Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

IMDi mener det kan få uheldige virkninger dersom organet skal vurdere graden av hvor kvalifisert tolken behøver å være i de ulike tilfellene, og mener virksomheten som bestiller tolk bør bestille høyest kvalifisert tilgjengelig tolk.

Som kvalifisert tolk forstås en person som oppfyller kravene til oppføring i Nasjonalt tolkeregister kategori 1 til 5, jf. forslag til lov § 7. IMDi støtter innføringen av en nedre grense for tolkers kvalifikasjoner, og anser det naturlig at denne settes ved laveste kategori i registeret.

Det er imidlertid viktig å synliggjøre forskjellene mellom en tolk i kategori 1 og kategori 5. Bakgrunnen for kategori 5 omtales i NOU 2014:8 under punkt 9.6.1:

«Ved opprettelsen av Nasjonalt tolkeregister i 2005 ble testen [ToSPoT] et av minimumskravene for oppføring i registerets rekrutteringskategori (kategori 5), ved siden av et tre dagers innføringskurs i tolkens ansvarsområde (TAO). Testen og kurset har dermed fått status som et «nasjonalt minstekrav» og brukes i dag kun for rekruttering til Nasjonalt tolkeregister. Det langsiktige målet er at alle tolkene i registeret skal ha utdanning og statsautorisasjon, men fordi det foreløpig er for få tolker i disse kategoriene er behovet for testing og kurs for oppføring i registerets kategori 5 fortsatt til stede […] ToSPoT tar en stikkprøve av kandidatens ordforråd på begge språkene. Oppgavetypen har som formål å sile ut kandidater som åpenbart mangler det nødvendige ordforrådet for å kunne tolke, men sier ikke noe om kandidatens faktiske evne til å tolke. Testen kan sammenliknes med en «synstest for piloter». På samme måte som godt syn er en forutsetning for å kunne føre et fly, er grunnleggende ordforråd på de to tolkespråkene en forutsetning for å tolke. Men bestått ordforrådstest gjør deg ikke til tolk – like lite som bestått synstest gjør deg til pilot.»

Hensynene til rettssikkerhet, liv og helse og barnets beste er fremhevet i forslaget til formålsbestemmelse. Dersom offentlige organer som regel velger en lavt kvalifisert tolk fremfor en høyt kvalifisert tolk vil det kunne undergrave lovens formål, fordi en lavt kvalifisert tolk ofte ikke vil være tilstrekkelig kvalifisert for å tolke i de tilfellene det er nødvendig å bruke tolk etter § 6 første ledd. Det vil derfor være i tråd med formålet at offentlig organ prioriterer høyest kvalifiserte tolker. Det vil videre være i tråd med formålet om å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard. I inngripende saker som gjelder barn bør alltid høyest kvalifisert tolk benyttes, av hensyn til barnets beste.

På samme måte som lovens pliktbestemmelse i § 6 første ledd må tolkes i lys av formålet, og hensynene i formålsbestemmelsen blir styrende for hvorvidt det er nødvendig å bruke tolk i det enkelte tilfellet, bør disse hensynene også være styrende for nivået på tolkens kvalifikasjoner.

Det vil imidlertid ofte være vanskelig å forutsi hvorvidt disse hensynene vil gjøre seg sterkt gjeldene i en planlagt samtale, og en samtale som fagpersonen kan anta at vil være «enkel» for en tolk å tolke kan vise seg å være langt mer krevende.

Om et tolkeoppdrag er enkelt eller krevende avhenger ikke nødvendigvis av lengden eller innholdet i samtalen, men av oppdragets vilkår: Er det konsekutiv-, viske- eller simultantolking? Er det lagt inn tilstrekkelige pauser? Har tolken fått nødvendig informasjon om oppdraget og mulighet til å forberede seg? En høyt kvalifisert tolk kan i mange tilfeller være bedre egnet til å vurdere oppdragets vanskelighetsgrad enn fagpersonen. Det kan videre stilles spørsmål ved tolkebrukerne har nødvendig tolkefaglig kunnskap for å gjøre disse vurderingene. Underforbruk og høy bruk av ukvalifisert tolk i flere sektorer kan tyde på det motsatte, og opplæring av tolkebrukere er derfor viktig.

Bruk av høyt kvalifiserte tolker kan også bidra til en mer effektiv saksbehandling. I NOU 2014:8 s. 38 omtales følgende eksempel:

«Utlendingsdirektoratet (UDI) har dokumentert at tiden på hvert enkelt asylintervju reduseres ved bruk av statsautoriserte tolker. Det viser seg at intervjulengden reduseres med opptil 30–45 minutter når UDI benytter statsautoriserte tolker med tolkeutdanning (kategori 1 i Nasjonalt tolkeregister) kontra tolker uten formell utdanning, men med bestått tospråklig test og innføringskurs i tolkens ansvarsområde (kategori 5 i Nasjonalt tolkeregister). Beregningene er gjort innenfor ett og samme språk. Dette viser at bruk av godt kvalifiserte tolker medfører innsparinger i den generelle saksbehandlingen.»

Prioritering av høyt kvalifiserte tolker vil være i tråd med IMDis retningslinjer om bestilling og bruk av tolk i offentlig sektor og flere sektorers allerede etablerte retningslinjer.

Prioritering av høyt kvalifiserte tolker vil også være viktig i forbindelse med skjermtolking. Skjermtolking krever opplæring av så vel tolk som tolkebruker, og inngår som et emne i bachelorgraden i Tolking i offentlig sektor. Tolker i lavere kategorier har ikke formell opplæring tolking via skjerm.

Videre vil det være viktig at offentlige organer prioriterer høyt kvalifiserte tolker av hensyn til kvalifiseringsordningen, slik at tolker har et incentiv for å videreutdanne seg og stige i kvalifikasjonskategoriene i registeret. Det er viktig at rekruttering til kategori 5 ikke undergraver behovet for tolkeutdanning og statsautorisasjon, og det er derfor nødvendig med tiltak som gjør det lønnsomt å kvalifisere seg videre og som kan bidra til at de best kvalifiserte forblir i yrket. Dersom offentlige organer velger å bruke tolker i kategori 5 fremfor høyere kategorier, kan incentivet for videre kvalifisering forsvinne.

Likevel vil det i en del tilfeller være nødvendig å bruke tolk i de laveste kategoriene, dersom en høyt kvalifisert tolk ikke er tilgjengelig. I disse tilfellene må imidlertid tolkebruker være klar over tolkens begrensede kvalifikasjoner og ta høyde for dette i tolkesituasjonen.

Tolkeutvalget påpekte at samtidig med en plikt for offentlig sektor til å bruke kvalifiserte tolker, må offentlig sektor ha tilgang på tilstrekkelig antall tolker i ulike språk. Utvalget mente at tilgangen på kvalifiserte tolker må systematiseres og forenkles, og kapasitet og utviklingsmuligheter i eksisterende kvalifiseringsordninger må økes.

Ved innføring av loven vil det trolig ikke være et tilstrekkelig antall høyt kvalifiserte tolker for å dekke behovet, og lavere kvalifiserte tolker vil derfor måtte benyttes. Dette står imidlertid ikke i veien for at høyst kvalifisert tilgjengelig tolk prioriteres.

I Sverige formidles store deler av tolkeoppdrag gjennom rammeavtaler. Avtalene har ofte tydelige føringer på hvilken tolkefaglig kompetanse som skal prioriteres ved bestilling, men i likhet med det norske lovforslaget, kan tolkebestilleren selv avgjøre hvilke kvalifikasjoner tolken skal ha til de enkelte oppdragene.

Erfaringer fra Sverige viser imidlertid at dette handlingsrommet har uheldige konsekvenser. I rapporten Tolkanvãndingen i staten, Kammarkollegiet 2017, går det frem at Arbetsförmedlingen og Migrationsverket som sammen står for 70 prosent av utgiftene til tolketjenester i statlig sektor Sverige, bruker statsautoriserte tolker kun i henholdsvis 5 og 20 prosent av sine saker.

Årsakene til underforbruket av høyt kvalifiserte tolker er, ifølge rapporten, at tolkebestillere både undervurderer tolkeoppdragets vanskelighetsgrad og konsekvent velger tolker med lavere kompetanse fordi disse er billigere. Disse tendensene preger store deler av tolkemarkedet i Sverige og har svært uheldige konsekvenser for profesjonaliseringen av tolkeyrket.

Når markedsmekanismene favoriserer lavt og ukvalifiserte tolker, og utestenger statsautoriserte, forsvinner insentivet for å kvalifisere seg som tolk og forbedre sine kvalifikasjoner. Rapporten konkluderer derfor med at manglende etterspørsel og krav til kvalitet hos tolken bidrar til mangel på kvalifiserte tolker.

Med innføring av en tolkelov må tilgangen på kvalifiserte tolker bli bedre enn i dag. Høringsnotatet redegjør for at dette skal oppnås gjennom mer effektiv bruk av og forenklet tilgang til tolkene som alt finnes, ved økt bruk av fjerntolking og gjennom utdanning og kvalifisering av flere tolker. IMDi ser i tillegg behov for ytterligere tiltak, og mener det er særlig nødvendig å utrede om regulering av tolkenes lønns- og arbeidsvilkår kan være et virkemiddel for å gi bedre tilgang på kvalifiserte tolker.

I dag er tolking er en av få bransjer som fortsatt ikke er regulert med verken tariff eller minstelønn. Tolking er et frilansyrke der kun en håndfull kommunale tolketjenester har fast ansatte tolker. Den vanligste måten for offentlig sektor å kjøpe tolketjenester på er gjennom rammeavtaler med private tolkeformidlere. Kompetansen om tolkeyrket er generell lav blant tolkebrukere og innkjøpere. Dette skaper en informasjonsskjevhet mellom kjøper og selger. Ukjent kvalitet på tjenesten, ofte kombinert med dårlige erfaringer med tjenesten, gir lav betalingsvilje. I dagens anbudskonkurranser er det som regel pris som vektes mest. For å nå opp i konkurransene må leverandørene prise seg svært lavt hvilket igjen presser ned godtgjørelsene til tolkene. IMDi har fått tilbakemeldinger fra formidlingsbyråer og kommuner om at det sjelden betales for reell reisetid eller forberedelser, ei heller for tolking utenom vanlig arbeidstid. Oppdragene har også svært korte avbestillingsfrister.

Med slike betingelser er det svært vanskelig for kvalifiserte tolker å leve av yrket – og for enkelte tolkebrukere, særlig kommunal sektor, å tiltrekke seg kvalifiserte tolker. IMDis undersøkelse viser at kun 1 av 10 kvalifiserte tolker jobber fulltid som tolk. Halvparten av tolkene i Nasjonalt tolkeregister sier de takker nei til oppdrag på grunn av dårlige lønns- og arbeidsbetingelser. Samtidig utføres nærmere 70 prosent av tolkeoppdragene i offentlig sektor av ufaglærte tolker. Dette tyder på at det er de som godtar lav timelønn og ugunstige vilkår som er mest ettertraktet på tolkemarkedet.

I Sverige ser vi de samme tendensene; oppdragsgivere foretrekker billige tolker fremfor høyt kvalifiserte. I rapporten Tolkanvãndingen i staten, Kammarkollegiet 2017, hevdes det at jo lavere kvalifikasjoner en tolk har, jo større er sannsynligheten for å få jobb. NOU 2014:8 argumenterer for at det er en sammenheng mellom lave timesatser, at høyt kvalifiserte tolker forlater tolkeyrket og dårlig kvalitet på tolketjenestene, og anbefaler å innføre et lønnsregulativ for tolker. Faste satser vil kunne gjøre det enklere for kommuner og virksomheter å planlegge og budsjettere for sine tolkeutgifter, og gi bedre tilgang på kvalifiserte tolker.

Det er et mål at flyktninger og nyankomne innvandrere raskt skal komme i arbeid eller ordinær utdanning og få en varig tilknytning til arbeidslivet. Introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven er de viktigste virkemidlene for å nå den politiske målsetningen om styrket deltakelse i yrkes- og samfunnslivet og økonomisk selvstendighet for nyankomne innvandrere.

Bruk av tolk i saker etter introduksjonsloven vil i mange tilfeller være en forutsetning for at målgruppen skal kunne ivareta sine rettigheter og plikter, og for at kommunen skal oppfylle sine plikter etter loven. Deltakelse i introduksjonslovens ordninger, introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er avgjørende for vellykket integrering i samfunnet. Videre har slik deltakelse betydning både for nyankomne innvandreres økonomiske situasjon, og ved søknad om permanent oppholdstillatelse, statsborgerskap og som referanseperson i familieinnvandringsaker. Rettssikkerhetshensyn gjør seg dermed gjeldende i avgjørelser etter introduksjonsloven da adgangen til lovens rettigheter og plikter er avgjørende for målgruppens integreringsutsikter.

IMDi viser til forslaget om ansvar for bruk av tolk, jf. § 6 første punktum, hvor det fremgår at «Offentlig organ skal bruke tolk når det følger av lov», samt omtalen av forslaget hvor departementet blant annet uttaler, i punkt 5.1.2.2:

«For at en plikt til å bruke tolk skal anses å følge av lov må den aktuelle bestemmelsen være tilstrekkelig klar. Pliktene som kan utledes av dagens regelverk følger dels direkte av lov- eller forskriftsbestemmelser og dels av en tolkning av bestemmelser om informasjon og medvirkning. Departementet vurderer at begge typer bestemmelser som utgangspunkt vil være tilstrekkelige til å utgjøre en plikt til å bruke tolk som følger av annen lov, så lenge bestemmelsene direkte angir eller klart forutsetter et krav om å bruke tolk for å oppfylle lovbestemte krav. I punkt 3.1 ovenfor gjennomgås bestemmelser som følger av lov i dag. Det er i hovedsak domstolene, politiet, utlendingsforvaltningen og helse- og omsorgssektoren som har slike bestemmelser. Sameloven har også språkregler som forutsetter bruk av tolk.»

IMDi vil bemerke at introduksjonsloven ikke er nevnt i punkt 3.1, og antar at årsaken kan være at introduksjonslovens bestemmelser ikke klart nok forutsetter et krav om bruk av tolk i henhold til dette lovforslaget. Introduksjonsloven inneholder ikke bestemmelser som eksplisitt regulerer bruk av tolk. Det følger imidlertid av forskrift om norskopplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere § 23, om gjennomføring av prøver, at kommunen skal sørge for kvalifisert tolk, hvis det ikke er praktisk mulig med en ekstern sensor som snakker et språk kandidaten behersker godt. I rundskriv til introduksjonsloven G-01/2016, gis det tolkningsuttalelser om tolkebruk til ulike bestemmelser etter loven, samt generell omtale av tolkebruk.

Etter introduksjonsloven § 6 fjerde ledd, følger det at individuell plan skal utarbeides i samråd med deltaker. Krav til utarbeidelsen av individuell plan er presisert i rundskrivet til introduksjonsloven, G-01/2016 på side 40: «I kravet om at planen skal utarbeides i samråd med deltaker, kan det innfortolkes et krav om at det skal benyttes tolk når det er behov for det. Dersom det ikke benyttes tolk når det er nødvendig, vil kravet om brukermedvirkning i realiteten ikke være oppfylt. Det innebærer at kommunen må gjennomføre en vurdering av behovet for tolk ved hver kartleggingssamtale.». Krav om tolk ved utarbeidelse av individuell plan vil etter vårt syn også dekkes av foreslått § 6 første ledd annet punktum i tolkeloven, og vi antar at sondringen mellom særlovgivning og den generelle plikten etter tolkeloven ikke kommer på spissen.

Etter IMDis vurdering vil plikten til bruk av tolk i avgjørelser etter introduksjonsloven tydeliggjøres ved forslaget til tolkelovens § 6 første ledd annet punktum, herunder ved omtalen av arbeid med integrering i punkt 5.1.2.4. Videre mener IMDi at utkast til ny tolkelov harmonerer med gjeldende rett etter introduksjonsloven.

IMDi støtter forslaget om en egen bestemmelse om tolkens taushetsplikt, men stiller spørsmål ved om forvaltningslovens regler er tilstrekkelig.

Etter fvl. § 13 har tjenestemannen taushetsplikt om det han får kjennskap til om noens «personlige forhold». En rekke opplysninger regnes ikke som personlige forhold, slik som fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerskap, bopel og arbeidssted mv., med mindre det kan avsløre klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. I forarbeidene legges det vekt på at disse opplysningene ikke er så følsomme at de bør omfattes av den generelle taushetsplikten (Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) pkt. 3.2.2.).

IMDi mener disse opplysningene alltid bør være taushetsbelagt for tolken, og at gode grunner taler for at det bør gjelde strengere regler enn de generelle reglene i forvaltningsloven, slik lovgiver har gitt for flere yrkesgrupper, herunder til eksempel i barnevernloven § 6.7 annet ledd.

Forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for tjenestemenn, for eksempel saksbehandlere i et direktorat. Tolkens rolle skiller seg imidlertid fra saksbehandlerens.

I en samtale mellom en tjenestemann og en privat part er tjenestemannen mottaker av informasjon fra den private parten. Tjenestemannen bruker deretter denne informasjonen i saksbehandling. Tjenestemannen mottar informasjonen av en grunn, og vil følgelig ha et behov for å behandle og bruke opplysningene som fremkommer i samtalen. Tolken har, i motsetning til tjenestemannen, ikke et slikt behov.

Tolken skal være et mellomledd mellom partene for å gjøre kommunikasjonen mellom dem mulig. Når tolken har fullført denne oppgaven, er tolkens oppgave avsluttet.

Etter at tolken har fullført sin oppgave, skal tolken levere dokumenter eller annet materiale tolken har fått i forbindelse med oppdraget, eller destruere dem, jf. lovutkastet § 14 fjerde ledd.

IMDi mener at det samme prinsippet bør gjelde for all informasjon tolken mottar, både skriftlig og muntlig. Tolken var aldri den egentlige mottaker av informasjon, og har følgelig ingen rett, anledning til, eller behov for å ta denne informasjonen med seg videre.

Hensynet til forutsigbarhet for både tolken og tolkebrukeren kan videre tale for at det vil være hensiktsmessig med én regel om taushetsplikt for tolken, fremfor at tolken underlegges ulike regler om taushetsplikt avhengig av tolkeoppdraget, jf. § 14 annet ledd.

IMDi støtter innføring av hjemmel for krav om politiattest, men bemerker at mange tolker har bodd deler av sitt liv utenfor Norge, og at en politiattest derfor ikke nødvendigvis vil gi et komplett bilde av tolkens vandel.

Videre fremgår av notatet at det offentlige organet selv skal vurdere hvor ofte det er behov for å innhente attest. Dersom det går lang tid mellom hver attest hentes inn, kan attesten virke mot sin hensikt. Tolken vil da anses som klarert, mens nye straffbare forhold kan foreligge.

I tillegg til politiattest, eller som et alternativ der hjemmel til innhenting av attest ikke foreligger, finnes andre virkemidler for å kvalitetssikre tolken. Tett kontakt med og oppfølging av tolkene er særlig av betydning her. Tolkesentralen ved OUS kan særlig nevnes som et godt eksempel på hvordan dette kan løses.

Etter forslag til lov § 21 kan offentlig organ kreve at brukeren betaler et gebyr dersom vedkommende ikke møter opp til planlagt samtale hvor tolk er bestilt etter § 6 første ledd bokstav d, e og f og annet ledd. Muligheten til å kreve gebyr er en kan-regel, og hvert organ må vurdere om gebyr er hensiktsmessig.

Offentlige organer kan ha behov for virkemidler for å få brukere til å møte opp til planlagt samtale hvor tolk er bestilt. IMDi stiller imidlertid spørsmål ved om ileggelse av gebyr er rette virkemiddel.

Ileggelse av gebyr hvor tolk er bestilt når det er nødvendig i barnehage og grunnopplæring, arbeids- og velferdsforvaltningen eller arbeid med integrering vil i mange tilfeller ramme personer som i utgangspunktet har begrensede økonomiske ressurser. Et gebyr på opptil halvparten av salærsatsen vil derfor kunne få urimelige virkninger.

Gebyret vil være rettet mot en gruppe med varierende manglende norskferdigheter. I mange tilfeller vil det gjelde personer med kort botid i Norge, som har liten eller ingen norskkunnskap og som også mangler kunnskap om norsk forvaltning.

Manglende oppmøte til planlagt samtale for denne gruppen vil i mange tilfeller kunne handle om mangelfull informasjon i forkant. En nyankommet person uten norskferdigheter vil for eksempel ha dårlige forutsetninger for å forstå innholdet i et brev om innkallelse til et møte med det offentlige. IMDi ser heller ikke bort ifra at en del manglende oppmøter kan være knyttet til psykiske helseutfordringer hos blant annet nyankomne flyktninger.

En forutsetning for å ilegge et gebyr må derfor være at det offentlige organet har forsikret seg om at informasjonen er mottatt hos brukeren. Informasjonen bør som minimum inkludere oppmøtested og –tid, at tolk er bestilt, at gebyr vil bli innkrevd dersom vedkommende uteblir fra møtet, samt størrelsen på gebyret, og en avbestillingsfrist for å unngå gebyr. I de tilfeller vedkommende har svært dårlige norskferdigheter kan det tenkes at organet dermed må bruke tolk for å forsikre seg om at informasjonen er formidlet. Dette kan lettere løses i de tilfeller organet har kjennskap til brukeren og brukerens norskferdigheter. I de tilfeller organet ikke har kjennskap til brukerens ferdigheter vil det være en utfordring for organet å kunne forsikre seg om at informasjonen er mottatt.

Videre vil en ordning med ileggelse av gebyr etter IMDis syn kreve en klageordning. At gebyret potensielt kan utgjøre en betydelig del av en persons månedlige økonomiske ressurser taler for dette. Imidlertid vil en mulighet for å klage i mange tilfeller ha liten faktisk betydning, dersom vedkommende som er ilagt gebyr hverken har tilstrekkelige norskkunnskaper eller kunnskap om norsk forvaltning til å kunne fremsette en klage uten en betydelig bruk av egne økonomiske ressurser.

Samlet sett taler dette etter IMDis syn for å ta i bruk andre virkemidler enn gebyr for å fremme oppmøtet til planlagte samtaler. Informasjon er essensielt her. IMDi er kjent med at OUS har hatt en prøveordning hvor de til fastsatte tider, hvor det var ellers vanligvis lite behov for tolk, brukte telefontolker til samtaler hvor helsesekretær ringte opp personer i forkant av planlagte møter hvor tolk var bestilt. Prosjektet ga positive resultater i form av økt fremmøte, og hadde derfor en totalt sett kostnadsbesparende effekt.

Personer som har rett til å utøve tolkeyrket i en annen EØS-stat eller Sveits vil i utgangpunktet ha rett til å utøve det samme yrket i Norge, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 1. Det fremgår av høringsnotatet at IMDi skal være ansvarlig myndighet for å treffe beslutninger etter yrkeskvalifikasjonsloven. Ettersom tolkeloven gjelder tolking mellom norsk og andre språk, jf. forslag til tolkelov § 2, legger IMDi til grunn at direktoratet kun skal behandle saker etter yrkeskvalifikasjonsloven som gjelder tolking mellom norsk og andre språk.

For enkeltvedtak gjelder det etter forvaltningsloven en rekke prosessuelle regler for saksbehandlinger i forkant av vedtak. Særlig informasjons- og veiledningsplikten og utredningsplikten vil forutsette god kommunikasjon mellom borgeren og det offentlige for å kunne gjennomføres etter forvaltningslovens intensjoner. En mulig konsekvens av at reglene for tilblivelse ikke er fulgt er at vedtaket er å anse som ugyldig, og dermed ikke får rettsvirkning etter sitt innhold.

Saksbehandlingen i forbindelse med enkeltvedtak kan være både skriftlig og muntlig. Som hovedregel er forvaltningsspråket i Norge norsk, og dokumentasjon på et annet språk enn norsk må oversettes. Tilsvarende må det brukes tolk ved muntlig kontakt mellom borgeren og det offentlige dersom parten ikke behersker norsk i tilstrekkelig grad. Slik IMDi vurderer det kan manglende kvalitet på tolkning i denne sammenhengen medføre at flere av reglene for saksbehandling bli brutt på en slik måte at det kan påvirke vedtakets innhold.

IMDi ser det som hensiktsmessig at departementet vurderer de forvaltningsmessige konsekvensene av manglende bruk av tolk i disse tilfellene. Oppmerksomhet på risikoen for at et vedtak kan bli satt til side som ugyldig i etterkant, eksempelvis ved klagebehandling, antar IMDi vil medvirke til forsvarlig bruk av tolk i saksforberedelsen.

personvernsregelverket. I påvente av behandling av lovforslaget, er det foreslått en ny § 25 c i introduksjonsloven, og vi viser til IMDis høringssvar til dette forslaget.

Under punkt 10.6.2 i høringsnotatet omtaler departementet nyttevirkninger av innføring av tolkeloven, herunder nytteverdier som ikke lar seg kvantifisere, slik som økt rettsikkerhet og økt tillit til offentlig sektor blant innvandrere. IMDi støtter departementets vurdering av at lovforslaget bør ses i et helhetsperspektiv og ikke kun ut fra den beregnede merkostnaden.

Rapporten Økonomiske konsekvenser ved innføring av tolkeloven omtaler ikke-prissatte effekter under punkt 6.1 i rapporten. Det fremgår der at enkelte virkninger av økt bruk av tolk som i prinsippet er mulig å prissette, likevel er behandlet som ikke-prissatte effekter, fordi effektivitetsgevinsten er assosiert med veldig mye usikkerhet.

En mulig slik effektivitetsgevinst kan være kostnadsbesparelser som følge av redusert liggetid på sykehus ved bruk av tolk. NOU 2014:8 viser til en amerikansk studie (Hampers og McNulty, 2002) som dokumenterte at bruk av tolk ved innleggelse på sykehus kunne redusere liggetiden med 0,75 til 1,45 døgn. Basert på dette har Agenda Kaupang laget et regneeksempel med utgangspunkt i en pris på kr 15.000 per somatisk liggedøgn på norske sykehus. Regneksempelet viser at ved utgifter til tolk på kr 2000 kan gevinsten være 7-8 ganger så stor. Det er en betydelig sum.

Agenda Kaupang uttaler videre med referanse til regneeksempelet om virkninger ved bruk av tolk ved sykehusinnleggelse at det er rimelig å forvente at bruk av tolk kan ha lignende positive effekter også i andre sektorer, og at økt ressursbruk på tolketjenester kan innebære redusert ressursbruk totalt sett. Rapporten trekker også frem at økt bruk av kvalifiserte tolker øker presisjonsnivået i kommunikasjon. NOU 2018:4 viser til eksempler hvor dommer har blitt opphevet på grunn av feil eller manglende tolkebruk.

I følge rapporten er det mulig at loven i noen tilfeller kan gi effektivitetsgevinster i offentlig tjenesteproduksjon som gjør nettokostnaden av tolkeloven noe mindre. Dette fremstår som en utsagn med unødvendige store forbehold. IMDi mener kostnadsbesparende virkninger av bruk av tolk kunne vært vurdert nærmere og at det ville vært av betydning dersom rapporten hadde inkludert slike potensielle virkninger av økt bruk av tolk. Når en ser prissatte og ikke-prissatte effekter sammen, er IMDi av den tydelige oppfatning at loven har en netto positiv nytte.