Dato: 27.09.2019 Svartype: Med merknad Høringssvar fra Difi Vi viser til høringen mottatt 02.07.2019, og korrespondanse om utsatt høringsfrist til 27.09.2019. Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) er myndighetsorgan, og har ansvaret for å håndheve regelverket om universell utforming av nettløsninger og automater i likestillings- og diskrimineringsloven og forskrift om universell utforming av ikt-løsninger. Difi er også pliktsubjekt etter regelverket, og skal dermed etterleve kravene til universell utforming av ikt for en rekke nettløsninger. På enkelte punkter har Difi forskjellig oppfatning av forslagene i høringsnotatet, som henholdsvis myndighetsorgan og pliktsubjekt. Det fremgår tydelig på hvilke punkter dette gjelder. Oppsummering Oppsummert har Difi følgende kommentarer til høringsforslaget: Vi tar ikke stilling til valg av modell Antall ansatte i en virksomhet er ikke et egnet kriterium til å avgrense regelverkets virkeområde Klager knyttet til tilgjengelighetserklæringen bør behandles av samme organ som utfører monitorering – i praksis Difi I en overgangsperiode bør det gjennomføres alternerende monitorering Difi og Diskrimineringsnemnda må tilføres ressurser slik at regelverket kan håndheves i tråd med føringene i WAD Når det gjelder endringen av ordlyd i § 18 har Difi som tilsynsmyndighet og Difi som pliktsubjekt, ulik oppfatning Tilsynet i Difi støtter endringen Difi som pliktsubjekt mener endringen i ordlyden ikke er heldig Når det gjelder tilgjengelighetserklæring med tilbakemeldingsfunksjon har Difi som tilsynsmyndighet og Difi som pliktsubjekt, ulik oppfatning Tilsynet i Difi er positive til tilgjengelighetserklæring med tilbakemeldingsfunksjon og mener dette bidrar til bedre oversikt over status og økt etterlevelse Difi som pliktsubjekt er bekymret for at små og mellomstore bedrifter pålegges flere administrative oppgaver 1. Innledning I hovedsak er Difi positive til forslaget om utvidet regelverk på området. Effektiv bruk av teknologi og digitale løsninger må stå sentralt når endringer skal gjennomføres. Selv om det vil kreve investeringer for å digitalisere tilsynsfunksjonen, er et mer digitalt og datadrevet tilsyn nødvendig for å kunne øke kapasiteten og redusere de administrative kostnadene på sikt. De oppdaterte tekniske kravene til nettsteder og applikasjoner, betyr at reguleringen fremover kommer flere brukere til gode, og de styrker tilgjengeligheten i viktige ikt-løsninger i samfunnet. Tilsvarende gjelder utvidelsen av virkeområdet til å omfatte intranett og ekstranett i arbeidslivet. Med en utvidelse av regelverket og oppfølging av nye krav gjennom effektiv håndheving og monitorering, vil Norge, etter Difis syn komme lenger i å oppfylle sine forpliktelser etter CRPD. 2. Hvem bør nye regler gjelde for? Universell utforming av nettsteder og mobilapplikasjoner er avgjørende for å sikre likeverdig digital samfunnsdeltakelse for flest mulig brukere. Fortsatt felles regulering vil sørge for at formålet med likestillings- og diskrimineringsloven ivaretas fremover, både i privat og offentlig sektor. Like krav for alle virksomheter som omfattes, er den rettsteknisk beste løsningen og enklere å forholde seg til for alle aktører. Dette gjelder for brukere, virksomheter, leverandører, produsenter og andre interessenter. Delt regulering kan gjøre regelverket vanskeligere å forstå og innrette seg etter. Etter Difis syn, vil delt regelverk kunne komplisere håndhevingsoppgavene. Det blir behov for mer differensiert informasjon og veiledning, avhengig av sektor og virksomhetens størrelse. Det påvirker også rammene for kontroller og statusmålinger. En delt regulering kan på sikt føre til nedbygging av vernet som er etablert i dagens regelverk. Dette gjelder til tross for at lovforslaget legger opp til at 12 nye tekniske krav fra WCAG 2.1 nivå A og AA, jf. EN 301 549, skal innføres likt for alle virksomheter, uavhengig av modell.[1] For offentlig sektor kommer i tillegg opphevingen av unntakene for kravene 1.2.3 og 1.2.5. Samtidig ser Difi at økningen i tekniske krav og andre krav som følge av direktivet, har innvirkning på hvor ressurskrevende det er for virksomhetene å følge regelverket. Dette gjelder særlig for små og mellomstore bedrifter. [1] Med unntak av suksesskriterium 1.2.4 Teksting (direkte) a. Grensen på 50 ansatte For å sikre likeverdig samfunnsdeltakelse og digital inkludering er det viktig at brukerne kan forvente universelt utformede løsninger, finne informasjon om status via tilgjengelighets-erklæringen og kunne gi tilbakemeldinger knyttet til mangelfull etterlevelse, uavhengig av virksomhetens størrelse. I modell 2b foreslås et skille mellom store og små virksomheter i privat sektor. Etter Difis vurdering, er antall ansatte i virksomheten ikke et egnet kriterium for å avgrense virkeområdet. På den digitale samfunnsarenaen er små og mellomstore bedrifter viktige aktører. Disse virksomhetene når ut med informasjon, varer og tjenester til svært mange brukere. Antall ansatte sier heller ikke noe om virksomhetens betydning for samfunnsdeltakelsen. Antall ansatte, slik det går frem av offentlige registre, er også avhengig av virksomhetens organisering. For virksomheter med rundt 50 ansatte, vil små endringer i bemanningen fra år til år få innvirkning på: om virksomhetene skal ha universelt utformet intranett og ekstranett om virksomhetene må ha tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon for brukerne om og hvordan virksomheten skal følge opp og svare på henvendelser og klager Mange virksomheter har vikarer, midlertidig ansatte og konsulenter, mens andre har et stabilt antall ansatte. For noen virksomheter er konsekvensen at de skal følge ulike krav fra et år til et annet. Vi mener at en enhetlig regulering vil være en fordel for utviklingen av markedet fordi leverandørleddet møter like krav om å levere universelt utformede løsninger, uavhengig av om virksomhetene er i privat eller offentlig sektor. Difi understreker at små private virksomheter ikke bør pålegges flere krav og administrative oppgaver, enn nødvendig for å oppnå formålet med regelverket. Forslaget innebærer at antallet tekniske minstekrav øker for alle virksomheter, uavhengig av modell. Men i tillegg omfattes flere ikt-løsninger og det stilles krav om tilgjengelighetserklæring og oppfølging av tilbakemeldinger fra brukerne. Innføringen og håndhevingen av regelverket bør støtte opp under Regjeringens mål om en enklere hverdag for små og mellomstore bedrifter. Av den grunn bør Difi tilby en enkel standardisert tilgjengelighetserklæring som virksomhetene får tilgang til, lignende den løsningen som er valgt i Danmark. Dette vil gi forenklet rapportering og reduserte kostnader. b. Samfunnsøkonomisk analyse og realopsjoner Difi som pliktsubjekt mener at man prinsipielt bør legge til grunn en samfunnsøkonomisk analyse i valg av modell – her bør også verdien av realopsjoner være en del av beslutningsgrunnlaget. Verdien av en realopsjon er størst i modell 1 og modell 2. Hvis man velger modell 2b, vil man trolig ikke ha en realopsjon på et senere tidspunkt, da det trolig er lite aktuelt å avgrense hvem regelverket skal gjelde for i ettertid. 3. Hvem bør vurdere unntak fra regelverket? Difi er av den oppfatning at vernet som er etablert i dagens regelverk, svekkes ved at vurderingen av unntak fra regelverket flyttes fra Difi, til den enkelte virksomhet. Dette gjelder selv om det framgår av lovforslaget at det er en snever unntaksregel, og at terskelen for at krav eller frister vurderes som uforholdsmessige, fremdeles skal være høy. Forslaget innebærer videre at virksomheter i offentlig sektor, samt private virksomheter med 50 eller flere ansatte, selv kan vurdere om enkelte av kravene eller fristene i regelverket er uforholdsmessig byrdefulle å oppfylle for virksomheten. Andre virksomheter i privat sektor, med færre enn 50 ansatte, skal derimot sende inn søknad om dispensasjon, hvis de vurderer at det er uforholdsmessig byrdefullt for virksomheten å følge de samme kravene eller fristene. Vi mener det er sannsynlig at virksomhetene har en lavere terskel for å komme til at noe er uforholdsmessig byrdefullt, enn det Difi vil ha. I praksis risikerer vi derfor en situasjon der det stilles strengere krav til små og mellomstore private virksomheter, enn til offentlig sektor og større private virksomheter. Vi legger til grunn at flertallet private virksomheter har færre enn 50 ansatte. a. Vurderingskriteriet for forholdsmessighet i §§ 17 og 18 Bestemmelsen i § 18 er forslått endret, slik at den fremover står på egne bein. På dette punktet har tilsynet i Difi, og Difi som pliktsubjekt ulikt syn. Tilsynet i Difi mener: Tilsynet er av den oppfatning at vilkåret for forholdsmessighet og dispensasjon etter gjeldende rett bør samordnes, slik lovforslaget legger opp til. Etter vårt syn vil endringen bringe lovteksten i samsvar med gjeldende rett og praksis. Difi som pliktsubjekt mener: Difi legger til grunn at vilkåret for forholdsmessighet i likestillings og diskrimineringsloven §§ 17 og 18 er likt etter gjeldende rett. Difi stiller spørsmål ved om endringen fra «uforholdsmessig byrde» til «uforholdsmessig stor byrde» er gjennomtenkt og ment som en heving av terskelen i ny bestemmelse. Difi mener at forslaget legger opp til en strengere norm for universell utforming av ikt-løsninger etter § 18, enn for universell utforming av fysisk miljø etter § 17, og påpeker at dette er prinsipielt uheldig. b. Risiko for ulik vurdering av forholdsmessighet Vi stiller spørsmål ved om den foreslåtte ansvarsdelingen mellom Diskrimineringsnemnda og Difi er hensiktsmessig og bidrar til en ensartet og effektiv håndheving av regelverket. Det er fare for at Difi under en kontroll konkluderer med at virksomheten bryter krav i regelverket, og at det ikke er uforholdsmessig byrdefullt for virksomheten å oppfylle det aktuelle kravet. Dette vil igjen kunne ende i bruk av reaksjoner dersom virksomheten ikke retter opp bruddene er avdekket. Vedtak om bruk av reaksjoner etter tilsyn kan påklages til departementet. Motsatt kan en komme i en situasjon der en bruker klager inn samme virksomhet til Diskrimineringsnemnda med påstand om diskriminering, fordi nettstedet ikke er universelt utformet. Virksomheten opplyser i tilgjengelighetserklæringen at det aktuelle kravet er vurdert som uforholdsmessig byrdefullt å etterleve. Diskrimineringsnemnda kan i sin behandling komme til at virksomhetenes vurdering av uforholdsmessighet er riktig. Dersom brukeren er uenig i Diskrimineringsnemndas vurdering, kan brukeren bringe saken inn for domstolene. Difi er bekymret for at forslaget kan føre til at det etableres ulik praksis for vurdering av uforholdsmessig byrde, avhengig av om det er Difi eller Diskrimineringsnemnda som tar stilling til spørsmålet. Ulik praksis kan føre til uklarhet om regelverket og kan på sikt kunne svekke etterlevelsen. 4. Tilgjengelighetserklæringen Tilsynet i Difi er positive til kravet om at virksomhetene utarbeider og publiserer en tilgjengelighetserklæring for sine nettsteder og applikasjoner. Etter tilsynets oppfatning, bidrar dette til økt bevissthet, kunnskap og oversikt over status for universell utforming ute i den enkelte virksomhet og for Difi. Tilsynet i Difi tror dette igjen fører til økt etterlevelse av regelverket. Videre legger tilgjengelighetserklæringen til rette for data- og informasjonsinnhenting og bruk av virksomhetenes egenkontroll i tilsyn, som et tillegg til etablerte fremgangsmåter. Tilsynet i Difi bør tilrettelegge en standardisert og enkelt utformet tilgjengelighetserklæring som virksomhetene kostnadsfritt kan ta i bruk. Ved å knytte tilgjengelighetserklæringen til monitoreringen, som i hovedsak baseres på automatisert testing, vil virksomhetene lettere få oversikt status og fylle ut tilgjengelighetserklæringen til en lavere kostnad. For å understøtte lovens formål og lette byrdene for særlig små og mellomstore bedrifter, bør det vurderes om en slik løsning skal tilbys alle virksomheter, uavhengig av modell for gjennomføring. Difi som pliktsubjekt fremhever på sin side at små og mellomstore bedrifter ikke bør pålegges flere administrative oppgaver. a. Tilbakemeldingsfunksjon og behandling av klager Virksomhetene skal, i forbindelse med tilgjengelighetserklæringen, ha en tilbakemeldingsfunksjon på sine nettsteder og applikasjoner. Der kan brukerne gjøre virksomheten oppmerksom på brudd på kravene, be om alternativer til innhold som ikke er universelt utformet, innhold som er unntatt fra regelverket eller gi andre kommentarer. Virksomhetene skal håndtere tilbakemeldingen og svare brukeren. Hvis brukeren ikke får svar, eller er misfornøyd med svaret, kan hen klage til Diskrimineringsnemnda. Av forslaget fremgår det at Diskrimineringsnemnda skal behandle klager fra brukerne. Dette omfatter både klager om diskriminering, og klager som gjelder manglende eller utilfredsstillende svar, når brukeren kontakter virksomhetene via tilbakemeldingsfunksjonen knyttet til tilgjengelighetserklæringen. Etter Difis oppfatning, bør klager som kommer inn via tilbakemeldingsfunksjonen i tilgjengelighetserklæringen, behandles av samme organ som utfører monitorering. Det er nær sammenheng mellom monitoreringen som Difi har ansvar for, tilgjengelighetserklæringen med tilbakemeldingsfunksjon og klager knyttet til denne. Vi viser ellers til at oppgavene er lagt til ett og samme organ i både Sverige, Danmark og Finland. b. Større saksmengde i Diskrimineringsnemnda og Difi Det er grunn til å tro at innføring av krav til tilgjengelighetserklæring med tilbakemeldingsfunksjon, fører til flere henvendelser og klager. Dersom oppgavene skal utføres av Diskrimineringsnemnda, må de få tilstrekkelige ressurser til å håndtere flere saker. Omfanget av Difis oppgaver knyttet til ikt-faglige uttalelser i klagesaker til Diskrimineringsnemnda, forventes å øke tilsvarende. Basert på dagens saksmengde antas det å medføre behov for inntil 0.5 årsverk i økte ressurser. c. Deling av data og standardisert tilgjengelighetserklæring Difi mener det bør etableres en tydelig generell plikt til deling av data fra virksomhetene til tilsynet. Dette kan gjøres ved at Difi tilrettelegger en enkel standardisert tilgjengelighetserklæring, som nevnt over. Det vil for eksempel være viktig at Difi effektivt kan hente inn data fra virksomhetenes tilgjengelighetserklæring bl.a. som ledd i monitoreringen. 5. Hvordan bør monitoreringen gjennomføres? Difi er positive til direktivets krav om monitorering av nettsteder og mobilapplikasjoner, selv om Difis vurdering er at en risikobasert tilnærming til monitoreringen ville vært mer ressurseffektiv. Difis erfaring er at både tilsyn og statusmålinger gir økt oppmerksomhet og kunnskap om universell utforming av ikt. Virksomhetene som får ikt-løsningene sine kontrollert i tilsyn eller vurdert i en statusmåling, er overveiende positive, og resultatene brukes direkte i arbeidet med å forbedre ikt-løsningene. Test av ikt-løsninger opp mot kravene til universell utforming, er svært ressurskrevende med dagens metoder og verktøy. Dette gjelder både for identifikasjon av ikt-løsninger, testgjennomføring, oppfølging av virksomhetene som blir kontrollert eller monitorert og analyse/rapportering. Ressursutfordringer med årlige dybdemålinger av nettsteder og mobilapplikasjoner og forenklede målinger av nettsteder, er særlig knyttet til et umodent marked for test- og analyseverktøy, for både nettsteder og mobilapplikasjoner. Difi ønsker derfor å løfte fram muligheten for alternerende målinger inntil det foreligger mer kostnads- og formålseffektive verktøy, basert på en dokumentert og transparent tolkning av regelverket. Vi understreker ellers at innovasjonstakten er høy, og flere store markedsaktører er i gang med å utvikle mer effektive testverktøy. Dette vil redusere kostnadene til monitorering, åpne for effektiv innhenting av data og legge til rette for en mer datadrevet håndheving av regelverket. Ved å tilrettelegge for en standardisert tilgjengelighetserklæring, der virksomhetene også får testet løsningene med stor grad av automatisert testing, vil Difi kunne nå svært mange virksomheter til en langt lavere kostnad enn i dag. Virksomhetene som skal etterleve regelverket vil få målrettet veiledning, som sammen med en enkel tilgjengelighetserklæring effektiviserer arbeidet med å etterleve regelverket. Gjennom effektiv innhenting og analyse av store datamengder, kan tiltak mot enkeltvirksomheter, leverandører og andre samfunnsaktører målrettes i langt større grad. Vi forventer imidlertid at det går noen år før denne type verktøy og metoder er tilgjengelige. På bakgrunn av dette foreslår Difi at det vurderes en modell med alternerende målinger i en overgangsperiode på for eksempel tre år. Det betyr at forenklet måling og dybdemåling ikke gjennomføres samtidig, men hvert sitt år. a. Tilgang til register over nettadresser For en effektiv gjennomføring av monitoreringen, vil det videre være avgjørende at Difi får tilgang til oversikt og/eller register over virksomhetenes nettadresser (URLer). Norid AS driver et register for norske domenenavn. Alle domenenavn direkte under .no er registrert her. Norid har gitt tilbakemelding til tilsynet om at tilgang til registeret krever særskilt hjemmel. Dermed bør et slikt rettsgrunnlag etableres i forbindelse med innføringen av WAD. 6. Konsekvenser for Difi Innføringen av direktivet i norsk regelverk innebærer en betydelig utvidelse av både virkeområde og antall krav, og det utløser behov for økte ressurser til Difi. Økte ressurser er en forutsetning for å håndheve oppdatert regelverk, i tillegg til å ivareta allerede lovpålagte oppgaver. Håndhevingen etter WAD innebærer i hovedsak: Årlig monitorering av nettsteder, nedlastbare dokumenter og apper, spesifisert på forenklet måling og dybdemåling. Sjekk av at virksomhetene har tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon Mer tilbakemelding og veiledning til virksomhetene Både mengde og kompleksitet i kravene som nettsteder og mobilapplikasjoner skal overholde, øker betraktelig. I dagens regelverk stilles det 35 minstekrav, mens antall minstekrav etter innføringen av WAD er 49. Antallet ikt-løsninger øker også når virkeområdet utvides til å omfatte intranett og ekstranett i arbeidslivet. Vi legger til grunn at Difi i vesentlig grad vil måtte øke monitoreringen, sammenlignet med det som nå gjennomføres av kontroller og statusmålinger. Omfanget av løsninger som skal monitoreres er også avhengig av hvilken modell som velges. Tilsvarende vil behovet for økte ressurser, også påvirkes av modell. Estimater som er utarbeidet tidligere, indikerer at det er mer enn tre ganger så mange virksomheter i privat sektor som i offentlig sektor. Samtidig vil delt regelverk, øke behovet for veiledning da dette vil innebære at ulike grupper vil ha behov for ulik informasjon. Ressursbehovet illustrert i tabellen under, er estimert med bakgrunn i dagens metoder og verktøy. Stillinger til monitorering, informasjon og veiledning (ekskl. ressurser til ledelse og administrasjon) Modell for implementering 1. Offentlig Netto ressursbehov til monitorering 7,5 årsverk Informasjon og veiledning 1,0 årsverk Sum 8,5 årsverk 2. Offentlig og privat Netto ressursbehov til monitorering 12,5 årsverk Informasjon og veiledning 1,5 årsverk Sum 14,0 årsverk 2b. Offentlig og privat >50 Netto ressursbehov til monitorering 10,0 årsverk Informasjon og veiledning 2,0 årsverk Sum 12,0 årsverk Difi mener at det vil være mer framtidsrettet å investere i en digital grunnmur, som åpner for et datadrevet, digitalt tilsyn, enn å bemanne opp med inntil 14 stillinger for økt manuell produksjon. En slik investering vil gjøre det mulig å oppskalere både monitorering, statusmåling og kontroll til en vesentlig lavere kostnad, målrette veiledning til den enkelte virksomhet og i tillegg effektivisere Difis håndheving. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
