Vi kommer fra en gård midt på Jæren, med mink, sau og gris. Det har vært mink på gården i tidligere generasjoner, men på 90-tallet valgte min far å legge ned minkproduksjonen for å satse på sau og gris.
Da det etter hvert ble klart at vi skulle overta familiegården med tiden, ønsket vi å bygge noe eget for å komme i gang med gårdsdrifta. Far skulle drive resten av gården en stund til.
Jeg hadde gode minner fra tiden da vi hadde mink på gården, og ønsket å starte opp med pelsproduksjon igjen. Konen var skeptisk. Hun hadde sett bildene, filmene og lest om næringen i media. Vi gikk derfor mange runder før vi tok en avgjørelse. Vi besøkte flere farmer og snakket med andre oppdrettere før vi bestemte oss for å satse. Vi var enige om at det var en næring vi kunne stå inne for.
Vi var unge, og klar til å satse. Vi valgte derfor å bygge en stor og moderne minkhall, som skulle holde i generasjoner. Vi bygde hallen selv, og i 2013 sto den klar, i november samme år fikk vi inn dyr. Dyreholdet var annerledes, spennende og gøy. I 2014 ansatte vi en person i drifta.
2016 ble et tøft år, vi fikk «placmatytose» og måtte sannere farmen, samtidig var regjeringen i gang med en grundig utredning av næringen. Det var derfor en stor lettelse når regjeringen i januar 2017 gikk inn for bærekraftig utvikling. Vi tenkte at vi endelig kunne senke skuldrene, og fokusere på fremtiden. Gleden over arbeidet kom tilbake, og vi våget å investere og oppgradere. I desember samme år fant vi ut at vi skulle bli foreldre til tvillinger og livet smilte.
Det var derfor et stort sjokk da regjeringen, bare en måned etter, gjorde helomvending og gikk inn for forbud. Vi kjente på vantro og sjokk, hvordan kan en legge ned en næring som har blitt så grundig utredet, og bestått? En næring som både veterinærer og mattilsynet et fornøyd med? Kan en virkelig legge bort alle fakta, og legge ned en næring basert på folks uvitenhet og følelser?
Deretter kjente vi på frustrasjon og sinne, ingen andre næringer ville blitt behandlet på denne måten.
Tilslutt kjente vi på tristhet og en gryende frykt for fremtiden. Vi er unge, nyetablerte og har investert over 10 millioner i minkdrifta. Et lån vi ikke har mulighet til å betjene uten inntektene fra pelsproduksjonen. Resten av gården er ikke stor nok til å betjene et slikt lån. Vi ser heller ikke et mulig alternativ til driften. Vi bor midt på Jæren, der det er kamp om hver eneste kvote og flekk med jord, i tillegg til problemene med overproduksjon av alle dyreslag. Vi er med andre ord avhengig av full erstatning for å ikke miste gården.
Planen var at vi skulle overta resten av gården innen kort tid, men nå er det utsatt på ubestemt tid. Bankene vil selvsagt ikke gi oss lån til å kjøpe resten av gården nå når minkhallen er verdiløs. I tillegg har lånet knyttet til minkhallen pant i gården. Dette betyr at situasjonen ikke bare påvirker oss, men også generasjonen før oss.
2018 var svært tøft for psyken. Etter sjokket i januar, kom bekymringene og uroen for fremtiden. Risikerer vi å miste familiegården og levebrødet? Blir vi gjeldsslaver for livet? Mister far gården og alt han har jobbet for? Hva gir vi videre til barna våre? Og tilslutt skuffelsen over dette høringsforslaget, som oppleves som en hån mot oss alle.
Likevel er usikkerheten det verste. Vi føler oss maktesløse, fremtiden vår ligger i andres hender, og det er ingenting vi kan gjøre. Nå har vi levd med denne usikkerheten i et år, gleden over arbeidet er borte og det vært mange tunge dager.
Midt i alt dette minner vi hverandre om at tidligere landbruksminister Dale, sto på landbruksmøtet på Varhaug i januar 2018, og lovet på vegne av regjeringen at «det er ingen av dere minkoppdrettere her, som skal måtte går fra gård og grunn pga det som blir tredd nedover ørene på dere nå». Selv om høringsforslaget som nå ligger fremme, nettopp vil tvinge oss fra gården, velger vi å tro og håpe at det skal komme en verdig løsning som gjør at vi kan drive gården videre i mange år.
Vi mener at dette høringsforslaget vitner om slett og dårlig arbeid, med et selektivt utvalg av informasjon og fakta. Vi krever en grundig gjennomgang og full erstatning.
Dette er vår historie, uten paragrafer eller store ord. En historie som ikke bare påvirker oss, men generasjonen både før og etter oss. Vår historie er spesiell, men langt fra unik. Rundt om i landet sitter det familier med lignende og helt ulike historier.
Erik og Beate Hobberstad
Da det etter hvert ble klart at vi skulle overta familiegården med tiden, ønsket vi å bygge noe eget for å komme i gang med gårdsdrifta. Far skulle drive resten av gården en stund til.
Jeg hadde gode minner fra tiden da vi hadde mink på gården, og ønsket å starte opp med pelsproduksjon igjen. Konen var skeptisk. Hun hadde sett bildene, filmene og lest om næringen i media. Vi gikk derfor mange runder før vi tok en avgjørelse. Vi besøkte flere farmer og snakket med andre oppdrettere før vi bestemte oss for å satse. Vi var enige om at det var en næring vi kunne stå inne for.
Vi var unge, og klar til å satse. Vi valgte derfor å bygge en stor og moderne minkhall, som skulle holde i generasjoner. Vi bygde hallen selv, og i 2013 sto den klar, i november samme år fikk vi inn dyr. Dyreholdet var annerledes, spennende og gøy. I 2014 ansatte vi en person i drifta.
2016 ble et tøft år, vi fikk «placmatytose» og måtte sannere farmen, samtidig var regjeringen i gang med en grundig utredning av næringen. Det var derfor en stor lettelse når regjeringen i januar 2017 gikk inn for bærekraftig utvikling. Vi tenkte at vi endelig kunne senke skuldrene, og fokusere på fremtiden. Gleden over arbeidet kom tilbake, og vi våget å investere og oppgradere. I desember samme år fant vi ut at vi skulle bli foreldre til tvillinger og livet smilte.
Det var derfor et stort sjokk da regjeringen, bare en måned etter, gjorde helomvending og gikk inn for forbud. Vi kjente på vantro og sjokk, hvordan kan en legge ned en næring som har blitt så grundig utredet, og bestått? En næring som både veterinærer og mattilsynet et fornøyd med? Kan en virkelig legge bort alle fakta, og legge ned en næring basert på folks uvitenhet og følelser?
Deretter kjente vi på frustrasjon og sinne, ingen andre næringer ville blitt behandlet på denne måten.
Tilslutt kjente vi på tristhet og en gryende frykt for fremtiden. Vi er unge, nyetablerte og har investert over 10 millioner i minkdrifta. Et lån vi ikke har mulighet til å betjene uten inntektene fra pelsproduksjonen. Resten av gården er ikke stor nok til å betjene et slikt lån. Vi ser heller ikke et mulig alternativ til driften. Vi bor midt på Jæren, der det er kamp om hver eneste kvote og flekk med jord, i tillegg til problemene med overproduksjon av alle dyreslag. Vi er med andre ord avhengig av full erstatning for å ikke miste gården.
Planen var at vi skulle overta resten av gården innen kort tid, men nå er det utsatt på ubestemt tid. Bankene vil selvsagt ikke gi oss lån til å kjøpe resten av gården nå når minkhallen er verdiløs. I tillegg har lånet knyttet til minkhallen pant i gården. Dette betyr at situasjonen ikke bare påvirker oss, men også generasjonen før oss.
2018 var svært tøft for psyken. Etter sjokket i januar, kom bekymringene og uroen for fremtiden. Risikerer vi å miste familiegården og levebrødet? Blir vi gjeldsslaver for livet? Mister far gården og alt han har jobbet for? Hva gir vi videre til barna våre? Og tilslutt skuffelsen over dette høringsforslaget, som oppleves som en hån mot oss alle.
Likevel er usikkerheten det verste. Vi føler oss maktesløse, fremtiden vår ligger i andres hender, og det er ingenting vi kan gjøre. Nå har vi levd med denne usikkerheten i et år, gleden over arbeidet er borte og det vært mange tunge dager.
Midt i alt dette minner vi hverandre om at tidligere landbruksminister Dale, sto på landbruksmøtet på Varhaug i januar 2018, og lovet på vegne av regjeringen at «det er ingen av dere minkoppdrettere her, som skal måtte går fra gård og grunn pga det som blir tredd nedover ørene på dere nå». Selv om høringsforslaget som nå ligger fremme, nettopp vil tvinge oss fra gården, velger vi å tro og håpe at det skal komme en verdig løsning som gjør at vi kan drive gården videre i mange år.
Vi mener at dette høringsforslaget vitner om slett og dårlig arbeid, med et selektivt utvalg av informasjon og fakta. Vi krever en grundig gjennomgang og full erstatning.
Dette er vår historie, uten paragrafer eller store ord. En historie som ikke bare påvirker oss, men generasjonen både før og etter oss. Vår historie er spesiell, men langt fra unik. Rundt om i landet sitter det familier med lignende og helt ulike historier.
Erik og Beate Hobberstad