Slik jeg forstår forslaget til endringer i uføretrygd vil regjeringen nå kunne legge begrensninger på frivillig og ubetalt arbeid og arbeidstrening som gjennomføres i regi av andre enn NAV. Regjeringen vil videre forbeholde seg retten til å endre uføregraden til uføre som utviser økt arbeidsevne over tid, og inntekt over grensen som fører til bortfall av uføretrygd skal føre til at man går over i en hvilende rett til uførepensjon. Jeg mener at dette forslaget vil slå svært dårlig ut for de som har alvorlige psykoselidelser slik som Bipolar lidelse og Schizofreni. Sykdommer som gjerne er livslange og episodiske i sin natur.
Den nye uføretrygden som kom nylig passer som hånd i hanske for de med alvorlig psykisk sykdom. Mange med alvorlig psykisk sykdom er ressurssterke og kan ha mye å bidra med i perioder hvor man opplever bedre helse, men vi bærer med oss en sårbarhet for tilbakefall, spesielt i møte med ytre stress, som gjerne oppstår i jobbsituasjoner. Takket være den nye uføretrygden kan vi likevel på tross av alvorlig sykdom prøve oss i jobb, vel vitende om at det er rom for tilbakefall i sykdom og vi beholder vår uføregrad, uavhengig om vi har vist økt arbeidsevne over noe tid.
Med den løsningen regjeringen nå foreslår, ser jeg en fare for at denne fleksibiliteten vi bli redusert. Der man etter innføringen av den nye og fleksible uføretrygden kunne prøve seg i jobb på tross av alvorlig sykdom, kan det nå kan bli sånn at man må la være å prøve seg i jobb av hensyn til helsen som er variabel. For en som har variabel helsetilstand, vil det være svært problematisk at man risikerer å få endret sin uføregrad dersom man viser økt arbeidsevne over tid. Jeg kan forsikre regjeringen om at tilbakefall av psykose og bipolare anfall ikke er graderte, og et tilbakefall av alvorlig psykisk sykdom er uten tidsbegrensing. Det kan komme i morgen, eller om seks år, forsvinne raskt eller vare lenge. Med den nye uføretrygden er ikke dette et problem. Hva tenker regjeringen om hvordan man skal løse det hvis man etter å ha brukt opp sin hvilende rett blir 100% ufør igjen. Skal man da stå i NAV-kø og søke full uføretrygd på nytt? Etter min mening vil de endringer som regjeringen nå skisserer gjøre det risikabelt for alvorlig psykisk syke å jobbe over lengre tid, og dette er uheldig. Tryggheten som kom med den nye uføreløsningen er en drivkraft til å prøve seg i jobb, den tryggheten kan nå falle bort.
La oss si at regjeringen reduserer min uføregrad fordi jeg har hatt bedring i helsen over en lengre periode. I dette ligger det en antakelse fra regjeringen om at jeg da på lik linje med andre kan skaffe meg jobb tilsvarende den del av kroppen min som har blitt friskmeldt. Dette byr på problemer i det virkelige livet. For det første er norske arbeidsgivere lite inkluderende og de er i liten grad villige til å ansette alvorlig psykisk syke mennesker med redusert arbeidsevne. Skulle man på tross av dette være heldig å få jobb, kan presset av det å være i en ny jobbsituasjon fort lede til nye sykdomsepisoder.
Jeg frykter at resultatet av å få en påtvunget endring av uføregrad vil bli at man ikke kommer i jobb tilsvarende det man har blitt friskmeldt til, noe som igjen kan føre til redusert inntekt. Jeg vil minne regjeringen på at mange uføre allerede har veldig anstrengt økonomi, og at økonomiske problemer er en tilleggsbelastning til sykdommen i seg selv. Det regjeringen kaller et verdig liv innebærer gjerne at man ikke kan flotte seg med lappen, kjøpe bil, ha egen bolig eller få barn. Den nye uføretrygden gir håp om at man kan få bedre økonomi på tross av sykdom. At regjeringen nå vil endre på det ved å innføre rett til å vurdere uføregraden på nytt synes jeg er leit.
Regjeringen vil etter det jeg forstår med dette forslaget, også legge begrensninger på hvor mye man kan jobbe ulønnet dersom man ikke er i arbeidstrening via NAV. Etter min mening vil dette forslaget kunne gå ut over de som ikke er friske nok til arbeidstrening via NAV og som av den grunn gjennomfører arbeidstrening på andre steder på eget initiativ, som for eksempel via et Fontenehus. På et Fontenehus kan man for eksempel få en fleksibel skreddersydd arbeidstrening som ulønnet hospitant i en bedrift, der man kan komme når man vil, bli hjemme når man er for syk, selv bestemme hvor mange timer man vil jobbe, og man kan slutte på dagen dersom det blir for tøft. Man får tett oppfølging fra Fontenehuset, og kan på denne måten få arbeidstrening over lang tid i et langsomt tempo som er svært tilrettelagt, uten de krav som stilles i arbeidstrening gjennom NAV. Videre tenker jeg også på de som jobber frivillig andre steder eller er engasjert i interesseorganisasjoner. Der det er lov å si «nei takk», «det blir for mye», «jeg er ikke frisk nok til å komme i dag».
Arbeidsevnen som utvises via hospitering og i frivillige organisasjoner er ikke overførbar til ordinært arbeidsliv. Skal uføregraden vår vurderes etter hva som presteres i slike situasjoner? Og hva med dem som med tilrettelegging klarer å studere litt ved siden av uføretrygden, skal deres uføregrad også vurderes? Mennesker med alvorlige psykiske lidelser er i høyrisikogruppen for selvmord. Forskning viser at selvmord kan forebygges ved at man hører til et sted, har noen som trenger en, at man får bidra med noe. Dette kan man oppnå gjennom hospitering i bedrift, deltakelse i frivillig arbeid og deltidsstudier, og det håper jeg at man fortsatt skal få lov til selv om man er 100% ufør.
På bakgrunn av dette ber jeg regjeringen om at uførepensjonen blir stående slik den er i dag slik at den uføre får beholde tryggheten, fleksibiliteten og forutsigbarheten som kom med den nye uføretrygden.
Skulle man likevel velge å endre uføretrygden, ber jeg om at regjeringen tydelig definerer hva slags ulønnet arbeid som er tillatt, om det skal være tillatt med arbeidstrening i regi av andre enn NAV, hvor mye man kan jobbe i det ordinære arbeidslivet og hvor mange timer man kan jobbe frivillig før uføregraden blir vurdert, slik at man sikrer trygghet og forutsigbarhet for enkeltmennesker i en allerede krevende situasjon.
Den nye uføretrygden som kom nylig passer som hånd i hanske for de med alvorlig psykisk sykdom. Mange med alvorlig psykisk sykdom er ressurssterke og kan ha mye å bidra med i perioder hvor man opplever bedre helse, men vi bærer med oss en sårbarhet for tilbakefall, spesielt i møte med ytre stress, som gjerne oppstår i jobbsituasjoner. Takket være den nye uføretrygden kan vi likevel på tross av alvorlig sykdom prøve oss i jobb, vel vitende om at det er rom for tilbakefall i sykdom og vi beholder vår uføregrad, uavhengig om vi har vist økt arbeidsevne over noe tid.
Med den løsningen regjeringen nå foreslår, ser jeg en fare for at denne fleksibiliteten vi bli redusert. Der man etter innføringen av den nye og fleksible uføretrygden kunne prøve seg i jobb på tross av alvorlig sykdom, kan det nå kan bli sånn at man må la være å prøve seg i jobb av hensyn til helsen som er variabel. For en som har variabel helsetilstand, vil det være svært problematisk at man risikerer å få endret sin uføregrad dersom man viser økt arbeidsevne over tid. Jeg kan forsikre regjeringen om at tilbakefall av psykose og bipolare anfall ikke er graderte, og et tilbakefall av alvorlig psykisk sykdom er uten tidsbegrensing. Det kan komme i morgen, eller om seks år, forsvinne raskt eller vare lenge. Med den nye uføretrygden er ikke dette et problem. Hva tenker regjeringen om hvordan man skal løse det hvis man etter å ha brukt opp sin hvilende rett blir 100% ufør igjen. Skal man da stå i NAV-kø og søke full uføretrygd på nytt? Etter min mening vil de endringer som regjeringen nå skisserer gjøre det risikabelt for alvorlig psykisk syke å jobbe over lengre tid, og dette er uheldig. Tryggheten som kom med den nye uføreløsningen er en drivkraft til å prøve seg i jobb, den tryggheten kan nå falle bort.
La oss si at regjeringen reduserer min uføregrad fordi jeg har hatt bedring i helsen over en lengre periode. I dette ligger det en antakelse fra regjeringen om at jeg da på lik linje med andre kan skaffe meg jobb tilsvarende den del av kroppen min som har blitt friskmeldt. Dette byr på problemer i det virkelige livet. For det første er norske arbeidsgivere lite inkluderende og de er i liten grad villige til å ansette alvorlig psykisk syke mennesker med redusert arbeidsevne. Skulle man på tross av dette være heldig å få jobb, kan presset av det å være i en ny jobbsituasjon fort lede til nye sykdomsepisoder.
Jeg frykter at resultatet av å få en påtvunget endring av uføregrad vil bli at man ikke kommer i jobb tilsvarende det man har blitt friskmeldt til, noe som igjen kan føre til redusert inntekt. Jeg vil minne regjeringen på at mange uføre allerede har veldig anstrengt økonomi, og at økonomiske problemer er en tilleggsbelastning til sykdommen i seg selv. Det regjeringen kaller et verdig liv innebærer gjerne at man ikke kan flotte seg med lappen, kjøpe bil, ha egen bolig eller få barn. Den nye uføretrygden gir håp om at man kan få bedre økonomi på tross av sykdom. At regjeringen nå vil endre på det ved å innføre rett til å vurdere uføregraden på nytt synes jeg er leit.
Regjeringen vil etter det jeg forstår med dette forslaget, også legge begrensninger på hvor mye man kan jobbe ulønnet dersom man ikke er i arbeidstrening via NAV. Etter min mening vil dette forslaget kunne gå ut over de som ikke er friske nok til arbeidstrening via NAV og som av den grunn gjennomfører arbeidstrening på andre steder på eget initiativ, som for eksempel via et Fontenehus. På et Fontenehus kan man for eksempel få en fleksibel skreddersydd arbeidstrening som ulønnet hospitant i en bedrift, der man kan komme når man vil, bli hjemme når man er for syk, selv bestemme hvor mange timer man vil jobbe, og man kan slutte på dagen dersom det blir for tøft. Man får tett oppfølging fra Fontenehuset, og kan på denne måten få arbeidstrening over lang tid i et langsomt tempo som er svært tilrettelagt, uten de krav som stilles i arbeidstrening gjennom NAV. Videre tenker jeg også på de som jobber frivillig andre steder eller er engasjert i interesseorganisasjoner. Der det er lov å si «nei takk», «det blir for mye», «jeg er ikke frisk nok til å komme i dag».
Arbeidsevnen som utvises via hospitering og i frivillige organisasjoner er ikke overførbar til ordinært arbeidsliv. Skal uføregraden vår vurderes etter hva som presteres i slike situasjoner? Og hva med dem som med tilrettelegging klarer å studere litt ved siden av uføretrygden, skal deres uføregrad også vurderes? Mennesker med alvorlige psykiske lidelser er i høyrisikogruppen for selvmord. Forskning viser at selvmord kan forebygges ved at man hører til et sted, har noen som trenger en, at man får bidra med noe. Dette kan man oppnå gjennom hospitering i bedrift, deltakelse i frivillig arbeid og deltidsstudier, og det håper jeg at man fortsatt skal få lov til selv om man er 100% ufør.
På bakgrunn av dette ber jeg regjeringen om at uførepensjonen blir stående slik den er i dag slik at den uføre får beholde tryggheten, fleksibiliteten og forutsigbarheten som kom med den nye uføretrygden.
Skulle man likevel velge å endre uføretrygden, ber jeg om at regjeringen tydelig definerer hva slags ulønnet arbeid som er tillatt, om det skal være tillatt med arbeidstrening i regi av andre enn NAV, hvor mye man kan jobbe i det ordinære arbeidslivet og hvor mange timer man kan jobbe frivillig før uføregraden blir vurdert, slik at man sikrer trygghet og forutsigbarhet for enkeltmennesker i en allerede krevende situasjon.