Lovutkastets § 35 annet ledd innfører opphør av taushetsplikt 20 år etter personens død for opplysninger om personlige forhold, mens bedriftshemmeligheter skal videreføre dagens regler om opphør 60 år etter at forvaltningen fikk opplysningen. Forslaget er drøftet i NOU-ens kapittel 19.11.4. I utgangspunktet er opphør en tid etter personens død en hensiktsmessig regel, men det kan være vanskelig å praktisere der man mangler et maskinlesbart fødselsnummer å kontrollere mot. Unntaksbestemmelsen i utkastets § 35 første ledd bokstav b, personer som ikke lenger kan identifiseres, vil heller ikke være treffende.
Konsekvensen av å knytte opphør av taushetsplikt til en persons død kan bli at det blir vanskelig å gi tilgang til halvgamle arkiver. I praksis vil man måtte unnta arkiver som er avsluttet etter år 1900, for å være sikker på at alle omtalte personer har vært døde i minst 20 år. Utkastet til § 35 kan føre til at det blir betydelig vanskeligere å få adgang til å arbeide med arkiver avsluttet mellom 1900 og 1960.
En mulig løsning, som styrker adgangen til å bruke halvgammelt arkivmateriale, er at den foreslåtte grensen på 20 år etter en persons død suppleres med en unntaksbestemmelse for arkivmateriale i arkivinstitusjoner. En slik unntaksbestemmelse kan for eksempel gå ut på at taushetsplikt opphører etter 60 år for materiale i arkivinstitusjoner, dersom et arkiv ikke har maskinlesbar, entydig personidentifikasjon. Det vil antakelig være et behov for å kunne forlenge taushetsplikten utover 60 år i visse tilfelle, der det likevel kan være vanskelig å skaffe sikker informasjon om at personene det gjelder er døde. Slike forlengede frister eksisterer i dag for eksempel for kirkebøker, som er mye brukt av slektsforskere, som det gis tilgang til etter 80 år i stedet for 60 år. Folketellingene publiseres etter 100 år.
Formuleringen «ikke har maskinlesbar, entydig personidentifikasjon» kan være mer hensiktsmessig enn å knytte en eventuell unntaksbestemmelse for arkivmateriale til papirmedium. Man holder da muligheten åpen for å gjøre skannet arkivmateriale av litt eldre dato digitalt tilgjengelig, i de situasjoner der det er vanskelig å bruke automatiserte rutiner for å fastslå om en person fremdeles er i live eller ikke. I slike situasjoner vil det også være begrensede muligheter for å koble sammen automatisk opplysninger fra ulike arkivenheter om samme person.
Konsekvensen av å knytte opphør av taushetsplikt til en persons død kan bli at det blir vanskelig å gi tilgang til halvgamle arkiver. I praksis vil man måtte unnta arkiver som er avsluttet etter år 1900, for å være sikker på at alle omtalte personer har vært døde i minst 20 år. Utkastet til § 35 kan føre til at det blir betydelig vanskeligere å få adgang til å arbeide med arkiver avsluttet mellom 1900 og 1960.
En mulig løsning, som styrker adgangen til å bruke halvgammelt arkivmateriale, er at den foreslåtte grensen på 20 år etter en persons død suppleres med en unntaksbestemmelse for arkivmateriale i arkivinstitusjoner. En slik unntaksbestemmelse kan for eksempel gå ut på at taushetsplikt opphører etter 60 år for materiale i arkivinstitusjoner, dersom et arkiv ikke har maskinlesbar, entydig personidentifikasjon. Det vil antakelig være et behov for å kunne forlenge taushetsplikten utover 60 år i visse tilfelle, der det likevel kan være vanskelig å skaffe sikker informasjon om at personene det gjelder er døde. Slike forlengede frister eksisterer i dag for eksempel for kirkebøker, som er mye brukt av slektsforskere, som det gis tilgang til etter 80 år i stedet for 60 år. Folketellingene publiseres etter 100 år.
Formuleringen «ikke har maskinlesbar, entydig personidentifikasjon» kan være mer hensiktsmessig enn å knytte en eventuell unntaksbestemmelse for arkivmateriale til papirmedium. Man holder da muligheten åpen for å gjøre skannet arkivmateriale av litt eldre dato digitalt tilgjengelig, i de situasjoner der det er vanskelig å bruke automatiserte rutiner for å fastslå om en person fremdeles er i live eller ikke. I slike situasjoner vil det også være begrensede muligheter for å koble sammen automatisk opplysninger fra ulike arkivenheter om samme person.