Vi viser til høringsbrev og -notat av 17.10.2018, samt høringssvar fra Finans Norge.
DNB stiller seg bak høringsuttalelsen fra Finans Norge. Det er imidlertid ulike syn i næringen på de konkurransemessige forholdene knyttet til innføring av det nye tjenestepensjonsproduktet i offentlig sektor fra 2020. Da saken er av stor betydning for DNBs rammebetingelser, oversendes i tillegg denne uttalelsen som redegjør for DNBs syn som et supplement til høringssvaret fra Finans Norge. DNBs uttalelse dreier seg i første rekke om hvordan man kan sikre tilfredsstillende konkurranse og et velfungerende marked.
DNB stiller seg bak høringsuttalelsen fra Finans Norge. Det er imidlertid ulike syn i næringen på de konkurransemessige forholdene knyttet til innføring av det nye tjenestepensjonsproduktet i offentlig sektor fra 2020. Da saken er av stor betydning for DNBs rammebetingelser, oversendes i tillegg denne uttalelsen som redegjør for DNBs syn som et supplement til høringssvaret fra Finans Norge. DNBs uttalelse dreier seg i første rekke om hvordan man kan sikre tilfredsstillende konkurranse og et velfungerende marked.
DNBs hovedsynspunkter
KLP er i dag monopolist når det gjelder tilbud av forsikret offentlig tjenestepensjon. Innelåsningseffektene er omfattende, og etableringshindrene for å få på plass en svært kostbar infrastruktur for det gamle offentlige tjenestepensjonsproduktet, gjør at denne situasjonen vil vedvare i mange tiår. Per i dag er markedet for offentlig tjenestepensjon ikke-fungerende. Situasjonen kan imidlertid endre seg dersom det er vilje og evne til å gjøre nødvendige tilpasninger i lov og regelverk som stimulerer til nye aktører og konkurranse. Etter DNBs syn vil konkurranse være til fordel for både kommunene og de ansatte i offentlig sektor, og det er både mulig og fornuftig å gjøre slike tilpasninger ved innføringen av det nye tjenestepensjonsproduktet fra 2020. De aller viktigste tiltakene er etter vårt syn:
Ny offentlig tjenestepensjon – mulighet for økt konkurranse
DNB anser den nye påslagsordningen som skal innføres fra 2020 helt klart som en ny og særegen pensjonsordning. DNB er også enig i at gjeldende Overføringsavtale ikke vil være nødvendig for det nye tjenestepensjonsproduktet. Det vil være uheldig og konkurransehemmende å forvente at en ny pensjonsleverandør skal måtte tilby både ny og gammel tjenestepensjon som en pakkeløsning. I så fall vil det bli så store etableringshindre at KLPs monopol i det forsikrede kommunale tjenestepensjonsmarkedet forventes å sementeres i mange tiår fremover. Det er også uheldig dersom kommunal tjenestepensjon selv etter innføringen av en helt ny offentlig tjenestepensjonsordning, skulle bli unntatt fra plikt om regelmessig anbudsutsettelse.
For kommunene og de offentlige virksomhetene anses det som viktig å kunne etterspørre offentlig tjenestepensjon fra leverandører som i tillegg til å levere gode produktløsninger, også ivaretar deres behov for enkelt ajourhold og gode oversikter og pensjonsrådgiving for de ansatte i bedriftene. Innføring av egne pensjonskonti, og gode pensjonsoversikter for den enkelte tvinger seg frem. Digitalisering og stadige nyvinninger innenfor det digitale universet, kombinert med et stadig bedre samarbeid mellom privat og offentlig sektor i arbeidet med å sikre god og effektiv dataflyt, muliggjør dette.
Når kundene og de ansattes ønsker knyttet til leveranser og oversikter innenfor det samlede pensjonsområdet innfris, vil det fra deres ståsted være underordnet om gammel og ny offentlig tjenestepensjon leveres fra en og samme pensjonsleverandør, eller fra to, ulike pensjonsleverandører. For å kunne ivareta arbeidstakernes ønske om å få presentert hele sitt samlede pensjonsbilde, med rettigheter både fra folketrygden, privat- og offentlig tjenestepensjon og privat pensjonssparing, på en god måte, kreves det et godt samarbeid mellom flere aktører innenfor både privat og offentlig sektor. En velfungerende konkurranse innenfor det offentlige tjenestepensjonsområdet er en forutsetning for å kunne tilfredsstille disse kundeønskene.
Fraværet av aktører i det eksisterende markedet for offentlig tjenestepensjon viser at det er betydelige etableringshindre for potensielle nye leverandører. Disse etableringshindrene vil øke ytterligere dersom nye leverandører må etablere systemløsninger mv. for et komplisert utgående tjenestepensjonsprodukt i tillegg til å etablere et helt nytt produkt. Det er derfor i praksis bare mulig å stimulere til nye aktører og tilstrekkelig konkurranse dersom disse aktørene får konkurrere utelukkende om ny offentlig tjenestepensjon, på lik linje med pensjonsleverandørene som i dag leverer offentlig tjenestepensjon etter gammelt regelverk. I lys av dette mener DNB at det må innføres et nytt regelverk [1] som åpner for todelt produktløsning, både i lov og tariffavtaler. Todelingen må åpne for at KLP (og eventuelle pensjonskasser) ivaretar gammel offentlig tjenestepensjon inkludert overgangsbestemmelsene, mens nye aktører inviteres til å delta i konkurransen om ny offentlig tjenestepensjon og ny offentlig AFP. Dette er ikke vesentlig forskjellig fra det som har skjedd i privat sektor med overgang fra ytelsespensjon til innskuddspensjon, hvor det er noen pensjonsleverandører som tidligere var store på ytelsespensjon og nå forvalter store fripoliseporteføljer, mens andre selskaper bare tilbyr innskuddspensjon og ikke har fripoliser i sin portefølje. De leverandørene som har fripoliser må også i forbindelse med innføringen av ny uførepensjon dele fripolisedataene med de øvrige selskapene gjennom samordningsregisteret i Norsk Pensjon. Det er derfor også viktig at det i forbindelse med innføring av ny offentlig tjenestepensjon stilles krav om at pensjonsdata fra gammel offentlig tjenestepensjon skal deles med andre pensjonsleverandører. Videre at leverandører som bare leverer ny offentlig tjenestepensjon også må dele disse dataene. Dette slik at alle leverandører, uansett om de leverer offentlig tjenestepensjon, eller ikke får mulighet til å presentere medlemmenes samlede pensjonsytelse fra tjenestepensjonsordninger mv. i både privat og offentlig sektor, samt egen pensjonssparing.
DNBs synspunkter begrunnes nærmere nedenfor.
For kommunene og de offentlige virksomhetene anses det som viktig å kunne etterspørre offentlig tjenestepensjon fra leverandører som i tillegg til å levere gode produktløsninger, også ivaretar deres behov for enkelt ajourhold og gode oversikter og pensjonsrådgiving for de ansatte i bedriftene. Innføring av egne pensjonskonti, og gode pensjonsoversikter for den enkelte tvinger seg frem. Digitalisering og stadige nyvinninger innenfor det digitale universet, kombinert med et stadig bedre samarbeid mellom privat og offentlig sektor i arbeidet med å sikre god og effektiv dataflyt, muliggjør dette.
Når kundene og de ansattes ønsker knyttet til leveranser og oversikter innenfor det samlede pensjonsområdet innfris, vil det fra deres ståsted være underordnet om gammel og ny offentlig tjenestepensjon leveres fra en og samme pensjonsleverandør, eller fra to, ulike pensjonsleverandører. For å kunne ivareta arbeidstakernes ønske om å få presentert hele sitt samlede pensjonsbilde, med rettigheter både fra folketrygden, privat- og offentlig tjenestepensjon og privat pensjonssparing, på en god måte, kreves det et godt samarbeid mellom flere aktører innenfor både privat og offentlig sektor. En velfungerende konkurranse innenfor det offentlige tjenestepensjonsområdet er en forutsetning for å kunne tilfredsstille disse kundeønskene.
Fraværet av aktører i det eksisterende markedet for offentlig tjenestepensjon viser at det er betydelige etableringshindre for potensielle nye leverandører. Disse etableringshindrene vil øke ytterligere dersom nye leverandører må etablere systemløsninger mv. for et komplisert utgående tjenestepensjonsprodukt i tillegg til å etablere et helt nytt produkt. Det er derfor i praksis bare mulig å stimulere til nye aktører og tilstrekkelig konkurranse dersom disse aktørene får konkurrere utelukkende om ny offentlig tjenestepensjon, på lik linje med pensjonsleverandørene som i dag leverer offentlig tjenestepensjon etter gammelt regelverk. I lys av dette mener DNB at det må innføres et nytt regelverk [1] som åpner for todelt produktløsning, både i lov og tariffavtaler. Todelingen må åpne for at KLP (og eventuelle pensjonskasser) ivaretar gammel offentlig tjenestepensjon inkludert overgangsbestemmelsene, mens nye aktører inviteres til å delta i konkurransen om ny offentlig tjenestepensjon og ny offentlig AFP. Dette er ikke vesentlig forskjellig fra det som har skjedd i privat sektor med overgang fra ytelsespensjon til innskuddspensjon, hvor det er noen pensjonsleverandører som tidligere var store på ytelsespensjon og nå forvalter store fripoliseporteføljer, mens andre selskaper bare tilbyr innskuddspensjon og ikke har fripoliser i sin portefølje. De leverandørene som har fripoliser må også i forbindelse med innføringen av ny uførepensjon dele fripolisedataene med de øvrige selskapene gjennom samordningsregisteret i Norsk Pensjon. Det er derfor også viktig at det i forbindelse med innføring av ny offentlig tjenestepensjon stilles krav om at pensjonsdata fra gammel offentlig tjenestepensjon skal deles med andre pensjonsleverandører. Videre at leverandører som bare leverer ny offentlig tjenestepensjon også må dele disse dataene. Dette slik at alle leverandører, uansett om de leverer offentlig tjenestepensjon, eller ikke får mulighet til å presentere medlemmenes samlede pensjonsytelse fra tjenestepensjonsordninger mv. i både privat og offentlig sektor, samt egen pensjonssparing.
DNBs synspunkter begrunnes nærmere nedenfor.
Viktige endringer i ny offentlig tjenestepensjon
Offentlig tjenestepensjon er tidligere endret fra brutto- til nettoordninger både for ektefellepensjon og uførepensjon. Disse dekningene er nå svært like de ordningene som tilbys av pensjonsleverandørene til bedrifter i privat sektor. Siste del av reformen innen offentlig tjenestepensjon er omlegging av alderspensjon til også å inneholde alleårsopptjening, levealdersjustering, fleksibelt pensjonsuttak mellom fylte 62 og 70 år og netto alderspensjon beregnet uavhengig av pensjonsytelser fra folketrygden. Det vil si en overgang fra en brutto sluttlønnsbasert tjenestepensjonsavtale til en netto påslagsmodell hvor tjenestepensjonen fastsettes på grunnlag av en opptjent pensjonsbeholdning gjennom livsløpet frem til fylte 75 år. Videre er det også enighet om at AFP-ordningen skal legges om etter mønster av ordningen som gjelder innenfor privat sektor.
Det nye pensjonsproduktet vil gjelde fullt ut for medlemmer født i 1963 og senere. Etter avsluttet overgangsperiode, hvor gammel tjenestepensjon og overgangsregler spiller en stadig mindre viktig rolle i kombinasjon med den nye alderspensjonen, vil en utelukkende stå igjen med det nye tjenestepensjonsproduktet. Det vil si at sluttlønnsprinsippet, bruttogarantien og samordning med ytelser fra folketrygden, som tidligere har vært svært sentrale elementer i de offentlige tjenestepensjonsordningene, med dette vil være historie. Mange vil derfor også hevde at det er et radikalt nytt pensjonssystem som er godkjent med virkning fra 2020. Som følge av overgangsordningene, vil det imidlertid ta mange år før det gamle bruttogarantiregimet er helt avviklet. Overgangstillegget skal kunne gis frem til 1970-modellene fyller 67 år i 2037, og utbetaling av pensjon etter gammel ordning, inkl. overgangsordninger forventes å vedvare i mange tiår fremover.
Aktuelle endringer medfører at ny offentlig tjenestepensjonsordning blir svært lik de tjenestepensjonsordningene som tilbys i privat sektor. Selv om det er vesentlige forskjeller mellom ytelsespensjon, hybrid, påslagsordning og innskuddspensjon, medfører overgangen til netto-påslagsordning i offentlig tjenestepensjon i stor grad også oppfyllelse av det politiske ønsket om at det skal bli lettere for de ansatte å skifte jobb mellom privat og offentlig sektor. Dette har sammenheng med at potensielt tap av vesentlige pensjonsrettigheter har vært et viktig hinder for å motivere til slik ønsket mobilitet.
Det nye pensjonsproduktet vil gjelde fullt ut for medlemmer født i 1963 og senere. Etter avsluttet overgangsperiode, hvor gammel tjenestepensjon og overgangsregler spiller en stadig mindre viktig rolle i kombinasjon med den nye alderspensjonen, vil en utelukkende stå igjen med det nye tjenestepensjonsproduktet. Det vil si at sluttlønnsprinsippet, bruttogarantien og samordning med ytelser fra folketrygden, som tidligere har vært svært sentrale elementer i de offentlige tjenestepensjonsordningene, med dette vil være historie. Mange vil derfor også hevde at det er et radikalt nytt pensjonssystem som er godkjent med virkning fra 2020. Som følge av overgangsordningene, vil det imidlertid ta mange år før det gamle bruttogarantiregimet er helt avviklet. Overgangstillegget skal kunne gis frem til 1970-modellene fyller 67 år i 2037, og utbetaling av pensjon etter gammel ordning, inkl. overgangsordninger forventes å vedvare i mange tiår fremover.
Aktuelle endringer medfører at ny offentlig tjenestepensjonsordning blir svært lik de tjenestepensjonsordningene som tilbys i privat sektor. Selv om det er vesentlige forskjeller mellom ytelsespensjon, hybrid, påslagsordning og innskuddspensjon, medfører overgangen til netto-påslagsordning i offentlig tjenestepensjon i stor grad også oppfyllelse av det politiske ønsket om at det skal bli lettere for de ansatte å skifte jobb mellom privat og offentlig sektor. Dette har sammenheng med at potensielt tap av vesentlige pensjonsrettigheter har vært et viktig hinder for å motivere til slik ønsket mobilitet.
Endringer i Overføringsavtalen
Med vesentlige produktendringer innenfor offentlig tjenestepensjon, er det også behov for å endre Overføringsavtalen (OFA), hjemlet i Samordningslovens § 46. Dette må Statens pensjonskasse ta nærmere stilling til med hensyn til gammel ordning og overgangsreglene. Når det gjelder ny ordning forventes det ikke at Overføringsavtalen vil være nødvendig [3]. Formålet med overføringsavtalen er å fremme mobilitet av arbeidskraft mellom arbeidsgivere med offentlig tjenestepensjonsordninger, jf. avtalens § 2 første ledd. Regjeringen Solberg har på den annen side også et uttrykt mål om å fremme mobilitet av arbeidskraft mellom offentlig og privat sektor. Sluttlønnsgarantien, bruttogarantien, og herav flere ytelser/dekninger/rettigheter som ikke er mulig å forsikre før på pensjoneringstidspunktet, var viktige årsaker til at avtalen ble etablert på midten av 1970-tallet. Dette kommer frem av avtalens § 2, 3. ledd:
Med overgang til en netto påslagsmodell, hvor det er samlet opptjening som bestemmer pensjonsytelsen forsvinner mye av den tidligere usikkerheten knyttet til bruttogarantien og ikke-forsikrede ytelser, som siste arbeidsgiver gjennom OFA ble pålagt å ta ansvar for og finansiere.
Med overgang til en netto påslagsmodell, hvor det er samlet opptjening som bestemmer pensjonsytelsen forsvinner mye av den tidligere usikkerheten knyttet til bruttogarantien og ikke-forsikrede ytelser, som siste arbeidsgiver gjennom OFA ble pålagt å ta ansvar for og finansiere.
Nærmere om skillet mellom gammelt og nytt pensjonssystem
Både i notat datert 3. mars 2018 om fremforhandlet løsning for ny offentlig tjenestepensjon, og i høringsnotatet av 17. oktober 2018, jf. punkt 6: «Ny alderspensjon – påslagsordning», er det nedfelt et tydelig skille mellom gammel og ny tjenestepensjonsordning. I notatet om fremforhandlet løsning, punkt 6 tredje avsnitt står det:
Se tilsvarende i høringsnotatet punkt 11.2. Overgangsreglene vil ha klare paralleller til bruttogarantien, og regulering [4] og overføringsavtalens bestemmelser [5] knyttet til gammel ordning, skal fortsatt ivaretas. For å få rett til overgangstillegg, stilles det også klare krav til opptjening i gammel tjenestepensjonsordning, og at en fratrer en meldingspliktig stilling. Også betinget tjenestepensjon bygger på medlemstid i gammel offentlig tjenestepensjon frem til fylte 61 år. Tillegget for medlemmer født i 1963 til 1967 fastsettes med grunnlag i pensjonsgrunnlaget for den oppsatte bruttopensjonen og opptjening før 2011. Det er derfor naturlig å koble alle overgangsløsninger til den gamle avtalen/ordningen. Nye uføre født i 1963 og senere skal på den annen side ha sin alderspensjon fra påslagsordningen fra 2020, og bør derfor også kobles til ny alderspensjon fra 2020. Ny AFP vil naturlig følge ny offentlig tjenestepensjon.
Se tilsvarende i høringsnotatet punkt 11.2. Overgangsreglene vil ha klare paralleller til bruttogarantien, og regulering [4] og overføringsavtalens bestemmelser [5] knyttet til gammel ordning, skal fortsatt ivaretas. For å få rett til overgangstillegg, stilles det også klare krav til opptjening i gammel tjenestepensjonsordning, og at en fratrer en meldingspliktig stilling. Også betinget tjenestepensjon bygger på medlemstid i gammel offentlig tjenestepensjon frem til fylte 61 år. Tillegget for medlemmer født i 1963 til 1967 fastsettes med grunnlag i pensjonsgrunnlaget for den oppsatte bruttopensjonen og opptjening før 2011. Det er derfor naturlig å koble alle overgangsløsninger til den gamle avtalen/ordningen. Nye uføre født i 1963 og senere skal på den annen side ha sin alderspensjon fra påslagsordningen fra 2020, og bør derfor også kobles til ny alderspensjon fra 2020. Ny AFP vil naturlig følge ny offentlig tjenestepensjon.
Mulig utforming av ny offentlig tjenestepensjon
I den nye påslagsmodellen vil alderspensjonen bli beregnet med grunnlag i ulike pensjonsbeholdninger plassert hos ulike pensjonsleverandører, eller i privat sektor på grunnlag av en samlet pensjonsbeholdning på arbeidstakers egen pensjonskonto, som nylig er foreslått innført av Regjeringen [6]. En del av begrunnelsen er at arbeidstakerne ønsker, uansett om midlene faktisk forvaltes samlet eller ikke, at alle deres pensjonsrettigheter presenteres for dem på en helhetlig måte. Mange arbeidstakere har i tillegg til pensjon fra offentlig tjenestepensjonsavtale, også rett til alderspensjon utbetalt fra tjenestepensjonsordning i privat sektor, pensjonskapitalbevis, fripoliser og individuelle pensjonsavtaler. Eventuell delvis utbetaling av offentlig tjenestepensjon fra hhv. gammelt og nytt system for alderspensjon, vil således bare være en del av det samlede pensjonsbildet for mange. Det er derfor uavhengig av om ny og gammel offentlig tjenestepensjon leveres fra en og samme leverandør, eller fra to ulike pensjonsleverandører, viktig kontinuerlig å kunne fremvise det samlede pensjonsbeløpet, som del av en større helhet.
Parallell til ny uførepensjon i privat sektor - muligheter med samordningsregister og A-ordningen
Ny uførepensjon etter tjenestepensjonsloven kapittel 8 ble innført senest med virkning fra 31.12.16. Her valgte lovgiver som ledd i pensjonsreformen å lage et nytt pensjonssystem, uten overgangsregler, men med krav om å se ulike pensjonsrettigheter i sammenheng. Uførepensjonister med rettigheter etter gammelt pensjonsregelverk ble endret til fripoliser, og uførepensjonister etter det nye regelverket får utbetalt sin avtalte pensjonsytelse, etter at det er tatt hensyn til utbetalinger fra fripoliser og oppsatte uførepensjonsrettigheter fra offentlig tjenestepensjonsordning. I denne sammenheng har det vært nødvendig å lage et samordningsregister som gir oversikt over fripoliser hos de ulike pensjonsleverandørene. Dette ble satt i kraft i 2016, og fungerer godt. Foreløpig mangler registeret oversikt over de oppsatte pensjonsrettighetene fra offentlig tjenestepensjonsavtale, men Norsk Pensjon arbeider med også å få dette på plass. Uførepensjonistene får utbetaling fra sin fripolise, sin oppsatte pensjonsrett og resterende fra ny uførepensjon. Dette vil følgelig kunne være en delt pensjonsutbetaling, fra flere [7] ulike pensjonsleverandører.
Ny uførepensjon er inntektsprøvd, og pensjonsleverandørene har derfor også behov for å få rapportert inntekt fra uførepensjonister som prøver seg i arbeid. Det skal videre foretas et etteroppgjør, etter dialog om faktisk inntekt med skattemyndighetene. Både den enkelte uførepensjonist og de ulike arbeidsgiverne er i varierende grad flinke til å varsle pensjonsleverandørene om inntektsendringer. Manglende ajourhold fra arbeidsgiverne vil kunne påvirke arbeidstakernes pensjonsrettigheter, og manglende rapportering fra uførepensjonistene vil medføre vesentlige etteroppgjør, noe ingen parter ønsker. Det er derfor et sterkt behov for at pensjonsleverandørene å få tilgang til inntektsdata via A-ordningen [8]. Dette er opplysninger som arbeidsgiverne allerede er pliktige til å rapportere for de ansatte, og som NAV og skattemyndighetene bruker i sin saksbehandling av blant annet medlemmer på uføretrygd med inntektsprøving og etteroppgjør. I regi av Finans Norge pågår det derfor nå også et målrettet samarbeidsprosjekt med NAV, med felles intensjon om å få tilgang til A-ordningen også for pensjonsleverandørene.
Når samordningsregisteret har kommet på plass i Norsk Pensjon, kan leverandører av gammel offentlig tjenestepensjon kontinuerlig presentere prognoser for de ulike pensjonsytelsene, og ikke som i dag måtte vente til pensjoneringstidspunktet med å samle data og presentere et samlet pensjonsbilde for medlemmene. Andre pensjonsleverandører kan bruke disse opplysningene til samordning mot ny uførepensjon, og til å gi en prognose over medlemmenes samlede pensjonsytelse.
Med implementering av A-ordningen i forsikringsnæringen, etableres et godt grunnlag for at ajourhold kan gjennomføres kontinuerlig basert på endringsmeldinger fra A-ordningen. Arbeidsgiverne trenger da ikke lenger å huske på at de skal sende ajourhold til pensjonsleverandørene, og det vil da også være underordnet om de har en, eller flere leverandører av offentlig tjenestepensjon. At en kommune/offentlig foretak får faktura fra to ulike leverandører av ny og gammel tjenestepensjon antas å være helt uproblematisk [9]. Mange bedrifter i privat sektor har i dag to parallelle avtaler i form av en lukket ytelsespensjonsavtale og en løpende innskuddspensjonsavtale. For arbeidstakerne vil det viktige være at de får god oversikt over sitt samlede pensjons-/ytelsesbilde, og dette er selvsagt noe de ulike pensjonsleverandørene må ta på alvor og konkurrere om, for å kunne innfri kundene og arbeidstakernes ønsker og behov på dette området.
Ny uførepensjon er inntektsprøvd, og pensjonsleverandørene har derfor også behov for å få rapportert inntekt fra uførepensjonister som prøver seg i arbeid. Det skal videre foretas et etteroppgjør, etter dialog om faktisk inntekt med skattemyndighetene. Både den enkelte uførepensjonist og de ulike arbeidsgiverne er i varierende grad flinke til å varsle pensjonsleverandørene om inntektsendringer. Manglende ajourhold fra arbeidsgiverne vil kunne påvirke arbeidstakernes pensjonsrettigheter, og manglende rapportering fra uførepensjonistene vil medføre vesentlige etteroppgjør, noe ingen parter ønsker. Det er derfor et sterkt behov for at pensjonsleverandørene å få tilgang til inntektsdata via A-ordningen [8]. Dette er opplysninger som arbeidsgiverne allerede er pliktige til å rapportere for de ansatte, og som NAV og skattemyndighetene bruker i sin saksbehandling av blant annet medlemmer på uføretrygd med inntektsprøving og etteroppgjør. I regi av Finans Norge pågår det derfor nå også et målrettet samarbeidsprosjekt med NAV, med felles intensjon om å få tilgang til A-ordningen også for pensjonsleverandørene.
Når samordningsregisteret har kommet på plass i Norsk Pensjon, kan leverandører av gammel offentlig tjenestepensjon kontinuerlig presentere prognoser for de ulike pensjonsytelsene, og ikke som i dag måtte vente til pensjoneringstidspunktet med å samle data og presentere et samlet pensjonsbilde for medlemmene. Andre pensjonsleverandører kan bruke disse opplysningene til samordning mot ny uførepensjon, og til å gi en prognose over medlemmenes samlede pensjonsytelse.
Med implementering av A-ordningen i forsikringsnæringen, etableres et godt grunnlag for at ajourhold kan gjennomføres kontinuerlig basert på endringsmeldinger fra A-ordningen. Arbeidsgiverne trenger da ikke lenger å huske på at de skal sende ajourhold til pensjonsleverandørene, og det vil da også være underordnet om de har en, eller flere leverandører av offentlig tjenestepensjon. At en kommune/offentlig foretak får faktura fra to ulike leverandører av ny og gammel tjenestepensjon antas å være helt uproblematisk [9]. Mange bedrifter i privat sektor har i dag to parallelle avtaler i form av en lukket ytelsespensjonsavtale og en løpende innskuddspensjonsavtale. For arbeidstakerne vil det viktige være at de får god oversikt over sitt samlede pensjons-/ytelsesbilde, og dette er selvsagt noe de ulike pensjonsleverandørene må ta på alvor og konkurrere om, for å kunne innfri kundene og arbeidstakernes ønsker og behov på dette området.
Nødvendig med anbudsplikt
For å kunne satse i det offentlige tjenestepensjonsmarkedet må potensielle leverandører ha trygghet for at anskaffelser skjer gjennom åpne og rettferdige anbudskonkurranser.
Det er åpenbart at endringene som innføres med ny offentlig tjenestepensjon fra 2020, må anses som vesentlige i forhold til dagens ordning. Endringene innebærer en fullstendig omlegging av tjenestepensjonsordningen hvor eksisterende kontrakters overordnede karakter endres, og ingen av endringshjemlene i forskrift om offentlige anskaffelser (FOA) § 28-1 er anvendelige. Dette innebærer at ny offentlig tjenestepensjon etter DNBs vurdering vil medføre en plikt til offentlige oppdragsgivere om å konkurranseutsette eksisterende avtaler om offentlig tjenestepensjon.
Plikten til konkurranseutsetting gjelder både avtaler om offentlig tjenestepensjon inngått før EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994 og avtaler som er inngått senere. Det skyldes at endringene i forbindelse med liberaliseringen av det offentlige tjenestepensjonsmarkedet i 2004 og ny offentlig tjenestepensjon fra 2020 både hver for seg og til sammen innebærer vesentlige endringer i de opprinnelige avtalene.
Anbudsplikt er likevel bare relevant så lenge kommuner og foretak med offentlige tjenestepensjon kan velge mellom flere potensielle leverandører. Som vist til ovenfor er det følgelig like viktig å stimulere til at flere aktører igjen vil ønske å gå inn i markedet og dermed utløse konkurranse. En åpenbar mulighet til å få til dette er i forbindelse med innføring av ny offentlig tjenestepensjonsordning fra 2020. Regelmessig anbudsutsettelse av pensjon, som er en av kommunenes og de offentlige virksomhetenes største budsjettposter, bør uavhengig av lovkrav være en selvfølge.
Med hilsen for DNB Livsforsikring AS
Anders Skjævestad Adm. dir.
Brevet er ekspedert digitalt og har derfor ingen håndskreven signatur
[1] Vi ser at det vil kunne være behov for egen lovprosess, for å sikre tilfredsstillende lovhjemler for lukkede/parallelle offentlige tjenestepensjonsordninger, og ber om at disse initieres, med mål om snarest mulig justering i aktuelle lover og forskrifter.
[2] Rapport "Konkurransen i markedet for offentlig tjenestepensjon", 2010: https://konkurransetilsynet.no/publications/konkurransen-i-markedet-for-offentlig-tjenestepensjon
[3] I notat datert 3. mars 2018 om fremforhandlet løsning for ny offentlig tjenestepensjon under punkt 11, vises det til at OFA skal videreføres, men bare ha en koordinerende funksjon ved utbetaling av pensjon til personer med opptjente rettigheter fra en offentlig tjenestepensjonsordning. Se også høringsnotatet av 17.10.18, punkt 5.7, hvor det vises til at det ikke er behov for Overføringsavtalen i ny ordning.
[4] Pensjonsbeholdningen skal i opptjeningsperioden reguleres med lønnsveksten i samfunnet. Alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen skal reguleres på samme måte som alderspensjon fra folketrygden.
[5] §5: «Arbeidsgivere tilsluttet Overføringsavtalen innestår for oppfyllelse av alle pensjonsrettigheter etter Overføringsavtalen som er opparbeidet, også de rettigheter som ikke er forsikret. Dette er tilfellet også etter at avtalen er sagt opp, så lenge det løper pensjoner eller noen har rett til pensjon på vilkår som er regulert i Overføringsavtalen, jf. § 3 siste ledd.»
[6] Se Prop. 40 L (2018-2019), av 14. desember 2018.
[7] Fripoliser, oppsatte rett, og ny uførepensjon kan utbetales fra en til tre ulike leverandører. Fripoliser kan også bli utbetalt fra flere leverandører om ikke medlemmene velger å samle sine fripoliser.
[8] https://www.skatteetaten.no/bedrift-og-organisasjon/arbeidsgiver/a-meldingen
[9] Dersom tariffpartene ønsker å videreføre prinsippet om premieutjevning, er det heller ikke et problem å tilfredsstille dette for de to produktdelene isolert. Jf. forsikringsvirksomhetsloven § 4-6.
Det er åpenbart at endringene som innføres med ny offentlig tjenestepensjon fra 2020, må anses som vesentlige i forhold til dagens ordning. Endringene innebærer en fullstendig omlegging av tjenestepensjonsordningen hvor eksisterende kontrakters overordnede karakter endres, og ingen av endringshjemlene i forskrift om offentlige anskaffelser (FOA) § 28-1 er anvendelige. Dette innebærer at ny offentlig tjenestepensjon etter DNBs vurdering vil medføre en plikt til offentlige oppdragsgivere om å konkurranseutsette eksisterende avtaler om offentlig tjenestepensjon.
Plikten til konkurranseutsetting gjelder både avtaler om offentlig tjenestepensjon inngått før EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994 og avtaler som er inngått senere. Det skyldes at endringene i forbindelse med liberaliseringen av det offentlige tjenestepensjonsmarkedet i 2004 og ny offentlig tjenestepensjon fra 2020 både hver for seg og til sammen innebærer vesentlige endringer i de opprinnelige avtalene.
Anbudsplikt er likevel bare relevant så lenge kommuner og foretak med offentlige tjenestepensjon kan velge mellom flere potensielle leverandører. Som vist til ovenfor er det følgelig like viktig å stimulere til at flere aktører igjen vil ønske å gå inn i markedet og dermed utløse konkurranse. En åpenbar mulighet til å få til dette er i forbindelse med innføring av ny offentlig tjenestepensjonsordning fra 2020. Regelmessig anbudsutsettelse av pensjon, som er en av kommunenes og de offentlige virksomhetenes største budsjettposter, bør uavhengig av lovkrav være en selvfølge.
Med hilsen for DNB Livsforsikring AS
Anders Skjævestad Adm. dir.
Brevet er ekspedert digitalt og har derfor ingen håndskreven signatur
[1] Vi ser at det vil kunne være behov for egen lovprosess, for å sikre tilfredsstillende lovhjemler for lukkede/parallelle offentlige tjenestepensjonsordninger, og ber om at disse initieres, med mål om snarest mulig justering i aktuelle lover og forskrifter.
[2] Rapport "Konkurransen i markedet for offentlig tjenestepensjon", 2010: https://konkurransetilsynet.no/publications/konkurransen-i-markedet-for-offentlig-tjenestepensjon
[3] I notat datert 3. mars 2018 om fremforhandlet løsning for ny offentlig tjenestepensjon under punkt 11, vises det til at OFA skal videreføres, men bare ha en koordinerende funksjon ved utbetaling av pensjon til personer med opptjente rettigheter fra en offentlig tjenestepensjonsordning. Se også høringsnotatet av 17.10.18, punkt 5.7, hvor det vises til at det ikke er behov for Overføringsavtalen i ny ordning.
[4] Pensjonsbeholdningen skal i opptjeningsperioden reguleres med lønnsveksten i samfunnet. Alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen skal reguleres på samme måte som alderspensjon fra folketrygden.
[5] §5: «Arbeidsgivere tilsluttet Overføringsavtalen innestår for oppfyllelse av alle pensjonsrettigheter etter Overføringsavtalen som er opparbeidet, også de rettigheter som ikke er forsikret. Dette er tilfellet også etter at avtalen er sagt opp, så lenge det løper pensjoner eller noen har rett til pensjon på vilkår som er regulert i Overføringsavtalen, jf. § 3 siste ledd.»
[6] Se Prop. 40 L (2018-2019), av 14. desember 2018.
[7] Fripoliser, oppsatte rett, og ny uførepensjon kan utbetales fra en til tre ulike leverandører. Fripoliser kan også bli utbetalt fra flere leverandører om ikke medlemmene velger å samle sine fripoliser.
[8] https://www.skatteetaten.no/bedrift-og-organisasjon/arbeidsgiver/a-meldingen
[9] Dersom tariffpartene ønsker å videreføre prinsippet om premieutjevning, er det heller ikke et problem å tilfredsstille dette for de to produktdelene isolert. Jf. forsikringsvirksomhetsloven § 4-6.