Det vises til Arbeids- og sosialdepartementets høringsnotat om forslag til endringer i reglene for uføretrygd med mer. Der trekkes det fram følgende forhold der departementet ønsker endringer:
1. Å kunne regulere størrelsen på uføretrygden for mottakere av uføretrygd som har en inntektsevne, men som ikke har pensjonsgivende inntekter. Som eksempel trekkes fram selvstendig næringsdrivende som lar overskuddet stå i virksomheten, eller som tar ut inntekter som ikke er pensjonsgivende, eller uføre som arbeider svart.
2. Problemstillingen ved at enkelte tidligere mottakere av arbeidsavklaringspenger kan få høyere beregningsgrunnlag for uføretrygden enn inntekten de hadde før de startet med arbeidsavklaringspenger. Problemstillingen gjelder i hovedsak for selvstendig næringsdrivende.
3. Spørsmålet om høyere minsteytelse for mottakere av uføretrygd og arbeidsavklaringspenger som oppfyller vilkårene som «ung ufør».
Slik vi tolker høringsnotatet, mistenker vi at eventuelle endringer også vil kunne få omfattende konsekvenser for uføretrygdede som kombinerer arbeid og uføretrygd med inntekter i tillegg til uføretrygden som overstiger den fastsatte inntektsgrensen på 0,4 G. Vi etterlyser en redegjørelse fra departementet der de bekrefter eller avkrefter våre mistanker. Vi håper dette ikke medfører riktighet. I den anledning tillater vi oss å minne om Riksrevisjonens undersøkelse av uførereformen høsten 2018 der de blant annet uttaler som følger:
«Stortingets mål med uførereformen om økt yrkesdeltakelse blant uføretrygdede er ikke nådd. Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp Stortingets mål om at flere uføretrygdede skal kunne kombinere arbeidsinntekt og trygd, og dermed opprettholde tilknytning til arbeidslivet.»
Riksrevisjonen uttalte også at flertallet av de uføretrygde får lav økonomisk uttelling ved å utnytte restarbeidsevnen sin. Slik vi tolker høringsnotatet, har departementet valgt å se bort fra Riksrevisjonens undersøkelse og i stedet går i retning av å legge fram en endring av uførereformen som i enda større grad vil gå i disfavør av de uføretrygdede. Riksrevisjonen rapporterte om følgende funn i Revisjonsrapport for 2017 om uførereformen:
· Andelen uføre som kombinerer trygd med arbeid har ikke økt etter innføringen av uførereformen 1. januar 2015.
· Målet om økt bruk av gradert uføretrygd er ikke nådd.
· Flertallet av de uføretrygde får lav økonomisk uttelling ved å utnytte restarbeidsevnen sin.
· NAV-kontor gir i varierende grad bistand til uføretrygdede som ønsker å kombinere trygd med arbeid.
· Arbeids- og sosialdepartementet har i sin styring og oppfølging av etaten hatt lite oppmerksomhet på at målene i uførereformen nås.
· Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke fulgt opp at målene i uførereformen nås.
Da Stortinget behandlet ny uføretrygd, var ett av hovedpoengene å gjøre det enklere for uføretrygdede å kombinere arbeid og trygd. På Stortinget var det bred tverrpolitisk enighet om virkemidlene for å få flere uføre til å utnytte sin restarbeidsevne. Derfor ble uføreytelsen endret fra pensjon til trygd slik at denne kunne beskattes som arbeidsinntekt. Samtidig ble reglene om «friinntekt» justert. I Stortinget var nettopp disse hovedgrepene viktige premisser for flertallet i Stortingets arbeids- og sosialkomite som uttalte følgende:
«Et hovedmål med tilpasningene er å gjøre det enklere å bevege seg mellom arbeid og uføretrygd. Målet med forenklingen er at de som kan jobbe i perioder, skal være sikret inntekt, dersom arbeidsforsøket ikke fungerer eller hvis helsesituasjonen forverres permanent eller midlertidig. I dagens system er det flere terskeleffekter som kan medføre at en del taper inntekt ved økt arbeidsinnsats. Disse terskeleffektene er fjernet ved denne reformen» (Innst. 80 L (2011-2012).
Departementet skriver i det framlagte høringsnotatet:
«Departementet har derfor vurdert en endring i folketrygdloven § 12-10 om fastsetting og endring av uføregrad, tilsvarende det som tidligere fulgte av § 12-12. En slik regel vil tydeliggjøre at den generelle bestemmelsen om revurdering av ytelser fra folketrygden i § 12-6, også gjelder for uføretrygd.»
Høringsnotatet forslag til endringer gir grunnlag for å forstå forslagene slik at uføretrygdede som i løpet av ett år tjener mer enn 0,4 G i tillegg til uføretrygden, kan få nedsatt sin uføregrad tilsvarende. Hvis dette medfører riktighet, er dette et brudd med intensjonene i uføreforliket i Stortinget fra 2011. Det bryter også med arbeids- og sosialministerens skriftlige svar til arbeids- og sosialkomiteen i Innst. 188 S (2018 – 2019):
«Det er viktig at det skal lønne seg å jobbe. Også for personer med uføretrygd. Derfor var ett av hovedformålene med uførereformen nettopp at det skulle bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd slik at uføre skal kunne tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke terskler i systemet. Før uførereformen måtte man vente ett år etter innvilget uføretrygd før man kunne ta arbeid. Dersom man oversteg friintekten, uavhengig av hvor mye, skulle uføregraden fastsettes på nytt. En slik revurdering kunne føre til at uføregraden varig ble satt kraftig ned, noen ganger i så stor grad at retten til uføretrygd opphørte. Dette kunne føre til store tilbakebetalingskrav.»
Arbeids- og sosialministeren uttalte følgende da innstillingen ble debattert i Stortinget:
«Sysselsetningsutvalget skal snart levere sin første delrapport. Jeg tror det er klokt at vi avventer rapporten før vi tar endelig stilling til om det bør gjøres endringer i uføreordningen.»
Vår konklusjon: Vi foreslår derfor at dette forslaget i høringsnotatet avvises.
Vi støtter behovet for å finne fram til virkemidler som kan gi myndighetene effektive sanksjonsmuligheter overfor personer som ikke rapporterer arbeidsinntekt, alternativt arbeider svart i tillegg til å motta uføretrygd. Vi er derimot ikke enige i at dette skal inn i folketrygdloven da det finnes andre lover som kommer til anvendelse om enkeltpersoner bryter med det som er deres plikter, eller om de begår faktiske ulovligheter.
Vår konklusjon: Forslaget om å ta dette inn i folketrygdloven avvises.
I høringsnotatet foreslår departementet at enhver inntektsevne utover den uføretrygdedes inntektsgrense skal ansees som en vesentlig endring. Dette tolker vi slik at inntekt utover dagens inntektsgrense på 0,4 G utover innvilget uføretrygd, skal ansees som vesentlig, og at departementet ønsker å tilbakeføre regelverket til tidligere praksis. Hvis denne tolkningen er riktig, er dette en vesentlig endring i forhold til uføretrygdens intensjon om fleksibilitet mellom arbeid og uføretrygd. Et slikt forslag vil virke demotiverende for eventuell deltagelse i arbeid eller annen aktivitet som honoreres blant mottakere av uføretrygd. I den forbindelse vil vi nok en gang vise til Riksrevisjonens undersøkelse.
Vår konklusjon: Forslaget må avvises.
Vi frykter at departementet ønsker å inkludere alle muligheter som en uføretrygdet har til inntekt inkludert frivillig arbeid. Hvis dette er tilfellet, vil en uføretrygdet ikke bare bli vurdert ut fra faktisk inntekt, men også basert på en vurdering av hva eventuelt frivillig arbeid kunne blitt til om innsatsen hadde vært inntektsgivende arbeid. Et slikt forslag åpner for at en uføretrygdet kan få nedsatt sin uføregrad basert på synsing. Om en uføretrygdet hjelper til med å bake en kake til musikkorpsets loppemarked, selger lodd ved et arrangement eller hjelper til med kirkekaffen, er dette etter vår mening ikke det samme som lønnet arbeid. «Uten frivilligheten stopper samfunnet», heter det. Dette må også gjelde de uføre som i mange tilfeller har mistet både venner og kolleger etter at de ble syke.
Vår konklusjon: Forslaget må avvises.
Vi reagerer på at departementet har hentet fram en dom som er knyttet til et forhold som gjenspeiler regelverket før endringen i dagens uføretrygd. Stortingets intensjon med uførereformen var at en person som tjener mer enn 80 % av tidligere inntekter ikke vil få utbetalt uføretrygd før eventuell inntekt faller under dette nivået igjen, gitt at vedkommende har hvilende rett til uføretrygd. Vi reagerer på at departementet har valgt å holde tilbake informasjon om dette i høringsnotatet. Når så departementet velger å foreslå endringer i dagens regelverk basert på eksempler som ikke lenger er gyldige i dagens regelverk, kan dommen fra Haugaland tingrett ikke brukes som argument for å endre dagens uføretrygd.
Vår konklusjon: Forslaget avvises.
Vi er motstandere av departementets forslag om å få en forskriftshjemmel som skal «gi nærmere regler om revurdering av uføretrygden og hvilende rett». Bestemmelser om revurdering av uføretrygd og hvilende rett er helt grunnleggende rettigheter for personer som mottar uføretrygd. Om det gis hjemmel til forskrift for slike bestemmelser, betyr det at rammene for levekårsutvikling for drøyt 300 000 innbyggere unntas fra Stortingets vurderinger. Dette er helt uakseptabelt. Det må advares på det sterkeste mot en slik utvikling.
Vår konklusjon: Forslaget avvises.
I løpet av de siste ti årene involveres stadig oftere personer som mottar uføretrygd inn i ulike typer råd og utvalg nettopp fordi samfunnet har behov for et bredere kunnskapsnivå fra personer som lever med kroniske skader og sykdommer og som kjenner fordelene og ulempene av å være uføretrygdet.
Eksempler på dette er brukerutvalgene i helseforetakene, NAV og kommunale og fylkeskommunale råd. Uføretrygdede er også folkevalgte i landets kommunestyrer og fylkesting. Honorarer for slike engasjement registreres i dag som lønnsinntekt. Når arbeidstakere deltar i slike sammenhenger, øker lønnsinntektene til de trygdede på grunn av møtegodtgjørelsene de mottar for sine verv. Møtegodtgjørelse regnes som lønnsinntekt, og skattesystemet sørger for at vedkommende betaler riktig andel til fellesskapet. Det er høyst urettferdig at en person som mottar uføretrygd får ekstra kraftig beskatning av slik inntekt fordi den rapporteres som ordinær inntekt. Dette i motsetning til yrkesaktive som i tillegg til møtegodtgjørelsen også blir frikjøpt fra arbeidsgiveren for å kunne delta som folkevalgte. Mens uføretrygdede kun får beholde en liten del av møtegodtgjørelsen, får yrkesaktive beholde hele møtegodtgjørelsen i tillegg til full lønn for den tiden de er frikjøpt fra sine arbeidsgivere. Er dette rettferdig?
VI etterlyser at dette perspektivet løftes inn i debatten omkring hva personer kan ha av inntekt i forhold til engasjement på fritiden. Derfor vil vi stille spørsmål om det er mulig at honorar for politisk og samfunnsnyttig innsats kan registreres som noe annet enn ordinær lønnsinntekt, slik at slikt engasjement kan honoreres uten at det eventuelt går ut over det som en person får utbetalt i uføretrygd. En lønnsmottaker får ikke redusert sin lønn fordi vedkommende på sin fritid er engasjert politisk eller i andre samfunnsnyttige aktiviteter.
Departementet foreslår i høringsnotatet at det skal sees bort fra noe av lønnsinntekten for personer som helt eller delvis mottar arbeidsavklaringspenger for beregning av uføretrygd. Vi forutsetter at departementet med dette forslaget mener at to personer som ellers har en lik forhistorie før beregning av uføretrygd, kan komme forskjellig ut ved beregning av uføretrygd. I hele vårt velferdssystem er det slik at inntekt ligger til grunn for størrelsen på ulike velferdsytelser. To personer som har samme utdanning og like lang opptjeningstid, vil få utbetalt ulik alderspensjon ut fra inntekt som yrkesaktiv. Det vil være urimelig at inntekt skal vurderes ulikt i tilfeller der en person har hatt næringsinntekt ved siden av arbeidsavklaringspenger og en annen ikke har hatt slik inntekt. Det er forunderlig om vårt velferdssystem overfor syke og uføre, skal tillegge ulik type inntekt ulik verdi stikk i strid med det som gjelder for andre i samfunnet. Vi støtter derfor ikke departementets forslag om å tillegge ulike typer inntekter ulik verdi. Vi er også imot at uføretidspunktet «flyttes til det tidspunktet inntekten er tilstrekkelig redusert». Hvor mye av inntekten som skal legges til grunn for beregningen av uføretrygd, er allerede regulert i dagens lovverk.
Departementet foreslår nye innstramninger i tillegget for unge uføre ved sterkere vektlegging av sykdomskriteriet. Dette begrunnes blant annet med at Trygderetten har omgjort mange avslag fra NAV på tillegget for ung ufør. Tillegget for unge uføre er først og fremst innrettet for at personer som har ingen eller svært liten bakgrunn fra arbeidslivet, skal kunne motta uføretrygd i en størrelse som det er mulig å leve av gjennom et helt liv som uføretrygdet. Allerede i utgangspunktet stiller de det gjelder svært svakt sammenlignet med andre unge med et normalt livsløp. Det er allerede slik at ung ufør-tillegget utbetales først når mottaker har fylt 20 år. De personene som eventuelt vil bli rammet av departementets innstramninger, er yngre mennesker som har diffuse lidelser og som det sannsynligvis vil ta langt tid å få avklart i forhold til framtidig arbeid og/eller uførhet. Vi tror ikke at de foreslåtte innstramningene vil føre til at de personene dette gjelder, vil bli mer motivert til arbeid om tillegget bortfaller eller reduseres.
Vår konklusjon: Forslaget avvises.
Målet med uførereformen har vært å oppmuntre uføre til i større grad å utnytte sin restarbeidsevne ved å kombinere arbeid og trygd. Vi kan ikke se at de foreslåtte endringene vil stimulere til mer deltagelse i arbeidslivet for personer som mottar uføretrygd. Vi kan heller ikke se at forslagene vil stimulere til mer deltakelse i samfunnslivet forøvrig eller til likestilling. Alt tyder på at forslagene har stikk motsatt hensikt, nemlig å gjøre de trygdede enda fattigere. Siden det ikke følger med forslag til hvordan uføretrygdede som får nedsatt uføregraden eller ung ufør-tillegget kan få kompensert tapene, tyder forslagene på at menneskelige hensyn er satt helt til side. For dem som står i fare for å miste uføregrad, er det mer sannsynlig at de vil kvie seg for å forsøke seg i arbeidslivet eller annen samfunnsnyttig aktivitet som kan føre med seg inntekter, som for eksempel møtegodtgjørelse for folkevalgte. Alternativet er nedsatt uføregrad.
Det er for oss uaktuelt å akseptere at departementet får hjemmel til å regulere helt sentrale spørsmål omkring uføres rettigheter gjennom en forskrift og uten forutgående behandling av Stortinget.
Alle endringsforslagene gjelder innstramminger i velferdsytelser. Over flere år har den borgerlige regjeringen vist vilje til å foreta innstramminger i en rekke velferdsordninger som barnetillegget til uføretrygdede og vesentlig reduksjon av bostøtteordningen. Summen av slike innstramminger gjør det betimelig å reise spørsmålet om vi er i ferd med å bevege oss i retning av en ny type og langt mer restriktiv velferdspolitikk. Dette rammer allerede flere utsatte grupper, og yrkeslivet er ikke løsningen for dem som rammes så lenge arbeidsplassene ikke finnes.
1. Å kunne regulere størrelsen på uføretrygden for mottakere av uføretrygd som har en inntektsevne, men som ikke har pensjonsgivende inntekter. Som eksempel trekkes fram selvstendig næringsdrivende som lar overskuddet stå i virksomheten, eller som tar ut inntekter som ikke er pensjonsgivende, eller uføre som arbeider svart.
2. Problemstillingen ved at enkelte tidligere mottakere av arbeidsavklaringspenger kan få høyere beregningsgrunnlag for uføretrygden enn inntekten de hadde før de startet med arbeidsavklaringspenger. Problemstillingen gjelder i hovedsak for selvstendig næringsdrivende.
3. Spørsmålet om høyere minsteytelse for mottakere av uføretrygd og arbeidsavklaringspenger som oppfyller vilkårene som «ung ufør».
Slik vi tolker høringsnotatet, mistenker vi at eventuelle endringer også vil kunne få omfattende konsekvenser for uføretrygdede som kombinerer arbeid og uføretrygd med inntekter i tillegg til uføretrygden som overstiger den fastsatte inntektsgrensen på 0,4 G. Vi etterlyser en redegjørelse fra departementet der de bekrefter eller avkrefter våre mistanker. Vi håper dette ikke medfører riktighet. I den anledning tillater vi oss å minne om Riksrevisjonens undersøkelse av uførereformen høsten 2018 der de blant annet uttaler som følger:
«Stortingets mål med uførereformen om økt yrkesdeltakelse blant uføretrygdede er ikke nådd. Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp Stortingets mål om at flere uføretrygdede skal kunne kombinere arbeidsinntekt og trygd, og dermed opprettholde tilknytning til arbeidslivet.»
Riksrevisjonen uttalte også at flertallet av de uføretrygde får lav økonomisk uttelling ved å utnytte restarbeidsevnen sin. Slik vi tolker høringsnotatet, har departementet valgt å se bort fra Riksrevisjonens undersøkelse og i stedet går i retning av å legge fram en endring av uførereformen som i enda større grad vil gå i disfavør av de uføretrygdede. Riksrevisjonen rapporterte om følgende funn i Revisjonsrapport for 2017 om uførereformen:
· Andelen uføre som kombinerer trygd med arbeid har ikke økt etter innføringen av uførereformen 1. januar 2015.
· Målet om økt bruk av gradert uføretrygd er ikke nådd.
· Flertallet av de uføretrygde får lav økonomisk uttelling ved å utnytte restarbeidsevnen sin.
· NAV-kontor gir i varierende grad bistand til uføretrygdede som ønsker å kombinere trygd med arbeid.
· Arbeids- og sosialdepartementet har i sin styring og oppfølging av etaten hatt lite oppmerksomhet på at målene i uførereformen nås.
· Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke fulgt opp at målene i uførereformen nås.
Da Stortinget behandlet ny uføretrygd, var ett av hovedpoengene å gjøre det enklere for uføretrygdede å kombinere arbeid og trygd. På Stortinget var det bred tverrpolitisk enighet om virkemidlene for å få flere uføre til å utnytte sin restarbeidsevne. Derfor ble uføreytelsen endret fra pensjon til trygd slik at denne kunne beskattes som arbeidsinntekt. Samtidig ble reglene om «friinntekt» justert. I Stortinget var nettopp disse hovedgrepene viktige premisser for flertallet i Stortingets arbeids- og sosialkomite som uttalte følgende:
«Et hovedmål med tilpasningene er å gjøre det enklere å bevege seg mellom arbeid og uføretrygd. Målet med forenklingen er at de som kan jobbe i perioder, skal være sikret inntekt, dersom arbeidsforsøket ikke fungerer eller hvis helsesituasjonen forverres permanent eller midlertidig. I dagens system er det flere terskeleffekter som kan medføre at en del taper inntekt ved økt arbeidsinnsats. Disse terskeleffektene er fjernet ved denne reformen» (Innst. 80 L (2011-2012).
Departementet skriver i det framlagte høringsnotatet:
«Departementet har derfor vurdert en endring i folketrygdloven § 12-10 om fastsetting og endring av uføregrad, tilsvarende det som tidligere fulgte av § 12-12. En slik regel vil tydeliggjøre at den generelle bestemmelsen om revurdering av ytelser fra folketrygden i § 12-6, også gjelder for uføretrygd.»
Høringsnotatet forslag til endringer gir grunnlag for å forstå forslagene slik at uføretrygdede som i løpet av ett år tjener mer enn 0,4 G i tillegg til uføretrygden, kan få nedsatt sin uføregrad tilsvarende. Hvis dette medfører riktighet, er dette et brudd med intensjonene i uføreforliket i Stortinget fra 2011. Det bryter også med arbeids- og sosialministerens skriftlige svar til arbeids- og sosialkomiteen i Innst. 188 S (2018 – 2019):
«Det er viktig at det skal lønne seg å jobbe. Også for personer med uføretrygd. Derfor var ett av hovedformålene med uførereformen nettopp at det skulle bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd slik at uføre skal kunne tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke terskler i systemet. Før uførereformen måtte man vente ett år etter innvilget uføretrygd før man kunne ta arbeid. Dersom man oversteg friintekten, uavhengig av hvor mye, skulle uføregraden fastsettes på nytt. En slik revurdering kunne føre til at uføregraden varig ble satt kraftig ned, noen ganger i så stor grad at retten til uføretrygd opphørte. Dette kunne føre til store tilbakebetalingskrav.»
Arbeids- og sosialministeren uttalte følgende da innstillingen ble debattert i Stortinget:
«Sysselsetningsutvalget skal snart levere sin første delrapport. Jeg tror det er klokt at vi avventer rapporten før vi tar endelig stilling til om det bør gjøres endringer i uføreordningen.»
Vår konklusjon: Vi foreslår derfor at dette forslaget i høringsnotatet avvises.
Vi støtter behovet for å finne fram til virkemidler som kan gi myndighetene effektive sanksjonsmuligheter overfor personer som ikke rapporterer arbeidsinntekt, alternativt arbeider svart i tillegg til å motta uføretrygd. Vi er derimot ikke enige i at dette skal inn i folketrygdloven da det finnes andre lover som kommer til anvendelse om enkeltpersoner bryter med det som er deres plikter, eller om de begår faktiske ulovligheter.
Vår konklusjon: Forslaget om å ta dette inn i folketrygdloven avvises.
I høringsnotatet foreslår departementet at enhver inntektsevne utover den uføretrygdedes inntektsgrense skal ansees som en vesentlig endring. Dette tolker vi slik at inntekt utover dagens inntektsgrense på 0,4 G utover innvilget uføretrygd, skal ansees som vesentlig, og at departementet ønsker å tilbakeføre regelverket til tidligere praksis. Hvis denne tolkningen er riktig, er dette en vesentlig endring i forhold til uføretrygdens intensjon om fleksibilitet mellom arbeid og uføretrygd. Et slikt forslag vil virke demotiverende for eventuell deltagelse i arbeid eller annen aktivitet som honoreres blant mottakere av uføretrygd. I den forbindelse vil vi nok en gang vise til Riksrevisjonens undersøkelse.
Vår konklusjon: Forslaget må avvises.
Vi frykter at departementet ønsker å inkludere alle muligheter som en uføretrygdet har til inntekt inkludert frivillig arbeid. Hvis dette er tilfellet, vil en uføretrygdet ikke bare bli vurdert ut fra faktisk inntekt, men også basert på en vurdering av hva eventuelt frivillig arbeid kunne blitt til om innsatsen hadde vært inntektsgivende arbeid. Et slikt forslag åpner for at en uføretrygdet kan få nedsatt sin uføregrad basert på synsing. Om en uføretrygdet hjelper til med å bake en kake til musikkorpsets loppemarked, selger lodd ved et arrangement eller hjelper til med kirkekaffen, er dette etter vår mening ikke det samme som lønnet arbeid. «Uten frivilligheten stopper samfunnet», heter det. Dette må også gjelde de uføre som i mange tilfeller har mistet både venner og kolleger etter at de ble syke.
Vår konklusjon: Forslaget må avvises.
Vi reagerer på at departementet har hentet fram en dom som er knyttet til et forhold som gjenspeiler regelverket før endringen i dagens uføretrygd. Stortingets intensjon med uførereformen var at en person som tjener mer enn 80 % av tidligere inntekter ikke vil få utbetalt uføretrygd før eventuell inntekt faller under dette nivået igjen, gitt at vedkommende har hvilende rett til uføretrygd. Vi reagerer på at departementet har valgt å holde tilbake informasjon om dette i høringsnotatet. Når så departementet velger å foreslå endringer i dagens regelverk basert på eksempler som ikke lenger er gyldige i dagens regelverk, kan dommen fra Haugaland tingrett ikke brukes som argument for å endre dagens uføretrygd.
Vår konklusjon: Forslaget avvises.
Vi er motstandere av departementets forslag om å få en forskriftshjemmel som skal «gi nærmere regler om revurdering av uføretrygden og hvilende rett». Bestemmelser om revurdering av uføretrygd og hvilende rett er helt grunnleggende rettigheter for personer som mottar uføretrygd. Om det gis hjemmel til forskrift for slike bestemmelser, betyr det at rammene for levekårsutvikling for drøyt 300 000 innbyggere unntas fra Stortingets vurderinger. Dette er helt uakseptabelt. Det må advares på det sterkeste mot en slik utvikling.
Vår konklusjon: Forslaget avvises.
I løpet av de siste ti årene involveres stadig oftere personer som mottar uføretrygd inn i ulike typer råd og utvalg nettopp fordi samfunnet har behov for et bredere kunnskapsnivå fra personer som lever med kroniske skader og sykdommer og som kjenner fordelene og ulempene av å være uføretrygdet.
Eksempler på dette er brukerutvalgene i helseforetakene, NAV og kommunale og fylkeskommunale råd. Uføretrygdede er også folkevalgte i landets kommunestyrer og fylkesting. Honorarer for slike engasjement registreres i dag som lønnsinntekt. Når arbeidstakere deltar i slike sammenhenger, øker lønnsinntektene til de trygdede på grunn av møtegodtgjørelsene de mottar for sine verv. Møtegodtgjørelse regnes som lønnsinntekt, og skattesystemet sørger for at vedkommende betaler riktig andel til fellesskapet. Det er høyst urettferdig at en person som mottar uføretrygd får ekstra kraftig beskatning av slik inntekt fordi den rapporteres som ordinær inntekt. Dette i motsetning til yrkesaktive som i tillegg til møtegodtgjørelsen også blir frikjøpt fra arbeidsgiveren for å kunne delta som folkevalgte. Mens uføretrygdede kun får beholde en liten del av møtegodtgjørelsen, får yrkesaktive beholde hele møtegodtgjørelsen i tillegg til full lønn for den tiden de er frikjøpt fra sine arbeidsgivere. Er dette rettferdig?
VI etterlyser at dette perspektivet løftes inn i debatten omkring hva personer kan ha av inntekt i forhold til engasjement på fritiden. Derfor vil vi stille spørsmål om det er mulig at honorar for politisk og samfunnsnyttig innsats kan registreres som noe annet enn ordinær lønnsinntekt, slik at slikt engasjement kan honoreres uten at det eventuelt går ut over det som en person får utbetalt i uføretrygd. En lønnsmottaker får ikke redusert sin lønn fordi vedkommende på sin fritid er engasjert politisk eller i andre samfunnsnyttige aktiviteter.
Departementet foreslår i høringsnotatet at det skal sees bort fra noe av lønnsinntekten for personer som helt eller delvis mottar arbeidsavklaringspenger for beregning av uføretrygd. Vi forutsetter at departementet med dette forslaget mener at to personer som ellers har en lik forhistorie før beregning av uføretrygd, kan komme forskjellig ut ved beregning av uføretrygd. I hele vårt velferdssystem er det slik at inntekt ligger til grunn for størrelsen på ulike velferdsytelser. To personer som har samme utdanning og like lang opptjeningstid, vil få utbetalt ulik alderspensjon ut fra inntekt som yrkesaktiv. Det vil være urimelig at inntekt skal vurderes ulikt i tilfeller der en person har hatt næringsinntekt ved siden av arbeidsavklaringspenger og en annen ikke har hatt slik inntekt. Det er forunderlig om vårt velferdssystem overfor syke og uføre, skal tillegge ulik type inntekt ulik verdi stikk i strid med det som gjelder for andre i samfunnet. Vi støtter derfor ikke departementets forslag om å tillegge ulike typer inntekter ulik verdi. Vi er også imot at uføretidspunktet «flyttes til det tidspunktet inntekten er tilstrekkelig redusert». Hvor mye av inntekten som skal legges til grunn for beregningen av uføretrygd, er allerede regulert i dagens lovverk.
Departementet foreslår nye innstramninger i tillegget for unge uføre ved sterkere vektlegging av sykdomskriteriet. Dette begrunnes blant annet med at Trygderetten har omgjort mange avslag fra NAV på tillegget for ung ufør. Tillegget for unge uføre er først og fremst innrettet for at personer som har ingen eller svært liten bakgrunn fra arbeidslivet, skal kunne motta uføretrygd i en størrelse som det er mulig å leve av gjennom et helt liv som uføretrygdet. Allerede i utgangspunktet stiller de det gjelder svært svakt sammenlignet med andre unge med et normalt livsløp. Det er allerede slik at ung ufør-tillegget utbetales først når mottaker har fylt 20 år. De personene som eventuelt vil bli rammet av departementets innstramninger, er yngre mennesker som har diffuse lidelser og som det sannsynligvis vil ta langt tid å få avklart i forhold til framtidig arbeid og/eller uførhet. Vi tror ikke at de foreslåtte innstramningene vil føre til at de personene dette gjelder, vil bli mer motivert til arbeid om tillegget bortfaller eller reduseres.
Vår konklusjon: Forslaget avvises.
Målet med uførereformen har vært å oppmuntre uføre til i større grad å utnytte sin restarbeidsevne ved å kombinere arbeid og trygd. Vi kan ikke se at de foreslåtte endringene vil stimulere til mer deltagelse i arbeidslivet for personer som mottar uføretrygd. Vi kan heller ikke se at forslagene vil stimulere til mer deltakelse i samfunnslivet forøvrig eller til likestilling. Alt tyder på at forslagene har stikk motsatt hensikt, nemlig å gjøre de trygdede enda fattigere. Siden det ikke følger med forslag til hvordan uføretrygdede som får nedsatt uføregraden eller ung ufør-tillegget kan få kompensert tapene, tyder forslagene på at menneskelige hensyn er satt helt til side. For dem som står i fare for å miste uføregrad, er det mer sannsynlig at de vil kvie seg for å forsøke seg i arbeidslivet eller annen samfunnsnyttig aktivitet som kan føre med seg inntekter, som for eksempel møtegodtgjørelse for folkevalgte. Alternativet er nedsatt uføregrad.
Det er for oss uaktuelt å akseptere at departementet får hjemmel til å regulere helt sentrale spørsmål omkring uføres rettigheter gjennom en forskrift og uten forutgående behandling av Stortinget.
Alle endringsforslagene gjelder innstramminger i velferdsytelser. Over flere år har den borgerlige regjeringen vist vilje til å foreta innstramminger i en rekke velferdsordninger som barnetillegget til uføretrygdede og vesentlig reduksjon av bostøtteordningen. Summen av slike innstramminger gjør det betimelig å reise spørsmålet om vi er i ferd med å bevege oss i retning av en ny type og langt mer restriktiv velferdspolitikk. Dette rammer allerede flere utsatte grupper, og yrkeslivet er ikke løsningen for dem som rammes så lenge arbeidsplassene ikke finnes.