Dato: 22.03.2019 Svartype: Med merknad Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser til høringsbrev fra barne- og likestillingsdepartementet 18.februar 2019. Departementet foreslår nærmere reguleringer av unntak fra mekling etter vedtakelse av ny § 56, andre ledd, i barneloven. Barneloven §56 åpner for unntak fra meklingsplikten for foreldre med felles barn ved samlivsbrudd og foreldretvister. Unntaket gjelder der en forelder er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn og det er opp til departementet å regulere unntaket nærmere i egen forskrift. I høringsnotatet foreslår departementet at unntaket skal gjelde der en forelder er dømt for tvangsekteskap, grov frihetsberøvelse, grov menneskehandel, slaveri, grov kroppsskade, drap, grov mishandling i nære relasjoner, grov kjønnslemlestelse, voldtekt og grovt uaktsom voldtekt, voldtekt av barn under 14 og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, incest og seksuell omgang mellom nærstående. IMDi stiller seg kritiske til at departementet ikke legger opp til å inkludere straffelovens bestemmelse om kjønnslemlestelse (§284) i sitt forslag. Så vidt vi kan se stammer denne avgrensningen fra høringsrunden i forbindelse med ny barnelov og knyttet seg til et forslag om tap av foreldreretten. Departementet gikk ikke videre med forslaget, men fikk i stedet på plass en ny formulering i barneloven §56, andre ledd. Det synes ikke å være åpenbart hvorfor straffebudene fra utredningen om et forslag knyttet til foreldreretten skal være ensbetydende med hvilke straffebud som kan gi grunnlag for unntak fra mekling. Vi kan heller ikke se at det er foretatt noen nærmere prinsipiell vurdering, utover at de inkluderte lovbruddene har høy strafferamme, av hvorfor ikke straffelovens §284 (kjønnslemlestelse) inkluderes i departementets forslag til ny meklingsforskrift. Vår vurdering er at det vil være urimelig å kreve å oppmøte til mekling i tilfeller der en forelder er dømt for kjønnslemlestelse av eget barn. Lovverkets skille mellom kjønnslemlestelse og grov kjønnslemlestelse dreier seg i hovedsak om konsekvensene av inngrepet. Selv om store ettervirkninger av et slikt inngrep selvsagt gjør det mer alvorlig for den som rammes er det ikke nødvendigvis noe som skiller gjerningene til en som dømmes etter straffeloven §285 og en som dømmes etter §284. Når foresatte er villig til å kjønnslemleste egne barn, er det lett å se for seg tilfeller der det vil være svært inngripende å kreve deltakelse i mekling som ikke vurderes å være til barnets beste jf. FNs konvensjon om barns rettigheter, artikkel 3, og i Barneloven §§ 43, 48, 55 Også med regjeringens forslag vil en mekler ha mulighet til å avgjøre at en sak ikke er egnet for mekling og avgjøre at det skal mekles separat eller gi unntak fra møteplikt. Imidlertid vil det være gjenstand for den enkelte meklers skjønn. I møte med kjønnslemlestelse mener IMDi at en presisering i forskrift gir en bedre beskyttelse av de svake partene i et slike tilfeller. Avslutningsvis vil vi advare mot den uheldige signaleffekten det kan gi å skille mellom kjønnslemlestelse og grov kjønnslemlestelse på dette området. Selv om alvorlige senvirkninger skjerper strafferammene for overgrepet, er inngrepet i seg selv ille nok til at samfunnet bør motarbeide denne uretten når anledningen byr seg. IMDi mener derfor at det bør gis fritak for mekling ved tilfeller der en forelder er dømt for kjønnslemlestelse etter straffeloven §284. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
