Norges Bondelag

Norges bondelag støtter departementets forslag om å unnta vanlig gårdsdrift og at loven må gjelde for en virksomhet av en viss størrelse. Hvor stort et «vanlig gårdsbruk» er og hvordan dette skal defineres bør vurderes særlig nøye, og med formål å ikke belaste primærnæringen i særlig grad. Hvis bedriftens størrelse skal vurderes basert på antall ansatte, er det viktig å se på antall årsverk, og hensynta at det i primærleddet kan være innleid sesonghjelp for en kortere periode for å få plantet og høstet. Det vil være viktig at forutsetningene for primærnæringen ikke blir strengere under utarbeidelse av underliggende forskrifter enn det er i dag, også siden det allerede er lite svinn i primærleddet.

Det lagt til grunn at «matsvinn» ikke må defineres i lov. Norges Bondelag tar ikke stilling til dette, men forholder oss i dag gjennom vår deltakelse i bransjeavtalen til definisjonen av matsvinn der. Vi støtter ellers innretningen på EU-definisjonen, hvor blant annet mat til dyrefôr og eventuelt svinn før slakte-/høstetidspunkt ikke regnes som matsvinn. Lovverket må tilpasses, slik at eksempelvis ordninger som er særskilte for Norge som markedsregulering og reguleringslagre ikke omfattes i den sammenheng. En alternativ definisjon (jf 5.5.2) vil ikke påvirke insentivene i primærleddet til å unngå svinn, siden det uansett utgjør et økonomiske tap for produsenten.

Matsvinnutvalget har ikke sett på tiltak som kan bidra til økt utnyttelse av overskuddsmat til dyrefôr. Norge Bondelag anser det som svært viktig å kartlegge risikoen ved å flytte mat nedover i næringskjeden til dyrefôr med tanke på ivaretakelse av dyrehelse og matsikkerhet. Framfor et pålegg om at overskuddsmat skal doneres til dyrefôr, vil en reell aktsomhetsvurdering gi godt grunnlag for å vurdere om bruk til dyrefôr er mulig. Her må hensyn til hygiene/biosikkerhet og økonomiske konsekvenser inn, sammen med mulighet for praktisk tilrettelegging og gjennomføring.

Norges Bondelag støtter departementets forslag om at påbud om donering til dyrefôr ikke er et hensiktsmessig virkemiddel, men at sekundær bruk av mat til dyrefôr bør gå inn i aktsomhetsvurderingene.

Jf 5.6.3 og hvem som skal omfattes av kravet om aktsomhetsvurderinger er det slik vi ser det ingen grunn til å skille mellom privat og offentlig virksomhet.

I tillegg til virksomhetens omfang kan også beliggenhet og kostnader påvirke muligheten for alternativ bruk som donasjon osv. Det vil være svært ulike forutsetninger med tanke på transport og logistikk i sentrale områder kontra distriktene. Dette kan være et element i vurderingen av hvem som evt skal unntas fra kravet om aktsomhetsvurderinger og donasjon Jf 5.8.2.

I det videre arbeidet jf 5.8.3. er eventuelle krav til mottakere av donasjon tema. Her er selvfølgelig mattrygghetsperspektivet det aller viktigste, slik at overskuddsmat som doneres blir håndtert på en profesjonell måte. Det bør etter vår vurdering også sees på krav om veldedig, frivillig eller annen ikke-kommersiell virksomhet, eventuelt et forbud om videresalg.

Når det gjelder plikt til å vurdere nedprising jf 5.9.2, støtter vi departementets forslag om at dette bør gjelde alle virksomheter som omsetter næringsmidler til forbruker. Dette er en plikt til å vurdere nedprising, og vi kan ikke se noen grunn til å holde flere utenfor denne bestemmelsen enn de små virksomhetene som også faller utenfor kravet til aktsomhetsvurdering.