Det er på høy tid at pelsdyrnæringen i Norge, i likhet med stadig flere andre europeiske land, avvikles i sin helhet. Dette er et dyrehold som uansett menneskelige tiltak ikke er i tråd med grunnleggende dyrevelferd, da disse artene (rev og mink) ikke får ivaretatt sine basale behov som levende individer. Dette dyreholdet får også liten faglig støtte. Både Veterinærforeningen, Veterinærinstituttet, Rådet for dyreetikk, en rekke zoologer og biologer anbefaler derfor en styrt avvikling.
Mink er en semiakvatisk og solitær art som i naturen tilbringer mesteparten av livet i nærheten av vann for å danne revir alene, og for å bade og jakte både for føde og rekreasjon. Et liv i nettingbur kan ikke tilfredstille disse grunnleggende instinktene selv om oppholdsenhetene inneholder menneskeskapte aktivitetsobjekter. Følgene av slikt fangenskap blir gjerne at mink i bur angriper hverandre og dette kan føre til både fysiske og mentale skader.
Reven er et medlem av hundefamilien som i naturen kan streife flere kilometer daglig, og som liker å grave i jorden for å jakte på gnagere. Et liv i nettingbur kan ikke tilfredstille disse instinktene selv om oppholdsenhetene inneholder menneskeskapte aktivitetsobjekter. Følgene for sølvrev i bur er at de etter hvert utvikler stereotypisk adferd enten i form av apati eller repeterende bevegelser. Blåreven er kjent for å utvikle fedme og medfølgende leddproblemer som følge av inaktivitet, da burstørrelsen ikke gir mulighet til tilstrekkelig med bevegelse.
Norsk pelsdyrnæring bidrar heller ikke til en sysselsetting for landet av særlig betydning. På bare ti år har antall pelsfarmer blitt redusert fra rundt 1200, til i dag i underkant av 200. Dette skyldes at oppdretterne legger ned pga høy alder eller går konkurs, og fordi pelsnæringen ellers sliter med nyrekruttering. Tidligere undersøkelser viser også at pelsdyroppdrett er en marginal næring for distriktene, og de som legger ned flytter heller ikke fra sitt hjemsted etter avsluttet drift. I dag bidrar denne næringen til rundt 300 årsverk over hele linjen, forkjøkken inkludert, og omsetter for omtrent 300 millioner årlig totalt. En stor andel av pelsdyroppdretterne har for øvrig dette dyreholdet som tilleggsnæring til annet virke. Altså er det heller ikke en primærnæring hovedsaklig.
Det er videre dokumentert at i tillegg til å være lite samfunnsnyttig med tanke på arbeidsplasser og BNP, så er pelsdyrproduksjon også lite miljøvennlig. Pelsdyr avgir store mengder ammoniakkholdig avrenning som kan true både drikke- og fiskevann, og må følgelig derfor håndteres på forsvarlig måte. 99% av Norges pelsproduksjon eksporteres til Kina og Russland, og bidrar således også til et negativt klimaavtrykk med tanke på transport. Sluttproduktet pels må for øvrig også bearbeides med flere kjemikalier for å kunne bevares. Pelsdyr er heller ingen ressurs for Norges slakteriavfall. Det er kun 4,3% av dette avfallet som blir brukt som reve- og minkfor i disse farmene. Denne lille andelen biologisk avfall kan i stedet utnyttes til å utvinne fornybar energi slik som de restrerende 95,7%.
I dag får pelsdyroppdrett liten støtte i samfunnet. 70% av befolkningen ønsker forbud, fem politiske partier har allerede programfestet avvikling i sine partiprogram, og samtlige dyrevernsorganisasjoner ønsker dette dyreholdet avviklet. Denne næringen utnytter og undertrykker dyr for å produsere et sluttprodukt som verden ikke lenger trenger, og det er gledelig at også Norge nå går foran som et godt eksempel og setter en sluttstrek for slik rovdrift på dyr.
Jeg ønsker avslutningsvis at det kommer frem til en rask løsning i henhold til eventuelle kompensasjoner, og at avviklingstiden blir langt kortere enn innen 2024. Pelsdyrene pelses hvert år i november/desember, og tiden frem til nye individer avles frem og fødes på vårparten, er det bare avlsdyr igjen i farmene. Sånn sett er det fullt ut mulig å avvikle alle farmene i løpet av ett til to år.
Mink er en semiakvatisk og solitær art som i naturen tilbringer mesteparten av livet i nærheten av vann for å danne revir alene, og for å bade og jakte både for føde og rekreasjon. Et liv i nettingbur kan ikke tilfredstille disse grunnleggende instinktene selv om oppholdsenhetene inneholder menneskeskapte aktivitetsobjekter. Følgene av slikt fangenskap blir gjerne at mink i bur angriper hverandre og dette kan føre til både fysiske og mentale skader.
Reven er et medlem av hundefamilien som i naturen kan streife flere kilometer daglig, og som liker å grave i jorden for å jakte på gnagere. Et liv i nettingbur kan ikke tilfredstille disse instinktene selv om oppholdsenhetene inneholder menneskeskapte aktivitetsobjekter. Følgene for sølvrev i bur er at de etter hvert utvikler stereotypisk adferd enten i form av apati eller repeterende bevegelser. Blåreven er kjent for å utvikle fedme og medfølgende leddproblemer som følge av inaktivitet, da burstørrelsen ikke gir mulighet til tilstrekkelig med bevegelse.
Norsk pelsdyrnæring bidrar heller ikke til en sysselsetting for landet av særlig betydning. På bare ti år har antall pelsfarmer blitt redusert fra rundt 1200, til i dag i underkant av 200. Dette skyldes at oppdretterne legger ned pga høy alder eller går konkurs, og fordi pelsnæringen ellers sliter med nyrekruttering. Tidligere undersøkelser viser også at pelsdyroppdrett er en marginal næring for distriktene, og de som legger ned flytter heller ikke fra sitt hjemsted etter avsluttet drift. I dag bidrar denne næringen til rundt 300 årsverk over hele linjen, forkjøkken inkludert, og omsetter for omtrent 300 millioner årlig totalt. En stor andel av pelsdyroppdretterne har for øvrig dette dyreholdet som tilleggsnæring til annet virke. Altså er det heller ikke en primærnæring hovedsaklig.
Det er videre dokumentert at i tillegg til å være lite samfunnsnyttig med tanke på arbeidsplasser og BNP, så er pelsdyrproduksjon også lite miljøvennlig. Pelsdyr avgir store mengder ammoniakkholdig avrenning som kan true både drikke- og fiskevann, og må følgelig derfor håndteres på forsvarlig måte. 99% av Norges pelsproduksjon eksporteres til Kina og Russland, og bidrar således også til et negativt klimaavtrykk med tanke på transport. Sluttproduktet pels må for øvrig også bearbeides med flere kjemikalier for å kunne bevares. Pelsdyr er heller ingen ressurs for Norges slakteriavfall. Det er kun 4,3% av dette avfallet som blir brukt som reve- og minkfor i disse farmene. Denne lille andelen biologisk avfall kan i stedet utnyttes til å utvinne fornybar energi slik som de restrerende 95,7%.
I dag får pelsdyroppdrett liten støtte i samfunnet. 70% av befolkningen ønsker forbud, fem politiske partier har allerede programfestet avvikling i sine partiprogram, og samtlige dyrevernsorganisasjoner ønsker dette dyreholdet avviklet. Denne næringen utnytter og undertrykker dyr for å produsere et sluttprodukt som verden ikke lenger trenger, og det er gledelig at også Norge nå går foran som et godt eksempel og setter en sluttstrek for slik rovdrift på dyr.
Jeg ønsker avslutningsvis at det kommer frem til en rask løsning i henhold til eventuelle kompensasjoner, og at avviklingstiden blir langt kortere enn innen 2024. Pelsdyrene pelses hvert år i november/desember, og tiden frem til nye individer avles frem og fødes på vårparten, er det bare avlsdyr igjen i farmene. Sånn sett er det fullt ut mulig å avvikle alle farmene i løpet av ett til to år.