Virke Inkasso

Virke Inkasso er bransjefelleskapet for norsk inkassobransje, og er en del av Hovedorganisasjonen Virke. Vårt hovedformål er å ivareta bransjens rammebetingelser og bidra til å utvikle norsk inkassobransje til beste for oppdragsgivere, skyldnere og samfunnet. Virke Inkassos medlemmer utgjør majoriteten av alle selskaper innen næringen. Virke Inkasso har et lovutvalg som har utferdiget høringssvaret. Virke Inkasso lovutvalg består av leder Hanne Riksheim, juridisk direktør i Lindorff og lovutvalgets medlemmer Børre Bratsberg, juridisk direktør i Kredinor, Espen Rustad, advokat i Visma Collectors AS og Bjørn Ove Myhrsveen, advokat i Conecto AS.

Virke Inkasso deler departementets hovedinntrykk om at tvistelovsreformen i hovedsak har vært vellykket, men er likevel enig i at det kan være rom for endringer og tilpasninger som gjør at formålet med reformen om mer effektiv og kostnadsreduserende rettspleie realiseres i enda større grad. Virke Inkasso er derfor positiv til at det, basert på erfaringer med tvisteloven så langt, foreslås tilpasninger og endringer som kan bidra til at formålene blir fremmet ytterligere.

Virke inkasso deler som hovedinntrykk departementets oppfatning om at innføringen av planmøte som ledd i saksforberedelsen har bidratt til en mer effektiv saksforberedelse. Virke inkasso er videre enig i at dagens ordning med at planmøte skal gjennomføres «straks» etter at tilsvar er inngitt slik som bestemt i tvisteloven § 9-4 (2), bør videreføres som en hovedregel. Det er etter Virke Inkassos syn grunn til å tro at saksforberedelsen blir mer effektiv når domstolene involveres i saksforberedelsen i en tidlig fase.

Virke Inkasso er imidlertid av den oppfatning at det i enkelte saker kan være fordelaktig med noe mer fleksibilitet med hensyn til når planmøtet skal finne sted. I mer komplekse saker og hvor bevisene ligger an til å bli omfattende, kan det være utfordrende å ta stiling til enkelte av spørsmålene som listes opp i tvisteloven § 9-4 så tidlig i saksforberedelsen, så som spørsmålet om det skal gjennomføres rettsmekling, gjennomgang av bevisføringen, berammelse og avsetting av nødvendig tid til hovedforhandling. I praksis ser man at det jevnlig suppleres med nye bevis etter at stevning og tilsvar er inngitt, noe som kan gjøre at det i enkelte saker er enklere å ha kvalifiserte meninger om disse spørsmålene på et noe senere tidspunkt.

Virke Inkasso er av den oppfatning at bestemmelsene i tvisteloven §§ 9-2, annet ledd bokstav g og § 9-3, tredje ledd bokstav d om at det i stevning og tilsvar henholdsvis «skal» og «bør» angis syn på den videre behandling av saken, etterleves i noe begrenset utstrekning i dag. Dette kan skyldes nettopp at det i en del tilfeller kan være vanskelig på dette stadium å ha velbegrunnede meninger om disse spørsmålene.

Virke Inkasso mener som nevnt at hovedregelen fortsatt bør være at planmøtet gjennomføres «straks» etter tilsvar. Som påpekt ovenfor er imidlertid Virke Inkasso av den oppfatning at det bør vurderes innført en mer generell unntaksregel om at planmøtet kan avholdes noe senere der dette anses hensiktsmessig, og at denne adgangen til å gjøre unntak ikke bare bør gjelde der hensynet til utenrettslig mekling tilsier det, slik departementet foreslår.

Virke Inkasso er positiv til at det tas initiativ til å gjøre endringer i dagens regler om beregning av frister for prosesshandlinger. Med bakgrunn i de store konsekvenser det kan ha for partene at frister med preklusiv virkning oversittes, bør dette regelverket gjøres klarere og enklere å forholde seg til enn det som er tilfelle etter dagens regler. Virke Inkasso er således svært positiv til en løsning som innebærer at det for prosesshandlinger hvor fristoversittelse har preklusiv virkning, så som tilsvarsfrister og ankefrister, fastsettes frister som angis som en konkret dato.

Virke Inkasso deler erfaringen om at det er noe uheldig at fristen for å inngi sluttinnlegg er sammenfallende med tidspunktet for avslutning av saksforberedelse. Som påpekt av departementet ser man fra tid til annen at det foretas prosesshandlinger nært opp til fristen for sluttinnlegg eller samtidig med sluttinnlegg, noe som foranlediger behov for tilsvarende handlinger fra den annen part og som medfører at saksforberedelsen i realiteten ikke avsluttes to uker før hovedforhandling. En regel som innebærer at saksforberedelsen skal avsluttes noe tidligere enn fristen for sluttinnlegg, vil motvirke denne problemstillingen. Virke Inkasso mener at avslutningen av saksforberedelsen passende kan settes tre uker før hovedforhandling.

Virke Inkasso mener at ordningen med innledende klargjøring av partenes påstander, påstandsgrunnlag og bevisføring bør videreføres. Selv om ordningen ikke nødvendigvis medfører slik økt konsentrert hoved- og ankebehandling som var tilsiktet, er Virke Inkasso av den oppfatning at ordningen bidrar til å avklare eventuelle uklarheter og misforståelser. Virke Inkasso kan ikke se at det er negative konsekvenser ved ordningen som tilsier at denne bør avskaffes. Tiden som medgår til slik klargjøring er som regel meget beskjeden og det er etter Virke Inkassos syn bedre å avklare disse spørsmålene innledningsvis enn at dette må gjøres løpende og på senere stadium i behandlingen, noe som igjen kan medføre forsinkelser.

Virke Inkasso deler erfaringen om at tvisteloven § 9-15 annet ledd om at saksøktes innlegg skal begrenses til «korrigeringer og suppleringer» ofte ikke følges, da også saksøktes innlegg ofte får et mer fullstendig preg. Det stilles etter dagens regler ikke krav om at prosessfullmektigene må samarbeide om de innledende innleggene, og man ser ofte at saksøkte forbereder et fullstendig innlegg hvor saksøkte sørger for å få frem sine påstandsgrunnlag og de dokumentbevis som støtter opp under påstandsgrunnlagene. Dette antas å ha sammenheng med at saksøkte er usikker på hvor fullstendig saksøkers innledning vil bli, men også det faktum at det allerede i innleggene i praksis ofte fremsettes anførsler og argumentasjon medfører at saksøkte ofte føler behov for å utligne den skjevhet som vil kunne oppstå om saksøkte er mer knapp i sin innledning. En mulig løsning kan være at prosessfullmektigene i noe større utstrekning pålegges å samarbeide om de innledende innleggene eller at saksøkers plikt til å fremstille saken i sin fulle bredde gjøres klarere i lovgivningen. Det antas at dette vil kunne motvirke unødvendig og tidsdrivende dobbeltbehandling under de muntlige forhandlingene.

Virke Inkasso støtter departementets forslag om at det som hovedregel bør være anledning til å behandle et motkrav i en allmennprosess, selv om motkravet isolert sett er under de økonomiske grensene for småkravsprosess. Som hovedregel vil det antas at samlet behandling er kostnadsbesparende samt at dette antas å øke muligheten for forlik av sakskomplekset som sådan.

Virke Inkasso stiller spørsmål ved om det er riktig å øke beløpsgrensen for hvilke saker som omfattes av småkravsprosess til kr. 250.000, samtidig som det opprettholdes et lavt nivå for erstatning av sakskostnader. Det bemerkes at oppgavene som påligger prosessfullmektigene langt på vei er de samme om saken behandles under småkravsprosess eller allmennprosess.

Rettssikkerhetshensyn og hensynet til forsvarlig saksbehandling tilsier at beløpsgrensen ikke bør heves i særlig utstrekning. Eventuelt bør det ikke fastsettes så snevre grenser for å kreve sakskostnader.

Ved endringer i tvisteloven bør det presiseres at sakskostnadene i småkravsprosess gjelder kostnadene for tingretten og at disse kommer i tillegg til omkostninger påløpet i forliksrådet. I Eidsivating lagmannsretts kjennelse inntatt i LE-2008-125240 ble det lag til grunn at begrensningene i tvisteloven §10-5 gjelder de samlede omkostningene til rettshjelp i saken, altså for både forliksråd og tingrett. Når kostnadskravet for forliksrådet utgjør 4R, jf tvl. § 6-13 første ledd bokstav d, betyr det at det blir ingenting eller svært lite igjen som kan kreves i forbindelse med tingrettsbehandlingen.

Enn videre skaper det uansett en utfordring i forhold til en nedre grense. Dersom en part får medhold i forliksrådet og vedkommende uforskyldt får saken bragt videre inn til tingretten, vil denne parten i stor grad være forhindret fra å bruke profesjonell bistand på grunn av sakskostnadsreglene fordi man kun får dekket minstebeløpet hvis man også får medhold i tingretten. Unntaket i tvl. § 10-5 tredje ledd er svært ofte for snevert for å kunne kreve høyere omkostninger.

Virke Inkasso mener at departementet heller bør se på en løsning hvor domstolene i større grad får i oppgave å bedømme sakskostnadsnivået, men hvor det forutsettes og presiseres som en lovgiverintensjon at sakskostnadsnivået skal ligge lavere enn for allmenprosess.

Virke Inkasso mener prinsipielt at det er mer riktig å knytte beløpsgrensen for hvilke saker som skal omfattes av småkravsprosess til folketrygdens grunnbeløp, fremfor et konkret beløp.

Virke Inkasso deler departementets bekymring knyttet til om kostnadene ved domstolsbehandling kan utfordre borgernes krav om å få fremmet sin rett, men stiller allikevel spørsmål ved om det er riktig å sette øvre rammer for sakskostnader ut over det som er dagens ordning og hvor domstolene skal prøve om omkostningene har vært rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5. Virke Inkasso stiller videre spørsmål ved om det er riktig å begrense nivået for sakskostnader basert på den økonomiske verdi av saken. Det kan forekomme saker av mindre økonomisk verdi, men som allikevel avstedkommer betydelig arbeid for prosessfullmektigene. Motsatt kan det være saker av stor økonomisk verdi for partene men hvor arbeidsmengden er mer begrenset. Prosessfullmektigene må i alle henseende vurdere nødvendigheten av å påføre sakene omkostninger, men Virke Inkasso mener prinsipielt at oppgaven med å føre kontroll med at prosessfullmektigene ikke påfører sakene unødvendige kostnader bør ligge hos domstolene, slik dagens regler er.

Virke Inkasso mener departementet heller bør vurdere en løsning hvor domstolene får utvidede fullmakter til å overprøve hvilke omkostninger som kan kreves erstattet, herunder kan domstolene eksempelvis gis adgang til å nedsette sakskostnadskravet uten å gi motparten anledning til å uttale seg. Virke Inkasso støtter således forslaget i høringsnotatets punkt 6.3.4 om å fjerne tvisteloven § 20-5, femte ledd, annet punktum.

Virke Inkasso støtter for øvrig forslaget om å flytte bestemmelsen i tvisteloven § 3-8 (om at partene og prosessfullmektigene kan be om at retten fastsetter prosessfullmektigenes godtgjøring), til tvisteloven kap. 20 hvor reglene om sakskostnader for øvrig er inntatt.

Virke inkasso er enig i at tvisteloven § 29-18, første ledd, annet punktum om at ankeforhandlingen skal konsentreres om det som er tatt opp i anken og som er omtvistet, ikke etterleves etter intensjonen og at ankeforhandlingene ofte bærer preg av «full omkamp» i lagmannsretten. Som ledd i dette er Virke Inkasso enig i at lovgivers intensjon om at ankeforhandlingene konsentreres til det som er påanket, bør presiseres ytterligere i lovgivningen. Virke Inkasso støtter forslaget om ny § 29-14A om saksforberedelse ved anke over dommer.

Virke Inkasso er enig i at beløpet for ankegjenstandens verdi bør økes noe fra dagens kr. 125.000. Som departementet viser tilsier allerede utviklingen i kroneverdien at det bør gjøres endringer. Virke Inkasso er også her av den oppfatning at det er mer fornuftig å knytte ankegjenstandens verdi til folketrygdens grunnbeløp enn et bestemt beløp, og viser nettopp til departementets egen drøftelse hvor vurdering av utviklingen av kroneverdi og folketrygdens grunnbeløp benyttes som begrunnelse for å heve beløpsgrensen.

Virke Inkasso er dog ikke uten videre enig at beløpsgrensen bør økes utover det en alminnelig utvikling av kroneverdien tilsier. Departementet synes å fremheve som støtte for at beløpsgrensen bør heves, at sakskostnadene for lagmannsrett ofte ligger høyt og som regel høyere enn for tingrettene. Med bakgrunn i at ankeforhandlingene skal konsentreres til det som er påanket og omtvistet, stiller Virke Inkasso spørsmål om ikke foreslått innskjerping av nettopp dette prinsippet vil medføre reduserte kostnader for lagmannsrett og at hensynet til sakskostnader for ankeinstansen ikke bør tillegges slik vekt som departementet synes å gjøre. Rettssikkerhetshensyn tilsier at adgangen til å få overprøvet sakene for overordnet domstol ikke bør være for snever, og Virke Inkasso mener at de høye sakskostnadene for lagmannsrettene må ses i sammenheng med at reglene om konsentrert behandling i lagmannsrett ikke har blitt etterlevd som forutsatt. Det synes da ikke riktig å benytte dette som argument for å begrense borgernes rett til prøving ved overordnet domstol.

Et ønske om redusert antall saker for lagmannsrett bør etter Virke Inkassos syn i større grad skje gjennom reglene om adgang til å nekte anke fremmet, jf. høringsnotatets punkt 7.5.1. Virke Inkasso mener det kan være på sin plass med en ytterligere presisering av disse reglene, om ikke annet for å synliggjøre en lovgiverintensjon. Dette med bakgrunn i at evalueringen avdekker at et svært lite antall saker nektes fremmet etter disse reglene i dag. Forslaget om å forlenge fristen i tvisteloven § 29-13, fjerde ledd støttes.

Virke Inkasso er av den oppfatning at beløpsgrensen for obligatorisk behandling i forliksrådet samt forliksrådets adgang til å avsi dom passende kan settes til et nivå i størrelsesorden kr. 200.000, basert på dagens kroneverdi. Virke Inkasso er av den oppfatning at kvaliteten på behandlingen i forliksrådene er variabel og at dette taler mot en betydelig utvidelse av andel saker til obligatorisk behandling i forliksrådene.

For å sike at beløpsgrensen holder tritt med utviklingen i kroneverdien, mener Virke Inkasso at beløpsgrensen bør knyttes opp mot folketrygdens grunnbeløp.

Virke inkasso støtter forslaget om at det i tvisteloven § 6-6 tredje ledd presiseres at klager kan inngi ny forliksklage ved avvisning. Dette for å rydde unna den tvil som foreligger på dette punkt, med hensyn til om det er anledning til å fremme ny forliksklage eller om det må tas ut stevning.

Virke inkasso er enig i forslaget om at adgangen til subjektiv og objektiv kumulasjon bør kunne finne sted for tingretten og at det bør være adgang til dette allerede når stevningen uttas, ikke først etter at denne er forkynt slik dagens regler gir anvisning på.

Virke Inkasso støtter ikke forslaget om at klagemotparten kan kreve behandlingen i forliksrådet innstilt dersom saken bringes inn for en klagenemd senest en uke for rettsmøtet. En slik ordning vil kunne være svært ufordelaktig for den som har et pengekrav som er omtvistet, og hvor forliksklage er tatt ut for å etablere tvangsgrunnlag for kravet. At klagemotparten i slike tilfeller skal gis mulighet til avskjære klagers behov for å etablere tvangsgrunnlag helt opp mot tidspunktet for rettsmøtet, vil være til stor ulempe for fordringshaver og kan ikke anbefales innført. En slik ordning som foreslås vil dessuten medføre at hele saksforberedelsen for forliksrådet blir forgjeves, noe som fremstår svært uheldig i et sakskostnadsperspektiv.  

Virke Inkasso er enig i at det bør være samme anledning til å henvise feil anlagte saker mellom Oslo tingrett og Oslo Byfogdembete, som mellom andre tingretter. Endringen kan naturlig gjøres ved tilføyelse av nytt annet ledd i tvisteloven § 4-2.