeland når de opererer innenfor EØS området. Videre at forordningen både gjelder vilkår på næringsdrivendes nettsider og deres vilkår i applikasjoner. Det er positivt at forordningen tydelig angir hvilken adferd som anses som diskriminering av tjenestemottakere og at angivelsen vil gå foran den ovennevnte adgangen til å diskriminere begrunnet i objektive forhold.
En utfordring med tjenestedirektivet har vært manglende effektiv håndheving i medlemsstatene. Østerrike og Tyskland skiller seg ut som stater som har knyttet håndhevingen av direktivet til domstols-systemet og derfor etablert en praksis og ris bak speilet for både nasjonale og andre aktører innenfor EØS området. Det er derfor positivt at forordningen gjørs til del av forbrukervernsamarbeidet i EØS gjennom CPC-reguleringen. Det er videre fornuftig å legge håndhevingen til Forbrukertilsynet som har ansvar for forbrukerregelverket på en rekke områder. Det er helt nødvendig at det følger sanksjonsmyndighet med håndhevingen og at det kan ilegges gebyrer, forbudsvedtak og tvangsmulkt.
Forbruker Europa har erfaring som kontaktpunkt for ODR plattformen – klageportalen og som informasjonspunkt etter tjenestedirektivets artikkel 21. Det er derfor naturlig at FE utpekes som ansvarlig for bistandsfunksjonen etter forordningen. I forbindelse med gjennomføring av forskriften i norsk rett er det foreslått at Forbrukerrådet (som ansvarlig vertsorganisasjon for Forbruker Europa) skal gi praktisk assistanse til forbrukere jfr. §§ 1,4. Det gjøres oppmerksom på at det med bakgrunn i omstilling av forbrukerapparatet skal skje en omorganisering som innebærer at Forbruker Europa skal bli en del av det nye utvidede Forbrukertilsynet fra 01.01.2021.
Til spørsmålet om økonomiske og administrative konsekvenser bemerkes det at omstillingen som nå gjennomføres i forbrukerapparatet erfaringsmessig vil medføre tap av kompetanse innenfor kjernevirksomheten til både Forbrukertilsynet og Forbruker Europa. Det bør derfor vurderes å avsette midler til en styrking av virksomhetene som stadig pålegges nye oppgaver ettersom reglene knyttet til tilsynsvirksomhet kommer fra EU.
Dette dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke signatur.
Det vises til Nærings- og fiskeridepartementets høringsbrev om gjennomføringen av Europaparlamentets og rådets forordning (EU) 2018/32 av 28. februar 2018 om imøtegåelse av uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på grunnlag av kundenes nasjonalitet, bopel eller hjemsted i det indre marked og om endring av forordning (EF) 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og av direktiv 2009/22/EF. Forordningen anvendes i EU fra 3. desember 2018.
Det foreslås å implementere forordningen i norsk rett gjennom å etablere hjemmel i tjenesteloven til å fastsette forskrift hvor forordningen gjøres til norsk rett. Videre fastsettes i forskriften håndhevingsorgan og organ som skal bistå forbrukere med praktisk assistanse innenfor forordningens virkeområde.
Forbruker Europa ( FE) har i en årrekke hatt rollen som informasjonspunkt til tjenestemottakere etter tjenestedirektivets artikkel 21. FE har årlig mottatt et relativt lavt antall henvendelser fra om diskriminering fra tjenesteytere i EØS-området overfor norske forbrukere. Ettersom norske forbrukere stadig øker sin reiseaktivitet innen EØS er potensialet for en økt saksmengde tilstede gjennom avtaler som inngås via nettet med ulike tjenestetilbydere. Vi har merket en viss økning i saker hvor bestilling av både varer og tjenester enten ikke kan skje fra Norge eller at kostnadene ved forsendelsen er høye eller vanskelig å beregne. Privatrettslige regler om dette finnes i Angrerettloven basert på EU direktiv 2011/83/EU.
Tjenestelovens § 19 bestemmer at:
« D et kan ikke gjøres gjeldende krav overfor en tjenestemottaker som begrenser retten til å motta tjenester fra en tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat.
Det kan ikke gjøres gjeldende krav overfor en tjenestemottaker fra en annen EØS-stat som forskjellsbehandler på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringsstat. Tilsvarende forskjellsbehandling må heller ikke forekomme i en tjenesteyters alminnelige avtalevilkår. Første og annet punktum er likevel ikke til hinder for at det settes særskilte vilkår for å motta tjenesten når dette er begrunnet i objektive forhold «
Erfaringsmessig viser det seg at det er vanskelig å vurdere hva som kan anses å være « objektive forhold », typisk i saker hvor avtaler inngås på nettet. Dette kan være begrunnet i tekniske forhold som ip-adresser og regionsperrer eller ulike moms og tollregler for statene innen EØS, og hvor Norge ikke er en del av EU`s mva. regime (merverdiavgiftsdirektivet).
Forbruker Europa imøteser derfor en styrking av forbrukernes stilling i grensekryssende avtaler i det indre markedet. Likeledes at reglene vil gjelde for næringsdrivende etablert i et tredjeland når de opererer innenfor EØS området. Videre at forordningen både gjelder vilkår på næringsdrivendes nettsider og deres vilkår i applikasjoner. Det er positivt at forordningen tydelig angir hvilken adferd som anses som diskriminering av tjenestemottakere og at angivelsen vil gå foran den ovennevnte adgangen til å diskriminere begrunnet i objektive forhold.
En utfordring med tjenestedirektivet har vært manglende effektiv håndheving i medlemsstatene. Østerrike og Tyskland skiller seg ut som stater som har knyttet håndhevingen av direktivet til domstols-systemet og derfor etablert en praksis og ris bak speilet for både nasjonale og andre aktører innenfor EØS området. Det er derfor positivt at forordningen gjørs til del av forbrukervernsamarbeidet i EØS gjennom CPC-reguleringen. Det er videre fornuftig å legge håndhevingen til Forbrukertilsynet som har ansvar for forbrukerregelverket på en rekke områder. Det er helt nødvendig at det følger sanksjonsmyndighet med håndhevingen og at det kan ilegges gebyrer, forbudsvedtak og tvangsmulkt.
Forbruker Europa har erfaring som kontaktpunkt for ODR plattformen – klageportalen og som informasjonspunkt etter tjenestedirektivets artikkel 21. Det er derfor naturlig at FE utpekes som ansvarlig for bistandsfunksjonen etter forordningen. I forbindelse med gjennomføring av forskriften i norsk rett er det foreslått at Forbrukerrådet (som ansvarlig vertsorganisasjon for Forbruker Europa) skal gi praktisk assistanse til forbrukere jfr. §§ 1,4. Det gjøres oppmerksom på at det med bakgrunn i omstilling av forbrukerapparatet skal skje en omorganisering som innebærer at Forbruker Europa skal bli en del av det nye utvidede Forbrukertilsynet fra 01.01.2021.
Til spørsmålet om økonomiske og administrative konsekvenser bemerkes det at omstillingen som nå gjennomføres i forbrukerapparatet erfaringsmessig vil medføre tap av kompetanse innenfor kjernevirksomheten til både Forbrukertilsynet og Forbruker Europa. Det bør derfor vurderes å avsette midler til en styrking av virksomhetene som stadig pålegges nye oppgaver ettersom reglene knyttet til tilsynsvirksomhet kommer fra EU.
Dette dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke signatur.