Fylkesmannen i Innlandet viser til høringsbrev av 09.09.19.
Fylkesmannen er enig i at det å kunne beherske det norske språket er svært viktig for å komme i arbeid og bli selvforsørget. Intensjonen bak lovforslaget er således god, men virkemiddelet er etter vår mening unødvendig og dessuten vanskelig å gjennomføre. En lovendring må være gjennomførbar for at den skal virke etter sin hensikt.
I Fylkesmannens behandling av klagesaker, ser vi at sosialtjenesteloven § 18 om økonomisk stønad, praktiseres på en slik måte at innvilget økonomisk stønad er helt på grensen av hva som sikrer et forsvarlig livsopphold. På generelt grunnlag er Fylkesmannen derfor av den oppfatning at det skal lite til før iverksettelse av konsekvens som følge av vilkårsbrudd, medfører at innvilget stønad reduseres til et nivå under forsvarlighetskravet. Det kan stilles spørsmål ved om departementet har for stor tro på at vilkår er et godt virkemiddel for å oppnå formålet med sosialtjenesteloven
Navs forutsetning for å gjøre språkvurderinger
Fylkesmannen ser gjennom vår behandling av klagesaker og gjennomføring av tilsyn, at kommunen i Nav sliter med å sette individuelt tilpassede vilkår etter dagens regelverk. En regelendring vil i tillegg stille krav til at saksbehandlere i Nav skal gjøre individuelle vurderinger av hvilket behov for språkopplæring den enkelte tjenestemottaker har. Fylkesmannen er bekymret for om Nav har den nødvendige kompetansen for å vurdere om den enkeltes norskkunnskap er «tilstrekkelig». Vi frykter at en lovendring kun vil føre til at det settes generelle vilkår om språkopplæring, som det er vanskelig å følge opp.
Vedrørende norskopplæringsplikten, har Fylkesmannen fått tilbakemelding fra Nav-kontor, at mange har så dårlige norskkunnskaper når de er ferdige på introduksjonsprogrammet, at de ikke er i stand til å nyttiggjøre seg Nav sine tiltak for å komme i arbeid. Fylkesmannen ser at det er igangsatt et arbeid for å bedre kvaliteten på norskopplæringen i Introduksjonsprogrammet. Vi er av den oppfatning at det vil være dette som vil bidra til bedre språkopplæring – ikke vilkår om norskopplæringsplikt etter sosialtjenesteloven.
Vedrørende vurderingsplikten og norskopplæringsplikten
Å innføre nye vurderinger etter sosialtjenesteloven bør gjøres så klart og tydelig som mulig. Slik lovforslaget fremstår, kan ikke Fylkesmannen se at det er hensiktsmessig å operere med to nye begreper; vurderingsplikt og norskopplæringsplikt. Fylkesmannen er av den oppfatning at kommunen i større grad må bruke det handlingsrommet de allerede har når de skal sette individuelt tilpassede vilkår, uten at det skal lovfestes nye vurderinger som det kan være vanskelig å forstå og dermed utføre.
Vedørende økonomiske og administrative konsekvenser
For å kunne stille vilkår om opplæring i norsk, må det foreligge en norskopplæring som er tilpasset den enkelte. Ansvar for norskopplæring ligger i andre deler i kommunene enn hos Nav. Fordi «norskopplæringsplikten» skal gjelde for de som har hatt rett og plikt til introduksjonsprogrammet, er det sannsynlig at disse har fått den norskopplæringen kommunen har å gi. Når det viser seg at tjenestemottakerne har behov for ytterligere norskopplæring, vil det tilsi at de trenger en bedre tilpasset opplæring, eller et annet tilbud enn de har fått tidligere. Fylkesmannen kan ikke forstå annet enn at det vil medføre økte kostnader for kommunen ved at de må skreddersy tilpasset opplæring i større grad, dersom det «skal» stilles vilkår om språkopplæring etter sosialtjenesteloven.
Det er vanskelig for kommunene i Nav å stille vilkår om norskopplæring når de ikke har mulighet til å tilby individuelt tilpasset norskopplæring.
Etter Fylkesmannens erfaringer med Nav-kontorenes bruk av kvalifiseringsprogrammet og vilkår om aktivitetsplikt, kan det se ut til at ikke alle kommuner ser sitt ansvar for å bidra med praksisplasser eller andre relevante tilbud som gjør det mulig å sette individuelt tilpassede vilkår, slik det kreves jf. sosialtjenesteloven § 7. Fylkesmannen frykter at ikke alle kommuner vil klare å tilby en språkopplæring som forslaget legger opp til, uten at det medfører økte kostnader.
Fylkesmannen stiller til sist spørsmål ved behovet for en forskrift med kun én bestemmelse. Dette er ikke et godt lovteknisk grep.
Fylkesmannens vurdering
På bakgrunn av det som fremkommer ovenfor, er Fylkesmannen i Innlandet uenig i lovforslaget som foreligger.
Fylkesmannen er enig i at det å kunne beherske det norske språket er svært viktig for å komme i arbeid og bli selvforsørget. Intensjonen bak lovforslaget er således god, men virkemiddelet er etter vår mening unødvendig og dessuten vanskelig å gjennomføre. En lovendring må være gjennomførbar for at den skal virke etter sin hensikt.
I Fylkesmannens behandling av klagesaker, ser vi at sosialtjenesteloven § 18 om økonomisk stønad, praktiseres på en slik måte at innvilget økonomisk stønad er helt på grensen av hva som sikrer et forsvarlig livsopphold. På generelt grunnlag er Fylkesmannen derfor av den oppfatning at det skal lite til før iverksettelse av konsekvens som følge av vilkårsbrudd, medfører at innvilget stønad reduseres til et nivå under forsvarlighetskravet. Det kan stilles spørsmål ved om departementet har for stor tro på at vilkår er et godt virkemiddel for å oppnå formålet med sosialtjenesteloven
Navs forutsetning for å gjøre språkvurderinger
Fylkesmannen ser gjennom vår behandling av klagesaker og gjennomføring av tilsyn, at kommunen i Nav sliter med å sette individuelt tilpassede vilkår etter dagens regelverk. En regelendring vil i tillegg stille krav til at saksbehandlere i Nav skal gjøre individuelle vurderinger av hvilket behov for språkopplæring den enkelte tjenestemottaker har. Fylkesmannen er bekymret for om Nav har den nødvendige kompetansen for å vurdere om den enkeltes norskkunnskap er «tilstrekkelig». Vi frykter at en lovendring kun vil føre til at det settes generelle vilkår om språkopplæring, som det er vanskelig å følge opp.
Vedrørende norskopplæringsplikten, har Fylkesmannen fått tilbakemelding fra Nav-kontor, at mange har så dårlige norskkunnskaper når de er ferdige på introduksjonsprogrammet, at de ikke er i stand til å nyttiggjøre seg Nav sine tiltak for å komme i arbeid. Fylkesmannen ser at det er igangsatt et arbeid for å bedre kvaliteten på norskopplæringen i Introduksjonsprogrammet. Vi er av den oppfatning at det vil være dette som vil bidra til bedre språkopplæring – ikke vilkår om norskopplæringsplikt etter sosialtjenesteloven.
Vedrørende vurderingsplikten og norskopplæringsplikten
Å innføre nye vurderinger etter sosialtjenesteloven bør gjøres så klart og tydelig som mulig. Slik lovforslaget fremstår, kan ikke Fylkesmannen se at det er hensiktsmessig å operere med to nye begreper; vurderingsplikt og norskopplæringsplikt. Fylkesmannen er av den oppfatning at kommunen i større grad må bruke det handlingsrommet de allerede har når de skal sette individuelt tilpassede vilkår, uten at det skal lovfestes nye vurderinger som det kan være vanskelig å forstå og dermed utføre.
Vedørende økonomiske og administrative konsekvenser
For å kunne stille vilkår om opplæring i norsk, må det foreligge en norskopplæring som er tilpasset den enkelte. Ansvar for norskopplæring ligger i andre deler i kommunene enn hos Nav. Fordi «norskopplæringsplikten» skal gjelde for de som har hatt rett og plikt til introduksjonsprogrammet, er det sannsynlig at disse har fått den norskopplæringen kommunen har å gi. Når det viser seg at tjenestemottakerne har behov for ytterligere norskopplæring, vil det tilsi at de trenger en bedre tilpasset opplæring, eller et annet tilbud enn de har fått tidligere. Fylkesmannen kan ikke forstå annet enn at det vil medføre økte kostnader for kommunen ved at de må skreddersy tilpasset opplæring i større grad, dersom det «skal» stilles vilkår om språkopplæring etter sosialtjenesteloven.
Det er vanskelig for kommunene i Nav å stille vilkår om norskopplæring når de ikke har mulighet til å tilby individuelt tilpasset norskopplæring.
Etter Fylkesmannens erfaringer med Nav-kontorenes bruk av kvalifiseringsprogrammet og vilkår om aktivitetsplikt, kan det se ut til at ikke alle kommuner ser sitt ansvar for å bidra med praksisplasser eller andre relevante tilbud som gjør det mulig å sette individuelt tilpassede vilkår, slik det kreves jf. sosialtjenesteloven § 7. Fylkesmannen frykter at ikke alle kommuner vil klare å tilby en språkopplæring som forslaget legger opp til, uten at det medfører økte kostnader.
Fylkesmannen stiller til sist spørsmål ved behovet for en forskrift med kun én bestemmelse. Dette er ikke et godt lovteknisk grep.
Fylkesmannens vurdering
På bakgrunn av det som fremkommer ovenfor, er Fylkesmannen i Innlandet uenig i lovforslaget som foreligger.