Markedsdrevet utbygging må fortsatt være hovedregelen
IKT-Norge deler den langsiktige ambisjonen om tilgang til høyhastighets bredbånd for alle. Markedsaktørene i Norge har sørget for at vi stadig nærmer oss dette målet, gjennom utbygging av en bredbåndsdekning i verdensklasse. Investeringstempoet er fremdeles høyt, og ekomselskapene fortsetter å investere i dekning, kapasitet og robusthet. Med bredbåndsmidlene har staten bidratt til at ekomtilbyderne har kunnet gå sammen med lokale og regionale krefter for å gjennomføre utbygging der det ikke er mulig å bygge ut bredbånd på normale kommersielle vilkår. Dette er en vellykket politikk. Likevel er det dessverre fremdeles områder som ikke har tilstrekkelig bredbåndstilgang.
IKT-Norge ser positivt på at departementet i høringsnotatet vektlegger at en leveringsplikt for bredbånd ikke skal gå på bekostning av konkurransen og markedsdrevet utbygging, eller bredbåndsstøtteordningen. Dette er også i tråd med rammene som ekom-kodeksen (EECC) setter for innføring av leveringsplikt for bredbånd, og vil være viktig for den fortsatte utviklingen av ekominfrastrukturen i Norge.
Vi vil understreke at EECC art. 84 (1) gir Staten plikt til å sikre innbyggerne tilstrekkelig bredbåndstilgang. EECC art. 86 (1) åpner for at Staten kan pålegge leveringsplikt, men forutsetter at det skjer bare hvis det er konstatert at tilstrekkelig bredbåndstilgang ikke kan sikres på normale kommersielle vilkår, eller gjennom andre politiske virkemidler. Dette må legges til grunn både for implementeringen av EECC og ved anvendelsen av regelverket. Dette tilsier blant annet at bredbåndsstøttemidlene ikke reduseres til fordel for leveringsplikt.
IKT-Norge ser positivt på at departementet i høringsnotatet vektlegger at en leveringsplikt for bredbånd ikke skal gå på bekostning av konkurransen og markedsdrevet utbygging, eller bredbåndsstøtteordningen. Dette er også i tråd med rammene som ekom-kodeksen (EECC) setter for innføring av leveringsplikt for bredbånd, og vil være viktig for den fortsatte utviklingen av ekominfrastrukturen i Norge.
Vi vil understreke at EECC art. 84 (1) gir Staten plikt til å sikre innbyggerne tilstrekkelig bredbåndstilgang. EECC art. 86 (1) åpner for at Staten kan pålegge leveringsplikt, men forutsetter at det skjer bare hvis det er konstatert at tilstrekkelig bredbåndstilgang ikke kan sikres på normale kommersielle vilkår, eller gjennom andre politiske virkemidler. Dette må legges til grunn både for implementeringen av EECC og ved anvendelsen av regelverket. Dette tilsier blant annet at bredbåndsstøttemidlene ikke reduseres til fordel for leveringsplikt.
Der markedsdrevet utbygging ikke er mulig, må grunnleggende infrastruktur finansieres av staten
I høringsnotatet skisserer departementet noen alternative finansieringsmodeller for en leveringsplikt. IKT-Norge mener det er problematisk at både kostnader og finansiering er lite utredet. Sammenholdt med forslaget om at eventuell dekking av nettokostnader skal fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av om leveringsplikt er en urimelig byrde, gir forslaget stor uforutsigbarhet.
Spørsmålet om finansiering vil ha betydning for flere aspekter ved leveringsplikten, herunder hvilke hastigheter som det er praktisk mulig å legge leveringsplikten på. Fra et brukerperspektiv, enten det er snakk om husstander eller næringsliv, er det klart at høyere hastigheter gir bedre brukeropplevelse og større bruksområde for internettilknytningen. Det fremstår også mer langsiktig å legge til rette for høyere hastigheter – for alle – enn det minimum som kreves for sosial og økonomisk deltakelse i samfunnet. Men usikkerheten rundt finansieringsmodeller og kostnadsdekning som høringsnotatet gir, gjør det utfordrende for IKT-Norge å gi noen anbefaling.
Det er et statlig anliggende at folk skal kunne fortsette å bo og arbeide i hele landet. Det er da et statlig ansvar å sikre tilgang på grunnleggende infrastruktur som gjør dét mulig, i de få områdene som ikke ellers får tilstrekkelig bredbånd. IKT-Norge finner det åpenbart at leveringsplikt må finansieres med statlige midler.
Bransjen bidrar allerede betydelig til statens proveny gjennom verdiskaping på tjenestene de tilbyr og skatteinntekter knyttet til dette. I tillegg betaler ekombransjen høye beløp for tillatelsene til å bruke frekvenser til radiobaserte ekomtjenester. Utover dette er det stor investeringsvilje i bransjen, og det bygges ut ekominfrastruktur på markedsmessige vilkår i høyt tempo. Ytterligere finansieringsforpliktelser vil gå ut over muligheten til å investere i økt dekning, kapasitet og robusthet i de kommersielt drivbare områdene.
IKT-Norge foreslår at nødvendige statlige investeringer i ekominfrastrukturen, herunder utbygging av tilstrekkelig bredbånd der det ikke lar seg gjøre på markedsmessige vilkår, sees i sammenheng med inntektene fra frekvensauksjoner. Auksjonen i 2019 av frekvenser i 700 MHz-båndet ga alene en pris på 735 millioner kroner.
Spørsmålet om finansiering vil ha betydning for flere aspekter ved leveringsplikten, herunder hvilke hastigheter som det er praktisk mulig å legge leveringsplikten på. Fra et brukerperspektiv, enten det er snakk om husstander eller næringsliv, er det klart at høyere hastigheter gir bedre brukeropplevelse og større bruksområde for internettilknytningen. Det fremstår også mer langsiktig å legge til rette for høyere hastigheter – for alle – enn det minimum som kreves for sosial og økonomisk deltakelse i samfunnet. Men usikkerheten rundt finansieringsmodeller og kostnadsdekning som høringsnotatet gir, gjør det utfordrende for IKT-Norge å gi noen anbefaling.
Det er et statlig anliggende at folk skal kunne fortsette å bo og arbeide i hele landet. Det er da et statlig ansvar å sikre tilgang på grunnleggende infrastruktur som gjør dét mulig, i de få områdene som ikke ellers får tilstrekkelig bredbånd. IKT-Norge finner det åpenbart at leveringsplikt må finansieres med statlige midler.
Bransjen bidrar allerede betydelig til statens proveny gjennom verdiskaping på tjenestene de tilbyr og skatteinntekter knyttet til dette. I tillegg betaler ekombransjen høye beløp for tillatelsene til å bruke frekvenser til radiobaserte ekomtjenester. Utover dette er det stor investeringsvilje i bransjen, og det bygges ut ekominfrastruktur på markedsmessige vilkår i høyt tempo. Ytterligere finansieringsforpliktelser vil gå ut over muligheten til å investere i økt dekning, kapasitet og robusthet i de kommersielt drivbare områdene.
IKT-Norge foreslår at nødvendige statlige investeringer i ekominfrastrukturen, herunder utbygging av tilstrekkelig bredbånd der det ikke lar seg gjøre på markedsmessige vilkår, sees i sammenheng med inntektene fra frekvensauksjoner. Auksjonen i 2019 av frekvenser i 700 MHz-båndet ga alene en pris på 735 millioner kroner.
Forvaltningen må være desentralisert
Et viktig mål med forvaltningen av en eventuell leveringsplikt må være å unngå konflikt med både bredbåndsstøtteordningen og markedsdrevet utbygging. IKT-Norge mener derfor at forvaltningen bør ligge så nært sluttbrukerne og de lokale markedene som mulig. Erfaringen fra bredbåndsstøtteordningen er at den har bidratt til verdifullt samarbeid på regionalt og lokalt nivå, som bidrar til god kjennskap til lokale utfordringer og muligheter i utbyggingsspørsmål. En regional/lokal forvaltning av både bredbåndsstøtteordningen og eventuell leveringsplikt vil legge til rette for at denne kunnskapen kan legges til grunn for effektive og målrettede tiltak for å sikre tilstrekkelig bredbånd der folk bor og arbeider.
IKT-Norge er enig i at det er behov for gode rutiner og sikkerhet for å unngå blant annet identitetstyveri ved hjelp av telefonnummer. Tilbyderne er heller ikke tjent med feil i sine kundedatabaser. Departementets forslag om innskjerping av reglene er imidlertid etter vår vurdering uproporsjonalt, og vil kunne forårsake problemer både for tilbydere og sluttbrukere. Vi mener at det er gode grunner til å opprettholde dagens regelverk, da dette ivaretar hensynene bak regelverket på en mer proporsjonal måte, og i større grad lar tilbyderne vurdere hva som er hensiktsmessige tiltak for å sikre entydig identifisering i tråd med gjeldende rett - og forbedre disse i takt med teknologiutviklingen. IKT-Norge mener at forslaget bør legges vekk.
Som bakgrunn for forslaget peker departementet for det første på mediekonstruerte tilfeller av rutinesvikt, såkalt mobilkapring ved porteringssvindel, som i reelle saker trolig ville blitt fanget opp av sluttbruker. På forespørsel fra Nkom har Ice, Telenor og Telia rapportert at ingen av dem har registrert tilfeller av “mobilkapring” ved porteringssvindel de siste 5 årene.
For det andre peker departementet på problemer med feil i kundedatabaser. Slike feil er problematisk av hensyn til at nødetater skal få riktig kundeinformasjon i forbindelse med nødanrop, og at korrekte kundeopplysninger er av sentral betydning i forbindelse med politiets etterforskning av straffbare handlinger. IKT-Norge ser ikke bort fra viktigheten av disse hensynene, og merker oss at departementet viser til at Nkoms oppfølging av bransjen de senere årene har redusert problemet.
Samtidig merker vi oss at det i mange europeiske land, inkludert våre naboland Danmark, Finland og Sverige, er lovlig å gi ut SIM-kort uten å registrere sluttbrukere. Anonyme SIM-kort tenkt brukt i forbindelse med kriminalitet kan i så måte anskaffes uavhengig av innskjerpede rutiner i Norge.
IKT-Norge er enig i at det er behov for gode rutiner og sikkerhet for å unngå blant annet identitetstyveri ved hjelp av telefonnummer. Tilbyderne er heller ikke tjent med feil i sine kundedatabaser. Departementets forslag om innskjerping av reglene er imidlertid etter vår vurdering uproporsjonalt, og vil kunne forårsake problemer både for tilbydere og sluttbrukere. Vi mener at det er gode grunner til å opprettholde dagens regelverk, da dette ivaretar hensynene bak regelverket på en mer proporsjonal måte, og i større grad lar tilbyderne vurdere hva som er hensiktsmessige tiltak for å sikre entydig identifisering i tråd med gjeldende rett - og forbedre disse i takt med teknologiutviklingen. IKT-Norge mener at forslaget bør legges vekk.
Som bakgrunn for forslaget peker departementet for det første på mediekonstruerte tilfeller av rutinesvikt, såkalt mobilkapring ved porteringssvindel, som i reelle saker trolig ville blitt fanget opp av sluttbruker. På forespørsel fra Nkom har Ice, Telenor og Telia rapportert at ingen av dem har registrert tilfeller av “mobilkapring” ved porteringssvindel de siste 5 årene.
For det andre peker departementet på problemer med feil i kundedatabaser. Slike feil er problematisk av hensyn til at nødetater skal få riktig kundeinformasjon i forbindelse med nødanrop, og at korrekte kundeopplysninger er av sentral betydning i forbindelse med politiets etterforskning av straffbare handlinger. IKT-Norge ser ikke bort fra viktigheten av disse hensynene, og merker oss at departementet viser til at Nkoms oppfølging av bransjen de senere årene har redusert problemet.
Samtidig merker vi oss at det i mange europeiske land, inkludert våre naboland Danmark, Finland og Sverige, er lovlig å gi ut SIM-kort uten å registrere sluttbrukere. Anonyme SIM-kort tenkt brukt i forbindelse med kriminalitet kan i så måte anskaffes uavhengig av innskjerpede rutiner i Norge.
Problemer for sluttbrukere
Departementet har sett hen til hvitvaskingsregelverket og foreslår å fastsette lignende regler for identifisering av sluttbrukere av telefontjeneste. Innføringen av tilsvarende regelverk i banksektoren har etter hva vi har registrert utsatt kunder for bekymringer, praktiske vanskeligheter og phishing-forsøk.
IKT-Norge mener erfaringene fra innføringen av disse reglene i banksektoren tilsier at departementet har tatt for lett på de praktiske utfordringene sluttbrukere kan komme til å oppleve hvis forslaget vedtas. Når det gjelder krav om eID ved disposisjoner uten personlig oppmøte (f.eks. på selvbetjeningsløsninger på nett eller per telefon), antar vi særlig eldre personer og innvandrere vil bli berørt.
IKT-Norge mener erfaringene fra innføringen av disse reglene i banksektoren tilsier at departementet har tatt for lett på de praktiske utfordringene sluttbrukere kan komme til å oppleve hvis forslaget vedtas. Når det gjelder krav om eID ved disposisjoner uten personlig oppmøte (f.eks. på selvbetjeningsløsninger på nett eller per telefon), antar vi særlig eldre personer og innvandrere vil bli berørt.
Problemer for tilbydere og utsalgssteder
Praktiske problemer for sluttbrukere knyttet til inngåelse eller endring av avtale vil kunne få konkurransemessige konsekvenser for tilbyderne. Disse kan dels treffe tilbyderne skjevt, på bakgrunn av forskjellige målgrupper og kundedemografi mellom forskjellige tilbydere.
I tillegg vil det være en utfordring for tilbydere som selger abonnementer eller kontantkort gjennom fysiske utsalgssteder å sørge for at en “one size fits all”-forskrift med detaljerte krav skal kunne gjennomføres over disk i alt fra tilbydernes egne forhandlere, til partnere som kiosker, bensinstasjoner og elektronikkforretninger. Med gjeldende regelverk har tilbyderne større fleksibilitet til å finne løsninger i samarbeid med utsalgsstedene som ivaretar og oppfyller kravene til entydig identifisering.
Forslaget om leveringsplikt for bredbånd bør etter vår vurdering utredes videre. Det må sees i sammenheng med en helhetlig ekom-politikk, herunder arbeidet med den varslede stortingsmeldingen om mobil og bredbånd og implementeringen av EECC for øvrig. I tillegg forutsetter det statlige midler.
Forslaget om innskjerping av reglene rundt entydig identifisering bør legges vekk. Det bør helles fokuseres på fortsatt veiledning og tilsyn fra myndighetene etter gjeldende regelverk, i dialog med de tilbydere som har spørsmål til hvordan regelverket best kan ivaretas.
IKT-Norge ser frem til å bidra i det videre arbeidet.
I tillegg vil det være en utfordring for tilbydere som selger abonnementer eller kontantkort gjennom fysiske utsalgssteder å sørge for at en “one size fits all”-forskrift med detaljerte krav skal kunne gjennomføres over disk i alt fra tilbydernes egne forhandlere, til partnere som kiosker, bensinstasjoner og elektronikkforretninger. Med gjeldende regelverk har tilbyderne større fleksibilitet til å finne løsninger i samarbeid med utsalgsstedene som ivaretar og oppfyller kravene til entydig identifisering.
Forslaget om leveringsplikt for bredbånd bør etter vår vurdering utredes videre. Det må sees i sammenheng med en helhetlig ekom-politikk, herunder arbeidet med den varslede stortingsmeldingen om mobil og bredbånd og implementeringen av EECC for øvrig. I tillegg forutsetter det statlige midler.
Forslaget om innskjerping av reglene rundt entydig identifisering bør legges vekk. Det bør helles fokuseres på fortsatt veiledning og tilsyn fra myndighetene etter gjeldende regelverk, i dialog med de tilbydere som har spørsmål til hvordan regelverket best kan ivaretas.
IKT-Norge ser frem til å bidra i det videre arbeidet.