Høring – enpersonsutredning om formuerettslige lovvalgsregler
Det vises til departementets høringsbrev 2. oktober 2018 med høringsfrist 18. januar 2019.
Norges Rederiforbund representerer skipsfart som opererer i utenriksfart og offshore entreprenørvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Våre medlemmers virksomhet er derfor utpreget internasjonal.
På generell basis så deler vi ikke utrederens oppfatning at det er behov for å lovfeste regler om lovvalg på formuerettens område. Spørsmålet om det er behov for lovfesting er nærmere drøftet i pkt. 2.1. Etter vårt syn er drøftelsen her påfallende ensidig og lettvint konkluderende i den retning at det er ønskelig å etablere generelle regler om lovfesting etter norsk rett. I de næringer vi representerer med utstrakt aktivitet over landegrensene inngår avtaleregulering av lovvalg som en rutinemessig del av slike avtaler. Vi kan heller ikke se at de ulovfestede prinsippene om lovvalg som kommer til anvendelse dersom det ikke foreligger nærmere avtale om lovvalg skaper slik usikkerhet og uforutsigbarhet slik det hevdes av utrederen. Utrederen tilhører åpenbart en lovgiveroptimistisk skole med en generell oppfatning om at lovbestemmelser gir bedre løsninger enn ulovfestede regler.
2. Særskilt om lovvalg for individuelle arbeidsavtaler
Sjømannslovgivningen i Norge har over tid bygget på det såkalte flaggstatsprinsippet som har sin basis i Havrettskonvensjonen art. 94. Prinsippet innebærer at forholdene om bord på skipet reguleres av flaggstaten. Dette sikrer forutberegnelighet for både arbeidsgiver og arbeidstaker gjennom at det er flaggstatens regler som gjelder uansett hvor i verden skipet opererer.
Etter vår oppfatning er omtalen av dette spørsmålet i utredningen på s. 113 tredje avsnitt problematisk av flere grunner. Utrederen viser her bl.a. til Høyesterett sin avgjørelse i Eimskip-saken fra 2016 der HR fastslo at skipsarbeidsloven § 1-2 er en lovvalgsregel (loven gjelder kun for norske skip). Hun deler Thor Falkanger sin kritikk av avgjørelsen i Lov og Rett 2018 s. 195 flg. og der det påpekes at fremveksten av såkalte bekvemmelighetsflagg (en språkbruk som ITF bruker om åpne registre) ikke er like aktuell tilknytningsfaktor som den var tidligere. Vi kan for vår del ikke se at registrering av skip i åpne registre tilsier at flaggstatsprinsippet står svakere som reguleringsgrunnlag. I internasjonal skipsfart er det vanlig at de ulike driftsfunksjonene (kommersiell drift, teknisk drift og bemanning) er lagt til ulike selskaper som igjen kan være hjemmehørende i ulike land. På bemanningssiden kan man igjen stå overfor ulike varianter av bruk av managementselskaper og innleie. For skipsfarten har flaggstatsprinsippet klare fordeler gjennom at man da får en klar og entydig regel for lovvalget.
Også omtalen av NIS-loven § 6 fjerde ledd nederst på s. 113 er problematisk. Bestemmelsen i NIS-loven sier at:
I individuell ansettelsesavtale for tjeneste på skip i dette register skal det uttrykkelig angis at avtalen er underlagt norsk rett og norske domstoler, men at sak mot rederiet i anledning den ansattes tjeneste på skipet kan anlegges enten ved norsk domstol eller ved domstol i det land hvor den ansatte har sitt bosted. Avtale som nevnt i første punktum er ikke til hinder for at sak reises i et annet land når det følger av Luganokonvensjonen 2007 at det skal være adgang til det.
Etter sitt innhold er dette både en bestemmelse om lovvalg og om verneting. Utredningen sier imidlertid at dette ikke er en lovvalgsregel, men at dette kun en regel som angir en forutsetning for at skipet registreres etter loven. Videre sies det at det må antas at bestemmelsen ikke er ment å fravike lovvalgsreglene som gjelder for individuelle arbeidskontrakter. I forarbeidene til NIS-loven (Ot.prp.nr.45 (1985-1986), spesialmerknadene til § 6) sies det imidlertid at henvisningene til norsk rett i loven nettopp er ment å være er en lovvalgsregel (regler av internasjonal privatrettslig karakter). Om dette sies:
I annet og tredje ledd er det tatt inn noen bestemmelser av internasjonal prosessrettslig og privatrettslig karakter. Det vil videre følge av den generelle henvisning i § 3 til norsk rett, at innholdet i tariffavtaler må ligge innenfor rammen av norsk lov.
Bestemmelsen i NIS-loven § 6 fjerde ledd er for øvrig fulgt opp i tariffavtalene der det for eksempel i de nordiske overenskomstene heter:
Denne tariffavtale er underlagt norsk rett og norske domstoler. Ansettelsesavtale som inngås i medhold av denne avtale, skal ha bestemmelse om at den er underlagt norsk rett og norske domstoler.
Det er etter dette administrasjonens oppfatning at 1) Argumentasjonen for å eventuelt innføre lovvalgsregler for individuelle arbeidskontrakter på skipsfartens område er ikke overbevisende 2) Det er feilaktig når det sies at reglene i NIS-loven § 6 kun dreier seg om vilkår for registrering gjennom at de også representerer en lovfesting av lovvalgsregler for regulering av ansettelsesforholdet.
Det foreslås ikke i utredningen at det skal foretas endringer i skipsarbeidslovens lovvalgsregel, men i pkt. 7.5 (s. 143 og 144) så anbefales det at det vurderes hvorvidt en lovvalgsregel basert på flaggstatsprinsippet er ønskelig. Det gis også anvisning på mulige endringer i loven. Når det gjelder NIS-loven § 6 fjerde ledd så er anbefalingen i utredningen mindre konkluderende. På s. 144 sies at det kan være behov for å klargjøre hvorvidt bestemmelsene innebærer at loven har forrang overfor de begrensningene for partsautonomien som følger av lovvalgsreglene for individuelle arbeidsavtaler.
Det var bred enighet i det partssammensatte lovutvalget (NOU 2012:18 Rett om bord) som lå til grunn for skipsarbeidsloven at loven kun skal gjelde for norskregistrerte skip. Og det er gode grunner for å sikre at norsk rett skal legges til grunn for skip i NIS for å unngå de tilfeldige og potensielt uheldige konsekvensene av at utenlandsk rett blir lagt til grunn for forholdene om bord. Vi ser derfor ingen grunn til at det er behov for å endre gjeldende rett på disse områdende, ei heller at det foretas en nærmere vurdering av om det er ønskelig.
2.3 Særlig om transportkontrakter
Lovvalg for transportkontrakter til sjøs drøftes bl.a. i pkt. 5.8, 7.3 og 7.4. Dette er et område som i stor utstrekning er regulert i internasjonale konvensjoner og som er implementert i norsk rett i sjøloven. For godstransport til sjøs har man i tillegg den særskilte nordiske modellen som bl.a. bygger på en kombinasjon av konvensjonsforpliktelsene i Haag-Visby reglene og Hamburgreglene der det er tatt inn elementer fra Hamburgreglene særlig mht. reders ansvars så langt det lar seg forsvare innenfor Haag-Visby reglene. Norge er medlem av Haag-Visby reglene og tradisjonelt oppfattes Haag-Visby reglene å være noe mer rederivennlige enn Hamburgreglene. Men gjennom at det inntatt elementer fra Hamburgreglene norsk rett har man dermed fått en større grad av balansering av hensynet til ulike interesser.
Utredningen fokuserer særlig på at dersom det er ønskelig å oppheve det nordiske samarbeidet på sjølovens så er det grunnlag for å endre særreglene for ferdsel mellom de nordiske landene. Det vil iflg. utrederen i tilfelle innebære at transportavtaler mellom de nordiske land blir underlagt samme lovvalgsregler som gjelder for transportavtaler ellers. Det er ingen tydelig anbefaling i utredningen på dette punkt, men det er etter vårt syn her en åpenbar føring knyttet til at det vil være ønskelig at de foreslåtte lovvalgsreglene som gjelder for transport også skal gjelde på disse områdene.
Det er opplagt at denne utredningen ikke i seg selv kan danne noe beslutningsgrunnlag for om man bør endre sjøloven. Man har å gjøre med en langvarig tradisjon for nordisk sjølovssamarbeid og spørsmål om dette bør avvikles for isteden å gjøre lovgivingen helt konvensjonskomform bør i tilfelle underlegges en særskilt vurdering av det organ som representerer ekspertisen på dette området, hvilket vil si Sjølovkomiteen. Vi er for øvrig ikke kjent med at de særregler som bygger på det nordiske sjørettssamarbeidet anses som problematiske.
Det vises til departementets høringsbrev 2. oktober 2018 med høringsfrist 18. januar 2019.
Norges Rederiforbund representerer skipsfart som opererer i utenriksfart og offshore entreprenørvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Våre medlemmers virksomhet er derfor utpreget internasjonal.
På generell basis så deler vi ikke utrederens oppfatning at det er behov for å lovfeste regler om lovvalg på formuerettens område. Spørsmålet om det er behov for lovfesting er nærmere drøftet i pkt. 2.1. Etter vårt syn er drøftelsen her påfallende ensidig og lettvint konkluderende i den retning at det er ønskelig å etablere generelle regler om lovfesting etter norsk rett. I de næringer vi representerer med utstrakt aktivitet over landegrensene inngår avtaleregulering av lovvalg som en rutinemessig del av slike avtaler. Vi kan heller ikke se at de ulovfestede prinsippene om lovvalg som kommer til anvendelse dersom det ikke foreligger nærmere avtale om lovvalg skaper slik usikkerhet og uforutsigbarhet slik det hevdes av utrederen. Utrederen tilhører åpenbart en lovgiveroptimistisk skole med en generell oppfatning om at lovbestemmelser gir bedre løsninger enn ulovfestede regler.
2. Særskilt om lovvalg for individuelle arbeidsavtaler
Sjømannslovgivningen i Norge har over tid bygget på det såkalte flaggstatsprinsippet som har sin basis i Havrettskonvensjonen art. 94. Prinsippet innebærer at forholdene om bord på skipet reguleres av flaggstaten. Dette sikrer forutberegnelighet for både arbeidsgiver og arbeidstaker gjennom at det er flaggstatens regler som gjelder uansett hvor i verden skipet opererer.
Etter vår oppfatning er omtalen av dette spørsmålet i utredningen på s. 113 tredje avsnitt problematisk av flere grunner. Utrederen viser her bl.a. til Høyesterett sin avgjørelse i Eimskip-saken fra 2016 der HR fastslo at skipsarbeidsloven § 1-2 er en lovvalgsregel (loven gjelder kun for norske skip). Hun deler Thor Falkanger sin kritikk av avgjørelsen i Lov og Rett 2018 s. 195 flg. og der det påpekes at fremveksten av såkalte bekvemmelighetsflagg (en språkbruk som ITF bruker om åpne registre) ikke er like aktuell tilknytningsfaktor som den var tidligere. Vi kan for vår del ikke se at registrering av skip i åpne registre tilsier at flaggstatsprinsippet står svakere som reguleringsgrunnlag. I internasjonal skipsfart er det vanlig at de ulike driftsfunksjonene (kommersiell drift, teknisk drift og bemanning) er lagt til ulike selskaper som igjen kan være hjemmehørende i ulike land. På bemanningssiden kan man igjen stå overfor ulike varianter av bruk av managementselskaper og innleie. For skipsfarten har flaggstatsprinsippet klare fordeler gjennom at man da får en klar og entydig regel for lovvalget.
Også omtalen av NIS-loven § 6 fjerde ledd nederst på s. 113 er problematisk. Bestemmelsen i NIS-loven sier at:
I individuell ansettelsesavtale for tjeneste på skip i dette register skal det uttrykkelig angis at avtalen er underlagt norsk rett og norske domstoler, men at sak mot rederiet i anledning den ansattes tjeneste på skipet kan anlegges enten ved norsk domstol eller ved domstol i det land hvor den ansatte har sitt bosted. Avtale som nevnt i første punktum er ikke til hinder for at sak reises i et annet land når det følger av Luganokonvensjonen 2007 at det skal være adgang til det.
Etter sitt innhold er dette både en bestemmelse om lovvalg og om verneting. Utredningen sier imidlertid at dette ikke er en lovvalgsregel, men at dette kun en regel som angir en forutsetning for at skipet registreres etter loven. Videre sies det at det må antas at bestemmelsen ikke er ment å fravike lovvalgsreglene som gjelder for individuelle arbeidskontrakter. I forarbeidene til NIS-loven (Ot.prp.nr.45 (1985-1986), spesialmerknadene til § 6) sies det imidlertid at henvisningene til norsk rett i loven nettopp er ment å være er en lovvalgsregel (regler av internasjonal privatrettslig karakter). Om dette sies:
I annet og tredje ledd er det tatt inn noen bestemmelser av internasjonal prosessrettslig og privatrettslig karakter. Det vil videre følge av den generelle henvisning i § 3 til norsk rett, at innholdet i tariffavtaler må ligge innenfor rammen av norsk lov.
Bestemmelsen i NIS-loven § 6 fjerde ledd er for øvrig fulgt opp i tariffavtalene der det for eksempel i de nordiske overenskomstene heter:
Denne tariffavtale er underlagt norsk rett og norske domstoler. Ansettelsesavtale som inngås i medhold av denne avtale, skal ha bestemmelse om at den er underlagt norsk rett og norske domstoler.
Det er etter dette administrasjonens oppfatning at 1) Argumentasjonen for å eventuelt innføre lovvalgsregler for individuelle arbeidskontrakter på skipsfartens område er ikke overbevisende 2) Det er feilaktig når det sies at reglene i NIS-loven § 6 kun dreier seg om vilkår for registrering gjennom at de også representerer en lovfesting av lovvalgsregler for regulering av ansettelsesforholdet.
Det foreslås ikke i utredningen at det skal foretas endringer i skipsarbeidslovens lovvalgsregel, men i pkt. 7.5 (s. 143 og 144) så anbefales det at det vurderes hvorvidt en lovvalgsregel basert på flaggstatsprinsippet er ønskelig. Det gis også anvisning på mulige endringer i loven. Når det gjelder NIS-loven § 6 fjerde ledd så er anbefalingen i utredningen mindre konkluderende. På s. 144 sies at det kan være behov for å klargjøre hvorvidt bestemmelsene innebærer at loven har forrang overfor de begrensningene for partsautonomien som følger av lovvalgsreglene for individuelle arbeidsavtaler.
Det var bred enighet i det partssammensatte lovutvalget (NOU 2012:18 Rett om bord) som lå til grunn for skipsarbeidsloven at loven kun skal gjelde for norskregistrerte skip. Og det er gode grunner for å sikre at norsk rett skal legges til grunn for skip i NIS for å unngå de tilfeldige og potensielt uheldige konsekvensene av at utenlandsk rett blir lagt til grunn for forholdene om bord. Vi ser derfor ingen grunn til at det er behov for å endre gjeldende rett på disse områdende, ei heller at det foretas en nærmere vurdering av om det er ønskelig.
2.3 Særlig om transportkontrakter
Lovvalg for transportkontrakter til sjøs drøftes bl.a. i pkt. 5.8, 7.3 og 7.4. Dette er et område som i stor utstrekning er regulert i internasjonale konvensjoner og som er implementert i norsk rett i sjøloven. For godstransport til sjøs har man i tillegg den særskilte nordiske modellen som bl.a. bygger på en kombinasjon av konvensjonsforpliktelsene i Haag-Visby reglene og Hamburgreglene der det er tatt inn elementer fra Hamburgreglene særlig mht. reders ansvars så langt det lar seg forsvare innenfor Haag-Visby reglene. Norge er medlem av Haag-Visby reglene og tradisjonelt oppfattes Haag-Visby reglene å være noe mer rederivennlige enn Hamburgreglene. Men gjennom at det inntatt elementer fra Hamburgreglene norsk rett har man dermed fått en større grad av balansering av hensynet til ulike interesser.
Utredningen fokuserer særlig på at dersom det er ønskelig å oppheve det nordiske samarbeidet på sjølovens så er det grunnlag for å endre særreglene for ferdsel mellom de nordiske landene. Det vil iflg. utrederen i tilfelle innebære at transportavtaler mellom de nordiske land blir underlagt samme lovvalgsregler som gjelder for transportavtaler ellers. Det er ingen tydelig anbefaling i utredningen på dette punkt, men det er etter vårt syn her en åpenbar føring knyttet til at det vil være ønskelig at de foreslåtte lovvalgsreglene som gjelder for transport også skal gjelde på disse områdene.
Det er opplagt at denne utredningen ikke i seg selv kan danne noe beslutningsgrunnlag for om man bør endre sjøloven. Man har å gjøre med en langvarig tradisjon for nordisk sjølovssamarbeid og spørsmål om dette bør avvikles for isteden å gjøre lovgivingen helt konvensjonskomform bør i tilfelle underlegges en særskilt vurdering av det organ som representerer ekspertisen på dette området, hvilket vil si Sjølovkomiteen. Vi er for øvrig ikke kjent med at de særregler som bygger på det nordiske sjørettssamarbeidet anses som problematiske.