Høringsuttalelse til forslag til forskrift om kompensasjon etter avvikling av hold av pelsdyr mv.
Det vises til hørinngsnotat med frist for å inngi høringsuttalelse 01.10.19. Det inngis med dette høringsuttalelse 30.09.19. Uttalelsen er avgitt innenfor fristen.
I det videre vil det bli inngitt punktvise merknader til enkelte deler av høringsnotatet.
2.1 Grunnlaget for utmålingen er feil
Forutsetningene for høringsnotatet er uriktig
Forutsetningene for høringsuttalelsen er uriktig når en legger til grunn at det ikke skal ytes full erstatning i medhold av Grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1.
Det fremkommer i første avsnitt i pkt 3 at:
«Forslaget til kompensasjonsordning er ikke utformet for å gi «full erstatning» i tråd med prinsippene i Grunnloven § 105. Forslaget vil heller ikke gi kompensasjon for fremtidig inntektstap. Forholdet til Grunnloven og til Den europeiske menneskerettskonvensjonen er vurdert, og det vises i denne sammenheng til Prop. 99 L (2018-2019) Lov om forbud mot hold av pelsdyr.»
Staten tar i dette tilfellet feil. Det foreligger et ekspropriasjonslignende inngrep i eiendommene. Dette selv om selve grunnbokshjemmelen er i behold. Årsaken til dette er at staten forut for denne saken har gjennomregulert bruk av landbrukseiendommer på en slik måte at det kun er en begrenset formål de kan brukes til og det er kun begrenset typer næring som kan drives fra eiendommen.
Det vises til at eiendommene er underlagt en reguleringsplan hvor arealbruken er regulert LNF. Dette innebærer at all næring som ikke er knyttet til landbruk i utgangspunktet er ulovlig. Erfaringsmessig følges dette opp med tilsyn og dagbøter fra kommunen om bygninger brukes til lagerhotell, eller kontorer til annen virksomhet.
Staten har også gjennomregulert produksjonslinjene som eiendommen kan brukes til.
Når det gjelder alternativ produksjon så som gris, melkeproduksjon, kylling, eggproduksjon, er dette underlagt konsesjonsplikt. Markedet sliter med overproduksjon. Det finnes derfor ikke alternative produksjonslinjer som kan startes opp for å erstatte bortfall av produksjon eller bruken.
Det er videre flere som har brukt pelsdyrnæring som økonomisk supplering av de andre produksjonslinjer så som melk, storfe, gris, egg, kylling, sau etc. Dette for å i det hele tatt kunne drive rasjonelt og økonomisk. Flere vil nå slite når denne inntektskilden forsvinner og ikke kan erstattes med noe som helst.
En står derfor overfor et ekspropriasjonslignende inngrep som utløser «full erstatning» etter grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1. Hele grunnlaget og forutsetningen for høringsnotatet er derfor tuftet på et uriktig grunnlag.
Staten kan ikke i forskriftsform vedta å fravike Grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1. Det må eventuelt skje ved endring av Grunnloven § 105. Det er nå for seint å vedta slik endring av Grunnloven, da avviklingsloven er vedtatt. Endringen ville da ha hatt tilbakevirkende kraft.
Endringen i Grunnloven § 105 måtte gått ut på at «Det gis unntak fra retten til full erstatning for inngrep i eiendommen for pelsdyroppdrettere, bønder og andre staten ikke vil betale erstatning til etter å ha vedtatt tåpelige næringsforbud».
2.2 Utmålingsprinsippene er uriktige
Når staten på eget grunnlag selv har vedtatt hva de ønsker å vedta, som helt klart bryter med all annen etablert ekspropriasjonsrettslig praksis, legger staten til grunn uriktige utmålingsprinsipper om «bokførtverdig pr. 2017.
Staten anfører i samme høringsnotat pkt 3 andre avsnitt:
«Kompensasjon for ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital
Det er foreslått å kompensere ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital som har vært brukt i pelsdyrvirksomheten med bokført verdi ved utgangen av regnskapsåret 2017, men fratrukket 7 prosent pr. år etter dette (syv prosent årlig avskrivning), til og med det siste året med pelsdyrproduksjon i virksomheten. Pelsdyrbøndene vil på denne måten få kompensasjon for kostnader som ikke tidligere er utgiftsført. Denne kompensasjonen vil også regelmessig bli høyere til dem som nylig har gjort større, kanskje lånefinansierte investeringer, enn til dem som har eldre anlegg. Den foreslåtte avskrivningssatsen er ment å ta hensyn til årlig verdifall, og er lavere enn maksimal avskrivningssats etter skatteregelverket.»
Hovedregelen i norsk rett når man skal utbetale erstatning er at det er den reelle økonomiske verdien som skal legges til grunn. Staten prøver seg også her på juridisk akrobatikk for å unngå å betale de reelle tapene som fremkommer i denne tapsposten.
Prinsippet om bokførtverdi vil for det første ikke være i nærheten av å erstatte reelle verdier som går tapt.
Prinsippet om bokførtverdi vil gi randomiserte og urettferdige utslag i form inngangsverdi på gjenstanden og regnskapsmessige verdisettingsprinsipper som ikke tar høyde for egen innsats.
Det samme gjør seg gjeldende med det såkalte «tispetillegget» og «større påkostninger» . Problemet med anvendelse bokførtverdi er at egeninnsats ikke kommer frem på en korrekt måte. Departementet er fullstendig klart over at i landbruket utføres det meste som egen innsats. Når en tar utgangspunkt i bokførteverdier, vil egeninnsatsen ikke bli kompensert i det hele tatt. Det er tale om flere tusen timer for de fleste pelsdyroppdrettere, eller angitt forståelig flere årsverk angitt som 1950 timer pr. år.
3. Avsluttende merknader
Statens forslag til kompensasjon er i strid med Grunnloven § 105 og EMK P1-1.
Den vil gi et tilfeldig og urettferdig utslag i størrelse på kompensasjon.
Bonden Martin Hove vil om forskriftens utmålingsregler blir stående som nå, tape kr 10 000 000,- kun på farm og utstyr, sammenlignet med om han skulle hatt full kompensasjon etter Grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1. Farmen er kun 6 år gammel. Dette illustrere hvor ille dette vil bære avsted om forskriften blir stående.
Det vises til hørinngsnotat med frist for å inngi høringsuttalelse 01.10.19. Det inngis med dette høringsuttalelse 30.09.19. Uttalelsen er avgitt innenfor fristen.
I det videre vil det bli inngitt punktvise merknader til enkelte deler av høringsnotatet.
2.1 Grunnlaget for utmålingen er feil
Forutsetningene for høringsnotatet er uriktig
Forutsetningene for høringsuttalelsen er uriktig når en legger til grunn at det ikke skal ytes full erstatning i medhold av Grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1.
Det fremkommer i første avsnitt i pkt 3 at:
«Forslaget til kompensasjonsordning er ikke utformet for å gi «full erstatning» i tråd med prinsippene i Grunnloven § 105. Forslaget vil heller ikke gi kompensasjon for fremtidig inntektstap. Forholdet til Grunnloven og til Den europeiske menneskerettskonvensjonen er vurdert, og det vises i denne sammenheng til Prop. 99 L (2018-2019) Lov om forbud mot hold av pelsdyr.»
Staten tar i dette tilfellet feil. Det foreligger et ekspropriasjonslignende inngrep i eiendommene. Dette selv om selve grunnbokshjemmelen er i behold. Årsaken til dette er at staten forut for denne saken har gjennomregulert bruk av landbrukseiendommer på en slik måte at det kun er en begrenset formål de kan brukes til og det er kun begrenset typer næring som kan drives fra eiendommen.
Det vises til at eiendommene er underlagt en reguleringsplan hvor arealbruken er regulert LNF. Dette innebærer at all næring som ikke er knyttet til landbruk i utgangspunktet er ulovlig. Erfaringsmessig følges dette opp med tilsyn og dagbøter fra kommunen om bygninger brukes til lagerhotell, eller kontorer til annen virksomhet.
Staten har også gjennomregulert produksjonslinjene som eiendommen kan brukes til.
Når det gjelder alternativ produksjon så som gris, melkeproduksjon, kylling, eggproduksjon, er dette underlagt konsesjonsplikt. Markedet sliter med overproduksjon. Det finnes derfor ikke alternative produksjonslinjer som kan startes opp for å erstatte bortfall av produksjon eller bruken.
Det er videre flere som har brukt pelsdyrnæring som økonomisk supplering av de andre produksjonslinjer så som melk, storfe, gris, egg, kylling, sau etc. Dette for å i det hele tatt kunne drive rasjonelt og økonomisk. Flere vil nå slite når denne inntektskilden forsvinner og ikke kan erstattes med noe som helst.
En står derfor overfor et ekspropriasjonslignende inngrep som utløser «full erstatning» etter grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1. Hele grunnlaget og forutsetningen for høringsnotatet er derfor tuftet på et uriktig grunnlag.
Staten kan ikke i forskriftsform vedta å fravike Grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1. Det må eventuelt skje ved endring av Grunnloven § 105. Det er nå for seint å vedta slik endring av Grunnloven, da avviklingsloven er vedtatt. Endringen ville da ha hatt tilbakevirkende kraft.
Endringen i Grunnloven § 105 måtte gått ut på at «Det gis unntak fra retten til full erstatning for inngrep i eiendommen for pelsdyroppdrettere, bønder og andre staten ikke vil betale erstatning til etter å ha vedtatt tåpelige næringsforbud».
2.2 Utmålingsprinsippene er uriktige
Når staten på eget grunnlag selv har vedtatt hva de ønsker å vedta, som helt klart bryter med all annen etablert ekspropriasjonsrettslig praksis, legger staten til grunn uriktige utmålingsprinsipper om «bokførtverdig pr. 2017.
Staten anfører i samme høringsnotat pkt 3 andre avsnitt:
«Kompensasjon for ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital
Det er foreslått å kompensere ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital som har vært brukt i pelsdyrvirksomheten med bokført verdi ved utgangen av regnskapsåret 2017, men fratrukket 7 prosent pr. år etter dette (syv prosent årlig avskrivning), til og med det siste året med pelsdyrproduksjon i virksomheten. Pelsdyrbøndene vil på denne måten få kompensasjon for kostnader som ikke tidligere er utgiftsført. Denne kompensasjonen vil også regelmessig bli høyere til dem som nylig har gjort større, kanskje lånefinansierte investeringer, enn til dem som har eldre anlegg. Den foreslåtte avskrivningssatsen er ment å ta hensyn til årlig verdifall, og er lavere enn maksimal avskrivningssats etter skatteregelverket.»
Hovedregelen i norsk rett når man skal utbetale erstatning er at det er den reelle økonomiske verdien som skal legges til grunn. Staten prøver seg også her på juridisk akrobatikk for å unngå å betale de reelle tapene som fremkommer i denne tapsposten.
Prinsippet om bokførtverdi vil for det første ikke være i nærheten av å erstatte reelle verdier som går tapt.
Prinsippet om bokførtverdi vil gi randomiserte og urettferdige utslag i form inngangsverdi på gjenstanden og regnskapsmessige verdisettingsprinsipper som ikke tar høyde for egen innsats.
Det samme gjør seg gjeldende med det såkalte «tispetillegget» og «større påkostninger» . Problemet med anvendelse bokførtverdi er at egeninnsats ikke kommer frem på en korrekt måte. Departementet er fullstendig klart over at i landbruket utføres det meste som egen innsats. Når en tar utgangspunkt i bokførteverdier, vil egeninnsatsen ikke bli kompensert i det hele tatt. Det er tale om flere tusen timer for de fleste pelsdyroppdrettere, eller angitt forståelig flere årsverk angitt som 1950 timer pr. år.
3. Avsluttende merknader
Statens forslag til kompensasjon er i strid med Grunnloven § 105 og EMK P1-1.
Den vil gi et tilfeldig og urettferdig utslag i størrelse på kompensasjon.
Bonden Martin Hove vil om forskriftens utmålingsregler blir stående som nå, tape kr 10 000 000,- kun på farm og utstyr, sammenlignet med om han skulle hatt full kompensasjon etter Grunnlovens § 105, jfr. EMK P1-1. Farmen er kun 6 år gammel. Dette illustrere hvor ille dette vil bære avsted om forskriften blir stående.
Med vennlig hilsen
Martin Hove
Martin Hove