🏠 Forside § Lover 📜 Forskrifter 💼 Bransjeforskrifter 📰 Lovtidend 🏛 Stortingsvoteringer Domstoler 🇪🇺 EU/EØS 📄 Siste endringer 📚 Rettsomrader 📊 Statistikk 🔍 Avansert sok Hjelp
Hjem / Horinger / Horing / Horingssvar
Regjeringen Med merknad
Til horingen: Høring Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i ava...

VID vitenskapelige høgskole

Departement: Familiedepartementet
Dato: 01.07.2019 Svartype: Med merknad VID vitenskapelige høgskole takker for mulighet til å gi innspill på høring til forslag om Forskrift for avansert klinisk master i allmensykepleie. VID har valgt å gi svar på de høringsspørsmålene som er mest aktuelle for utdanningsinstitusjonene. Spørsmål 4 og 6 har vi derfor utelatt å svare på. 1. Formålet med forskriften er blant annet å sikre at kandidater med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie får samme sluttkompetanse uavhengig av hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Det vurderes at overordnede læringsutbyttebeskrivelser ivaretar formålet.Her vises det imidlertid til kommentarer under andre punkt om utdanningens omfang. Læringsutbyttene er omfattende og detaljerte, men om de oppnås vil det være en enhetlig nasjonal utdannelse. 2. I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med intensjonen med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie, herunder behovet for breddekompetanse, kompetanse til å fylle nye roller, funksjoner og oppgaver som beskrevet i forskriften? Forskriften beskriver en svært bred masterutdanning, der det ikke framgår om det forventes fordypning innen alle områder. Dette er krevende med tanke på utforming av studieplan basert på forskriften som den enkelte UH-institusjon selv skal utarbeide. I KDs høringsmøte 21.5.19, ble det understreket at masterutdanningen skal være bærekraftig. Formålet med utdanningen bør etter VIDs vurdering tydeliggjøres mot hvilke felt denne kompetansen spesielt skal rettes mot innen kommunehelsetjenesten.En breddekompetanse med noen fordypningsområder vurderes som mer realistisk og gjennomførbart innen en 120 studiepoengs masterutdanning. Vår vurdering er at forskriften med fordel burde vise til hva som er nødvendig fordypning i bredden for at sykepleierne som tar denne utdanningen skal kunne fylle sin nye rolle, en rolle som må skapes ettersom den per i dag ikke finnes. I forskriften nevnes at det «bør være» grenseoppganger mot helsesykepleie og jordmor, uten at det er tydeliggjort hva som ligger i dette. I dagens UH-sektor er det ulike kliniske spesialiserte masterprogram i sykepleie. For å unngå at en ny masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie går på tvers av allerede eksisterende masterprogram, må det etter VID sitt syn også vurderes grenseoppganger til eksisterende kliniske mastere innen psykisk helsearbeid, barnesykepleie, vernepleie og psykososialt arbeid med barn og unge. En offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere som tar mastergrad i avansert klinisk allmensykepleie vil være den første av sitt slag i Norge. Hva spesialistgodkjenningen konkret innebærer er ikke beskrevet. Det må forventes at både studenter og arbeidsgivere vil være opptatt av om spesialiseringen gir utvidete rettigheter. VID stiller spørsmål ved hva som vil skille denne masterutdanningen, som da vil kvalifisere for spesialistgodkjenning, fra masterutdanninger i helsesykepleie og jordmor helsesykepleier som ikke kvalifiserer for det samme. Det bør vurderes om det i en forskrift for en offentlig godkjent spesialistutdanning også bør nedfelles noe om ivaretagelse og oppdatering av kompetanse etter endt utdanning. 3. I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med tjenestenes kompetansebehov? Utkastet til forskrift tar utgangspunkt i offentlige føringer for framtidige kompetansebehov i kommunehelsetjenesten som er i tråd med de endringer som allerede har funnet sted, og som vil komme i årene fremover. Med de endringene som har funnet sted og med de kravene som i dag stilles til kommunene, er det ikke tvil om at det er behov for økt kompetanse i kommunehelsetjenesten. Som allerede nevnt, spørsmålet vi stiller ved forslaget til forskrift er om bredden er for omfattende for en mastergrad på 120 studiepoeng. 5. Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for lokal tilpasning? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet. VID vurderer graden av deltaljering for ikke å være for styrende. Føringen i forskriften er knyttet til antall timer i praksis, noe som er basert på internasjonale krav til en «Advanced Practice Nurse». En begrenset styring åpner for bruk av ulike praksisområder. Det er helt nødvendig, ettersom praksisarenaene varierer i de ulike helseregionene. 7. Er det innhold som mangler i høringsutkastet? I så fall hvilke? Det savnes noe om utvidede rettigheter. VIDs vurdering er at en også må se på finansieringsordningen, og mulighet for selvstendig refusjon for disse spesialsykepleiernes konsultasjoner, på linje med det man har i sykehus for spesialsykepleiere på poliklinikker. Det vil gi allmennsykepleierne et selvstendig fundament. 8. Er det innhold som bør tas ut eller nedtones? I så fall hva? Her vises det til det som er kommentert under andre punkt. 9. Praksisstudier skal beskrives, men på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er forskriftens beskrivelse av praksisstudier hensiktsmessig? VID støtter forslaget om at praksisstudier skal beskrives på et overordnet nivå i forskriften. Mengden kliniske studier som er et krav i forskriften, ligger i den internasjonale avanserte kliniske modell. Dette er nødvendig fordi norsk avansert klinisk sykepleierutdanning må kunne møte internasjonale krav. Forskriften nevner aktuelle praksisarenaer, men legger ikke føringer for at noe av dette er obligatorisk. Det legges heller ikke føringer for omfang av praksisperiodene. Det er opptil den enkelte utdanningsinstitusjon å beskrive, noe som vurderes som positivt. Simulering benyttes i all klinisk utdanning både til trening og som praksis, men er ikke nevnt i forskriften som mulig del av praksis. Også her blir det den enkelte UH-institusjon som får mulighet til å finne balansen mellom praksis og bruk av simulering, noe som vurderer som positivt. Skikkethetsvurdering er ikke uproblematisk i utdanning på dette nivået. Så vidt VID kan se er det ikke hjemmel i skikkethetsforskriften. Den må i så fall endres. Konsekvensene av et vedtak om at en student anses for ikke å være ikke skikket for yrket må også utredes. Dette er komplisert da studentene på masterutdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie allerede har autorisasjon som sykepleier, og sannsynligvis også jobber som sykepleiere mens de tar utdanningen. 11. En vesentlig del av praksisstudiene skal som hovedregel være organisert som veiledet praksis av sykepleiere med masterkompetanse innen allmennsykepleie eller andre med avansert klinisk og akademisk kompetanse på minimum masternivå og med inngående kunnskap om rollen og oppgavene til allmennsykepleiere. Anses dette som gjennomførbart? I Norge er avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) under utvikling. Vi har ikke dette på samme måte som i USA og England. Per i dag finnes det få sykepleiere med den beskrevne kompetansen i Norge som kan benyttes som veiledere. AKS må utvikles over tid, og her må det være rom for overgangsordninger. En AKS skal ha inngående kunnskap om patofysiologi, sykdomslære og farmakologi. Vår vurdering er at på noen slike områder vil sykepleier kunne veiledes av leger både i praksis og ved simulering. Dette gjennomføres i dag ved noen AKS utdanninger, og man har god erfaring med det. Spørsmål 10 og 12 besvares under ett. 10. Masterutdanningen har et krav om 800 timers praksis. I hvilken grad er kravene i forskriften gjennomførbare innenfor rammene av en masterutdanning? 12. Er innholdet og omfanget av masterutdanningen gjennomførbart innenfor rammen av et 120 studiepoengs studium? Det som kjennetegner en avansert klinisk allmensykepleier er at vedkommende skal ha en integrert dobbelkompetanse, den skal være avansert både klinisk og akademisk. Forskriften for en masterutdanning må etter vår vurdering henge sammen med hva som er mulig å få til innenfor de rammer en har for en utdanning. Dersom en beregner 30 timers praksisuke, utgjør 800 timer 26- 27 uker i praksis, noe som vil tilsvare ett semester. Utfordringen med dette omfanget praksis i en 120 stp master, er at om en beregner en masteroppgave på 30 studiepoeng som også er ett semester, vil det kun være to gjenstående semestre (60stp) av masterprogrammet til de andre emnene, hvor det også er beskrevet at det bør anledning til valgemner. Som nevnt, er det ikke klart i forskrifen om det forventes en fordypning innen alle breddeområder. VID stiller seg derfor spørrende til om det er realistisk å oppnå læringsutbytter med den bredden som forskriften viser til. 13. Er tittelen masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie dekkende for innholdet? I KDs høringsmøte 21.5.19, ble det fra Helsedirektoratet kommentert at en sammenligner denne masterutdanningen med spesialisering innen allmenmedisin, og at sykepleiere kan ta over noen oppgaver som allmenlegen /fastlegen utfører i dag. På denne bakgrunn, samt på bakgrunn av beskrivelsen i forskriften, mener VID at navnet er dekkende. 14. Masterutdanningen skal kvalifisere til spesialistgodkjenning i avansert klinisk allmennsykepleie. I forarbeidene som omtales i Helsedirektoratets rapport, er nasjonal eksamen på slutten av utdanningen foreslått som grunnlag for å kunne søke om spesialistgodkjenning. Nasjonal eksamen er eventuelt tenkt utformet og gjennomført i et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene. Vurderes nasjonal eksamen som hensiktsmessig for å sikre tilstrekkelig vurderingsgrunnlag for å kunne gi spesialistgodkjenning? VID ser anliggendet med å ha en felles eksamen som grunnlag for en spesialistgodkjenning. Likevel stilles det spørsmål ved om avansert klinisk sykepleiekunnskap kan testes gjennom en nasjonal eksamen. Formen på en slik nasjonal eksamen vil bidra til å avgjøre i hvilken grad det er mulig. Det blir derfor helt avgjørende at en nasjonal eksamen utformes og gjennomføres i et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, slik det vises til i høringen. Ingunn Moser, rektor VID vitenskapelige høgskole Kristin Fjelde Tjelle, Fakultet for helsefag VID Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"