Det går fram av Granavolden-plattformen at regjeringen ønsker å opprette et eget eldreombud etter modell av Barneombudet. Dette høringsnotatet inneholder forslag til lov om Eldreombudet som skal danne rammen for Eldreombudets1 arbeidsområde og virksomhet. Forslaget tar utgangspunkt i reguleringen av Barneombudet, med enkelte tilpasninger.
Verdighetsenteret – Omsorg for gamle støtter tiltaket i sin helhet og ser frem til et aktivt og godt samarbeide med Eldreombudet.
Vi har noen grunnleggende kommentarer.
1. Målgruppen: barn/ ungdom / voksen /eldre/ gammel
Slik mandatet nå ser ut vil Eldreombudets fokus være på de «spreke» eldre. WHO definerer eldre som personer mellom 60 og 74 år og gamle som personer over 75 år. De fleste sårbare gamle er over 75-80 år. Ordet «gamle» er ikke nevnt i høringsnotatet. Det kan medføre ensidig fokus på spreke eldre, og diskriminere de gamle som mest trenger sitt eget ombud. Løsningen kan være å utvide mandatet til «eldre og gamle». Behovene for hjelp og å bli sett øker akutt med årene.
En svakhet med høringsnotatet er å skille de eldre/gamle i sine hjem fra de eldre/gamle på sykehjem /sykehus. Det er de samme eldre/ gamle i forskjellige stadier, og det kan bli mye og unødig ressursbruk om kompetansen og omsorgspersonene og de frivillige ikke følger pasientene.
2. Verdighet og demens
De fleste filosofer og tenkere definerer verdighet som autonomi = frihet til å velge. Dette er en eksistensiell og praktisk utfordring for de gamle i deres siste livsfase, hvor vi beregner at 160 000 personer i Norge vil ha en demensdiagnose i 2050. De vil i økende grad ikke lenger ha frie og kompetente valg, men trenge beskyttelse mot unødige tvangstiltak og for gode beskyttende vurderinger og valg i hverdagen.
3. Frivillighet og livsprosjekt
I 2050 anslår vi i Norge å ha ca. 1.5 millioner pensjonister. Mange av dem har ønske om å bidra til eldreomsorgen og til regelmessig frivillig innsats. En sentral utfordring er å organisere frivillighetstjenester innenfor eldreomsorgen. En takknemlig oppgave for frivillige er å kartlegge livsprosjektet og livshistorien til de gamle, og implementere kunnskapen de vinner.
4. Etikk: privat, regelverk
De eldre har autonomi, selv om sykdommer som demens kan medføre betydelig reduksjon av muligheten til frie og kompetente valg. Interessant er at autonomien til pasientene er størst i deres hjem, og betydelig redusert på institusjon. Sykehjem er fortsatt et «hjem», med de rettigheter dette medfører, hvilket hyppig ikke blir respektert. På sykehus opplever pasienter ofte med rette at de blir umyndiggjort. Vi har mye å lære av å studere hvordan pasientene lever og fungerer i sine hjem. De gamle på institusjon trenger også sitt «Eldreombud»!
5. Åpenhet og medieansvar
Vi har store forventninger til at det nye Eldreombudet også kan være en aktiv vaktbikkje overfor media og politikk, slik Barneombudet har vært det, og ser frem til godt samarbeide.
Verdighetsenteret – Omsorg for gamle støtter tiltaket i sin helhet og ser frem til et aktivt og godt samarbeide med Eldreombudet.
Vi har noen grunnleggende kommentarer.
1. Målgruppen: barn/ ungdom / voksen /eldre/ gammel
Slik mandatet nå ser ut vil Eldreombudets fokus være på de «spreke» eldre. WHO definerer eldre som personer mellom 60 og 74 år og gamle som personer over 75 år. De fleste sårbare gamle er over 75-80 år. Ordet «gamle» er ikke nevnt i høringsnotatet. Det kan medføre ensidig fokus på spreke eldre, og diskriminere de gamle som mest trenger sitt eget ombud. Løsningen kan være å utvide mandatet til «eldre og gamle». Behovene for hjelp og å bli sett øker akutt med årene.
En svakhet med høringsnotatet er å skille de eldre/gamle i sine hjem fra de eldre/gamle på sykehjem /sykehus. Det er de samme eldre/ gamle i forskjellige stadier, og det kan bli mye og unødig ressursbruk om kompetansen og omsorgspersonene og de frivillige ikke følger pasientene.
2. Verdighet og demens
De fleste filosofer og tenkere definerer verdighet som autonomi = frihet til å velge. Dette er en eksistensiell og praktisk utfordring for de gamle i deres siste livsfase, hvor vi beregner at 160 000 personer i Norge vil ha en demensdiagnose i 2050. De vil i økende grad ikke lenger ha frie og kompetente valg, men trenge beskyttelse mot unødige tvangstiltak og for gode beskyttende vurderinger og valg i hverdagen.
3. Frivillighet og livsprosjekt
I 2050 anslår vi i Norge å ha ca. 1.5 millioner pensjonister. Mange av dem har ønske om å bidra til eldreomsorgen og til regelmessig frivillig innsats. En sentral utfordring er å organisere frivillighetstjenester innenfor eldreomsorgen. En takknemlig oppgave for frivillige er å kartlegge livsprosjektet og livshistorien til de gamle, og implementere kunnskapen de vinner.
4. Etikk: privat, regelverk
De eldre har autonomi, selv om sykdommer som demens kan medføre betydelig reduksjon av muligheten til frie og kompetente valg. Interessant er at autonomien til pasientene er størst i deres hjem, og betydelig redusert på institusjon. Sykehjem er fortsatt et «hjem», med de rettigheter dette medfører, hvilket hyppig ikke blir respektert. På sykehus opplever pasienter ofte med rette at de blir umyndiggjort. Vi har mye å lære av å studere hvordan pasientene lever og fungerer i sine hjem. De gamle på institusjon trenger også sitt «Eldreombud»!
5. Åpenhet og medieansvar
Vi har store forventninger til at det nye Eldreombudet også kan være en aktiv vaktbikkje overfor media og politikk, slik Barneombudet har vært det, og ser frem til godt samarbeide.