Høringsinnspill - Forslag til forskrift om kompensasjon etter avvikling av pelsdyrhold
Mitt navn er Henrik Domino. Jeg har mitt daglige virke i landbruket der jeg de siste 22 årene har utført landbruksrevisjoner ute på gårdsbruk over hele landet. Jeg har derfor inngående kjennskap til norsk landbruk på gårdsnivå i tillegg til at jeg kjenner pelsnæringa via slekt, venner og utdanning. Jeg har også besøkt pelsfarmer i inn- og utland.
Jeg vil benytte anledningen til å berømme departementet for det grundige arbeidet som er gjort – først og fremst med selve Pelsdyrloven, men også med herværende forslag til kompensasjonsforskrift. Loven er faglig godt begrunnet, og harmonerer med «moderne» etiske normer. Med Pelsdyrloven på plass slutter Norge seg til det stadig økende antall land som forbyr pelsoppdrett, i tillegg til at det inspirerer andre. Irlands forbud – som ble behandlet i juli i år - ble blant annet gjort med referanse til den norske Pelsdyrloven.
Jeg ønsker med dette høringsinnspillet å komme med forslag til forbedringer og tiltak som både imøtekommer Pelsdyrlovens intensjon, og som samtidig bidrar til en ryddig avvikling for oppdretterne.
En vellykket kompensasjonsordning innehar virkemidler som stimulerer flest mulig til tidlig avvikling samtidig som den sørger for forutsigbarhet for oppdretterne.
Angående grunnvilkår for rett til kompensasjon
Angående paragraf 3 i høringsnotatet: All handel med skinn strider mot Pelsdyrlovens intensjon. Jeg støtter derfor forslaget om at kompensasjon ikke kan benyttes til handel med skinn.
I paragraf 3 står det videre: «Det er et vilkår for rett til kompensasjon at pelsdyroppdretteren ved søknadstidspunktet (min uthevelse) har avsluttet pelsdyrproduksjonen.»
Jeg mener dette bør endres. For raskest mulig å tilfredsstille Pelsdyrlovens intensjon er det viktig å stimulere flest mulig til å avvikle tidlig i avviklingsperioden. Beslutningen om avviklingstidspunkt er svært viktig for den enkelte oppdretter. I tillegg til aktuell skinnpris, muligheter for annet arbeid mm., så er detaljene i kompensasjonen for den enkelte oppdretter av essensiell betydning. Disse må – som departementet skriver i høringsnotatet - vurderes etter fysiske befaringer og flere ulike parametere.
Det er derfor avgjørende at oppdretter kjenner 100% til kompensasjonsdetaljene før avgjørelsen om avviklingstidspunkt tas. Etter mitt skjønn er sikkerhet for dette det mest vesentlige for en oppdretter å vurdere.
Mulighet for å sende kompensasjonssøknad før avvikling
Jeg mener derfor at det er vesentlig at oppdretter gis mulighet til å sende søknad om kompensasjon før drifta avvikles. Deretter – når søknaden er besvart og alle kompensasjonsdetaljer er avklart – kan oppdretter ta sin beslutning om avviklingstidspunkt på bakgrunn av dette, og eventuelt andre hensyn som skinnpris mm. Svarbrev til oppdretter med alle kompensasjonsdetaljer bør ha en frist for avvikling (for eksempel innen et år fra dato på svarbrev til oppdretter). Selve kompensasjonen utbetales etter at drifta er verifisert avviklet.
Denne framgangsmåten vil gi oppdretter de beste forutsetninger for optimalt avviklingstidspunkt, og forhindre at avvikling utsettes på grunn av usikkerhet hos oppdretter. Med nåværende svært lave skinnpriser (både hos Kopenhagen Fur og Saga Furs sine auksjoner nå i september) vil en forhåndsavklaring - altså i form av et svarbrev til oppdretter med detaljert oversikt over den individuelle kompensasjonen - kunne bidra til rask avvikling.
Oppdrettere bør oppfordres til å søke om kompensasjon i god tid før avviklingstidspunkt slik at utbetaling kan skje som fort som mulig etter avvikling.
Hvis departementet allikevel ønsker å opprettholde sitt forslag om at drifta må være avviklet før oppdretter kan sende søknad om kompensasjon, bør det tydeliggjøres i detalj hva oppdretter kan forvente mht kompensasjon. Dette synes imidlertid vanskelig å gjennomføre; Slik jeg leser departementets høringsnotat så er det nødvendig med befaringer og flere ulike vurderinger for å komme fram til riktig kompensasjon. Jeg er derfor redd at denne løsningen kan åpne for feiltolkninger og misforståelser i etterkant som ingen er tjent med.
Angående tispetillegg – gradering/skalering
For raskest mulig å tilfredsstille Pelsdyrlovens intensjon er det vesentlig å stimulere til at flest mulig velger å avvikle tidlig i avviklingsperioden.
For å premiere de som velger tidlig avvikling bør det derfor vurderes om summen pr avlstispe kan være gjenstand for en skalering. For eksempel etter følgende modell: De som avvikler før 1.2.2020 tildeles 100 % av beregnet pris pr avlstispe. De som avvikler før 1.2.2021 tildeles 70 % av beregnet pris pr avlstispe. Med andre ord en høy prosent for de som avvikler før 1.2.2021 som et insentiv for tidlig avvikling.
For de som velger å fortsette drift utover 1.2.2021 bør prosentandelen være vesentlig lavere, for eksempel 40% for de som avvikler i slutten av 2021/januar 2022, og ned til 0% for de som velger å drive ut hele avviklingsperioden (altså fram til pelsing 2024/2025).
I departementets høringsnotat er det foreslått et tispetillegg på 420 kr pr minktispe og 840 kroner pr revetispe. Dette er gjort med henvisning til NIBIOs Håndbok for driftsplanlegging .
Jeg mener at tispetilleggene bør vurderes differensiert mer i favør minkoppdretterne kontra reveoppdretterne. I de siste årene fram mot 15.1.2018 var pelsnæringa preget av sterk reduksjon i antall farmer. Reduksjonen var særlig stor på revefarmer, mens antall minkfarmer hadde en flatere nedadgående kurve. Det er derfor betimelig å vurdere sterkere insentiver for å stimulere flere minkoppdrettere til tidlig avvikling. En slik differensiering vil i sterkere grad imøtekomme Pelsdyrlovens intensjon – rett og slett fordi det totale antall dyr i oppdrett er mange ganger høyere i minkoppdrett kontra reveoppdrett.
Jeg mener at en skalering som favoriserer de som avvikler tidlig, er rimelig i og med at de som velger å avvikle seint i avviklingsperioden vil kunne komme til å ha fordel av inntekt fra egen drift i et lengre tidsrom. Samtidig vil det naturligvis motivere til tidlig avvikling og omstilling.
Angående kompensasjon for lavere alderspensjon
Departementet foreslår kompensasjon for lavere årlig alderspensjon. Forslaget er godt, men omfatter kun heltidsoppdrettere uten annen inntekt.
Jeg vil foreslå at departementets forslag også omfatter de oppdrettere som har annen inntekt. Da vil for eksempel en oppdretter med annen inntekt tilsvarende 50% av total inntekt motta 50% av de 16 700 kronene som en heltidsoppdretter får. Forslaget er relevant fordi minst 29% av oppdretterne (tall fra 2017) har inntekt fra øvrig landbruk. Og formodentlig har noen oppdrettere også andre inntektskilder som ikke bør utelukke dem fra muligheten til å få en delvis kompensasjon for lavere alderspensjon når pelsoppdrettet avvikles.
Angående avkortning og risiko for dårligere dyrevelferd
Det foreslås at oppdrettere med aktivitetsforbud skal få sin kompensasjon avkortet med 30%. Kompensasjonen for rivningskostnader skal ikke avkortes.
Jeg mener det er svært urimelig. For å sette det i perspektiv: Pelsdyrloven ble vedtatt i Stortinget hele 16 år etter at Stortingsmeldingen om dyrevelferd konkluderte med at dyrevelferden i norsk pelsdyroppdrett ikke var akseptabel, og at den måtte forbedres betydelig for å forsvare fortsatt drift. Pelsdyrloven er basert på at de belastninger mink og rev utsettes for i «lovlig og forskriftsmessig» pelsoppdrett ikke kan forsvare formålet med oppdrettet.
Oppdrettere med aktivitetsforbud har brutt sentrale forskriftskrav (som altså i seg selv er problematiske!), og utsatt sine dyr for ytterligere belastninger i så alvorlig grad at de er gitt aktivitetsforbud. Det blir derfor svært urimelig at oppdrettere som ikke en gang fyller forskriftskrav kun skal avkortes med 30%.
Mattilsynet skrev i sitt høringsinnspill til Pelsdyrloven at «de gjenværende pelsdyrgårdene vurderes som risikodyrehold». Det er svært klar tale og et sterkt signal fra tilsynsmyndigheten . Mattilsynets begrunnelse er at motivasjonen for drift kan være svak i avviklingsperioden. Mattilsynet anser altså at avviklingstid er risikotid.
I tillegg er Lovavdelingens vurdering (ref.Prop.99 L (2018-2019) at « enhver overgangsperiode vil føre til umiddelbar skade på de interessene lovgiver ønsker å ivareta gjennom vedtakelsen av et forbud». Et lovforbud som skal beskytte dyr mot uakseptable belastninger kan paradoksalt nok føre til at dyr kommer til å lide ytterligere overlast – i verste fall i en periode på opptil 5 år.
Tida fram mot avvikling i 2025 er med andre ord kritisk. En så beskjeden varslet avkortning som 30% vil kunne føre til at risikodyrehold vil falle i kvalitet med påfølgende aktivitetsforbud. En innskjerpelse mht høyere avkortning vil kunne forebygge at dyrevelferden synker.
Årlige meningsmålinger har vist stor motstand mot pelsdyroppdrett i seg selv. Etter min mening vil det stride mot allmenn rettsoppfatning at oppdrettere som ikke engang klarer å oppfylle minimumskrav til drift, og som er gitt Mattilsynets sterkeste virkemiddel – altså aktivitetsforbud – i det hele tatt skal gis kompensasjon.
Er det riktig å gi kompensasjon for en inntekt/drift som ikke eksisterer?
Angående søknadsfrist for kompensasjon for rivning og opprydding
Jeg foreslår at frist for å søke om kompensasjon for rivning/opprydding settes lik frist for øvrig kompensasjon – altså 12 måneder etter avvikling, og senest 31.12.2025.
Departementet oppgir ingen begrunnelse for at fristen for å søke foreslås satt så seint som 31.12.2025. For dem som velger tidlig avvikling vil fristen for rivningskompensasjon da gå ut flere år etter avvikling. Det er i seg selv ikke noe problem. Men det framstår som underlig, og kan etterlate tvil om lovgivers intensjon hvis mange oppdrettere blir sittende med intakte pelsdyranlegg helt fram til 31.12.2025. I verste fall kan det være kontraproduktivt, undergrave Pelsdyrlovens intensjon og bidra til spekulasjoner som kan forhindre at flest mulig velger rask avvikling. Å gi avkall på det som mange oppdrettere anser som et livsverk, er uten tvil en stor mental påkjenning. Det tjener ingenting til dersom spekulasjoner skulle oppstå.
Rivning av anlegg vil i tillegg kunne frigjøre plass til annen drift, som det påpekes i høringsnotatet. Dette er en annen grunn til at det bør settes kortere frist for å søke om rivningskompensasjon.
En frist for å søke rivningskompensasjon på 12 måneder etter avvikling vil bidra til å sikre Pelsdyrlovens intensjon om permanent avvikling. Det vil også bidra til å hindre at anlegg på avviklede gårder benyttes av oppdrettere som fortsatt har drift.
I øvrig landbruk der det gis tilsagn om tilskudd til ulike tiltak, blir det gjerne satt en frist for når omsøkte tiltak må være utført. Hvis fristen oversittes bortfaller tilskuddet. Jeg foreslår tilsvarende ordning for rivningskompensasjonen.
Angående ikrafttredelse
Jeg vil anmode om at forskriften kommer på plass nærmest umiddelbart, med ikrafttredelse «straks», slik at oppdrettere som vurderer avvikling etter kommende pelsing kan komme i gang med å forberede avvikling.
Beste hilsen Henrik Domino - Landbruksrevisor
Mitt navn er Henrik Domino. Jeg har mitt daglige virke i landbruket der jeg de siste 22 årene har utført landbruksrevisjoner ute på gårdsbruk over hele landet. Jeg har derfor inngående kjennskap til norsk landbruk på gårdsnivå i tillegg til at jeg kjenner pelsnæringa via slekt, venner og utdanning. Jeg har også besøkt pelsfarmer i inn- og utland.
Jeg vil benytte anledningen til å berømme departementet for det grundige arbeidet som er gjort – først og fremst med selve Pelsdyrloven, men også med herværende forslag til kompensasjonsforskrift. Loven er faglig godt begrunnet, og harmonerer med «moderne» etiske normer. Med Pelsdyrloven på plass slutter Norge seg til det stadig økende antall land som forbyr pelsoppdrett, i tillegg til at det inspirerer andre. Irlands forbud – som ble behandlet i juli i år - ble blant annet gjort med referanse til den norske Pelsdyrloven.
Jeg ønsker med dette høringsinnspillet å komme med forslag til forbedringer og tiltak som både imøtekommer Pelsdyrlovens intensjon, og som samtidig bidrar til en ryddig avvikling for oppdretterne.
En vellykket kompensasjonsordning innehar virkemidler som stimulerer flest mulig til tidlig avvikling samtidig som den sørger for forutsigbarhet for oppdretterne.
Angående grunnvilkår for rett til kompensasjon
Angående paragraf 3 i høringsnotatet: All handel med skinn strider mot Pelsdyrlovens intensjon. Jeg støtter derfor forslaget om at kompensasjon ikke kan benyttes til handel med skinn.
I paragraf 3 står det videre: «Det er et vilkår for rett til kompensasjon at pelsdyroppdretteren ved søknadstidspunktet (min uthevelse) har avsluttet pelsdyrproduksjonen.»
Jeg mener dette bør endres. For raskest mulig å tilfredsstille Pelsdyrlovens intensjon er det viktig å stimulere flest mulig til å avvikle tidlig i avviklingsperioden. Beslutningen om avviklingstidspunkt er svært viktig for den enkelte oppdretter. I tillegg til aktuell skinnpris, muligheter for annet arbeid mm., så er detaljene i kompensasjonen for den enkelte oppdretter av essensiell betydning. Disse må – som departementet skriver i høringsnotatet - vurderes etter fysiske befaringer og flere ulike parametere.
Det er derfor avgjørende at oppdretter kjenner 100% til kompensasjonsdetaljene før avgjørelsen om avviklingstidspunkt tas. Etter mitt skjønn er sikkerhet for dette det mest vesentlige for en oppdretter å vurdere.
Mulighet for å sende kompensasjonssøknad før avvikling
Jeg mener derfor at det er vesentlig at oppdretter gis mulighet til å sende søknad om kompensasjon før drifta avvikles. Deretter – når søknaden er besvart og alle kompensasjonsdetaljer er avklart – kan oppdretter ta sin beslutning om avviklingstidspunkt på bakgrunn av dette, og eventuelt andre hensyn som skinnpris mm. Svarbrev til oppdretter med alle kompensasjonsdetaljer bør ha en frist for avvikling (for eksempel innen et år fra dato på svarbrev til oppdretter). Selve kompensasjonen utbetales etter at drifta er verifisert avviklet.
Denne framgangsmåten vil gi oppdretter de beste forutsetninger for optimalt avviklingstidspunkt, og forhindre at avvikling utsettes på grunn av usikkerhet hos oppdretter. Med nåværende svært lave skinnpriser (både hos Kopenhagen Fur og Saga Furs sine auksjoner nå i september) vil en forhåndsavklaring - altså i form av et svarbrev til oppdretter med detaljert oversikt over den individuelle kompensasjonen - kunne bidra til rask avvikling.
Oppdrettere bør oppfordres til å søke om kompensasjon i god tid før avviklingstidspunkt slik at utbetaling kan skje som fort som mulig etter avvikling.
Hvis departementet allikevel ønsker å opprettholde sitt forslag om at drifta må være avviklet før oppdretter kan sende søknad om kompensasjon, bør det tydeliggjøres i detalj hva oppdretter kan forvente mht kompensasjon. Dette synes imidlertid vanskelig å gjennomføre; Slik jeg leser departementets høringsnotat så er det nødvendig med befaringer og flere ulike vurderinger for å komme fram til riktig kompensasjon. Jeg er derfor redd at denne løsningen kan åpne for feiltolkninger og misforståelser i etterkant som ingen er tjent med.
Angående tispetillegg – gradering/skalering
For raskest mulig å tilfredsstille Pelsdyrlovens intensjon er det vesentlig å stimulere til at flest mulig velger å avvikle tidlig i avviklingsperioden.
For å premiere de som velger tidlig avvikling bør det derfor vurderes om summen pr avlstispe kan være gjenstand for en skalering. For eksempel etter følgende modell: De som avvikler før 1.2.2020 tildeles 100 % av beregnet pris pr avlstispe. De som avvikler før 1.2.2021 tildeles 70 % av beregnet pris pr avlstispe. Med andre ord en høy prosent for de som avvikler før 1.2.2021 som et insentiv for tidlig avvikling.
For de som velger å fortsette drift utover 1.2.2021 bør prosentandelen være vesentlig lavere, for eksempel 40% for de som avvikler i slutten av 2021/januar 2022, og ned til 0% for de som velger å drive ut hele avviklingsperioden (altså fram til pelsing 2024/2025).
I departementets høringsnotat er det foreslått et tispetillegg på 420 kr pr minktispe og 840 kroner pr revetispe. Dette er gjort med henvisning til NIBIOs Håndbok for driftsplanlegging .
Jeg mener at tispetilleggene bør vurderes differensiert mer i favør minkoppdretterne kontra reveoppdretterne. I de siste årene fram mot 15.1.2018 var pelsnæringa preget av sterk reduksjon i antall farmer. Reduksjonen var særlig stor på revefarmer, mens antall minkfarmer hadde en flatere nedadgående kurve. Det er derfor betimelig å vurdere sterkere insentiver for å stimulere flere minkoppdrettere til tidlig avvikling. En slik differensiering vil i sterkere grad imøtekomme Pelsdyrlovens intensjon – rett og slett fordi det totale antall dyr i oppdrett er mange ganger høyere i minkoppdrett kontra reveoppdrett.
Jeg mener at en skalering som favoriserer de som avvikler tidlig, er rimelig i og med at de som velger å avvikle seint i avviklingsperioden vil kunne komme til å ha fordel av inntekt fra egen drift i et lengre tidsrom. Samtidig vil det naturligvis motivere til tidlig avvikling og omstilling.
Angående kompensasjon for lavere alderspensjon
Departementet foreslår kompensasjon for lavere årlig alderspensjon. Forslaget er godt, men omfatter kun heltidsoppdrettere uten annen inntekt.
Jeg vil foreslå at departementets forslag også omfatter de oppdrettere som har annen inntekt. Da vil for eksempel en oppdretter med annen inntekt tilsvarende 50% av total inntekt motta 50% av de 16 700 kronene som en heltidsoppdretter får. Forslaget er relevant fordi minst 29% av oppdretterne (tall fra 2017) har inntekt fra øvrig landbruk. Og formodentlig har noen oppdrettere også andre inntektskilder som ikke bør utelukke dem fra muligheten til å få en delvis kompensasjon for lavere alderspensjon når pelsoppdrettet avvikles.
Angående avkortning og risiko for dårligere dyrevelferd
Det foreslås at oppdrettere med aktivitetsforbud skal få sin kompensasjon avkortet med 30%. Kompensasjonen for rivningskostnader skal ikke avkortes.
Jeg mener det er svært urimelig. For å sette det i perspektiv: Pelsdyrloven ble vedtatt i Stortinget hele 16 år etter at Stortingsmeldingen om dyrevelferd konkluderte med at dyrevelferden i norsk pelsdyroppdrett ikke var akseptabel, og at den måtte forbedres betydelig for å forsvare fortsatt drift. Pelsdyrloven er basert på at de belastninger mink og rev utsettes for i «lovlig og forskriftsmessig» pelsoppdrett ikke kan forsvare formålet med oppdrettet.
Oppdrettere med aktivitetsforbud har brutt sentrale forskriftskrav (som altså i seg selv er problematiske!), og utsatt sine dyr for ytterligere belastninger i så alvorlig grad at de er gitt aktivitetsforbud. Det blir derfor svært urimelig at oppdrettere som ikke en gang fyller forskriftskrav kun skal avkortes med 30%.
Mattilsynet skrev i sitt høringsinnspill til Pelsdyrloven at «de gjenværende pelsdyrgårdene vurderes som risikodyrehold». Det er svært klar tale og et sterkt signal fra tilsynsmyndigheten . Mattilsynets begrunnelse er at motivasjonen for drift kan være svak i avviklingsperioden. Mattilsynet anser altså at avviklingstid er risikotid.
I tillegg er Lovavdelingens vurdering (ref.Prop.99 L (2018-2019) at « enhver overgangsperiode vil føre til umiddelbar skade på de interessene lovgiver ønsker å ivareta gjennom vedtakelsen av et forbud». Et lovforbud som skal beskytte dyr mot uakseptable belastninger kan paradoksalt nok føre til at dyr kommer til å lide ytterligere overlast – i verste fall i en periode på opptil 5 år.
Tida fram mot avvikling i 2025 er med andre ord kritisk. En så beskjeden varslet avkortning som 30% vil kunne føre til at risikodyrehold vil falle i kvalitet med påfølgende aktivitetsforbud. En innskjerpelse mht høyere avkortning vil kunne forebygge at dyrevelferden synker.
Årlige meningsmålinger har vist stor motstand mot pelsdyroppdrett i seg selv. Etter min mening vil det stride mot allmenn rettsoppfatning at oppdrettere som ikke engang klarer å oppfylle minimumskrav til drift, og som er gitt Mattilsynets sterkeste virkemiddel – altså aktivitetsforbud – i det hele tatt skal gis kompensasjon.
Er det riktig å gi kompensasjon for en inntekt/drift som ikke eksisterer?
Angående søknadsfrist for kompensasjon for rivning og opprydding
Jeg foreslår at frist for å søke om kompensasjon for rivning/opprydding settes lik frist for øvrig kompensasjon – altså 12 måneder etter avvikling, og senest 31.12.2025.
Departementet oppgir ingen begrunnelse for at fristen for å søke foreslås satt så seint som 31.12.2025. For dem som velger tidlig avvikling vil fristen for rivningskompensasjon da gå ut flere år etter avvikling. Det er i seg selv ikke noe problem. Men det framstår som underlig, og kan etterlate tvil om lovgivers intensjon hvis mange oppdrettere blir sittende med intakte pelsdyranlegg helt fram til 31.12.2025. I verste fall kan det være kontraproduktivt, undergrave Pelsdyrlovens intensjon og bidra til spekulasjoner som kan forhindre at flest mulig velger rask avvikling. Å gi avkall på det som mange oppdrettere anser som et livsverk, er uten tvil en stor mental påkjenning. Det tjener ingenting til dersom spekulasjoner skulle oppstå.
Rivning av anlegg vil i tillegg kunne frigjøre plass til annen drift, som det påpekes i høringsnotatet. Dette er en annen grunn til at det bør settes kortere frist for å søke om rivningskompensasjon.
En frist for å søke rivningskompensasjon på 12 måneder etter avvikling vil bidra til å sikre Pelsdyrlovens intensjon om permanent avvikling. Det vil også bidra til å hindre at anlegg på avviklede gårder benyttes av oppdrettere som fortsatt har drift.
I øvrig landbruk der det gis tilsagn om tilskudd til ulike tiltak, blir det gjerne satt en frist for når omsøkte tiltak må være utført. Hvis fristen oversittes bortfaller tilskuddet. Jeg foreslår tilsvarende ordning for rivningskompensasjonen.
Angående ikrafttredelse
Jeg vil anmode om at forskriften kommer på plass nærmest umiddelbart, med ikrafttredelse «straks», slik at oppdrettere som vurderer avvikling etter kommende pelsing kan komme i gang med å forberede avvikling.
Beste hilsen Henrik Domino - Landbruksrevisor