Det vises til høringsnotat av 23.08.19 Høring av endringer i akuttmedisinforskriften og flere forskrifter som gjelder allmennlegetjenesten, pkt. 3.3.1 vedrørende leger godkjent som allmennpraktiserende lege etter EØS-forskriften (korttittel Forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits) skal sidestilles med spesialistgodkjenning i allmennmedisin, , jf. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv og prinsippet om likebehandling,
Videre ligger det i Departementes vurdering pkt. 3.3.1.1 om likebehandling, at leger utdannet i Norge og med tilsvarende godkjenning, herunder godkjenning etter forskrift om veiledet tjeneste (korttittel Forskrift om veiledet tjeneste for allmennleger) , likevel frarådet sidestilt med spesialistgodkjenning i allmennmedisin.
Hovedregelen bør utvilsom være at en legespesialistgodkjenning innen allmennmedisin forutsetter et utdanningsløp etter gjeldene spesialistregler og krav i denne tjenesten. Å sidestille en godkjenningen som allmennlege etter forskrift om veiledet tjeneste og/eller tilsvarende godkjenning etter EØS-forskriften med spesialistgodkjenning i allmennmedisin, er begge like uheldige - hva angår signaleffekter for betydningen av allmennmedisin som spesialistutdanning, formålet med kompetanseforskriften, kommuners motivasjons for tilrettelegging av spesialiseringsforløp og ikke minst pasient/innbygers forventing til legens kompetanse. I sin utredning argumenterer Departementet med at disse uheldige konsekvensene likevel kun viser seg gjeldene for leger med godkjenning etter forskrift om veiledet tjeneste og ikke om godkjenningen foreligger etter den EØS-forskriften.
Det er påfallende at Departementet velger å legge seg på en strategi, med henvisning til likhetsprinsippet, all den tid Departementet også er kjent med at en godkjenning under EØS-forskriften ofte forutsetter både kortere og mindre omfattende utdanning og krav i den veiledene tjenesten, sammenlignet med den norske utdanningen og kravene som her stilles i den veiledningsperioden over tre år.
Av hensyn til de uheldige signaleffekter og konsekvenser den foreslåtte sidestillingen av en godkjenning etter EØS-forskriften med spesialistgodkjenning i allmennmedisin utgjør, frarådes Departementen gjennomføring av denne endringen. Dersom en slik endring likevel gjennomføres, bør endringer også virke tilsvarende for en godkjenning etter forskrift om veiledet tjeneste, med henvisning til likhetsprinsippet. En diskriminering mellom godkjenning etter nevnte forskrifter må forstås å ikke være i samsvar med grunnleggende prinsipper om likebehandling og må unngås.
Videre ligger det i Departementes vurdering pkt. 3.3.1.1 om likebehandling, at leger utdannet i Norge og med tilsvarende godkjenning, herunder godkjenning etter forskrift om veiledet tjeneste (korttittel Forskrift om veiledet tjeneste for allmennleger) , likevel frarådet sidestilt med spesialistgodkjenning i allmennmedisin.
Hovedregelen bør utvilsom være at en legespesialistgodkjenning innen allmennmedisin forutsetter et utdanningsløp etter gjeldene spesialistregler og krav i denne tjenesten. Å sidestille en godkjenningen som allmennlege etter forskrift om veiledet tjeneste og/eller tilsvarende godkjenning etter EØS-forskriften med spesialistgodkjenning i allmennmedisin, er begge like uheldige - hva angår signaleffekter for betydningen av allmennmedisin som spesialistutdanning, formålet med kompetanseforskriften, kommuners motivasjons for tilrettelegging av spesialiseringsforløp og ikke minst pasient/innbygers forventing til legens kompetanse. I sin utredning argumenterer Departementet med at disse uheldige konsekvensene likevel kun viser seg gjeldene for leger med godkjenning etter forskrift om veiledet tjeneste og ikke om godkjenningen foreligger etter den EØS-forskriften.
Det er påfallende at Departementet velger å legge seg på en strategi, med henvisning til likhetsprinsippet, all den tid Departementet også er kjent med at en godkjenning under EØS-forskriften ofte forutsetter både kortere og mindre omfattende utdanning og krav i den veiledene tjenesten, sammenlignet med den norske utdanningen og kravene som her stilles i den veiledningsperioden over tre år.
Av hensyn til de uheldige signaleffekter og konsekvenser den foreslåtte sidestillingen av en godkjenning etter EØS-forskriften med spesialistgodkjenning i allmennmedisin utgjør, frarådes Departementen gjennomføring av denne endringen. Dersom en slik endring likevel gjennomføres, bør endringer også virke tilsvarende for en godkjenning etter forskrift om veiledet tjeneste, med henvisning til likhetsprinsippet. En diskriminering mellom godkjenning etter nevnte forskrifter må forstås å ikke være i samsvar med grunnleggende prinsipper om likebehandling og må unngås.