Kommentar
Sex og samfunn ønsker følgende læringsutbyttebeskrivelser eller lignende inn i alle utdanningene.
• kan anvende relevant kunnskap for å møte andre med et helhetlig menneskesyn, respekt og empati (fra audiografutdanningen)
• kan analysere og forholde seg kritisk til egne verdier, roller og fungering i møte med brukere og samarbeidspartnere, og søke bistand ved behov (fra psykologutdanningen)
• har avansert kunnskap om menneskerettighetene i helsefremmende arbeid, inkludert for å motvirke marginalisering og å fremme medborgerskap og integrering gjennom utdanning, arbeid og på andre arenaer (fra psykologutdanningen)
Vi er veldig positive til at medisinutdanningen har kommunikasjon som eget kompetanseområde og anbefaler dette også for de andre utdanningene. Vi er glade for at ett av læringsutbyttene nevner seksualitet eksplisitt, men vi er likevel skeptiske til formuleringen «kan anvende sin kunnskap til å håndtere kommunikasjon om krevende temaer, som for eksempel eksistensielle tema og seksualitet».
Vi tror formuleringen, med verb som «håndtere» og adjektiv som «krevende», kan sende signaler om at seksualitet er spesielt vanskelig og tungt som tema. Seksuell helse henger sammen med fysisk og psykisk helse og skal i utgangspunktet være en positiv ressurs (jf. Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022) ).
Det bør være lav terskel for at ansatte innen helse- og sosialfag tar opp seksualitet som tema, og det er et poeng i seg selv at profesjonsutøveren tar opp temaet og ikke forventer at brukeren skal gjøre det. Dette gjelder både om seksuell helse for eksempel er en del av sykdomsbildet i utgangspunktet eller om symptomer og ettervirkninger kan påvirke seksuell helse. Se Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022) s. 26-27, hvor det knyttet til seksuell helse i helse- og omsorgstjenesten blant annet står
Kunnskap og bevissthet om seksuell helse i møte med mennesker med eller uten helseutfordringer er en forutsetning dersom seksuell helse skal kunne vektlegges som helsefremmende ressurs. Til tross for at helse- og omsorgs¬personell mener at temaene seksualitet og seksuell helse er relevant i helse- og omsorgstilbudet, viser undersøkelser og tilbakemeldinger at mange likevel unnlater å snakke om seksuell helse i møtet med brukerne. Manglende bevissthet og oppmerksomhet kan føre til at individet opplever at deres seksualitet usynliggjøres, og at seksuell helse som ressurs, blir glemt.
I forlengelsen av dette savner vi også mer fokus på det helsefremmende og forebyggende arbeidet i utkastene generelt, og knyttet til seksuell helse spesielt.
Vi savner også formuleringer som kan tenkes å ivareta brukere som for eksempel har vært utsatt for seksuelle overgrep eller har traumer. Vi vet at det i profesjonene som utdannes i helse- og sosialfag kan oppstå situasjoner som trigger eller retraumatiserer, som for eksempel når en lege skal undersøke underlivet eller en tannlege skal undersøke munnhulen. Kunnskap om konsekvenser av overgrep og traumer, og hvordan profesjonsutøveren kan opptre forståelsesfull, respektfull og sensitiv i møte med pasienten bør inn i de nye retningslinjene.
Utover dette mener vi det er viktig at utdanningene ser komplekse sykdomsbilder og sammenhenger, hvor seksualitet og seksuell helse kan være en del av dette bildet, og ber om at programgruppene vurderer om dette er godt nok ivaretatt i formuleringene av læringsutbyttebeskrivelsene og slik de er ment å tolkes.
Vi mener følgende læringsutbytte fra medisinutdanningen er veldig godt og viktig og anbefaler det også inn i de andre utdanningene
kan analysere og iverksette ulike typer forebyggende og helsefremmende arbeid på
individ-, gruppe- og samfunnsnivå for alle aldersgrupper, med særlig fokus på barn
og ungdom.
Vi synes det er positivt at retningslinjene inkluderer en læringsutbyttebeskrivelse om samers rettigheter, og ønsker oss at det også legges til en læringsutbyttebeskrivelse om kjønns- og seksualitetsmangfold. En stor andel blant personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet (lhbtiq-personer) opplever psykiske helseplager (se Stokke et. al 2018), og det er avgjørende av helsepersonell har kompetanse til å møte denne gruppen på en god måte. I levekårsrapporten Skeiv i Agder (Stokke et. al 2018) fremkommer det at om lag en av fire lhbt-personer vurderer kompetansen på kjønns- og seksualitetsmangfold i helsevesenet som dårlig. Kun et mindretall av transpersonene i undersøkelsen oppgir at de er åpne om sin kjønnsidentitet med lege, psykolog og psykiater. For å kunne behandle personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet, og personer som opplever minoritetsstress, må helsepersonell ha nødvendig kunnskap. Vi foreslår at følgende læringsutbyttebeskrivelse legges til i medisinutdanningen
*kan anvende sin kunnskap om kjønn- og seksualitetsmangfold og sikre en inkluderende praksis som ivaretar personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet.
Sex og samfunn stiller seg også bak innspill sendt fra Nasjonalt SRHR-nettverk.
Maria Røsok Tore Holte Follestad
Daglig leder Assisterende daglig leder
• kan anvende relevant kunnskap for å møte andre med et helhetlig menneskesyn, respekt og empati (fra audiografutdanningen)
• kan analysere og forholde seg kritisk til egne verdier, roller og fungering i møte med brukere og samarbeidspartnere, og søke bistand ved behov (fra psykologutdanningen)
• har avansert kunnskap om menneskerettighetene i helsefremmende arbeid, inkludert for å motvirke marginalisering og å fremme medborgerskap og integrering gjennom utdanning, arbeid og på andre arenaer (fra psykologutdanningen)
Vi er veldig positive til at medisinutdanningen har kommunikasjon som eget kompetanseområde og anbefaler dette også for de andre utdanningene. Vi er glade for at ett av læringsutbyttene nevner seksualitet eksplisitt, men vi er likevel skeptiske til formuleringen «kan anvende sin kunnskap til å håndtere kommunikasjon om krevende temaer, som for eksempel eksistensielle tema og seksualitet».
Vi tror formuleringen, med verb som «håndtere» og adjektiv som «krevende», kan sende signaler om at seksualitet er spesielt vanskelig og tungt som tema. Seksuell helse henger sammen med fysisk og psykisk helse og skal i utgangspunktet være en positiv ressurs (jf. Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022) ).
Det bør være lav terskel for at ansatte innen helse- og sosialfag tar opp seksualitet som tema, og det er et poeng i seg selv at profesjonsutøveren tar opp temaet og ikke forventer at brukeren skal gjøre det. Dette gjelder både om seksuell helse for eksempel er en del av sykdomsbildet i utgangspunktet eller om symptomer og ettervirkninger kan påvirke seksuell helse. Se Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022) s. 26-27, hvor det knyttet til seksuell helse i helse- og omsorgstjenesten blant annet står
Kunnskap og bevissthet om seksuell helse i møte med mennesker med eller uten helseutfordringer er en forutsetning dersom seksuell helse skal kunne vektlegges som helsefremmende ressurs. Til tross for at helse- og omsorgs¬personell mener at temaene seksualitet og seksuell helse er relevant i helse- og omsorgstilbudet, viser undersøkelser og tilbakemeldinger at mange likevel unnlater å snakke om seksuell helse i møtet med brukerne. Manglende bevissthet og oppmerksomhet kan føre til at individet opplever at deres seksualitet usynliggjøres, og at seksuell helse som ressurs, blir glemt.
I forlengelsen av dette savner vi også mer fokus på det helsefremmende og forebyggende arbeidet i utkastene generelt, og knyttet til seksuell helse spesielt.
Vi savner også formuleringer som kan tenkes å ivareta brukere som for eksempel har vært utsatt for seksuelle overgrep eller har traumer. Vi vet at det i profesjonene som utdannes i helse- og sosialfag kan oppstå situasjoner som trigger eller retraumatiserer, som for eksempel når en lege skal undersøke underlivet eller en tannlege skal undersøke munnhulen. Kunnskap om konsekvenser av overgrep og traumer, og hvordan profesjonsutøveren kan opptre forståelsesfull, respektfull og sensitiv i møte med pasienten bør inn i de nye retningslinjene.
Utover dette mener vi det er viktig at utdanningene ser komplekse sykdomsbilder og sammenhenger, hvor seksualitet og seksuell helse kan være en del av dette bildet, og ber om at programgruppene vurderer om dette er godt nok ivaretatt i formuleringene av læringsutbyttebeskrivelsene og slik de er ment å tolkes.
Vi mener følgende læringsutbytte fra medisinutdanningen er veldig godt og viktig og anbefaler det også inn i de andre utdanningene
kan analysere og iverksette ulike typer forebyggende og helsefremmende arbeid på
individ-, gruppe- og samfunnsnivå for alle aldersgrupper, med særlig fokus på barn
og ungdom.
Vi synes det er positivt at retningslinjene inkluderer en læringsutbyttebeskrivelse om samers rettigheter, og ønsker oss at det også legges til en læringsutbyttebeskrivelse om kjønns- og seksualitetsmangfold. En stor andel blant personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet (lhbtiq-personer) opplever psykiske helseplager (se Stokke et. al 2018), og det er avgjørende av helsepersonell har kompetanse til å møte denne gruppen på en god måte. I levekårsrapporten Skeiv i Agder (Stokke et. al 2018) fremkommer det at om lag en av fire lhbt-personer vurderer kompetansen på kjønns- og seksualitetsmangfold i helsevesenet som dårlig. Kun et mindretall av transpersonene i undersøkelsen oppgir at de er åpne om sin kjønnsidentitet med lege, psykolog og psykiater. For å kunne behandle personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet, og personer som opplever minoritetsstress, må helsepersonell ha nødvendig kunnskap. Vi foreslår at følgende læringsutbyttebeskrivelse legges til i medisinutdanningen
*kan anvende sin kunnskap om kjønn- og seksualitetsmangfold og sikre en inkluderende praksis som ivaretar personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet.
Sex og samfunn stiller seg også bak innspill sendt fra Nasjonalt SRHR-nettverk.
Maria Røsok Tore Holte Follestad
Daglig leder Assisterende daglig leder