Eskevik

Det vises til høringsbrev av 18. desember 2018, med svarfrist 18. mars 2019.

I sluttprotokollen fra forhandlingsmøtet 16. mai 2018 mellom staten og Norges Bondelag og Norsk Bonde og Småbrukarlag punkt 4.2 het det:

Partene er enige om at der et behov for å iverksette tiltak som kan bidra til å håndtere den utfordrende markedssituasjonen, blant annet for å håndtere veksten i engangspurkeproduksjonen.

Undertegnede mener at departementets forslaget ikke bare håndterer veksten ved utflating, men at det er snakk om en reduksjon av hele produksjon. Etter mitt syn bruker man her husdyrskonsesjonsregelverket som et markedsreguleringstiltak fordi man på dette tidspunktet har en midlertidig stor overproduksjon av svinekjøtt. Husdyrkonsesjonsloven for gris har som formål å legge til rette for spredt svineproduksjon på flere enheter. Men er ikke ment som en markedsregulering. Det foreslåtte tallet på 140 utrangerte avlspurker pr år, er satt så lavt at det ikke bare håndterer veksten men reduserer produksjonen for store deler av næringen, hvilket ikke er i henhold til mandatet fra sluttprotokollen, som omhandlet å håndtere vekst .

Direktoratet hevder å kunne identifisere antall produsenter som driver med engangspurker ut i fra tall hentet fra leveransedatabasen. Engangspurkeprodusentene identifiseres ved de som har levert mer enn 130 purker i løpet av året, dette er fordi det forutsettes at det er disse som overstiger en førstekullsprosent på 40% ved å utrangere denne mengden purker.

Dette tar ikke hensyn til det faktum at mange produsenter som ikke driver opp til konsesjonsgrensen eller driver med kombinert produksjon, kan ha høyere førstekullsprosent enn 40%. Nøkkeltallene for alle besetninger i Ingris rapporten 2017 viser at flere fylker har et gjennomsnittsverdi høyere enn 42% (blant andre Vestfold, Telemark, Hordaland og Trøndelag), variasjonen er for øvrig stor. Mange kombinertprodusenter utrangerer i dag mange purker i forhold til registrerte avlspurker mot slutten av året. Disse kombinertprodusentene vil rammes hardt av at førstekullsprosenten settes så lavt som 40%.

Departementets forslag på 140 utrangerte purker med en faktor på 1,33 er for lav for mange kombinertbesetninger og smågrisprodusenter. Jeg mener at satsen bør ligge på 220 utrangerte purker med en faktor på 2,1. En slik faktor vil være tilstrekkelig til at de aller fleste besetningene vil kunne opprettholde dagens produksjon og behovet for å søke konsesjon og overgangsordning vil ikke lenger være tilstede. En slik sats vil være i tråd med sluttprotokollen i jordbruksforhandlingene der intensjonen er å håndtere veksten i engangspurkeproduksjonen.

Som tidligere nevnt vil kombinertbesetningene, som det nye regelverket ikke er ment å ramme, allikevel bli de som i størst grad blir berørt, målt i antall produsenter. Kombinertbesetninger er de som i størst grad kan tilpasse seg det nye regelverket, men likevel vil mange få en redusert produksjon. Mange av dagens kombinertbesetninger har et overskudd av smågris som blir solgt ut i markedet. Det blir utslagsgivende hvordan kombinertbesetningene velger å tilpasse seg det nye regelverket; om de går over til å bli smågrisprodusenter eller om de vil beholde slaktegrisleveransene og gå ned på purketallet og dermed også antall solgte smågris. Hvordan kombinertbesetningene velger å tilpasse seg det nye regelverket, vil ha betydning for markedsbalansen i smågrismarkedet.

For mange av de rene smågrisprodusentene, vil det nye regelverket få store konsekvenser. Driftsbygninger som er bygget de siste 10 årene, er ofte prosjektert med en førstekullsprosent på minst 50% for å få produksjonen stor nok til å forsvare investeringen. Jo nyere investering, desto høyere prosjektert førstekullsprosent. Paradokset blir her at de med de nyeste husene og den største gjeldsbelastningen vil få den største produksjonsnedgangen. De mest effektive smågrisprodusentene med høy andel engangspurker, produserer mellom 6000-7000 smågris pr år. Med det nye regelverket vil smågrisprodusentene måtte redusere sin produksjon til ca 4000-4500, som vil bli den maksimale mengden smågris tillatt. For mange av disse produsentene vil reduksjonen bli nærmere 30%. De rene smågrisprodusentene vil ikke ha muligheten til å tilpasse produksjonen eller bygningen sammenliknet med kombinertbesetningene. Disse produsentene må la store deler av driftsbygningen stå ubrukt med det nye regelverket.

Selv om mange har omtalt disse nye investeringene og driften av dem som uønskede smutthull og har liten sympati med denne gruppen produsenter, uttalte landbruksminister Dale senest i 2017 at utviklingen var uproblematisk og gav bøndene ros for å være tilpasningsdyktige overfor regelverket. Og det er nettopp denne gruppen produsenter som blir rammet hardest av det nye foreslåtte regelverket.

Regelverket har jo tidligere operert med 105 avlspurker på ethvert tidspunkt som maksimal produksjon i smågrisproduksjon. Det nye tillegget i regelverket på maksimalt 140 utrangerte avlspurker, gjør at den maksimale teoretiske årsproduksjonen gir ca 4300-4500 smågris for de aller dyktigste produsentene.

For å kontrollere 105 innsatte avlspurker til enhver tid kan kun utføres med stedlig kontroll av fylkesmannen/kommunen.

Samt at kontroll med utrangerte purker pr år vil kreve regnskapsgjennomgang/bilagsgjennomgang for å registrere solgte purker og slaktede purker. I tillegg til dette kommer problemstillingen med å registrere kadavere/døde purker om de skal registreres som purke, slaktegris eller ungpurke. Når ungpurker som ikke har født kull, blir slaktet vil det oppstå et klassifiseringsproblem som må løses.

Hvorfor velger man å bygge videre på et komplisert og kontrollkrevende regelverk når det like gjerne kunne blitt kontrollert ved kontrollpunktet smågris solgt? Biologien begrenser antallet smågris til maksimum 4300-4500 om forutsetningene er 105 innsatte purker og 140 utrangerte purker. Forslaget fortoner seg å være utilstrekkelig gjennomarbeidet, da det helt innlysende forholder seg slik at man burde brukt målepunktet for smågris solgt. Dette vil være en fordel for de som skal kontrollere regelverket. Stedlig tilsyn vil ikke være nødvendig. Problematikken rundt klassifiseringen av ungpurkeslakt vil elimineres. Og registreringen av kadaver og døde purker blir også unødvendig.

For bonden vil dette bli veldig mye enklere å forholde seg til i forhold til å planlegge driften og slippe unødvendig registrering og kategorisering. Bonden vil i praksis kunne velge antall avlspurker og førstekullsprosent for best å kunne optimere sin egen produksjon i forhold til driftsbygningen så lenge hen holdt seg innenfor lovlig mengde solgte smågris. Dette vil også kunne gi mange bønder en bedre økonomi da unødvendig høy rekrutteringsprosent er svært kostnadsdrivende. Og unødvendig ressursbruk ved høy rekrutteringsprosent kan unngås hvis man flytter målepunktet vekk fra purker til smågris. Dette er samfunnsøkonomisk gunstig.

Til tross for at man i sluttprotokollen for jordbruksforhandlingene ble enige om å sette målepunktet for innsatte avlspurker og slakta/omsatte purker, bør Landbruksdepartementet selv se den åpenbare fordelene for alle ved å endre målepunktet.

To andre fordeler ved å endre målepunktet er at man ikke trenger differensierte satser mellom bruksbesetninger, formeringsbesetninger og avlsbesetninger. Ved å flytte målepunktet vil alle typer produsenter få muligheten til å produsere en gitt mengde smågris og de vil selv kunne velge rekrutteringsstrategi ut i fra egne forutsetninger og behov. Dette vil spare svineproduksjonsmiljøet for interne diskusjoner og splid hva angår tillatelse for at det skal kunne være høyere antall utrangerte purker for avlsbesetninger og formeringsbesetninger relativt bruksbesetninger. En annen fordel ved å endre målepunktet er utregningen av den standardiserte erstatningen ved en eventuell overproduksjon. Forslaget til forskrift har en dårlig utregningsmodell for å fastsette den standardiserte erstatningen pr avlspurke. Ved å flytte målepunktet vil man kunne legge den standardiserte erstatningen utregnet fra solgte smågris. Dette vil medføre enklere kontroll og større forutsigbarhet for alle.

Som tidligere nevnt er det de bøndene som har de nyeste investeringene som vil rammes hardest av det nye regelverket da de har høyest gjeld og lengst resterende nedbetalingstid. Som nevnt er de nye driftsbygningene prosjektert for en høyere førstekullsprosent enn den foreslåtte og dette vil gi som utslag at produksjonen må reduseres mest for de som har optimert og modernisert driften mot dagens regelverk. Driftsbygningene har liten alternativ bruksverdi utover den tiltenkte funksjonen som grisehus, derfor vil produsentene som blir rammet av det nye regelverket oppleve store økonomiske tap og flere vil sannsynligvis ende i konkurs.

Derfor mener jeg at en overgangsordning for de berørte produsentene bør vare i minst 10 år og at det nye regelverket ikke trer i kraft før 1.1.2020. Slik at bøndene har tid til å tilpasse seg til det nye regelverket.