Alternative modeller for regulering av pasientforløp og registrering av ventetider i spesialisthelsetjenesten. Høringsuttalelse til Rapport IS-2742 fra Politisk verksted i Mental Helse. Dato: 15.09.2018 Svartype: Med merknad Alternative modeller for regulering av pasientforløp og registrering av ventetider i spesialisthelsetjenesten. Høringsuttalelse til Rapport IS-2742 fra Politisk verksted i Mental Helse. Innledning. Et av de verbalt formulerte kravene til norsk helsetjeneste er at den skal være basert på kunnskap. Da bør det kunne forventes at dokumenter som skal legge grunnlag for beslutning om forbedringstiltak bygger på det samme prinsippet. Det er ikke vanlig å starte en høringsuttalelse med kommentar til forordet i høringsdokumentet. Likevel finner vi det vanskelig å unngå i dette tilfellet. I forordet til høringsdokumentet setter helsedirektør Bjørn Guldvåg til side alle hensyn til kunnskapsgrunnlag, nyansering og dokumentasjon. Avsnittene 3, 4 og 5 preges av pinlig subjektive klisjeer som ikke hører hjemme i et seriøst offentlig dokument. Påstandene som legges fram i forordet er egnet til å styre/påvirke vurderingen av utredningen. Det er kritikkverdig. Vurdering av oppdraget. Oppdraget som er gitt, forutsetter at bruk av ventelister og ventetidsgarantier i seg selv er gunstige og sikre tiltak for å oppnå «gode, sikre og forutsigbare pasientforløp». Erfaringer fra tilbudene innen psykisk helsevern og rusbehandling, viser imidlertid klare indikasjoner på at presset fra ventetidsordninger bidrar til å styre mot en avkorting av behandlingstiden. Mange pasienter opplever å få avbrutt sin behandling for tidlig og må stille i ny ventekø for reinnleggelse. Ny ventetid medfører ofte ny forverring av helsetilstanden og stor frustrasjon hos pasientene og deres pårørende. Det er en prosess som gir elendig kontinuitet og liten forutsigbarhet for pasienten. Ventetidsregistreringene er samtidig byråkratiske ordninger som skyver ressurser – både økonomiske og menneskelige - fra behandling til administrative surrogatmålinger. Når ventelistegarantien gir slike effekter, mister den sin verdi, og når oppdraget er gitt uten at disse realitetene knyttet til ventetidsordningen blir del av arbeidet, får utredningen bare begrenset verdi. Vurdering av modeller. Den grunnleggende endringen som legges til grunn for alle modellene, er at skillet mellom «rett til behandling» og «rett til utredning» fjernes. Med eksisterende ordning fant helseforetakene det gunstig å flytte pasienter over fra «rett til behandling» til «rett til utredning». For helseforetakene var det en løsning for å redusere de registrerte ventelistene og dermed unngå å bli bøtelagt for fristoverskridelser. For pasientene førte det ikke til bedringer. For befolkningen ble presentasjonen av reduserte ventelister falsk informasjon. Når helsedirektøren i forordet skriver: «Det er risiko for at helsetjenesten lar andre hensyn enn pasientens behov styre tilgangen og forløpet videre i spesialisthelsetjenesten», så fortsetter han å gjøre virkningen av ordningen utydelig. Modell A. «Individuell frist til start helsehjelp.» Denne modellen tilsvarer det som i dagens praksis kalles «rett til utredning». Den gir individuell rett til et første klinisk møte med spesialisthelsetjenesten, og da med vurdering av rett til helsehjelp som utløser frist for seneste oppstart av helsehjelpen. Fordelene som skisseres er at 1. den fjerner skjønn ved vurdering av om pasienten har en avklart eller uavklart tilstand. 2. enklere kommunikasjon med pasienten om fristen som er gitt, det vil si at man slipper å forklare skillet mellom «retten til behandling» og «retten til utredning» 3. den gir mer sammenlignbar statistikk på ventetider. Vår vurdering: Av de tre modellene er dette den eneste som gir en teoretisk rettighet for den enkelte pasienten. Rettigheten begrenses likevel til å sikre oppstart av helsehjelp, ingen sikring av fullverdig behandlingsytelse. Det begrenser verdien den har for pasientene. Avgjørende for kvalitet i tilbudet, er at den enkelte pasient får en fullført behandling uten avbrudd for å gi bilde av at ventetidsfristene overholdes. Forenklingen av sammenlignbar statistikk fyller administrative og politiske behov primært. Slik vi har sett av eksisterende rapportering, blir rapporteringssystemene også brukt på måter som dekker til mer enn å tydeliggjøre tjenestenes funksjon i praksis. Modellen fjerner ikke bruk av skjønn ved vurdering av rettighet, slik utredningen hevder. Skjønnet blir bare forskjøvet til et annet tidspunkt i prosessen. Under forutsetning av at modellen gjennomføres uten innføring av nye arbeidskrevende rapporterings- og byråkratiske kontrollrutiner, er det denne som støttes. Modell B. «Generell rettighet med frist og forløpskontroll.» Mens modell A knytter retten til frist til den enkelte pasient, legger denne modellen opp til en generell frist som omfatter alle pasienter. Ved fristbrudd kontaktes Helfo som skal formidle helsehjelp et annet sted. Fordelene som legges fram er at 1. modellen gir enkle og forutsigbare rettigheter og registrering 2. pasientene kommer raskt inn (skissert ventetid 3-4 måneder) 3. den gir muligheter for kontroll og oppfølging. 4. lang ventetid mellom første konsultasjon og neste oppfølging blir unngått 5. eventuell andre konsultasjon skal datofestes ved første fremmøte. Vår vurdering: Modellen gir ingen kompliserte kommunikasjonsutfordringer for helsepersonellet. I prinsippet er den svært enkel, men forutsetter utvidede administrative rutiner. Det vil være enda en vridning på spiralen som flytter ressursene fra behandling til rapportering og byråkratiske rutiner. Det er sterkt uønsket. En generell frist antydes satt til 3 måneder, riktig nok med forbehold. For enkelte pasientgrupper kan tidsrammen være tilfredsstillende, men den gir dårlig sikkerhet for pasienter som med alvorlige helseproblemer. For svært mange helsevansker vil det være en uakseptabel lang ventetid og vil ikke alltid svare til den politiske målsettingen om å gi rett behandling på rett sted til rett tid. Fastsettelse av dato for neste behandling skal avtales i første møte, men uten at det er fastsatt ramme for hvor langt intervall det kan være mellom behandlingene. Det er følgelig ikke grunnlag for å hevde at modellen gir garanti mot lang ventetid mellom første og andre konsultasjon. Om å sikre ytterligere behandlingsbehov er det ikke sagt noe som helst. Sikring ved svikt krever involvering av utenforliggende aktør, Helfo. Det legger opp til ytterligere oppbygging av «nødvendig byråkrati». Det er sterkt uønskelig. Modell C. «Uten fristbruddrettigheter.» Modellen baseres på de regionale helseforetakenes «sørge-for-ansvar» og deres plikt til å ha rutiner og systemer for å følge med på ventelister. Det forutsettes utviklet «nye indikatorer» og at det «introduseres nye løsninger i sykehusenes systemer, at lov og forskrift endres og at det tydeliggjøres hvordan spesialisthelsetjenesten skal arbeide med kvalitetsforbedring i forløp.» Som premisser for modellen er det lagt til grunn at «samfunnet, helsetjenestene og pasientene i dag har andre verktøy tilgjengelige for å følge med på og samarbeide om gode og forsvarlige helsetjenester.» Vår vurdering. Premissene som listes opp er uklare, diffuse og lite konkrete. Modellen vil, om den blir valgt, skrinlegge enhver illusjon om et helsevesen som er tuftet på kunnskap og helsefaglig kompetanse. Med henvisningen til de regionale helseforetakenes «sørge-for-ansvar», blir pasientene forespeilet trygghet gjennom disse administrative enhetenes utøvelse av skjønn støttet av utvidede rutiner, kontrollmekanismer og rapporteringer. Kvalitet i helsetjenesten skjer i møtet mellom behandlere og pasienter. Alle de omfattende kontrolltiltakene fyller behov som finnes først og fremst hos politikere og administrative ledere. De er svært kostnadsdrivende ved behandlingsmessig uproduktiv bemanning og legger samtidig beslag på arbeidstid hos klinisk personale. Øvrige vurderinger. Under punkt 4.1 Pasient og pårørendeperspektivet vises det til en Questback undersøkelse utført for Helsedirektoratet. Det går ikke fram hvilket pasientutvalg som har deltatt, hvordan undersøkelsen var organisert, spørsmålsstillingene som ble benyttet eller deltakeromfanget. Informasjonen er altså så mangelfull at det er vanskelig å vurdere hvilken gyldighet den har for ulike pasientgrupper. Dato 16.09.2018 For Politisk verksted i Mental Helse Leif G. Strømdal, leder. Vedlegg Alternative modeller for regulering av pasientforløp og registrering av ventetider i spesialisthelsetjenesten.pdf Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen
