Høringssvar til forslag for kompensasjon til pelsdyroppdrettere.
Ettersom jeg og min familie driver en gård med mink og ammekuer vil vi sende inn et svar på departementets forslag. Det er en forferdelig situasjon dere nå vil sette oss i, ettersom dere foreslår å kompensere våre verdier med avskrivningsgrunnlaget knyttet til pelsdyrdriften. Alle jeg har snakket med som innehar roller som bankansatte, regnskapsførere og næringslivaktører generelt rister godt på hodet over det meningsløse forslaget om å legge bokførte verdier til grunn for beregning av kompensasjon. At det i tillegg skal inn ei avkortning på 7% årlig, gjør situasjonen svært vanskelig for de som ønsker å drive frem til 2025. Avkortningen gjør at folk med relativt nye anlegg og en viss aktiva pelser ned hele besetningen for å berge stumpene av sine bokførte verdier. Da reduseres tonnasjen på fòrkjøkkenene kraftig, noe som resulterer at det ikke er mulig å opprettholde en konkuransedyktig fòrproduksjon. Det er rett og slett uholdbart da vi alle kan bevise at det ikke vil gi annet enn urimelige utslag å bruke bokførte verdier. Stikk i strid den anmodningen stortinget gav departementet 13. juni 2019 om og hensynta urimelige utslag. Det er svært illevarslende for demokratiet at vi har et departement som ikke følger de anmodninger som våre folkevalgte lovgivere gir.
Vi har investert alt vi har av egenkapital, inkludert melkekvote, oppsparte midler og hogstmoden skog i minkgården vår. Det meste av likvider fra kua og minken har også blitt pløyd tilbake til minkgården gjennom årenes løp. Vi har også lånt i banken for å få dette opp å gå. Med dette forslaget vil vi sitte igjen med en betydelig gjeldsbyrde fra minkholdet isolert, samtidig som vi står igjen på bar bakke, uten sparepenger, skog og melkekvote. Dette finner jeg uhørt. Driften her er organisert i et enkeltpersonforetak, så vi har stor frykt for å bli slått personlig konkurs. Det kan bety at vår familie med to voksne og tre barn på 4, 7 og 9 år kan ende opp i en trang kommunal bolig. At det kan sitte en minister fra partiet KrF å se at dette skjer er oss helt ufattelig. At argumentasjonen til ministeren i media dreier seg mest rundt hvordan de forskjellige oppdretterne ligger an i løypa i forhold til banken sin er totalt irrelevant. Det er kun ei full erstatning for alle tap vi måtte påføres som er den eneste rette måten å kompensere dette på.
At dere så at kun bokførte verdier ble for lite, og dermed ville pynte litt på det med et tispetillegg, er svært utfordrende. Her ligger det utallige feller for at det kan slå svært urimelig ut. Dere mener det er riktig å ta et gjennomsnitt av de innrapporterte tispeantallene fra mars 17 og oktober 17. Noen produsenter velger å avlive tisper som ikke har fått valper på våren. Dette gjøres på sommeren. Dermed blir disse produsentene, inkl. oss, straffet fordi vi hadde senket gjennomsnittstispeantallet vårt i løpet av sommeren 2017. Når det gjelder mink, så er det stor variasjon på fertiliteten de forskjellige fargetypene imellom. Det er rimelig å anta at brunmink vil få 5,2 valper i snitt pr tispe, mens blåmink av safirtype vil få 3,2 valper i snitt pr tispe. For å fylle opp vår minkgård med kapasitet på ca 7000 dyr totalt pr 1. juli, så vil vi bare måtte ha 1150 tisper med brunmink. Om vi har kun safirmink, så vil vi måtte ha 1700 tisper for å kunne fylle farmen frem til pelsing. Da ville vi mottatt 483 000 kr i tispetillegg om vi hadde kun brunmink, mens vi ville mottatt 714 000 kr om vi hadde kun safirmink. Dette er meget urimelig. Disse eksemplene er enda verre når det gjelder reveproduksjon. Der vil en farm bestående av kun blårev behøve ca halvparten av tispene for å fylle farmen enn det som behøves for å fylle opp med sølvrev. Ergo, om to naboer driver med rev, har akkurat like mange løpemeter med bur, der den ene oppdretteren har fylt opp med blårev, mens den andre har fylt opp med sølvrev, så vil sølvrevoppdretteren få dobbelt så høy sum i kompensasjon enn blårevoppdretteren på andre siden av veien. Hvor i all verden er logikken og anstendigheten i det? Det finnes og eksempler på oppdrettere som var rammet av alvorlig sykdom slik at de hadde et sterkt redusert tispetall i 2017. De blir nå straffet med stor avkortning for at de var sjuke på det gitte tidspunktet. Hvordan kan dere finne på å mene at dette er rimelig? Eneste måten å regne ut summer ut ifra størrelser, ville være å se på produksjonskapasiteten til hver enkelt pelsgård.
Når det gjelder hva som skal inkluderes i kompensasjonen, finnes det mange merkelige utspill. At det kun er antall tisper og de bokførte verdiene knyttet til det regnskapet som innbefatter dyreholdet pr 15. januar 2018 som gjelder, er svært mangelfullt. At det blir lagt opp til at det kun er den personen som hadde pelsdyr 15.01.18 blir helt feil. Det må jo også gis erstatning for den som eier pelsdyranlegg og. Hvis dette står seg så er det leietakeren av et anlegg som ender opp med kompensasjonen, mens eieren av anlegget får kroner 0. Hvor finnes det et annet lignende tilfelle? Hvor komisk ser det ikke ut om det ved ei veiutbygging blir ekspropriert et hus som er utleid, der det ender opp med at leietageren får erstatningen, mens huseieren får kroner 0? Et annet merkelig punkt er forslaget om at det bare gis kompensasjon for bokførte verdier i de regnskapene der pelsdyrene er innbefattet. Så om oppdretter A har pelseriet sitt inkludert i det samme regnskapet som pelsdyra, så får han tilbake avskrivningsgrunnlaget tilhørende pelseriet. Men om oppdretter B har pelseriet sitt i et annet regnskap (for eksempel et AS) enn der han har pelsdyra, da får han ikke tilbake avskrivningsgrunnlaget. Hvor er logikken her? Det finnes utallige eksempler rundt om i landet der dette slår helt feil ut, ettersom det ikke foreslås full erstatning for alle tap knyttet til pelsdyrvirksomheten.
Av ukjente årsaker er det ikke lagt ut forslag som omhandler omstillingsmidler. Dette gjør det ekstra vanskelig for oss i næringa til å kunne forholde oss til helheten av våre fremtidsutsikter. Det er bare med på å skape ytterligere unødvendig usikkerhet for oss. Men det eneste som er sagt er at det er Innovasjon Norge som skal fordele disse omstillingsmidlene. Da finner jeg det merkverdig at Kjell Bruvoll, seniorrådgiver i Innovasjon Norge utaler følgende sitat på spørsmål om hvilke husdyrtyper det vil være aktuelt for Innovasjon Norge å bidra med støtte til:
« Marknadssituasjonen er vanskeleg for fleire husdyrproduksjonar. Vi deltek ikkje i nyetablering eller utviding av kraftfòrbaserte produksjonar. I 2019 kan vi heller ikkje delta innan sau, men forbodet frå jordbruksavtalen i 2018 er oppheva i jordbruksavtalen 2019 frå 2020. Elles er dei regionale partnarskapane tilbakehaldne med storfekjøtt i kornområda. Og for å etablere seg med vanleg mjølkeproduksjon, så må ein ha kvote.»
For min egen del så står det her rett ut at det ikke finnes noen næringer jeg kan omstille meg til, eller øke eksisterende produksjon. Jeg utnytter i dag alle gårdens ressurser til fulle med dagens produksjonsnivå på kjøttfe. Det er stor rift om leiejord, beiter til leie etc. i vår del av landet. Det gjør det svært dyrt/vanskelig å kunne bygge seg videre opp med ammeku, samt at det ligger prognoser som sier at markedet for storfekjøtt vil bli mettet innen få år. Dermed er det ingen husdyrproduksjoner jeg som bonde kan erstatte pelsdyrholdet med. Gården ligger på opptil 600 moh, derfor er alt annet enn grasbasert drøvtyggerproduksjon uaktuelt jamfør Innovasjon Norges uttalelse. I tillegg vil jeg sitte igjen med såpass lite verdier og egenkapital, samt mye restgjeld fra minkholdet, at jeg aldri vil kunne finne en eneste bankansatt som noensinne ville innvilge et lån for oppstart til en ny næring hos oss.
En annen sak jeg stiller meg undrende til i dette forslaget er at dyrevernorganisasjoner er bedt om å sende høringssvar til dette forslaget. Det er ingenting som tilsier at disse organisasjonene har noe kunskap å tilføre denne saken. Jeg anser det som et hån fra departementet at disse er invitert. Det føles som voldsutøveren skal være med å fastsette voldserstatningen. Mulig det kan anses som en kuriosistet, men jeg finner det betimelig å påpeke dette.
Kort oppsummert så er dette forslaget et stort ran frå statens side. Her er det kun en ting som gjelder, full erstatning for alle tap i forbindelse med pelsdyrholdet, inkludert tapt fremtidig avkastning.
Kristian Aasen og Maylen Olsen, Brumunddal.
Ettersom jeg og min familie driver en gård med mink og ammekuer vil vi sende inn et svar på departementets forslag. Det er en forferdelig situasjon dere nå vil sette oss i, ettersom dere foreslår å kompensere våre verdier med avskrivningsgrunnlaget knyttet til pelsdyrdriften. Alle jeg har snakket med som innehar roller som bankansatte, regnskapsførere og næringslivaktører generelt rister godt på hodet over det meningsløse forslaget om å legge bokførte verdier til grunn for beregning av kompensasjon. At det i tillegg skal inn ei avkortning på 7% årlig, gjør situasjonen svært vanskelig for de som ønsker å drive frem til 2025. Avkortningen gjør at folk med relativt nye anlegg og en viss aktiva pelser ned hele besetningen for å berge stumpene av sine bokførte verdier. Da reduseres tonnasjen på fòrkjøkkenene kraftig, noe som resulterer at det ikke er mulig å opprettholde en konkuransedyktig fòrproduksjon. Det er rett og slett uholdbart da vi alle kan bevise at det ikke vil gi annet enn urimelige utslag å bruke bokførte verdier. Stikk i strid den anmodningen stortinget gav departementet 13. juni 2019 om og hensynta urimelige utslag. Det er svært illevarslende for demokratiet at vi har et departement som ikke følger de anmodninger som våre folkevalgte lovgivere gir.
Vi har investert alt vi har av egenkapital, inkludert melkekvote, oppsparte midler og hogstmoden skog i minkgården vår. Det meste av likvider fra kua og minken har også blitt pløyd tilbake til minkgården gjennom årenes løp. Vi har også lånt i banken for å få dette opp å gå. Med dette forslaget vil vi sitte igjen med en betydelig gjeldsbyrde fra minkholdet isolert, samtidig som vi står igjen på bar bakke, uten sparepenger, skog og melkekvote. Dette finner jeg uhørt. Driften her er organisert i et enkeltpersonforetak, så vi har stor frykt for å bli slått personlig konkurs. Det kan bety at vår familie med to voksne og tre barn på 4, 7 og 9 år kan ende opp i en trang kommunal bolig. At det kan sitte en minister fra partiet KrF å se at dette skjer er oss helt ufattelig. At argumentasjonen til ministeren i media dreier seg mest rundt hvordan de forskjellige oppdretterne ligger an i løypa i forhold til banken sin er totalt irrelevant. Det er kun ei full erstatning for alle tap vi måtte påføres som er den eneste rette måten å kompensere dette på.
At dere så at kun bokførte verdier ble for lite, og dermed ville pynte litt på det med et tispetillegg, er svært utfordrende. Her ligger det utallige feller for at det kan slå svært urimelig ut. Dere mener det er riktig å ta et gjennomsnitt av de innrapporterte tispeantallene fra mars 17 og oktober 17. Noen produsenter velger å avlive tisper som ikke har fått valper på våren. Dette gjøres på sommeren. Dermed blir disse produsentene, inkl. oss, straffet fordi vi hadde senket gjennomsnittstispeantallet vårt i løpet av sommeren 2017. Når det gjelder mink, så er det stor variasjon på fertiliteten de forskjellige fargetypene imellom. Det er rimelig å anta at brunmink vil få 5,2 valper i snitt pr tispe, mens blåmink av safirtype vil få 3,2 valper i snitt pr tispe. For å fylle opp vår minkgård med kapasitet på ca 7000 dyr totalt pr 1. juli, så vil vi bare måtte ha 1150 tisper med brunmink. Om vi har kun safirmink, så vil vi måtte ha 1700 tisper for å kunne fylle farmen frem til pelsing. Da ville vi mottatt 483 000 kr i tispetillegg om vi hadde kun brunmink, mens vi ville mottatt 714 000 kr om vi hadde kun safirmink. Dette er meget urimelig. Disse eksemplene er enda verre når det gjelder reveproduksjon. Der vil en farm bestående av kun blårev behøve ca halvparten av tispene for å fylle farmen enn det som behøves for å fylle opp med sølvrev. Ergo, om to naboer driver med rev, har akkurat like mange løpemeter med bur, der den ene oppdretteren har fylt opp med blårev, mens den andre har fylt opp med sølvrev, så vil sølvrevoppdretteren få dobbelt så høy sum i kompensasjon enn blårevoppdretteren på andre siden av veien. Hvor i all verden er logikken og anstendigheten i det? Det finnes og eksempler på oppdrettere som var rammet av alvorlig sykdom slik at de hadde et sterkt redusert tispetall i 2017. De blir nå straffet med stor avkortning for at de var sjuke på det gitte tidspunktet. Hvordan kan dere finne på å mene at dette er rimelig? Eneste måten å regne ut summer ut ifra størrelser, ville være å se på produksjonskapasiteten til hver enkelt pelsgård.
Når det gjelder hva som skal inkluderes i kompensasjonen, finnes det mange merkelige utspill. At det kun er antall tisper og de bokførte verdiene knyttet til det regnskapet som innbefatter dyreholdet pr 15. januar 2018 som gjelder, er svært mangelfullt. At det blir lagt opp til at det kun er den personen som hadde pelsdyr 15.01.18 blir helt feil. Det må jo også gis erstatning for den som eier pelsdyranlegg og. Hvis dette står seg så er det leietakeren av et anlegg som ender opp med kompensasjonen, mens eieren av anlegget får kroner 0. Hvor finnes det et annet lignende tilfelle? Hvor komisk ser det ikke ut om det ved ei veiutbygging blir ekspropriert et hus som er utleid, der det ender opp med at leietageren får erstatningen, mens huseieren får kroner 0? Et annet merkelig punkt er forslaget om at det bare gis kompensasjon for bokførte verdier i de regnskapene der pelsdyrene er innbefattet. Så om oppdretter A har pelseriet sitt inkludert i det samme regnskapet som pelsdyra, så får han tilbake avskrivningsgrunnlaget tilhørende pelseriet. Men om oppdretter B har pelseriet sitt i et annet regnskap (for eksempel et AS) enn der han har pelsdyra, da får han ikke tilbake avskrivningsgrunnlaget. Hvor er logikken her? Det finnes utallige eksempler rundt om i landet der dette slår helt feil ut, ettersom det ikke foreslås full erstatning for alle tap knyttet til pelsdyrvirksomheten.
Av ukjente årsaker er det ikke lagt ut forslag som omhandler omstillingsmidler. Dette gjør det ekstra vanskelig for oss i næringa til å kunne forholde oss til helheten av våre fremtidsutsikter. Det er bare med på å skape ytterligere unødvendig usikkerhet for oss. Men det eneste som er sagt er at det er Innovasjon Norge som skal fordele disse omstillingsmidlene. Da finner jeg det merkverdig at Kjell Bruvoll, seniorrådgiver i Innovasjon Norge utaler følgende sitat på spørsmål om hvilke husdyrtyper det vil være aktuelt for Innovasjon Norge å bidra med støtte til:
« Marknadssituasjonen er vanskeleg for fleire husdyrproduksjonar. Vi deltek ikkje i nyetablering eller utviding av kraftfòrbaserte produksjonar. I 2019 kan vi heller ikkje delta innan sau, men forbodet frå jordbruksavtalen i 2018 er oppheva i jordbruksavtalen 2019 frå 2020. Elles er dei regionale partnarskapane tilbakehaldne med storfekjøtt i kornområda. Og for å etablere seg med vanleg mjølkeproduksjon, så må ein ha kvote.»
For min egen del så står det her rett ut at det ikke finnes noen næringer jeg kan omstille meg til, eller øke eksisterende produksjon. Jeg utnytter i dag alle gårdens ressurser til fulle med dagens produksjonsnivå på kjøttfe. Det er stor rift om leiejord, beiter til leie etc. i vår del av landet. Det gjør det svært dyrt/vanskelig å kunne bygge seg videre opp med ammeku, samt at det ligger prognoser som sier at markedet for storfekjøtt vil bli mettet innen få år. Dermed er det ingen husdyrproduksjoner jeg som bonde kan erstatte pelsdyrholdet med. Gården ligger på opptil 600 moh, derfor er alt annet enn grasbasert drøvtyggerproduksjon uaktuelt jamfør Innovasjon Norges uttalelse. I tillegg vil jeg sitte igjen med såpass lite verdier og egenkapital, samt mye restgjeld fra minkholdet, at jeg aldri vil kunne finne en eneste bankansatt som noensinne ville innvilge et lån for oppstart til en ny næring hos oss.
En annen sak jeg stiller meg undrende til i dette forslaget er at dyrevernorganisasjoner er bedt om å sende høringssvar til dette forslaget. Det er ingenting som tilsier at disse organisasjonene har noe kunskap å tilføre denne saken. Jeg anser det som et hån fra departementet at disse er invitert. Det føles som voldsutøveren skal være med å fastsette voldserstatningen. Mulig det kan anses som en kuriosistet, men jeg finner det betimelig å påpeke dette.
Kort oppsummert så er dette forslaget et stort ran frå statens side. Her er det kun en ting som gjelder, full erstatning for alle tap i forbindelse med pelsdyrholdet, inkludert tapt fremtidig avkastning.
Kristian Aasen og Maylen Olsen, Brumunddal.