Høringsuttalelse til foreslåtte endringer i smittevernloven fra Norsk forening for infeksjonsmedisin (NFIM) Dato: 22.11.2018 Svartype: Med merknad I det infeksjonsmedisinske arbeidet ved norske sykehus er innholdet i smittevernloven relevant hver dag. NFIM støtter behovet for en revisjon av lovteksten fra 1995. Innledningsvis vil vi påpeke at det er gjort gode og gjennomtenkte endringer i smittevernlovens § 5 som omhandler plikter for smittede personer og bruk av tvangstiltak. Vi kommenterer kort de ulike paragrafene. 1 Det er foreslått endringer i §1-3, samt tillegg av §1-4 og §1-5. Forslag: Det må vurderes om § 1-1 skal presisere at loven også skal sikre helsepersonell mot smitte under utførelse av sitt arbeid. Presiseringene av § 1-3 og tillegg av § 1-4 støttes. Tillegg av § 1-5 med presisering av vilkårene for iverksetting av smitteverntiltak vurderes positivt og støttes. 2 Det er foreslått endringer i alle paragrafer, § 2-1, §2-2 og §2-3 Endringen i § 2-1 første ledd er en enklere og forbedret tekst. I dag gis informasjon og smittevernveiledning også av annet kvalifisert helsepersonell i samarbeid med legen, særlig når det gjelder bærerskap med multiresistente bakterier og til punkt b i paragrafen. Forslag: Det bør vurderes om lovteksten skal åpne for at annet kvalifisert helsepersonell også kan gi smittevernveiledning. Nytt fjerde ledd i § 2-1 tydeliggjør ansvaret hos den som gir informasjon og smittevernveiledning i å vurdere om den smittede personen følger smittevernveiledningen og presiserer tiltak dersom det er mistanke om manglende etterlevelse. Innføringen vurderes positiv og støttes. Det er foreslått mindre endringer i §2-2 og §2-3 som virker uproblematiske. Det mangler imidlertid omtale av alle overføringer mellom ulike helseinstitusjoner og nivåer i helsetjenesten av pasienter med multiresistente bakterier og ved utbrudd i institusjonene. Varsling i slike tilfeller er i dag ikke unntatt taushetsplikten og står til stort hinder for adekvate smitteverntiltak i institusjonene for beskyttelse av andre pasienter, helsepersonell, og for å begrense spredning av antibiotikaresistens og utbrudd. Forslag: Vi foreslår at det vurderes å ta inn varslingsplikt ved overføring av smitteførende pasient mellom institusjoner og helsetjenestenivåer, særlig ved utbrudd. 3 Det er forslått endringer i §3-1, §3-2, §3-4, §3-6 og §3-9 Endringen i §3-1 første ledd om at forebyggende tiltak skal være medisinskfaglig forsvarlige undersøkelser vurderes som en nødvendig og positiv forbedring av lovteksten og støttes. Tillegget i § 3-2 første ledd av punkt b om at også personer som skal oppholde seg i Norge som ledd i kulturutveksling eller liknende , skal gjennomgå undersøkelse som nevnt i §3-1 er også en nødvendig og positiv forbedring da au pairer ved gjentatte anledninger har utsatt små barn for smitterisko pga smitteførende lungetuberkulose. Øvrige endringer i § 3 har vi ingen ytterligere kommentar til. 4 Det er foreslått endringer i §4-3, §4-7 og §4-10 Endringene i § 4-3 og § 4-7 medfører oppdatert ordlyd i lovteksten og støttes. Varsling fra annen myndighet om allmennfarlig smittsom sykdom til Folkehelseinstituttet i stedet for Fylkesmannen i kommuneoverlegens fravær virker i utgangspunktet fornuftig og i tråd med en velfungerende praksis der kommunelegen og FHI samarbeider i det praktiske smittevernarbeidet. Det er imidlertid litt uklart for oss hvordan denne endringen samsvarer med andre foreslått endringer i Fylkesmannens rolle i denne lovrevisjonen. Se kommentar til §7. 5 Det er foreslått endringer i §5-1, §5-3, §5-5, §5-6, §5-7 og §5-8 NFIM imøteser tillegget i § 5-1 tredje ledd med presisering av at den person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å la seg isolere dersom det er nødvendig for å motvirke at sykdom blir overført til andre . Dette er en viktig og riktig tilføyelse i lovteksten. Tilleggene i § 5-3 tydeliggjør at det i sjeldne tilfeller kan være aktuelt med bruk av tvang til både langvarig isolering og fullføring av behandling for lungetuberkulose. Tilføyelsene støttes. Fylkesmannen foreslås fjernet som et byråkratisk mellomledd i forberedelse av sak for smittevernnemda under § 5-5. Kopi av begjæringen til fylkesmannen fremstår mye mer hensiktsmessig enn dagens ordning og støttes. Likeledes er presiseringen under § 5-7 av at smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig og « senest innen 7 dager både for å drøfte og fatte vedtak i saken» en betydelig forbedring av dagens lovtekst og vil forhåpentlig bidra til fortgang i slike vanskelige saker. Endringene i § 5-8 gir et godt rammeverk for en sammenhengende prosess der det ved behov for tvangsisolering kan fattes hastevedtak for opptil 7 dager, med umiddelbar varsling av smittevernnemda, som da har 7 dager på å komme sammen og fatte et vedtak. Endringene i § 5-8 vurderes derfor som hensiktsmessige og gode. 6 Det er foreslått endringer i både § 6-1 og § 6-2 NFIM er bekymret for følgene av den foreslåtte endringen i § 6-1. Det er poengtert at fjerning av setningen « Smittevernhjelp som nevnt i dette leddet kan ikke nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter » ikke innebærer en endret rettspraksis. I diskusjonen forklarer man det med at endringen kun er en justering for «(å) tydeliggjøre den reelle rettstilstanden». I sykehusene ser vi likevel for oss at endringen kan gjøre det betydelig vanskeligere å håndtere utgiftene til lungetuberkulosepasienter med multiresistent mikrober som krever dyre medisiner for å kunne bli friske. Øvrige endringer i § 6-1 om klagetilgang og formuleringen i § 6-2 har vi ingen innsigelser til. 7 Det er foreslått endringer i § 7-1, § 7-2, § 7-3, § 7-4, § 7-5, § 7-9 og § 7-10 Lovfesting av de regionale kompetansesentrene i smittevern (RKS) i § 7-3 med nytt tredje ledd og fastsetting av sentrenes oppgaver i forskrift er positivt da smittevernet i helseinstitusjonene våre bør styrkes i dagens situasjon med økende antibiotikaresistens, hyppigere utbrudd med multiresistente mikrober og betydelig pasientflyt mellom ulike institusjoner og nivåer i helsetjenesten. I høringsnotatets kapittel 9 beskrives intensjonene med denne lovendringen. Dette kapittelet forstår vi slik at departementet foreslår en omfattende omorganisering av smittevernet i Norge med mange omfattende nye oppgaver til RKSene, og vi ser ikke umiddelbart at denne omorganiseringen er godt begrunnet. Det er heller ikke foreslått tilføring av stillinger og midler for å muliggjøre en slik omorganisering. De regionale kompetansesentrene representerer primært sterke fagmiljøer på smittevern i sykehus. RKSene har ingen styringslinje til kommunelegene. Det er i dag et velfungerende samarbeid om lokale smittevernsaker og kommunale utbrudd mellom kommunelegene og FHI. Vi får inntrykk av at det planlegges en betydelig overføring av ansvar for kommunalt smittevernarbeid til RKSene. Disse innehar ikke relevant kompetanse i dag og i et lite land som Norge kan en slik kompetansebygging ved RKSene medføre en betydelig svekkelse av mangeårig oppbygget kompetanse ved FHI. En slik omorganisering virker uhensiktsmessig og fremstår som et feilslått forsøk på et mer sammenhengende smittevern i helsetjenesten, slik Norge ble kritisert for å mangle ved ECDCs tilsyn. Sammenhengende smittevern må følge pasientflyten i helsetjenesten og basere seg på selvstendige nivåer med godt definerte og lovpålagte ansvarsområder. Det foreligger ingen forslag om presiseringer/endringer av kommunelegens oppgaver under § 7-2. Dette fremstår som en mangel ved forslag om så store organisatoriske endringer. Fylkesmannens oppgaver under § 7-4 endres også og gis et overordnet ansvar for smittevernet i fylket og til å samordne lokale og regionale planer om smittevern. Her fremstår også den organisatoriske endringen som mangelfullt presisert og avgrenset mot andre nivåer av helsetjenesten. Hvorfor fjernes varslingsplikt til fylkesmannen (ref. ovenstående kommentar til § 4) når det samtidig gis et større overordnet ansvar for fylkets smittevern? Hvilke regionale smittevernplaner skal fylkesmannen samordne? Kommunelegene er ansvarlige for de kommunale smittevernplanene, helseforetakene for egne smittevernplaner og RKSene for regionale smittevernplaner for smittevernet i spesialisthelsetjenesten. Det er vanskelig å se at formuleringene her er godt nok utformet og gjennomarbeidet. For FHI presiseres det under § 7-9 første ledd at instituttet kan oppbevare og behandle helseopplysninger og andre personopplysninger som er nødvendig for gjennomføring av beskrevne oppgaver. Dette er en viktig presisering og støttes. Forslag: Det samme behovet for oppbevaring av helse- og personopplysninger har kommuneoverleger og smittevernenheter i sykehusene. Vi foreslår at dette behovet lovfestes. For øvrig vil vi legge til at FHI utøver et svært godt arbeid med faglig støtte og veiledning av kommunelegene, men også til leger i spesialisthelsetjenesten, spesielt ved større utbrudd og der vann og mat er sannsynlige kilder til utbruddet. Det er i smittevernet og helsetjenestens interesse at denne kompetansen bevares. Under § 7-10 beskrives Helsedirektoratets oppgaver og vi støtter tilføyelsen under første ledd om at definerte oppgaver utføres « basert på kunnskap fra Folkehelseinstituttet ». Det er behov for en bedre arbeidsavklaring mellom FHI og Hdir. Vi er usikre hvor godt det aktuelle reviderte lovforslaget bidrar til dette. Oslo 20.11.8 Gry Klouman Bekken på vegne av styret i NFIM Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
