Antirasistisk Senter

Antirasistisk Senter viser til departementets høringsnotat av 15.07.2019 om forslag til endringer i utlendingsloven m.m. om opptak og lagring av biometri i utlendingssaker. Antirasistisk Senter takker for muligheten til å avgi våre kommentarer.

Antirasistisk Senter støtter hensikten bak forslagene, men er negative til hvor vidtrekkende departementets forslag er, og anbefaler at de ikke gjennomføres. Nedenfor vil vi først gi noen overordnede kommentarer, før vi kort se på noen av de mest sentrale endringene som er foreslått.

Endringene Justis- og beredskapsdepartementet her foreslår innebærer en omfattende utvidelse av myndighetenes rett til innhenting og behandling av fingeravtrykk og ansiktsfoto i utlendingssaker og saker om statsborgerskap.

Antirasistisk Senter ser selvsagt behovet for å kjenne den korrekte identiteten til mennesker som innvilges oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge. Samtidig er vi bekymret for følgene av å gjennomføre de foreslåtte endringene.

Forslaget synes svakt og generelt begrunnet, og det er uklart hvem denne innstramningen er ment å ramme. I følge høringsnotatet er forslagene en oppfølging av Innstramninger II, det er således vanskelig å ikke dermed anta at innstramningene er ment å ramme personer som kommer til Norge og søker beskyttelse, eller familiegjenforening som følger av dette. Samtidig peker tidligere medieoppslag om lovendringene som foreslås på at det i hovedsak er EØS-innvandring som utgjør behovet for utvidet kontroll .

I det relativt omfattende høringsnotatet er det dessuten påfallende lite annet enn generelle formuleringer om kriminalitetsbekjempelse som grunngir behovet for så omfattende endringer.

Antirasistisk Senter mener forslaget dermed kan bidra til å ytterligere mistenkeliggjøre en allerede utsatt gruppe, samt til å gi legitimitet til påstander fra høyreekstreme grupperinger om utlendinger, og særlig asylsøkeres, kriminalitet i Norge.

Forslaget omfatter alle land utenom EU. Det vil dermed medføre en høy grad av forskjellsbehandling på bakgrunn av geografisk og nasjonal opprinnelse, som vi ikke kan se at vil være uproblematisk.

Vi kan heller ikke uten videre se at dette ikke er problematisk med tanke på den enkeltes rett til vern av sitt privatliv, særlig når behovet for endringene vies påfallende lite oppmerksomhet.

Selve behovet for en utvidelse av myndighetenes rett til innhenting og behandling av fingeravtrykk og ansiktsfoto i utlendingssaker og saker om statsborgerskap som går utover den som allerede eksisterer i dagens lovverk, begrunnes ikke videre godt.

I det 54 sider lange høringsnotatet vises det ikke til empirisk materiale eller forskning som underbygger behovet for inngripende lovverk av denne typen. I stedet refereres det til generell bekymring, i relativt dramatiske ordelag, for kriminalitet, identitetstyveri og menneskehandel. Det er med andre ord ikke veldig enkelt å få øye på hvorfor det skal være nødvendig med såpass omfattende endringer som departementet her presenterer.

I følge høringsnotatet er et av de “sentrale utgangspunkter for behandling av biometriske data i utlendingsregisteret” at “Det er et alvorlig problem på utlendingsfeltet at mange utlendinger søker asyl eller andre former for opphold uten at de er i besittelse av eller fremlegger sikre ID-dokumenter. En god del lar bevisst være å fremlegge identitetsdokumenter, eller kvitter seg med dem,for å skjule opplysninger knyttet til den ekte identiteten eller for å vanskeliggjøre utsendelse ved avslag.”

Selv om det presiseres i det påfølgende avsnittet at mangelen på ID-dokumenter kan skyldes at disse har gått tapt under flukten, etterlates man med et inntrykk av at “mange” jukser med identiteten sin for å få opphold i Norge, og videre en følelse av at vi “ikke helt vet” hvem disse menneskene er. At det det neste avsnittet handler om at “ Det forekommer (også) mange tilfeller hvor utlendingen er i besittelse av dokumenter som synes gyldige, men likevel kan være falske eller utstedt på uriktig grunnlag”, og “ At utlendingen kan fremlegge ID-dokumenter er således ikke ensbetydende med at identiteten er ekte eller sikker” bidrar ikke til å svekke det inntrykket. At de langt fleste (opp mot 90/95% i følge UDI ) av alle asylsøkere faktisk bidrar til å avklare egen identitet kunne det vært på sin plass å påpeke her .

Departementet skriver innledningsvis at “bruk av falsk identitet og identitetstyveri berører flere samfunnssektorer og forekommer blant annet i forbindelse med menneskehandel, misbruk av velferdsgoder, ulovlig arbeid, skattesvindel, sosial dumping, finanssvindel og annen kriminalitet”. Også her etterlates det et inntrykk av at de som kommer til Norge uten ID-papirer er potensielle skattesnytere, misbrukere av velferdsgoder og kan utgjøre en alvorlig samfunnstrussel. Uttrykksmåten er mistenkeliggjørende og kan lett leses som et argument for at innvandrere og asylsøkere til Norge representerer en “trussel” mot samfunnet. En slik uttrykksmåte er vi bekymret for at kan skape grobunn for økt fremmedfiendtlighet.

Hva gjelder de andre “sentrale utgangspunkter” nevnt i høringsnotatet, er det vanskelig å si seg uenig i disse. Antirasistisk Senter ser som nevnt behovet for slik kontroll, og som en følge av moderniseringen av Folkeregisteret og etablering av unike identiteter i Folkeregisteret, samt innføringen av nasjonale ID-kort til utlendinger, er det naturlig å anta at det er nødvendig med tilpasninger i tilstøtende lovverk, og at det vil komme fordeler av dette på enkelte områder. Spørsmålet her er om departementet ikke foreslår mer vidtrekkende endringer enn det som er både nødvendig og hensiktsmessig, og at signaleffektene av slike innstramninger er like viktig som den praktiske betydningen.

En slik utvidelse som departementet her foreslår er heller ikke uproblematisk med hensyn til den enkeltes rett til vern om sitt privatliv. Departementet viser i høringssvaret til at endringene ikke kan sies å omfattes av bestemmelser i EU-regelverk, EMK og eller praksis etter internasjonale dommer, men det er grunn til å spørre om departementets forslag er i strid med kravene som stilles i Personvernloven.

Et grunnleggende rettskrav innen personvernlovgivningen, er at de begrensninger av personvern og den enkeltes privatliv som innføres, må være “nødvendige”. I dette tilfellet må det dermed være "nødvendig" å innhente og lagre fingeravtrykk eller ansiktsfoto for å bekrefte den enkelte utlendings identitet. Når departementet foreslår å innføre disse reglene også i saker der det allerede foreligger identitetsdokumenter som det ikke er grunn til å betvile riktigheten av, er det vanskelig å se at dette kravet er oppfylt.

Departementet foreslår at det i alle saker der utlendinger søker om visum, oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse skal kunne registreres biometriske opplysninger, uavhengig av om det er grunn til å betvile korrektheten av de framlagte identitetsdokumentene i den enkelte sak.

At disse bestemmelsene skal gjelde også i saker det det ikke foreligger tvil om identitetsdokumentene som foreligger, synes klart undøvendig. Ikke bare har det en økonomisk og kapasitetsmessig side, det kan også føre med seg en helt undøvendig, og i verste fall farlig, mistenkeliggjøring. At dette vil utgjøre særregler for noen av landets innbyggere kan være usaklig forskjellsbehandling.

Endringene foreslås å gjelde også for barn ned til 6 års alder, og det defineres ikke nærmere hvem som skal ha rett til å innhente fingeravtrykk og foto, eller hvordan. Vurderinger av hensynet til barnet opp mot hensynet til kontroll er ikke videre diskutert i høringsnotatet, noe som er urovekkende.

I tillegg foreslår departementet at fingeravtrykk og ansiktsbilder skal kunne lagres i inntil 20 år før de slettes, og ikke fem år, slik dagens lovverk sier. Eller dersom utlendingen har dokumentert sin identitet. Samtidig vil tilsvarende registreringer av EU-borgere slettes så snart personens identitet er bekreftet. En slik forskjellsbehandling er svært uheldig, kanskje til og med på grensen av hva som tillates innenfor de internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet.

Det gis heller ingen konkrete grunner til hvorfor det er nødvendig å kunne lagre slik informasjon såpass lenge, og det gis ingen vurdering av hvorvidt en slik ulikebehandling kan sies å være saklig. Som departementet selv skriver innebærer forslaget at fingeravtrykkene skal kunne beholdes i utlendingsregisteret vesentlig lenger enn etter gjeldende regelverk. Det er et stort hopp fra 5 til 20 år, uten at dette er videre begrunnet i høringsnotatet. Det er svakt, og underbygger inntrykket av at forslagene er for vidtrekkende.

At departementet "ut fra et likebehandlingsprinsipp mener (departementet) at det ikke skal være tillatt å søke i fingeravtrykkene til tidligere utlendinger som har blitt norske borgere, for andre formål enn identitetskontroll" er en viktig presisering. Såkalte "fire walls" mellom de ulike delene av forvaltningen er et viktig prinsipp, særlig i utlendingssaker.

Når det gjelder ansiktsfoto skriver departementet "at disse tradisjonelt har blitt blitt lagret i Utlendingsdatabasen. Etter etableringen av den nye felles søkebasen for utlendingsregisteret og politiets register for pass og nasjonale ID-kort (ABIS-Automated Bio-metric Identification System), vil ansiktsfotoene også ligge i dette registeret for bruk til elektronisk ansiktsgjenkjenning. (...) Departementet mener tungtveiende kontrollhensyn taler for at ansiktsfoto ikke må slettes fra utlendingsregisteret så lenge de har reell interesse i kontrollsammenheng."

Departementet foreslår dessuten en ny bestemmelse om søk mot pass- og ID-kortregisterene (når det siste er på plass) i forbindelse med registrering i utlendingsregisteret, endringer i passloven og ID-kortloven som åpner for utlevering av opplysninger fra disse registrene til utlendingsmyndighetene. Det foreslås i tillegg en hjemmel for direkte søk i utlendingsregisteret i forbindelse med registreringer i pass-og ID-kortregisteret.

Disse endringene vil, dersom de innføres, ikke bare medføre lagring av enorme mengder personlig data om norske innbyggere, som det i all hovedsak aldri vil bli behov for, men det legger også tilrette for en omfattende kontroll på flere nivåer av enkelte innbyggere. Hensynet til innvandringskontroll trumfer med andre ord hensynet til den enkeltes personvern, uten at det en gang trenger å være "nødvendig".

Det er lett å se at dette vil være svært nyttig i et kontrolløyemed, men det er samtidig viktig at et slikt verktøy eventuelt behandles og forvaltes med særlig omhu. Det er blitt varslet om av flere, deriblant Antirasistisk Senter, at regjeringens overveiende fokus på innstramninger kan oppleves som mistenkeliggjørende og fostre mistillit, noe som igjen kan ha uheldige konsekvenser i et samfunnsperspektiv. Det reflekteres ikke i høringsnotatet at slike perspektiver er vurdert eller tillagt særlig vekt. Når man kjenner til hvordan utlendingskontroll utføres rent praktisk i dag, er det også vanskelig å ha tillit til at dette vil utføres på en tilfredsstillende måte.

Det foreslås også endringer i statsborgerlovgivningen for å gi adgang til å oppta fingeravtrykk og ansiktsfoto ved søknad om statsborgerskap. Dette føyer seg inn rekken av tiltak som fokuserer på å kontrollere de som allerede er her like mye som de som ankommer, noe som kan tenkes å påvirke integreringprosesser negativt. Antirasistisk Senter mener dette er unødvendig forskjellsbehandling og at det er svært uheldig at slik usikkerhet skapes. Ressursene som brukes på denne type kontroll ville kommet godt med andre steder i utlendingsforvaltningen.

Antirasistisk Senter ser behovet for å kjenne den korrekte identiteten til mennesker som innvilges oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge, og for å bekjempe id-relatert kriminalitet, men kan ikke anbefale at forslagene som foreligger gjennomføres.

Forslagene er langt mer vidtrekkende enn argumentasjonen i høringsnotatet tilsier at det relle kontrollbehovet er, og synes mer egnet til å gi en innvandringspolitisk signaleffekt om innstramning. Endringene ville dessuten medført en klar forskjellsbehandling av en konkret gruppe innbyggere, både hva gjelder kontrollmuligheter og innhenting og lagring av personlige opplysninger, selv om det i de fleste tilfeller ville være "undøvendig" og uten at behovet for dette begrunnes godt.

Antirasistisk Senter er bekymret for at forslaget i seg selv kan bidra til mistenkeliggjøring av en allerede utsatt gruppe, samt gi legitimitet til påstander fra høyreekstreme grupperinger om utlendinger, og særlig asylsøkeres, kriminalitet i Norge.