1.0 Overordnede syn
Innledningsvis ønsker Jussbuss å uttale seg generelt om hvilke hensyn reguleringen av sivile tvister bør ivareta dersom slik regulering skal utgjøre en tilstrekkelig rettsikkerhetsgaranti for vår klientgruppe.
I denne sammenheng ønsker Jussbuss å trekke frem enkelte forhold vi anser som hovedproblemstillinger ved behandling av juridiske tvister i forliksrådene. Først og fremst omhandler dette det høye antall fraværsdommer som avsies, manglende system for mottakskvittering og det faglige nivået på forliksrådsmedlemmene.
I denne sammenheng ønsker Jussbuss å trekke frem enkelte forhold vi anser som hovedproblemstillinger ved behandling av juridiske tvister i forliksrådene. Først og fremst omhandler dette det høye antall fraværsdommer som avsies, manglende system for mottakskvittering og det faglige nivået på forliksrådsmedlemmene.
1.1 Fraværsdommer
Forliksrådet er førsteinstans for en omfattende del av sivile tvister i Norge. Siste gang Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde statistikk for forliksrådsbehandlingen i hele landet var i 2004. [1] Av i alt 218 157 saker ble 145 710 avgjort ved fraværsdom. Dette betyr at 66,8 % av alle sakene for forliksrådet ble pådømt uten at hensynet til kontradiksjon har vært tilstrekkelig ivaretatt.
Videre opplever Jussbuss at våre klienter vegrer seg for å starte oppfriskningsprosesser, gitt den prosessrisiko behandling for domstolene innebærer. Dette medfører at fraværsdom for mange representerer siste stopp i domstolsbehandling av tvisten.
Tallene som fremgår av overnevnte undersøkelse har ikke forbedret seg i nyere tid. Stadig er situasjonen den at ca. 70 % av sakene for forliksrådet fortsatt blir pådømt ved fraværsdom. [2]
Videre opplever Jussbuss at våre klienter vegrer seg for å starte oppfriskningsprosesser, gitt den prosessrisiko behandling for domstolene innebærer. Dette medfører at fraværsdom for mange representerer siste stopp i domstolsbehandling av tvisten.
Tallene som fremgår av overnevnte undersøkelse har ikke forbedret seg i nyere tid. Stadig er situasjonen den at ca. 70 % av sakene for forliksrådet fortsatt blir pådømt ved fraværsdom. [2]
1.2 Mottakskvittering
Forliksrådet legger i dag til grunn klagers opplysninger om klagemotparts adresse og kontaktinformasjon, uten at de har en plikt til å forsikre seg om at opplysningene er korrekte opp mot folkeregisteret eller posten.
Jussbuss anser denne situasjonen som uheldig, særlig hvor forliksrådet misbrukes i form av at useriøse klagere bevisst oppgir uriktig adresse for motpart [3] , eller hvor det oppgis uriktig adresse som følge av slurv fra klagers side. Innklagede risikerer i slike situasjoner å få fraværsdom uten å selv være klar over det. Dette ble belyst av Jussbuss i 2016, og på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Leirstein (FrP) svarte daværende justisminister Anundsen at situasjonen, uansett omfang, er «uheldig» [4] . Dette er et syn Jussbuss deler. Det vises til Jussbuss sitt høringssvar til forrige revisjon av tvisteloven angående oppheving av særregler om at forliksrådets dokumenter kan postforkynnes uten mottakskvittering.
Jussbuss anser denne situasjonen som uheldig, særlig hvor forliksrådet misbrukes i form av at useriøse klagere bevisst oppgir uriktig adresse for motpart [3] , eller hvor det oppgis uriktig adresse som følge av slurv fra klagers side. Innklagede risikerer i slike situasjoner å få fraværsdom uten å selv være klar over det. Dette ble belyst av Jussbuss i 2016, og på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Leirstein (FrP) svarte daværende justisminister Anundsen at situasjonen, uansett omfang, er «uheldig» [4] . Dette er et syn Jussbuss deler. Det vises til Jussbuss sitt høringssvar til forrige revisjon av tvisteloven angående oppheving av særregler om at forliksrådets dokumenter kan postforkynnes uten mottakskvittering.
1.3 Faglig nivå
Jussbuss har tidligere i høringssvar til høring om ny domstollov [5] tatt til orde for en styrkning av den faglige kompetansen i forliksrådet. Det er på det rene at forliksrådet skal utgjøre et lavterskeltilbud hvor partene skal kunne løse saker uten å belaste rettssystemet, samt utløse de prosessrisikoer domstolsbehandling medfører. Jussbuss mener at man likevel burde kunne stille visse minimumskrav til forliksrådenes medlemmer hva gjelder grunnleggende juridisk kompetanse.
I utgangspunktet mener Jussbuss derfor at minst ett av utvalgsmedlemmene i forliksrådene bør ha juridisk embetseksamen. Jussbuss mener under enhver omstendighet at ethvert forliksråd i det minste burde ha juridiske fagansvarlige, som kan bistå utvalgsmedlemmer i mer krevende juridiske vurderinger.
I utgangspunktet mener Jussbuss derfor at minst ett av utvalgsmedlemmene i forliksrådene bør ha juridisk embetseksamen. Jussbuss mener under enhver omstendighet at ethvert forliksråd i det minste burde ha juridiske fagansvarlige, som kan bistå utvalgsmedlemmer i mer krevende juridiske vurderinger.
2.0 Merknader til punkt 8.1.4. om forslag til lovendringer vedrørende beløpsgrensen
Jussbuss mener at det vil være uheldig med en økning av beløpsgrensen til de angitte summer. Under enhver omstendighet må ikke grensen økes mer enn det indeksreguleringen tilsvarer.
I høringsnotatet punkt 8.1.4. (s. 64) uttaler departementet at
«[…] det kan være gode grunner til å foreslå å øke beløpsgrensen til 200 000 kroner. Departementet antar at det også kan være grunn til å vurdere om verdigrensen kan økes til et nivå opp mot 250 000 kroner.»
Dette begrunnes med at en heving av beløpsgrensen vil bidra til at tingretten i større grad avlastes fra saker som involverer små eller mindre økonomiske verdier, og at det vil være billigere både for partene og for samfunnet dersom flere saker kan løses i forliksrådet.
Når formålet med de foreslåtte endringene i tvisteloven er å avlaste domstolene ved å muliggjøre at flere saker kan behandles av forliksrådene, er det ytterligere grunn til å påpeke svakhetene ved den eksisterende forliksrådsbehandlingen. Jussbuss mener denne vurderingen lar avlastning av domstolene gå på bekostning av borgernes rettssikkerhet.
Dette knytter seg først og fremst mot det store antallet fraværsdommer som avsies. Det er helt grunnleggende at begge parter skal ha en reell mulighet til å overvære sin egen sak. I Van Orshoven mot Belgia uttaler EMD i pkt. 41 om EMK art. 6 at
“Regard being had, therefore, to what was at stake and to the nature of the submissions made by the avocat général, the fact that it was impossible for the applicant to reply to them before the end of the hearing infringed his right to adversarial proceedings. That right means in principle the opportunity for the parties to a trial to have knowledge of and comment on all evidence adduced or observations filed […]”
Uttalelsen har en side mot både adgangen til domstolene og kontradiksjon. I saken ble det fastslått at det vil være i strid med EMK art. 6 dersom en part ikke har hatt tilstrekkelig anledning til å møte ved et domstolsmøte. Dette vil nettopp være tilfellet der klagemotpart ikke vet at han er blitt klaget inn for forliksrådet.
En måte å bøte på denne problematikken er å innføre mottakskvittering for klager i forliksrådet. Forliksrådet er det eneste av tvisteløsningsorganene i Norge som ikke operer med mottakskvittering. Økonomiske prioriteringer kan i seg selv ikke begrunne at forliksrådene ikke skal operere med mottakskvittering, særlig sett hen til omfanget av saker som forliksrådet behandler årlig. Innføring av mottakskvittering vil betraktelig redusere antall fraværsdommer, samtidig som det sikrer enkeltindividet retten til både tilgang på domstolene og retten til kontradiksjon.
I stedet for overnevnte løsningsforslag valgte departementet i Prop. 62 L (2017–2018) å innføre oppfriskningsadgang hos forliksrådet ved fraværsdom blant annet begrunnet med det store omfanget av fraværsdommer mot innklagede. Jussbuss mener at dette er et forsiktig skritt i riktig retning, men langt fra en kurant løsning på de rettssikkerhetsutfordringer fraværsdommer representerer. Jussbuss begrenser seg i denne sammenheng til å påpeke at det er langt fra alle som har ressurser og/eller kompetanse til å igangsette en oppfriskningsprosess, og at oppfriskningsadgangen i så måte på langt nær representerer et fullgodt alternativ til innføring av mottakskvittering.
Når man bevisst har avvist å oppheve særreglene om forliksrådenes anledning til å postforkynne saksdokumenter uten mottakskvittering, anser Jussbuss det som særdeles problematisk å foreslå en utvidet domskompetanse for forliksrådene ved å øke beløpsgrensen.
Departementet uttaler videre at:
«Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 52 (2004–2005) side 93 følgende, hvor departementet fremhever fordeler ved at det stilles krav til mekling og avklaring for at saker kan bli brakt inn til behandling av tingretten»
Jussbuss viser til den overnevnte statistikk fra Statistisk Sentralbyrå publisert i 2004. Resultatet viste den gangen at bare 3,6% av de ferdigbehandlede sakene endte med et forlik. Den klare majoriteten av saker (66,8%) endte med fraværsdom (den gang uteblivelsesdom). I 7,4% av sakene aksepterte innklagede påstanden fra klager. 17,9% av sakene bortfalt av ulike grunner. I 1,7% av sakene henviste forliksrådet saken til retten. I resten av sakene, ca. 2,5%, avsa forliksrådet dom i saken.
En ser utfra dette tallmaterialet at visjonen om en «mekling og avklaring» er illusorisk. Det store flertall av saker som innkommer til forliksrådene avgjøres ved dom uten at innklagede en gang har møtt opp. Dette bidrar hverken til god eller betryggende tvisteløsning, og representerer i alle tilfeller ingen reell mekling i tvisten mellom partene. Dette viser at forliksrådet i realiteten ikke oppfyller sin rolle som et meklingsorgan.
Som et sammenlikningsgrunnlag er andelen av meklede saker som avgjøres ved forlik 74 % i Husleietvistutvalget (HTU). [6] HTU er i likhet med forliksrådene et lavterskeltilbud for mekling og tvisteløsning. Utvalget operer med et mottakskvitteringssystem, og legger mye energi i å løse tvister ved mekling. Videre er utvalgene som avgjør tvistene sammensatt av representanter fra leietakersiden og utleiersiden, samt en saksleder. Alle utvalgsmedlemmene er jurister. Jussbuss anerkjenner at HTUs saksmengde er langt under forliksrådenes, men ønsker å trekke frem utvalgene ettersom saksbehandlingen og prosessen oppleves som vesensforskjellig. Det er langt mer betryggende og faglig korrekt behandling av juridiske tvister, og prosessen bygger på en anerkjennelse, og sikring, av partenes prosessuelle rettssikkerhetsgarantier.
I høringsnotatet punkt 8.1.4. (s. 64) uttaler departementet at
«[…] det kan være gode grunner til å foreslå å øke beløpsgrensen til 200 000 kroner. Departementet antar at det også kan være grunn til å vurdere om verdigrensen kan økes til et nivå opp mot 250 000 kroner.»
Dette begrunnes med at en heving av beløpsgrensen vil bidra til at tingretten i større grad avlastes fra saker som involverer små eller mindre økonomiske verdier, og at det vil være billigere både for partene og for samfunnet dersom flere saker kan løses i forliksrådet.
Når formålet med de foreslåtte endringene i tvisteloven er å avlaste domstolene ved å muliggjøre at flere saker kan behandles av forliksrådene, er det ytterligere grunn til å påpeke svakhetene ved den eksisterende forliksrådsbehandlingen. Jussbuss mener denne vurderingen lar avlastning av domstolene gå på bekostning av borgernes rettssikkerhet.
Dette knytter seg først og fremst mot det store antallet fraværsdommer som avsies. Det er helt grunnleggende at begge parter skal ha en reell mulighet til å overvære sin egen sak. I Van Orshoven mot Belgia uttaler EMD i pkt. 41 om EMK art. 6 at
“Regard being had, therefore, to what was at stake and to the nature of the submissions made by the avocat général, the fact that it was impossible for the applicant to reply to them before the end of the hearing infringed his right to adversarial proceedings. That right means in principle the opportunity for the parties to a trial to have knowledge of and comment on all evidence adduced or observations filed […]”
Uttalelsen har en side mot både adgangen til domstolene og kontradiksjon. I saken ble det fastslått at det vil være i strid med EMK art. 6 dersom en part ikke har hatt tilstrekkelig anledning til å møte ved et domstolsmøte. Dette vil nettopp være tilfellet der klagemotpart ikke vet at han er blitt klaget inn for forliksrådet.
En måte å bøte på denne problematikken er å innføre mottakskvittering for klager i forliksrådet. Forliksrådet er det eneste av tvisteløsningsorganene i Norge som ikke operer med mottakskvittering. Økonomiske prioriteringer kan i seg selv ikke begrunne at forliksrådene ikke skal operere med mottakskvittering, særlig sett hen til omfanget av saker som forliksrådet behandler årlig. Innføring av mottakskvittering vil betraktelig redusere antall fraværsdommer, samtidig som det sikrer enkeltindividet retten til både tilgang på domstolene og retten til kontradiksjon.
I stedet for overnevnte løsningsforslag valgte departementet i Prop. 62 L (2017–2018) å innføre oppfriskningsadgang hos forliksrådet ved fraværsdom blant annet begrunnet med det store omfanget av fraværsdommer mot innklagede. Jussbuss mener at dette er et forsiktig skritt i riktig retning, men langt fra en kurant løsning på de rettssikkerhetsutfordringer fraværsdommer representerer. Jussbuss begrenser seg i denne sammenheng til å påpeke at det er langt fra alle som har ressurser og/eller kompetanse til å igangsette en oppfriskningsprosess, og at oppfriskningsadgangen i så måte på langt nær representerer et fullgodt alternativ til innføring av mottakskvittering.
Når man bevisst har avvist å oppheve særreglene om forliksrådenes anledning til å postforkynne saksdokumenter uten mottakskvittering, anser Jussbuss det som særdeles problematisk å foreslå en utvidet domskompetanse for forliksrådene ved å øke beløpsgrensen.
Departementet uttaler videre at:
«Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 52 (2004–2005) side 93 følgende, hvor departementet fremhever fordeler ved at det stilles krav til mekling og avklaring for at saker kan bli brakt inn til behandling av tingretten»
Jussbuss viser til den overnevnte statistikk fra Statistisk Sentralbyrå publisert i 2004. Resultatet viste den gangen at bare 3,6% av de ferdigbehandlede sakene endte med et forlik. Den klare majoriteten av saker (66,8%) endte med fraværsdom (den gang uteblivelsesdom). I 7,4% av sakene aksepterte innklagede påstanden fra klager. 17,9% av sakene bortfalt av ulike grunner. I 1,7% av sakene henviste forliksrådet saken til retten. I resten av sakene, ca. 2,5%, avsa forliksrådet dom i saken.
En ser utfra dette tallmaterialet at visjonen om en «mekling og avklaring» er illusorisk. Det store flertall av saker som innkommer til forliksrådene avgjøres ved dom uten at innklagede en gang har møtt opp. Dette bidrar hverken til god eller betryggende tvisteløsning, og representerer i alle tilfeller ingen reell mekling i tvisten mellom partene. Dette viser at forliksrådet i realiteten ikke oppfyller sin rolle som et meklingsorgan.
Som et sammenlikningsgrunnlag er andelen av meklede saker som avgjøres ved forlik 74 % i Husleietvistutvalget (HTU). [6] HTU er i likhet med forliksrådene et lavterskeltilbud for mekling og tvisteløsning. Utvalget operer med et mottakskvitteringssystem, og legger mye energi i å løse tvister ved mekling. Videre er utvalgene som avgjør tvistene sammensatt av representanter fra leietakersiden og utleiersiden, samt en saksleder. Alle utvalgsmedlemmene er jurister. Jussbuss anerkjenner at HTUs saksmengde er langt under forliksrådenes, men ønsker å trekke frem utvalgene ettersom saksbehandlingen og prosessen oppleves som vesensforskjellig. Det er langt mer betryggende og faglig korrekt behandling av juridiske tvister, og prosessen bygger på en anerkjennelse, og sikring, av partenes prosessuelle rettssikkerhetsgarantier.
2.1 Andre lands rett
Jussbuss ønsker videre å tilby en oversikt over beløpsgrenser i øvrige land med tilsvarende domstolslignende organer som forliksrådet. Det er ingen uttømmende liste, men er eksempler på tilsvarende løsninger i andre nasjoner som Norge etter Jussbuss sin oppfatning bør sammenlignes med.
En ser at man i disse nasjonene begrenser tvisteløsning på lavt nivå til mindre tvistesummer, samt at flere av landene operer med fagdommere. Slik sett gjennomføres proporsjonalitetsprinsippet, ved at man anerkjenner at «mindre» tvister kan ha stor betydning for partene, hvilket fordrer en betryggende behandling.
Grunnlaget for opplysningene om andre land er hentet fra dommerne Ruth Anker Høyer og Jon Bonnevie Høyers analyse «Småkravsprosess World Wide». Analysen er fra 2007, men tallene er oppdatert for 2018.
Høyer og Høyer skriver oppsummerende om deres syn på den norske forliksrådsmodellen, sett i lys av utenlandsk tvisteløsning, i artikkelen «Forliksrådet – fra lekmannsdomstol til kvalifisert tvisteløsningsorgan?» [7] at
… Etter å ha besøkt mange land, ser vi bedre at vi lett kan få en ordning som skiller vårt småkravstilbud fra det vi finner i sammenlignbare land, men dessverre på en negativ måte. Den rolle forliksrådene er tiltenkt, vil trolig medføre at de aller fleste småkravsaker vil finne sin løsning i forliksrådet. Det er i seg selv positivt, men måten det skal skje på, gir liten trygghet for at selv minimumskravene til en betryggende og rettferdig rettergang vil være oppfylt.
En ser at man i disse nasjonene begrenser tvisteløsning på lavt nivå til mindre tvistesummer, samt at flere av landene operer med fagdommere. Slik sett gjennomføres proporsjonalitetsprinsippet, ved at man anerkjenner at «mindre» tvister kan ha stor betydning for partene, hvilket fordrer en betryggende behandling.
Grunnlaget for opplysningene om andre land er hentet fra dommerne Ruth Anker Høyer og Jon Bonnevie Høyers analyse «Småkravsprosess World Wide». Analysen er fra 2007, men tallene er oppdatert for 2018.
Høyer og Høyer skriver oppsummerende om deres syn på den norske forliksrådsmodellen, sett i lys av utenlandsk tvisteløsning, i artikkelen «Forliksrådet – fra lekmannsdomstol til kvalifisert tvisteløsningsorgan?» [7] at
… Etter å ha besøkt mange land, ser vi bedre at vi lett kan få en ordning som skiller vårt småkravstilbud fra det vi finner i sammenlignbare land, men dessverre på en negativ måte. Den rolle forliksrådene er tiltenkt, vil trolig medføre at de aller fleste småkravsaker vil finne sin løsning i forliksrådet. Det er i seg selv positivt, men måten det skal skje på, gir liten trygghet for at selv minimumskravene til en betryggende og rettferdig rettergang vil være oppfylt.
2.1.1 England
I England blir småkravsprosess løst ved såkalt «Small Claims Court». En slik prosess kan iverksettes for de fleste krav som springer ut av et kontraktsforhold. Beløpsgrensen for saker som behandles småkrav i England er maksimalt 10 000 engelske pund. [8] Per 10.10.18 tilsvarer dette 108 668 NOK. Slike saker blir løst av dommere med juridisk utdannelse.
Partene blir forespurt om de først ønsker å mekle i saken før det avsies dom, og man må ha gyldig grunn til å nekte mekling. Utfallet av meklingen kan bli noe annet enn at det utbetales et pengebeløp, for eksempel en unnskyldning, eller at en næringsdrivende utfører et mangelfullt arbeid på nytt.
Partene blir forespurt om de først ønsker å mekle i saken før det avsies dom, og man må ha gyldig grunn til å nekte mekling. Utfallet av meklingen kan bli noe annet enn at det utbetales et pengebeløp, for eksempel en unnskyldning, eller at en næringsdrivende utfører et mangelfullt arbeid på nytt.
2.1.2 Ontario, Canada
I Ontario i Canada blir saker om småkravsprosess behandlet samlet i «Small Claims Court» som en avdeling av den ordinære førsteinstansdomstol «Superior Court of Ontario». Beløpsgrensen for saker som behandles i «Small Claims Court» er i dag 25 000 CAD. [9] Per 10.10.18 tilsvarer dette 157 901 NOK. Slike saker blir løst av dommere med juridisk utdannelse.
2.1.3 New Zealand
Småkravsprosessen på New Zealand ivaretas av lokale «Disputes Tribunal». Disse er organisert som et eget tvisteløsningsorgan, og ligner sånn sett på måten forliksrådet er organisert i Norge. Her har småkravssakene en øvre beløpsgrense på 15 000 NZD, eller maksimalt 20 000 NZD dersom partene er enige om dette. [10] Per 10.10.18 tilsvarer dette henholdsvis 79 490 NOK og 106 089 NOK.
«The Dispute Tribunal» er ingen formell domstol. Her representerer partene seg selv, uten at det er tilgang til å bli representert av en advokat. Ingen dommere er involvert i avgjørelsen av sakene.
«The Dispute Tribunal» er ingen formell domstol. Her representerer partene seg selv, uten at det er tilgang til å bli representert av en advokat. Ingen dommere er involvert i avgjørelsen av sakene.
2.1.4 Den Europeiske Union (EU)
EU opprettet et organ for småkravsprosess i 2009, «European Small Claims Procedure». Organet ble opprettet som et alternativ til nasjonale prosedyrer, og tilbyr en rimeligere løsning for partene. En avgjørelse fra EU-organer er anerkjent og kan som utgangspunkt bli håndhevet i alle EU-land. Beløpsgrensen for saker som kan behandles for organet er satt til 5 000 EUR, som per 10.10.18 tilsvarer 47 268 NOK. [11]
2.1.5 Oppsummering
En ser med dette at Norges beløpsgrense allerede er høyere enn i de fleste av de sammenliknbare landene vist til over. Beløpsgrensene er ikke justert etter kjøpekraft i de øvrige landene, men Jussbuss mener likevel de gir en indikasjon om hvilket nivå Norge burde anvende. Videre avgjøres tvistespørsmålene i flere av disse landene av personer med juridisk kompetanse, slik at dersom beløpsgrensene justert for kjøpekraft er tilsvarende Norges, får man stadig en sterkere faglig vurdering av tvistene.
Jussbuss mener på bakgrunn av dette at beløpsgrensen må forbli uendret inntil rettssikkerhetshensyn i større grad blir ivaretatt ved betryggende underretningsmekanismer og økt kompetanse i forliksrådene. Dagens forliksråd gir ikke det nødvendige minimum av kvalitetssikring når småkravsaker behandles, forlikes og eventuelt avgjøres ved dom, og da kan det vanskelig forsvares at saker med større tvistesum går under tvungen behandling i forliksrådene.
[1] https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/forlik/aar
[2] Politidirektoratet, presentert av Dagsrevyen 9. mai 2016: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19050916/09-05-2016
[3] Artikkelserie i Kapital (2017): https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2017/04/Tusenvis-av-ulovlige-pengekrav-kan-ha-blitt-hvitvasket-i-Forliksraadet
[4] Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til justis- og beredskapsministeren, besvart 20.05.2016:
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=65589
[5] file:///C:/Users/petteom/Downloads/H%C3%B8ringssvar%20Jussbuss.pdf
[6] Årsrapport for Husleietvistutvalget 2017, side 11: https://www.htu.no/kunder/htu/htumm.nsf/lupgraphics/Arsrapport_2017.pdf/$file/Arsrapport_2017.pdf
[7] Høyer og Høyer (2008), « Forliksrådet – fra lekmannsdomstol til kvalifisert tvisteløsningsorgan? »
[8] https://www.which.co.uk/consumer-rights/advice/when-should-i-use-the-small-claims-court
[9] https://www.attorneygeneral.jus.gov.on.ca/english/courts/scc/
[10] https://www.disputestribunal.govt.nz
[11] https://europa.eu/youreurope/business/dealing-with-customers/solving-disputes/european-small-claims-procedure/index_en.htm
Jussbuss mener på bakgrunn av dette at beløpsgrensen må forbli uendret inntil rettssikkerhetshensyn i større grad blir ivaretatt ved betryggende underretningsmekanismer og økt kompetanse i forliksrådene. Dagens forliksråd gir ikke det nødvendige minimum av kvalitetssikring når småkravsaker behandles, forlikes og eventuelt avgjøres ved dom, og da kan det vanskelig forsvares at saker med større tvistesum går under tvungen behandling i forliksrådene.
[1] https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/forlik/aar
[2] Politidirektoratet, presentert av Dagsrevyen 9. mai 2016: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19050916/09-05-2016
[3] Artikkelserie i Kapital (2017): https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2017/04/Tusenvis-av-ulovlige-pengekrav-kan-ha-blitt-hvitvasket-i-Forliksraadet
[4] Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til justis- og beredskapsministeren, besvart 20.05.2016:
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=65589
[5] file:///C:/Users/petteom/Downloads/H%C3%B8ringssvar%20Jussbuss.pdf
[6] Årsrapport for Husleietvistutvalget 2017, side 11: https://www.htu.no/kunder/htu/htumm.nsf/lupgraphics/Arsrapport_2017.pdf/$file/Arsrapport_2017.pdf
[7] Høyer og Høyer (2008), « Forliksrådet – fra lekmannsdomstol til kvalifisert tvisteløsningsorgan? »
[8] https://www.which.co.uk/consumer-rights/advice/when-should-i-use-the-small-claims-court
[9] https://www.attorneygeneral.jus.gov.on.ca/english/courts/scc/
[10] https://www.disputestribunal.govt.nz
[11] https://europa.eu/youreurope/business/dealing-with-customers/solving-disputes/european-small-claims-procedure/index_en.htm